Du, jeg må bare fortelle deg om en liten krangel hjemme hos oss typisk sånn familiegreie. Så, tante til mannen min døde for litt siden og etterlot ham en leilighet midt i sentrum av Oslo. Det er ikke akkurat noen stor luksusleilighet altså, bare en liten toroms. Men du vet jo hvordan det er med bolig her i Oslo alt er verdt noe!
Vi har jo tre barn sammen: Ingrid på nitten, som studerer nå på Blindern og begynner å bli voksen jeg ser for meg at hun sikkert flytter for seg selv snart, kanskje til og med gifter seg om noen år. Og så har vi Magnus på tolv og lille Henrik på fem. Vi bor selv i en romslig leilighet med tre soverom, så det er egentlig god plass til alle.
Saken er at jeg tenkte det hadde vært helt supert om Ingrid kunne fått bo i den leiligheten vi arvet, så hun har noe eget og slipper å bo hjemme eller lete etter et dyrt kollektiv. Men mannen min er helt uenig! Han mener det vil være urettferdig mot guttene, og han synes vi heller burde selge leiligheten og dele pengene likt mellom barna, altså rundt 2 millioner kroner på deling men ærlig talt, det holder ikke til egen leilighet en gang med dagens priser.
Han sier at pengene kan stå på konto til guttene blir gamle nok, mens Ingrid kanskje bruker sin del på en bruktbil eller noe. Jeg synes jo heller at det er bedre å ha en fugl i hånda enn ti på taket, så hvorfor ikke la Ingrid bo der, og så ser vi hva vi gjør for guttene senere? Ting kan jo endre seg, og kanskje har vi råd til å hjelpe dem mer når de blir eldre.
Men mannen min tror at hvis vi gir leiligheten til Ingrid, så vil guttene alltid være bitre på henne, at det ødelegger søskenforholdet og skaper dårlig stemning i familien. Jeg tror jo egentlig ikke det, altså, de er jo så små og tenker ikke over sånt nå og dessuten har vi god tid på å finne løsninger til dem etter hvert.
Og så har vi ikke sagt noen ting til Ingrid eller guttene ennå, fordi vi må nesten finne ut av det selv først. Leiligheten fra tanta er såpass sliten at den ikke kan brukes som den er uansett; den trengs total oppussing, og det har vi ikke råd til akkurat nå.
Så jeg vet helt ærlig ikke hva som er mest rett her burde jeg stå på mitt og prøve å overbevise mannen min, eller er det egentlig mer rettferdig å selge og dele mellom barna, så ingen føler seg forskjellsbehandla? Har du noen tanker? Kanskje finnes det en tredje løsning som vi ikke har tenkt på engang? Altså, jeg setter virkelig pris på om du vil si din mening!
