Alltid på linja – En varm fortelling om Nadja Olavsdatter, hennes første smartphone og veien inn i familiens digitale hverdag

På nett

Morgenen til Else Andersen startet alltid helt likt. Vannkokeren satt på, to skjeer løs te ned i den gamle buglete tekanna, den hun hadde passet på siden barna var små og alt kjentes som om det lå foran henne. Mens vannet varmet opp, slo hun på radioen på kjøkkenet og hørte på nyhetene uten egentlig å følge ordentlig med. Stemmen til oppleseren var etter hvert blitt tryggere enn ansiktene til mange av folkene hun møtte.

På veggen hang det en klokke med gule visere. De tikket jevnt, men ringeklokken fra fasttelefonen under klokka runget sjeldnere og sjeldnere. Før i tiden knitret den om kveldene, da venninnene ringte for å diskutere TV-serier på NRK eller blodtrykk. Nå var venninner enten syke, hos barnebarna andre steder, eller hadde reist derfra for godt. Telefonen stod i hjørnet, tung og solid, med rør som var så deilig å holde. Else Andersen strøk av og til over telefonrøret når hun gikk forbi, som om hun sjekket at det fortsatt var kontakt med verden.

Barna ringte på mobil, riktignok til hverandre, for når de var på besøk, klamret de seg fast i mobilene som noen redningsvester. Sønnen kunne midt i en samtale plutselig glane inn i skjermen, mumle Et øyeblikk, og trykke vilt på glasset. Barnebarnet, Lene, en tynn jente med lang hestehale, slapp nesten aldri mobilen. Der inne hadde hun venner, skole, spill og musikk. Alt lå der inne, for alle.

Else selv hadde en gammel, trofast mobil med knapper. Hun fikk den da hun måtte på sykehuset med blodtrykket for første gang.

Så vi alltid får tak i deg, sa sønnen.

Telefonen lå i et grått futteral på ei hylle i gangen. Noen ganger glemte hun å lade den. Andre ganger ble den liggende nederst i veska, alene blant tørkle og kvitteringer fra KIWI. Den ringte sjelden, og da den først gjorde, var Else ofte for treig og misset knappen, og så forbandt hun seg litt over tingene som gikk for fort.

Denne dagen fylte Else Andersen syttifem. Tallet føltes feil, nesten fremmed, for inni var hun ti år yngre. Ja, kanskje femten. Men passet lot seg ikke lure. Morgenen fulgte mønsteret: te, radio, de små øvelsene legen på helsestasjonen hadde vist henne for leddene, salat fra i går ut av kjøleskapet, og kaken gjort klar på bordet. Barna hadde lovet å komme klokken to.

Hun forstod fortsatt ikke at bursdagen nå ble diskutert i noe som het chat. Sønnen hadde sagt en gang:

Vi ordner alt i familiechatten, jeg skal vise deg det en dag.

Men han hadde aldri rukket å vise. Chat lød for henne som noe fra en annen galakse, der folk bodde i små vinduer og snakket med bokstaver.

De kom presis klokken to. Først stormet barnebarnet Henrik inn i gangen med hettegenser og hodetelefoner. Lene snek seg stille inn etter, så kom sønnen og svigerdattera, begge tungt lasta med poser. Med ett var stua full, og det luktet ferske boller fra bakeriet, svigerdatteras parfyme, og noe udefinerbart travelt.

Gratulerer med dagen, mamma! Sønnen ga henne en kort, knapp klem, som om han allerede var på vei videre.

Gavene ble plassert på bordet. Blomster i vasen. Lene spurte umiddelbart etter passordet til trådløst nett. Sønnen trakk et ark opp fra innerlomma og begynte å diktere et kaos av tall og bokstaver, mens Else fikk hodepine bare av å lytte.

Farmor, hvorfor er du aldri i chatten vår? spurte Henrik, i det han satte seg i kjøkkenet og slengte av seg skoene. Hele greia skjer jo der!

Chat og chat, jeg har da denne telefonen, det holder i lange baner, svarte hun, mens hun dyttet kakefatet nærmere ham.

Mamma, svigerdattera blandet seg inn, det er faktisk derfor vi… hun sendte et blikk til mannen sin …vi har en gave til deg.

Sønnen fisket opp en stilren, hvit eske. Else fikk en mild panikk. Hun visste veldig godt hva som var inni.

Smarttelefon, sa sønnen, omtrent som om han avslørte en diagnose. Helt grei, ikke den dyreste, men bra. Kamera, internett, alt som trengs.

Men hva skal jeg med den da? forsøkte hun å holde stemmen stødig.

Jo, mamma, svigerdattera la ut i vei, da kan vi ha videosamtaler! Familechatten! Bilder, oppdateringer, og alt dette som nå bare finnes på nett. Helsestasjonen, regninger… Du har jo selv klaget på køene.

Jeg klarer meg da…

Vi blir bare roligere sånn, mamma, avbrøt sønnen mildt. Da kan du bare skrive eller ringe oss, uten å lete etter den gamle og lure på hvor den grønne knappen er.

Han smilte, forsøkte å myke opp. Men Else merket stikket. Lete etter den grønne knappen. Som om hun var blitt helt ubrukelig.

Jaja, sa hun, og så ned på boksen. Hvis dere syns det er så viktig.

Alle åpnet esken sammen, akkurat som de åpnet julegaver barndommene. Bare at nå var barna voksne, og Else satt i sentrum som en skoleelev som måtte bestå eksamen. Ut kom det en sort, glatt dings. Ikke en eneste knapp.

Alt er trykk, forklarte Henrik. Slik. Se.

Han strøk over skjermen. Den lyste opp med fargerike symboler. Else rykket til. Det virket nesten som noe lurt mekanisk som kom til å kreve brukernavn og passord og styr med en gang.

Ikke vær redd, sa Lene mykt. Vi hjelper deg. Bare ikke trykk på noe, før vi forklarer, ok?

De ordene sved mest. Ikke trykk på noe selv. Akkurat som til småbarn som kan knuse den dyre vasen.

Etter kakeflyttingen samlet hele familien seg i stua. Sønnen satte seg ved siden av henne med smarttelefonen.

Se her, begynte han. Dette er på-knappen. Holder du inne. Så skjermbilde. Skal du åpne, drar du fingeren sånn.

Alt gikk i rekordfart. Visning, låsing, symboler det hørtes ut som svensk for nybegynnere.

Vent litt da, sa hun. Ta én ting av gangen. Ellers glemmer jeg bare alt.

Nei da, dette er plankekjøring, sa han. Du lærer fort.

Hun nikket, men visste det ikke stemte. Hun trengte tid. Tid til å akseptere at verden nå var pakket sammen i små firkanter, hvor hun måtte klemme seg inn.

Før kvelden var telefonlisten klar med barna, barnebarna, naboen Sigrid Olsen og fastlegen. Sønnen lastet ned meldingsapp, lagde bruker, føyde henne inn i familiechatten. Han la på store bokstaver så hun slapp å myse.

Her, demonstrerte han. Dette er chatten. Her kan vi skrive. Jeg tester!

Han skrev. På skjermen dukket hans melding opp. Raskt kom svigerdattera med: Hurra, mamma er med! Lene slang på et regn av smilefjes.

Men jeg da? Hvordan skriver jeg?

Bare trykk her, sønnen pekte på tekstfeltet. Da får du tastatur. Eller så kan du ta opp lyd. Trykk på mikrofonen og snakk.

Hun prøvde. Fingrene skalv. I stedet for takk ble det yakk. Sønnen lo sammen med svigerdattera. Lene fniste og sendte flere emojier.

Null stress, sa sønnen, da han så hvordan hun stivnet. Alle dummer seg ut i starten.

Hun nikket, men følte seg dum. Som å stryke på selvfølelsesprøven.

Da de skulle hjem, ble leiligheten med ett helt stille. Igjen sto halve kaken, blomster i vasen, og den hvite esken. Selve telefonen lå på kjøkkenbordet, med skjermen ned. Forsiktig snudde hun den. Plutselig lyste skjermen opp Lene hadde lagt inn et bilde fra nyttår: hele familien, hun selv i blå kjole med et skeptisk løftet øyenbryn. Som om hun vurderte om hun egentlig hørte hjemme der lengre.

Hun strøk fingeren, som lært. Enda flere symboler i surr. Telefon, meldinger, kamera, og noe mer. Hun mintes sønnens: Ikke trykk på noe unødvendig. Men hvordan vet man hva som er unødvendig?

Til slutt la hun telefonen forsiktig ned igjen og begynte på oppvasken. Den kunne få venne seg til leiligheten.

Neste dag våknet hun tidlig, og det første hun gjorde var å kaste blikket på den nye telefonen som lå der som en fremmed. Gårsdagens frykt var litt svakere. Tross alt var det bare en dings. Hun hadde en gang lært seg mikrobølgeovnen også, og den sprengte ikke.

Hun laget te, satte seg og dro mobilen inntil seg. Skjermen våknet med et trykk, og nyttårsbilde blinket igjen opp. Hun trakk pusten og fant et grønt telefonrør i det minste var det kjent og trykket.

Opp kom listen: sønn, svigerdatter, Lene, Henrik, Sigrid Olsen. Hun valgte sønnen. Trykket. Plutselig summet mobilen. Hun la den mot øret, akkurat som på fasttelefonen.

Hallo? Sønnen hørtes forbauset ut. Mamma, alt ok?

Ville bare sjekke. Det virka, sa hun, og kjente en underlig stolthet.

Sånn ja! Snakker ikke jeg sant? Flink, mamma! Men det er billigere å ringe i chatten etter hvert.

Hva da? Hun ble paff.

Jeg viser deg senere, må løpe nå, er på jobb.

Hun la på med den røde knappen. Hjertet banket som etter joggetur. Men det var varmt inni. Hun hadde ringt selv. Ikke spurt noen.

Et par timer senere plinget det inn en melding fra Lene: Farmor, går det bra? Med et lite tekstfelt under.

Else stirret lenge på feltet, så trykket hun. Tastaturet kom frem. Bokstavene små, men mulige. Hun trykket sakte. A var bom. Hun skrev gbra. Slettet. Prøvde igjen. Ti minutter tok det før hun fikk frem Alt bra. Drikker te. Feil på bra, men hun sendte likevel.

Et sekund senere kom svaret: Kult! Skrev du selv? Og et hjerte bak.

Hun tok seg selv i å smile. Selv. Skrevet. Hennes ord der inne sammen med alles.

Om kvelden kom naboen Sigrid Olsen med et syltetøyglass.

Har hørt du har fått sånn… ja, smarttelefon! sa hun, i det hun sparket av seg skoene.

Smarttelefon, ja, svarte Else. Ordet føltes altfor moderne, men hun sa det med litt stolthet.

Og? Biter den?

Foreløpig bare piper, sukket Else. Alt er nytt. Ingen knapper!

Barnebarnet mitt maser også. Påstår vi er akterutseilt uten internett. Men jeg syns det er for sent nå, altså. La dem holde på!

Sent traff Else i magen. Hun hadde tenkt det samme, men nå lå det noe borte på bordet som sa at det kanskje ikke var for sent likevel. Kanskje.

Noen dager senere ringte sønnen og sa han hadde bestilt time hos fastlegen via helsenorge.

Hvordan, da? spurte Else.

Internett, så klart. Jeg la inn brukernavn og passord på en lapp i skuffen under telefonen, bruk den.

Sannelig der lå lappen, sirlig skrevet. Else tok den med samme andakt som en resept fra legen. Alt sto der, men hvordan brukte man det?

En dag tok hun motet til seg. Åpnet smarttelefonen, fant appen sønnen hadde vist kjapt under kaffen. Trykket. Hvit skjerm, adressefelt. Hun tastet fra lapp bokstav for bokstav, sakte. Feil et par ganger, slettet, tastet igjen. Til slutt lastet siden. Masse blå og hvite firkanter.

Logg inn sto det. Passord. Loginen gikk sånn noenlunde. Passordet var verre. Tall og bokstaver overalt, tastaturet forsvant og hoppet tilbake. Ved en bom slettet hun alt. Hun bannet lavt, nesten overrasket over egen banning.

Til slutt ga hun opp og løftet telefonrøret på fasttelefonen. Ringte sønnen.

Dette er bare tortur! Jeg får det ikke til. Passordene deres er skøyerstreker.

Slapp av, mamma. Jeg kommer etter jobb og viser deg alt rolig.

Du kommer og du forklarer, og så reiser du og da sitter jeg alene igjen, sa Else, nesten forundret over sin egen stahet.

Det ble stille i den andre enden.

Jeg skjønner, mamma. Vet du hva, jeg tar med Henrik. Han er bedre på dette enn meg.

Greit. Men hun la på med tung følelse. Var hun nå redusert til å være til bry?

Om kvelden kom Henrik trampende inn, slengte seg ned.

Kom igjen, farmor, hva er det som er knotete?

Hun åpnet siden, pekte alt var håpløst. Symboler, knapper, språk hun ikke kjente.

Du kan ikke ødelegge noe, lo Henrik. Verst som kan skje er at du logger ut. Vi logger inn igjen.

Han snakket kjapt, men vennlig. Fingrene flakset over skjermen og forklarte alt: knapper, språkvalg, timebestilling.

Her ser du timen din. Hvis du må avlyse, trykker du her.

Hva hvis jeg gjør det ved et uhell?

Ja, da må du bestille på nytt. Ikke farlig.

Else nikket. For ham var det ikke farlig. For Else: et lite mareritt.

Da han gikk, ble hun sittende lenge med telefonen. Den lille skjermen føltes som en slags testmaskin. Plutselig var liksom alt avtaler, kontakt, informasjon gjennom prikker og knapper.

En uke senere våknet hun tung i hodet og slapp i kroppen. Blodtrykket tullet igjen. Hun husket hun hadde time hos legen om to dager. Ville sjekke, åpnet nettsiden som Henrik hadde vist. Men ingen time, ingen Andersen på lista. Hun scrollet opp og ned. Ingenting.

Kanskje hun hadde avbestilt uten å skjønne det mens hun prøvde seg frem? Nå var det bare å møte på helsestasjonen og sitte i den klamme køen igjen. Panikken kom snikende.

Hun tenkte ringe sønnen, men husket at han hadde en travel uke. Så Henrik? Han var sikkert på skolen. Dessuten ville hun ikke enda en gang rope om hjelp.

Hun så på mobilskjermen. Den var blitt både problem og løsning. Langsomt åpnet hun på nytt, tastet seg inn, trykket timebestilling. Fikk opp liste, valgte lege. Neste ledige tid var tre dager frem i tid. Ikke ideelt, men ok. Hun trykket bekreft.

Du er meldt på time, sto det på skjermen. Hun dobbeltsjekket flere ganger. Lettelse spredte seg. Hun hadde klart det. Helt selv.

Nå tenkte hun å forsikre seg helt. Åpnet meldingsappen, fant chatten med fastlegen som sønnen hadde lagret henne inn på. Hun kremtet og spilte inn:

Hei, det er Else Andersen. Jeg har blodtrykkstrøbbel og bestilte time til deg om to dager. Ser du meg i systemet, kan du ta imot meg da?

Sendte. Noen minutter senere kom svaret, med store bokstaver: JA, JEG HAR DEG I SYSTEMET. GI BESKJED HVIS DU BLIR DÅRLIGERE.

Da kjente Else at hun endelig pustet ut. Timen var reddet, legen visste beskjed. Alt via denne lille skjermen.

Senere sendte hun til familiechatten: Bestilte legetime selv. På nett. Feil på bestilte, men pytt. Det viktigste var budskapet.

Lene svarte først: Oioi, du er jo råere enn meg! Så svigerdatteren: Mamma, jeg er stolt av deg! Og til slutt sønnen: Hva sa jeg? Alt går!

Else leste de meldingene og kjente at noe løste seg inni. Hun var ikke blitt en hyperchatter selv, men nå hadde hun en tynn, men slitesterk tråd mellom seg og resten. Hun kunne trekke i den tråden når som helst og få svar.

Etter legen følte hun seg modigere. Lene hadde fortalt at hun og vennene sendte bilder av både mat og katter og alt mulig rart til hverandre. Else hadde alltid syntes det virket litt dustete, men misunnet også fellesskapet: De delte dagen sin. Hun hadde radioen og utsikten til borettslaget.

En dag skinte sola ekstra på de små glasskrukkene med tomatspirer på kjøkkenbenken. Else åpnet kameraappen. Plutselig så hun kjøkkenet gjennom kameraets ramme. Flyttet mobilen nærmere plantene, trykket på rundingen. Det knipset.

Bildet var litt uklart, men tydelig nok: Grønne spirer og en stripe vårlys på bordet. Else følte plutselig at de små spirene lignet henne selv. Prøvde seg fram i ny jord.

Hun limte bildet rett inn i familiechatten. Tenkte: Hva skal jeg skrive? Til slutt: Tomatene vokser. Sendte.

Svarene kom med en gang. Lene sendte bilde av pulten sin begravd i skolebøker. Svigerdattera sendte salat-middag med teksten: Prøver å lære av deg! Sønnen sendte selfie fra kontoret: Mamma har tomater, jeg har rapporter. Hvem har det best?

Else måtte le. Plutselig kjentes ikke kjøkkenet så tomt. Det var som de satt der med henne alle sammen, fra Sola til Lillestrøm og Drammen.

Ikke alt gikk på skinner. En gang sendte hun ved et uhell en lydmelding til hele chatten da hun egentlig bare øvde. Alle hørte henne jamre over Dagsrevyen og kommentere været. Barnebarna brølte av latter, sønnen skrev: Mamma, du er vår nye radioreporter! Først var det flaut, men etterpå lo hun også. Tross alt det var hennes stemme, midt i alt.

Av og til sendte hun feil melding til feil sted. Spurte en gang alle sammen hvordan man slettet et bilde. Fikk straks instruksjoner fra Henrik, et vet ikke helt, jeg heller fra Lene, og fra svigerdattera: Det går fremover, mamma!

Hun rotet ofte i knappene. Var skeptisk hver gang mobilen ville oppdatere systemet. Hørtes ut som alt hun endelig hadde lært skulle forsvinne.

Men for hver dag ble frykten mindre. Hun oppdaget hun selv kunne sjekke bussruter og været på skjermen. Fant til og med oppskrift på mormors gamle eplekake to ganger måtte hun prøve i søkefeltet, men da hun fant ingrediensene, kom tårene. Hun sendte bare bilde av kaken til chatten. Husker mormor, skrev hun. Masse hjerter, utropstegn og forespørsel om oppskrift. Hun tok bilde av den skriblete lappen, sendte til alle.

Etter hvert merket Else at hun så mindre og mindre på fasttelefonen. Den hang fortsatt på veggen, men var ikke lenger den eneste linja ut til verden. Nå hadde hun fått en usynlig tråd til, tynn men sterk.

En kveld, mens mørket pakket seg rundt blokkene, satt hun i stolen og scrollet gjennom familiechatten. Bilde fra sønnens jobb, Lene på venninnetur, Henrik sin første oppgaveskryt, svigerdatteras dagligdagse småting. Midt i alle dem: hennes tomatbilde, stemmeklipp med kakeoppskrift, spørsmål om paracet.

Plutselig slo det henne at hun ikke lenger bare sto utenfor og så inn. Hun skjønte riktignok ikke halve ordene fra barnebarna, og emoji-bruken var fortsatt et mysterium, men svarene hennes fikk respons. Hennes bilder fikk liker, som Lene sa.

Så pep mobilen igjen. Ny melding fra Lene: Farmor, jeg har matteprøve i morgen. Kan jeg ringe etterpå og klage?

Else smilte. Skrev sakte, teipet bokstavene på plass: Ring. Jeg hører alltid. Og sendte.

Hun la mobil og tekopp på bordet. Stillheten i leiligheten virket ikke lenger tom. Der ute, bak vegger og etasjer, fantes små ringinger og meldinger som ventet. Hun var ikke blitt en av ungdomsgjengen, som Henrik ville sagt, men hun hadde fått sin krok i den digitale verden.

Hun drakk opp teen, slukket kjøkkenlyset og så innom mobilen på vei til stua. Den lille sorte firkanten lå der rolig. Hun visste nå, at hvis hun strakk ut hånden, kunne hun få tak i sine. Og det var nok.

Rate article
Intigue Life
Alltid på linja – En varm fortelling om Nadja Olavsdatter, hennes første smartphone og veien inn i familiens digitale hverdag