Uncategorized

Kjære dagbok, I går kveld hørte jeg svakt hvisking bak ryggen min når jeg stod i gangen og så på meg

Kona pakket sakene og forsvant sporløst – En historie om familie, svik og søsterskap i møte med en mann som byttet ut prevensjonen i jakten på en arving

Kona pakket sakene sine og forsvant i ukjent retning Nå får du gi deg med å late som du er så uskyldig.

Uncategorized

020

Den siste samlingen i høstparken

Kjære dagbok, I dag gikk jeg gjennom den samme skogen i Frognerparken hvor alt begynte for tjue år siden.

Uncategorized

019

Omsorgsarbeider for kona – Hva mener du? – Lida trodde hun hadde hørt feil. – Hvorfor må jeg flytte? Hvorfor det? – Orker ikke dette dramaet nå, ok? – svarte han irritert. – Hva er det som er så vanskelig å forstå? Du har ikke lenger noen å ta vare på. Hvor du gjør av deg, er ikke mitt problem. – Edik, hva skjer nå? Vi skulle jo gifte oss? – Det hadde du bare innbilt deg. Jeg har aldri lovet noe sånt. Da Lida fylte 32, bestemte hun seg for å legge livet på bygda bak seg og starte helt på nytt. Hva hadde hun egentlig igjen der? Bare en mor som stadig ga henne kjeft? Moren klarte aldri å la henne være i fred – stadig klandret hun Lida for skilsmissen med spørsmål om hvordan hun kunne klare å miste ektemannen sin. Men Vasja var ikke verdt et godt ord – dranker og skjørtejeger! Hvordan kunne hun i det hele tatt ende opp gift med ham for åtte år siden? Skilsmissen sørget Lida overraskende lite over – hun fikk tvert imot igjen pusten. Det var bare det med moren – hun kranglet stadig med henne om nettopp dette, og dessuten om penger som alltid var mangelvare. Nå skulle hun til byen og få seg et godt liv! Se på Svetlana – barndomsvenninnen hennes – giftet seg for fem år siden med en enkemann. Og hva så om han var 16 år eldre enn henne og ikke pen akkurat, han hadde i alle fall leilighet og god råd. Og Lida, hun var da ikke noe dårligere enn Svetlana! – Endelig! Nå begynner du å våkne! – støttet Svetlana henne. – Bare pakk sakene, du kan bo hos oss i starten, så finner vi ut av jobben etter hvert. – Tror du Vadim P. går med på det da? – tvilte Lida. – Han gjør alt jeg sier! Ta det rolig. Dette fikser vi! Likevel valgte Lida ikke å bli lenge. Etter et par ukers midlertidig opphold, fikk hun sin første lønn og leide ett rom for seg selv. Etter bare et par måneder var hun uventet heldig. – Hva gjør en slik dame på grønnsaksmarkedet? – spurte stamkunden Eduard Borisovitsj medfølelse. Stamkundene kjente Lida for lengst navnene på. – Kaldt, sultent, og lite passende, egentlig. – Har man noe valg? – svarte hun og lo litt. – Pengene må jo tjenes. Så la hun til litt flørtende: – Eller har du et bedre tilbud? Eduard Borisovitsj var langt fra noe drømmemann slik Lida så det. Minst tjue år eldre enn henne, rund i ansiktet, begynnende måne og et skarpt blikk. Han var kresen på varene og betalte alltid nøyaktig, men var velkledd og kom i fin bil – ingen bomser eller drankere. Ringen på fingeren hans gjorde ham lite aktuell som ektemann. – Du virker som en ansvarsfull og ordentlig kvinne, – gikk Eduard Borisovitsj straks over til du-formen. – Har du pleid syke før? – Har skjedd det, ja. Tok vare på nabokjerringa etter hun fikk slag – barna hennes bodde langt unna og hadde ikke tid. De ba meg steppe inn. – Utmerket! – mannen ble straks alvorlig: – Min egen kone, Tamara Ivanovna, ble rammet av slag. Legene har gitt henne lite håp. Nå er hun hjemme, men jeg har ikke tid til å passe henne. Kan du hjelpe? Jeg betaler som avtalt. Lida nølte ikke lenge. Alt var bedre enn å fryse på markedet i ti timer for å tilfredsstille sære kunder! Dessuten tilbød Eduard Borisovitsj henne å bo der – fri bolig. – De har tre egne rom! Plass til å spille fotball! – jublet Lida til venninnen. – Ingen barn. Svigerinnen til Tamara Ivanovna holdt seg stadig ung, selv om hun var 68. Giftet seg nettopp, stadig opptatt med ny ektemann. Så ingen til å se til den syke. – Er hun veldig syk, da? – Å ja … Den stakkars damen ligger helt stille, lager bare lyder. Kommer neppe til å bli frisk. – Er du nesten litt glad for det? – spurte Svetlana mistenksomt. – Det kan jeg ikke si, – svarte Lida, – men da blir Eduard Borisovitsj ledig etter hvert… – Nå må du gi deg! Vil du virkelig et annet menneske vondt – bare for å få en leilighet? – Jeg ønsker ingen noe vondt, men jeg går ikke glipp av sjansen min! Lett for deg å sitte der i luksus! De ble så uvenner at det gikk et halvt år før Lida fortalte om forholdet til Eduard Borisovitsj. Nå klarte de ikke leve fra hverandre. Men han kom ikke til å forlate kona – så de holdt seg som elskere. – Så dere leker kjærester, mens kona hans ligger for døden i naborommet? Får du ikke dårlig samvittighet? – Fra deg får jeg aldri noe hyggelig! – Lida ble fornærmet. Kontakt hadde de lite, men Lida følte seg ikke veldig skyldig (kanskje bare litt). Alt var jo slik – de fleste er ikke helgener! De mette forstår visst ikke de sultne. Lida klarte seg uten venninna. For Tamara Ivanovna gjorde hun alt hun skulle – og siden forholdet med Edik begynte, ordnet hun alt annet husarbeid også. En mann må ikke bare tilfredsstilles i sengen, han skal mettes, skjortene skal vaskes og strykes, gulvene skal vaskes… Hun følte Edik var fornøyd – og hun nøt livet. Etter hvert glemte hun å merke at betalingene for konas pleie uteble. Hva skulle hun med betaling når de nesten var mann og kone? Lover for husholdning fikk hun og navigerte i økonomien, men la ikke merke til hvor knapp budsjettet var, selv om han hadde god lønn. Tiden ville nok vise alt – de kom til å gifte seg snart. Lidenskapen dabbet av, og Edik var sjeldnere hjemme, men Lida la skylden på konas sykdom. Så opplevde hun det ventede, men gråt likevel da Tamara Ivanovna døde. Hun hadde tross alt brukt halvannet år på henne – det var ikke ingenting. Hun sørget for begravelsen også – Edik klarte ikke. Han ga akkurat nok penger – men hun gjorde det verdig. Ingen kunne klage på Lida, ei heller nabodamene som hadde rynket på nesa, men nikket enig under begravelsen, eller svigermoren. Derfor var hun kanskje enda mer overrasket over beskjedene fra Edik. – Du skjønner sikkert, jeg trenger deg ikke lenger, så du har én uke på å flytte – sa han iskaldt ti dager etter begravelsen. – Hva mener du? Hvor skal jeg dra? Hvorfor? – Slutt med dramaet nå! Hva er det du ikke forstår? Du har ikke lenger noen å ta vare på. Jeg bryr meg ikke hvor du ender. – Edik, vi skulle jo gifte oss?… – Det var bare noe du fant på. Jeg lovet aldri noe. Neste morgen, etter en søvnløs natt, prøvde Lida å snakke igjen. Han gjentok det han sa dagen før, og ba henne forte seg å flytte. – Forlova mi vil gjøre oppussing før bryllupet, – kom det tørt fra Edik. – Forlova? Hvem er det? – Ikke din sak. – Ikke min sak?! Vel, jeg skal gå, men først skal du betale meg det du skylder for jobben! Ikke se slik på meg! Du lovte meg 40 000 i måneden, men jeg har bare fått det to ganger. Du skylder meg 640 000. – Rask i matte, du! – lo han kaldt. – Drøm videre… – Og hushjelp betaler du ekstra for! Vi sier én million og så er vi kvitt hverandre! – Og hvis ikke? Skal du gå til retten? Du har jo ikke engang en kontrakt. – Jeg snakker heller med Tamilla Andrejevna – hun betalte jo for denne leiligheten. Tro meg, da mister du ikke bare leiligheten, men jobben også. Du vet hvordan svigermoren din er. Eduard Borisovitsj bleknet, men samlet seg raskt. – Hvem kommer til å tro deg? Skrem meg ikke nå. Jeg vil ikke se deg her mer – gå! – Tre dager får du, kjære. Ikke får jeg pengene, blir det bråk, – Lida pakket tingene og flyttet på hospits. Litt penger hadde hun klart å spare fra husholdningen. På fjerde dagen fikk hun ikke svar, så hun dro til leiligheten – og tilfeldigvis traff hun også Tamilla Andrejevna der. Lida forsto straks av blikket til Edik, at han ikke ville betale, og derfor avslørte hun alt til svigermoren. – Hun bare dikter opp! Ikke hør på henne! – utbrøt enkemannen. – Jeg hørte noe på begravelsen, men trodde ikke på det – svarte svigermoren. – Nå skjønner jeg alt. Håper også du skjønner, svigersønn. Husker du hvem som står på skjøte her? Edik ble stiv. – Sånn, du skal være ute av her om én uke. Nei, tre dager! Hun snudde seg til Lida. – Og du … hva står du her for? Venter du premie? Ut! Lida fór ut som stukket av en veps. Nå visste hun at hun aldri ville få pengene. Hun fikk vel vende tilbake til markedet – der fantes det alltid arbeid…

Omsorgsarbeider for kona Hva mener du? Linda trodde hun hadde hørt feil. Hvor er det jeg må flytte?

Uncategorized

023

Vi slapp ikke datteren inn over dørstokken – Hvorfor slapp dere henne ikke inn? – Veronika tok mot til seg og stilte spørsmålet som hadde plaget henne aller mest. – Før fikk hun jo alltid komme inn… Moren smilte bittert. – Fordi jeg er redd for deg, Nika. Tror du vi ikke ser hvordan du kryper sammen i hjørnet hver gang søsteren din ramler inn midt på natten? Hvordan du gjemmer skolebøkene dine så hun ikke skal ødelegge dem? Hun ser på deg og blir sint. Sint fordi du er «normal». Du har en annen fremtid i vente, mens hun har for lengst druknet sin i flaska… Veronika trakk hodet ned mellom skuldrene og stirret på skoleboka – i stua startet det på ny et sant rabalder. Faren hadde ikke engang tatt av seg jakka – han sto midt i gangen med mobilen i hånda og ropte. – Ikke prøv deg! – brølte han i telefonen. – Hvor har du gjort av alt? Det er to uker siden lønning! To uker, Larisa! Fra kjøkkenet tittet Tanja ut. En stund lyttet hun på ektemannens monolog før hun spurte: – Igjen? Valerij viftet bare med hånda og slo på høyttaler – straks strømmet gråt ut av røret. Storesøster Larisa hadde et naturtalent for å vekke medlidenhet hos selv den hardeste stein. Men etter alle år med lidelse hadde foreldrene fått panser. – Hva mener du med at «han kaster deg ut»? – Valerij begynte å gå rastløst frem og tilbake i den trange gangen. – Han har helt rett. Hvem orker å leve med dette evige rotet? Har du sett deg i speilet? Du er tretti, men ser ut som en hund som har fått bank. Veronika åpnet forsiktig døra til rommet sitt på gløtt. – Pappa, vær så snill … – plutselig opphørte gråten. – Han har satt tingene mine ut i oppgangen. Jeg har ikke noe sted å gå. Det regner ute, det er kaldt … Kan jeg komme hjem til dere, bare noen dager? Bare for å få sove ut. Moren rykket til, hun ville gripe telefonen, men Valerij snudde brått ryggen til. – Nei! – svarte han hardt. – Du setter ikke din fot her. Vi ble enige sist, husker du? Etter at du pantet TV-en vår mens vi var på hytta, er døra stengt for deg! – Mamma! Mamma, si noe! – skrek det i røret. Tanja skjulte ansiktet i hendene. Skuldrene hennes ristet. – Larisa, hvordan kunne du … – sa moren lavt og så ikke på mannen. – Vi har sendt deg til behandling. Du lovte. Den siste behandlingen skulle vare i tre år, sa de. Du holdt ikke én måned! – De behandlingene deres er bare tøv! – beit Larisa fra seg, og stemmen gikk fra sutrete til aggressiv. – De bare lurer penger fra dere! Jeg har det vondt, skjønner dere det? Alt brenner inni meg, jeg får ikke puste! Og dere bryr dere om en TV … Han syns fryktelig synd på den! Men jeg kan kjøpe dere en ny! – Med hva da? – Valerij stoppet og stirret på veggen. – Med hva, når du har sløst bort alt? Har du lånt igjen av de «vennene» dine? Eller solgte du noe fra den leiligheta til han der… hva han nå heter? – Spiller ingen rolle! – skrek Larisa. – Pappa, jeg har ingen steder å bo! Vil dere at jeg skal sove under en bro? – Dra til sosialmottaket. Eller hvor du vil, – farens stemme var skremmende rolig. – Her kommer du ikke inn. Jeg bytter lås hvis jeg ser deg utenfor blokka. Veronika satt på senga og holdt rundt knærne. Vanligvis, når storesøster fikk foreldrene til å se rødt, slo raseriet tilbake på henne. – Og hvorfor sitter du bare der? Igjen på mobilen? Du blir som søsteren din, like ubrukelig blir du! – de setningene hadde hun hørt i tre år. Men i dag var det ingen som brydde seg om henne. Ingen kjeftet, ingen pirket. Faren la på, kledde av seg og foreldrene gikk inn på kjøkkenet. Veronika snek seg forsiktig ut i gangen. – Valerij, vi kan ikke gjøre sånn, – klaget moren. – Hun går til grunne. Helt. Du vet hvordan hun blir i den tilstanden. Hun vet ikke hva hun gjør med seg selv. – Skal jeg være ansvarlig for henne? – Far slengte vannkokeren på plata med et brak. – Jeg er femtifem, Tanja. Jeg vil bare komme hjem og slappe av i stolen min. Jeg vil ikke gjemme lommeboka under puta! Jeg vil ikke høre klager fra naboene som har sett henne i gangen med tvilsomme folk og at hun har skjelt dem ut! – Hun er datteren vår, – sa moren stille. – Var datteren vår til hun fylte tjue. Nå er hun bare et vesen som sliter oss ut. Hun er alkoholiker, Tanja. Det hjelper ikke hvis hun ikke vil selv. Hun VIL ikke. Hun liker å leve sånn. Våken, finner, drikker, besvimer! Telefonen ringte igjen. Foreldrene ble stille et øyeblikk, så svarte faren. – Ja. – Pappa … – det var Larisa igjen. – Jeg sitter på stasjonen nå. Politiet går rundt her, de tar meg hvis jeg blir sittende. Vær så snill… – Hør på meg nå, – avbrøt faren henne. – Du kommer ikke hjem. Punktum. – Så du VIL at jeg skal ta livet mitt? – kom det utfordrende fra Larisa. – Er det det dere vil? At de skal ringe dere fra likhuset?! Veronika holdt pusten. Det var trumfkortet Larisa dro frem hver gang alt annet ikke hjalp. Før hadde det alltid virket. Moren begynte å gråte, faren tok seg til hjertet, og Larisa fikk penger, husly, mat og ble vasket. Men i dag lot faren seg ikke manipulere. – Ikke skrem meg, – sa han. – Du er altfor glad i deg selv til det der. Hør her: Vi gjør slik. – Hva? – et lite håp i Larisa sin stemme. – Jeg finner et rom til deg. Billigste jeg finner, langt utenfor byen. Jeg betaler første måned. Gir deg litt matpenger. Ferdig. Resten står du for selv. Finner du deg en jobb, kommer deg ut av tullet ditt – greit. Hvis ikke, så er du ute etter én måned. Da bryr jeg meg ikke mer. – Et rom?! Ikke leilighet engang? Pappa, jeg klarer meg ikke alene. Jeg er redd. Og så … det KAN jo være dårlige naboer der. Jeg har INGENTING, ikke sengetøy engang, alt det der … han drittsekken beholdt det! – Mamma pakker med noe sengetøy i en bag. Vi legger den hos vaktmesteren. Du får hente den selv. Kommer du opp, så har jeg advart deg. – Dere er monstre! – ropte Larisa. – Sender deres egen datter ut! Til et hull! Dere har en treroms, og jeg skal gjemme meg i et krypinn som en rotte?! Moren orket ikke mer, grep telefonen. – Larisa, TI STILLE! – skrek hun så Veronika skvatt. – Faren din har rett! Dette er DIN eneste sjanse. Enten rommet, eller gata. Velg nå, for i morgen får du ikke engang det! Det ble stille i røret. – Greit, – mumlet Larisa til slutt. – Send adressen. Og … send penger … jeg er sulten. – Det blir ingen penger, – svarte Valerij. – Jeg kjøper maten og leverer den i bagen. Jeg vet hva du ellers bruker penger på. Han la på. Veronika bestemte seg for at tiden var inne. Hun listet seg inn på kjøkkenet, som om hun bare skulle ta et glass vann. Hun forventet en lavine av oppspart irritasjon. At faren skulle kommentere t-skjorta hennes og kalle henne sjuskete. At mora skulle klage over at hun ikke brydde seg – midt oppi alt dette. Men foreldrene verken så eller snudde seg mot henne. – Veronika, – sa moren stille. – Ja, mamma? – Det ligger gamle laken og putetrekk på øverste hylle i skapet. Kan du hente og legge i den blå bagen fra boden? – Klart det, mamma. Veronika gikk for å gjøre jobben. Hun fant bagen, tømte ut noe rusk. Hun kunne ikke fatte hvordan Larisa skulle klare seg alene? Hun kunne ikke engang koke makaroni. Og den uvanen hennes … Veronika visste at søsteren ikke ville klare seg to dager uten flaska. Veronika gikk inn til foreldrenes rom, klatret på en krakk og begynte å ta ut sengetøyet. – Husk håndklærne! – ropte faren fra kjøkkenet. – Har allerede lagt dem i, – svarte Veronika. Hun så faren gå i gangen, ta på seg sko og forsvinne, uten å si ett ord. Sikkert for å finne dette «krypinnet». Veronika gikk inn på kjøkkenet. Moren satt på samme plass som før. – Mamma, skal jeg hente en tablett til deg? – spurte Veronika stille, og gikk nærmere. Moren så opp på henne. – Vet du, Nika … – begynte hun i en fremmed, tom stemme. – Da hun var liten, tenkte jeg: når hun blir stor, skal hun bli min hjelper. Vi skulle prate om alt. Nå sitter jeg bare og håper … bare hun ikke glemmer adressen til rommet. Bare hun finner frem … – Hun klarer det, – sa Veronika lavt. – Hun finner måter. – Ikke denne gangen, – ristet moren på hodet. – Hun har fått et annet blikk. Tomt. Som om det ikke finnes noe der inne lenger. Bare en skall som hele tiden trenger mer av det der … dritten. Jeg ser jo hvor redd du er for henne … Veronika sa ikke mer. Hun hadde alltid tenkt at foreldrene ikke merket frykten hennes, at de var for opptatt med å «redde» Larisa. – Jeg trodde dere ikke brydde dere om meg, – hvisket hun ærlig. Moren strøk henne over håret. – Vi bryr oss. Vi har bare ikke mer igjen å gi. Vet du, som på flyet? Først tar du på masken, så på barnet. Vi prøvde ti år på å ta på henne masken. Ti år, Nika! Vi har prøvd alt. Koder, kjerringer, dyre klinikker. Til slutt … til slutt holdt vi på å kveles selv. Det ringte på døra. Veronika stivnet. – Er det henne? – spurte hun skremt. – Nei, pappa har nøkler. Det er sikkert matlevering. Han bestilte. Veronika gikk for å åpne. Budet overleverte to tunge poser. Hun satte dem på kjøkkenet og begynte å pakke ut. Grøt, bokser, olje, te, sukker. Ingenting ekstra. – Hun kommer ikke til å spise dette, – bemerket Veronika og la til side en pakke grøt. – Hun vil bare ha det ferdiglaget. – Vil hun overleve, så lager hun det, – svarte moren, og i stemmen var et snev av den gamle styrken tilbake. – Nå er det nok. Vi driver henne i grava med all vår overbærenhet. En time senere kom faren hjem igjen. Han så ut som om han hadde jobbet tre skift. – Fant et rom, – sa han kort. – Jeg har nøklene. Huseiera er en streng eldre dame, gammel lærer. Hun sa med en gang: hvis det blir lukt eller bråk – kaster hun henne ut. Jeg sa rett ut: «Bare kast henne rett ut.» – Valerij … – stønnet moren. – Hva da, Valerij? Vi må være ærlige. Hun får vite det. Han tok bagen med sengetøy, grep matposene og gikk ut. – Jeg leverer alt til vaktmesteren. Ringer og sier hvor hun finner det. Veronika, lås døra etter meg. Og svar ikke på hustelefonen hvis hun ringer. Faren forsvant ut, moren låste seg inn på kjøkkenet og brast sammen i gråt. Veronikas hjerte snørte seg. Hvordan kunne det bli sånn? Hun lever ikke engang, hun eksisterer bare fra flaske til flaske og lar ikke foreldrene få fred … *** Foreldrenes forhåpninger ble knust – en uke senere ringte huseieren til Valerij og sa at beboeren hans ble kastet ut sammen med politiet. Larisa hadde dratt med seg tre menn og festet hele natta. Og igjen klarte ikke mor og far å forlate datteren – Larisa ble sendt til rehabiliteringssenter. Sluttet avlåst, godt bevoktet – de lovet et helt år for å få slutt på drikkinga. Hvem vet, kanskje skjer det et mirakel …?

Slapp ikke datteren inn over dørstokken Hvorfor slapp dere henne ikke inn? Jeg, Veronica, våget endelig

Uncategorized

093

Kom hjem – ingen ektemann, ingen eiendeler

Jeg hadde nettopp kommet hjem, men verken mannen eller noen av hans eiendeler var der. «Hvorfor ser du

Uncategorized

035

Stefar

Så du bare vil gå etter den unge jenta! brøt Valdemar ut, ansiktet rødt av raseri. Hva? ropte han, forvirret.

Uncategorized

031

Dramatikk på hytta – datteren tok tilbake det som var hennes

Ingrid, du må forstå, situasjonen er ganske håpløs, sa Vidar og gned seg over neseryggen med et tungt sukk.

Uncategorized

026

Lei av å plukke opp etter mannen min

Kjære dagbok, Jeg, Knut Larsen, sitter på kontorstolen i stua i Oslo mens Synnøve roper rundt meg.

Uncategorized

026

Barnebarnet teller ikke – Når svigermor kun bryr seg om favorittbarnebarnet sitt, og resten av familien må klare seg selv

Mamma syns visst at Ingvild er svak, fikk Eirik omsider stotret fram. At hun trenger mer hjelp siden