Mamma syns visst at Ingvild er svak, fikk Eirik omsider stotret fram. At hun trenger mer hjelp siden hun mangler mannfolk. Mens vi liksom ja, vi har det visst så stabilt.
Stabilt? Vera så seg forvirret over skulderen. Eirik, etter fødselen har jeg lagt på meg femten kilo. Ryggen min føles som gammel furu, og knærne skraper som is på tjern. Legen sa det rett ut enten gjør jeg noe med helsa, eller så klarer jeg ikke engang å løfte lille Pål om et år.
Jeg må begynne på treningssenter. To ganger i uka, halvannen time hver gang. Men du er alltid på jobb, arbeidet ditt hopper frem og tilbake som en stein i bølger. Hvem skal jeg spørre om å passe sønnen vår?
Mora di bryr seg ikke om barnebarnet sitt, hun har jo barnebarn allerede!
Eirik svarte ikke.
Ja, hvem da?
Vera lente pannen mot det kalde vindusglasset og så på den gamle «Toyotaen» til svigermor som sneglet seg ut av tunet.
Røde baklys glødet farvel og druknet bak løv og krøller på veien.
Kjøkkenklokka viste akkurat sju.
Ragnhild hadde vært hos dem i nøyaktig førtifem minutter.
I stua fomlet Eirik med å underholde ettårige Pål. Den lille gutten vrei på hjulet til en plastlastebil, kikket iblant undrende mot døra hvor bestemor nettopp forsvant.
Dro hun? Eirik kikket inn på kjøkkenet mens han gned nakken.
Fløy avgårde, svarte Vera uten å snu seg. Sa Pål allerede «sutrer av trøtthet» og vil ikke ødelegge dagsrytmen hans.
Ja, han pep jo litt da hun skulle løfte ham, prøvde Eirik å smile, men lepper låste seg.
Han pep fordi han ikke kjenner henne. Tre uker siden sist vi så henne. Tre!
Vera snudde seg brått fra vinduet og begynte å stable skitne kopper i vasken.
Slapp av da, Vera, Eirik kom nærmere, prøvde å holde rundt livet hennes, men hun smatt unna, strakk seg etter oppvaskbørsten. Mamma Hun er nok mest knyttet til Silje.
Silje er fire, alt mye lettere.
Nei, Eirik. Det er mer spennende for mora di sammen med Silje.
Silje er datteren til Ingvild, Ingvild er favorittdattera. Og vi vi er bare vedheng, som hale på en geit.
Fredagen før var det nesten identisk.
Ragnhild hadde rast innom «for et øyeblikk», levert en billig plastrangle til Pål og straks sett seg nervøst etter døren.
Eirik rakk knapt be om at mamma passet Pål et par timer mens Vera skulle på apoteket og i butikken, siden han selv var opptatt hele lørdagen.
Å nei, Eirik, det går ikke! utbrøt Ragnhild. Silje og jeg skal på dukketeater, og etterpå skal hun til Ingvild hele helgen.
Stakkars jenta må slappe av, hun står på så hardt!
Men Ingvild oppdro Silje alene, sånn på papiret. I virkeligheten bodde Silje lange uker hos bestemor mens Ingvild «fant seg selv» og byttet kjærester. Bestemor hentet fra barnehage, sendte på ballett, kjøpte dyre dresser og kunne navnene på alle bamsene.
Har du sett statusen hennes? Vera pekte mot telefonen. Se hva mora di la ut.
Eirik grep motvillig mobilen, bladde.
Der var Silje som spiste soft is, bestemor som dyttet henne på huska, sammen lagde de figurer av trolldeig en lørdagskveld.
Bildeteksten: «Min største lykke, mitt hjertes sol.»
Hele helga hos dem, Vera bet seg i leppa, hos oss ti minutter! Der er det idyll.
Eirik, Pål er bare ett år. Han er også barnebarnet hennes. Din sønn. Hvorfor bryr hun seg bare om de andre?
Eirik svarte ikke, ordene forsvant.
Han tenkte plutselig på den natten mora hadde ringt gråtende fordi kranen sprutet og alt svømte på kjøkkenet, og han kjørte tvers over Oslo for å ordne opp.
Husket hvordan han betalte moras smålån, som hun tok for å kjøpe ny mobil til Ingvild.
Alle helgene på hytta, han gravde i åkeren mens søster og Silje solte seg som kongelige.
La oss spørre mamma én gang til, mumlet Eirik. Jeg kan prøve å forklare at dette gjelder helse, ikke noe innfall.
Vera svarte ikke. Hun visste det ikke nyttet.
***
Tirsdagskvelden kom.
Eirik satte mobilen på høyttaler så Vera kunne høre alt.
Hei mamma. Det er en ting…
Vera trenger å begynne på treningssenter, det er legen som har sagt det.
Men hallo, Eirik, treningssenter da? Ragnhilds stemme lød lys og bestemt, i bakgrunnen lo Silje Hun kan da trene hjemme.
Hvis hun dropper boller, så slipper hun vond rygg.
Mamma, det er ikke til diskusjon. Legen har gitt henne treningsopplegg og massasje.
Kan du sitte barnevakt for Pål tirsdag og torsdag fra seks til åtte? Jeg henter deg.
Stillhet i røret.
Du kjenner jo timeplanen min. Jeg henter Silje i barnehagen klokka fem. Så er det aktiviteter, så pleier vi å gå til parken.
Ingvild jobber sent. Hun stoler på meg.
Jeg kan ikke svikte barnet for at Vera skal sprette rundt på ellipsemaskin!
Men mamma, Pål er også barnebarnet ditt. Han trenger deg. Du ser ham såvidt en gang i måneden!
Ikke start, vær så snill. Silje er jente, vi er så glade i hverandre!
Pål er liten, han forstår ingenting. Når han blir større, skal vi nok prate mer.
Men nå skal vi tegne. Ha det!
Eirik la fra seg telefonen.
Hørte du det der? Altså, sønnen vår må oppnå et slags nivå han må fortjene bestemors oppmerksomhet?
Eirik, jeg visste hun ville svare akkurat sånn.
Jeg visste det fra vi kom hjem fra Ahus og hun kom to timer for sent fordi Silje måtte ha nye strømpebukser!
Eirik, det sårer meg ikke for min egen del. Det driter jeg i, om hun syns jeg er feit eller slapp.
Men Pål? Han vil en dag spørre: «Mamma, hvorfor er bestemor alltid sammen med Silje og aldri med meg?»
Hva skal jeg svare? At tanten hans er yndlingsbarnet, og at pappa bare er lommebok og gratis snekker?
Eirik gikk rastløst frem og tilbake over kjøkkengulvet. Han måltok femti skritt før han stanset:
Hør nå. Husker du vi snakket om å pusse opp kjøkkenet til henne i bursdagsgave?
Vera nikket.
De hadde spart i et halvt år, Eirik hadde snust opp et rimelig kjøkkensett og fått rabatt. Summen var ikke liten akkurat det årskort på det dyreste treningsstudioet, med basseng og personlig trener, ville kostet.
Den gaven stryker vi, sa Eirik. I morgen ringer jeg og avbestiller.
Er du alvorlig? Vera stirret måpende.
Helt. Hvis hun bare har tid og omsorg for ett barnebarn, så får hun fikse skrapet sitt selv. Eller ringe Ingvild. La henne reparere kranen og bære poteter fra hytta.
Vi skal leie inn barnepass til når du trener.
***
Neste morgen ringte svigermor selv.
Eirik, jeg tenkte du skulle komme for å se på kjøkkenvifta? Det er bare røyk overalt, og Silje savner deg spør «hvor er onkeln min»?
Eirik satt på kontoret, lukket øynene.
Før ville han hoppet i bilen, handlet verktøy, presset inn et ekstra besøk, men nå…
Nei mamma, jeg kommer ikke.
Hva? Men kjøkkenvifta? Jeg kveles jo!
Spør Ingvild. Eller hennes siste flamme.
Jeg har hendene fulle vi prioriterer helsa til Vera nå.
Jeg er hjemme med Pål.
Skal du gjøre det på grunn av denne fjollete greia? Svikter du mora di for konekapris?
Jeg svikter ingen. Jeg gjør bare som deg. Du har Silje og Ingvild. Jeg har Vera og Pål.
Det er rettferdig.
Nå er du frekk! Jeg har gjort alt for deg! Oppdratt deg til mann!
Hva «alt», mamma? Hjalp Ingvild med mine penger? Lot henne hvile, mens jeg slet i åkeren? Vet du hva, vi har også bestemt oss… kjøkkengaven du skulle få jeg har allerede avlyst.
Pengene bruker vi på barnevakt. Når bestemor ikke har tid, så får vi løse det selv.
Telefonrøret vrimlet av brøl:
Hvordan våger du! Jeg gav hele mitt liv til dere! Du er gal, hun har gjort deg sprø! Silje er som foreldreløs hos oss, hun trenger kjærlighet! Pål har alt han trenger!
Hvorfor tror du jeg skal elske ham? Hjertet mitt tilhører Silje!
Utakk er verdens lønn! Ikke ring, ikke vis deg her mer!
Eirik la på.
Hendene skalv, men innvendig kjentes det lysere. Han skjønte at dette var startskuddet. Nå ville mamma ringe Ingvild, og snart komme anklager om grådighet og kulde.
Tårer, forbannelser, følelsesmessig utpressing.
Det stemte.
Samme kveld møtte Vera ham i døra, ferdig informert svigermor hadde allerede sendt fem minutters hatsk talemelding hvor «slange i gresset» var den vennligste frasen.
Er vi sikre på at dette er rett? spurte Vera lavt, etter at de hadde lagt Pål og satt seg ned til brødskiver. Hun er jo moren din.
En mor elsker alle barna og barnebarna sine, Vera. Ikke bare sine utvalgte, og bruker resten som ressurser.
Jeg har lukket øynene for det lenge. Tenkt at sånn er hun bare. Men da hun sa hun ikke orket ditt helseproblem eller Pål, fordi «hun har opplegg for Silje» da fikk det være nok.
**
Krangelen varte i dagevis.
Både Ingvild og Ragnhild, nå uten faste penger fra Eirik og Vera, bombarderte dem: først sinte, så bedende, så truende beskjeder, prøvde å mane frem dårlig samvittighet hos «bror og sønn».
Ekteparet røpet ikke, de tok ikke telefonen.
To uker etter den store krangelen, sto Ingvild utenfor døra.
Hun rakk nesten ikke inn før hun ropte at Eirik var blitt «tøffel» og krevde umiddelbart at han skulle betale regninger til mor og gi penger til mat og medisiner.
Eirik bare lukket døra. «Pliktoppfyllende sønn» hadde han vært lenge nok.
