Uncategorized

Se hverandre på nytt Den dagen kommer Eirik hjem fra jobben tidligere enn vanlig. Vanligvis er han tilbake

Uncategorized

049

– Men du forstår, Alida, at det ikke er de som deg man gifter seg med, sa Arsenij rolig

Kjære dagbok, I dag har jeg endelig fått klarhet i noe som har gnaget meg i flere uker. Jeg sitter på

Uncategorized

029

Kartla svigerfar sin verden

Hva gjør du med mannen min, du mater ham så mye? Du har ingen samvittighet! Først rev du bort min eneste

Uncategorized

016

To melodier fra ett vennskap

To melodier av ett vennskap Solveig og Synnøve hadde vært venner siden barndommen. De bodde i samme gate

Uncategorized

013

Jeg ombestemte meg – skulle ikke gifte meg likevel Arkhip jobbet sent på laboratoriet, stadig i ferd med å helle væsker fra reagensglass til reagensglass og undersøke mystiske pulver – overbevist om at hans nitidige arbeid en dag ville bære frukter, og han kunne presentere sitt unike funn fra en sjelden plante for samfunnet. Hans iver for forskningen gjorde at den førti år gamle forskeren ikke merket de lange, forelskede blikkene den unge renholderen Sofia – nylig ansatt på instituttet – sendte ham hver kveld. Arkhip satt fordypet i arbeid og la ikke merke til hvordan Sofia stod med moppen i hånden og glemte sine oppgaver, bare for å beundre ham. En kveld tok Sofia mot til seg og tilbød te fra sin medbrakte vannkoker – og hjemmelagde pølser som moren hennes hadde laget av fersk kjøttdeig fra bygda. Arkhip, først skeptisk til maten som hadde ligget i Sofias sekk hele dagen, klarte til slutt ikke å motstå fristelsen. Han lot seg overtale og nøt middagen hun serverte. Dette var begynnelsen på noe nytt. Sofia inviterte ham hjem til familien sin i en liten landsby, der Arkhip for første gang møtte Sofias strenge mor og unge stefar. Stemningen var spent, moren var tydelig skeptisk til at datteren på 23 år skulle gifte seg med en mann på førti. Konflikten kulminerte i et stort familiedrama, og Arkhip begynte å tvile alvorlig på forholdet sitt etter å ha opplevd distriktets utfordrende forhold, dårlige nerver og kulde – til og med fysisk dårlig form. Da Arkhip kom til hektene igjen etter et hypertonisk anfall, sank motet hans kraftig, og han begynte å stille spørsmål ved om det virkelig var verdt det: Ville han egentlig gifte seg? Eller hadde han latt seg rive med av Sofias entusiasme, hjemmelaget mat og drømmen om familielykken? Etter denne turbulente reisen tilbake til hverdagen på laboratoriet valgte Arkhip å gå tilbake til sin trygge, rutinepregede tilværelse – med varm suppe og varsel til Sofia om at han heller ville spise alene. Hjemmelagde pølser og romantikk får vente. Gifte seg? Nei takk.

Ombestemte meg for å gifte meg Jeg, Arvid, har alltid sittet sent på forskningslaboratoriet ved Universitetet

Uncategorized

018

Et barn for venninnen: Da Lill utsto de siste månedene av svangerskapet, flyttet lillebroren hennes ut, faren begynte å drikke, og livet hennes ble et mareritt. Hver morgen luftet Lill ut huset, plukket tomflasker fra under bordet og ventet til faren sto opp. — Pappa, du burde ikke drikke. Du kom så vidt deg gjennom slaget. — Jeg drikker hvis jeg vil. Hvem skal stoppe meg? Det hjelper mot smerten. — Hvilken smerte? — Smerten av å vite at ingen trenger meg. Ikke engang du, jeg er en byrde for deg. Jeg er en tapt sjel, Lill. Jeg skulle aldri blitt født. Eller giftet meg og fått barn som bare har arvet min viljesvakhet, svake karakter og fattigdom. Alt er forgjeves, jente min. Det er enklere å drikke. Lill, allerede i dårlig humør, ble sint. — Ingenting er forgjeves, pappa. Folk har det verre. — Verre? Du vokste opp uten mor. Nå skal du føde et barn uten far, og det barnet vokser også opp i fattigdom. — Alt kan forandre seg, pappa. Ingenting varer evig. Med sorg tenkte Lill på hvor lykkelig hun nylig hadde vært, på vei til å gifte seg med Ivar. Ja, livet var hardt, men man må leve. Den dagen drakk faren hennes igjen. Lill ropte fortvilet: — Har du drukket opp sparepengene mine? Hvordan fant du dem? Du har rotet gjennom alt, til og med tingene mine?! — Alt i dette huset tilhører meg, sa faren, — også pensjonen du gjemmer for meg! Min pensjon. — Og du har drukket bort alt? Tenkte du ikke på hvordan vi skal klare oss? — Hvorfor skulle jeg det? Jeg er syk. Du er voksen, nå er det du som må ta vare på meg! Lill lette i skapene. — Jeg er sikker på det var to pakker pasta og litt smør igjen i går. Nå er det borte! Hva skal vi ha til middag?.. Lill var sjokkert. Hun satte seg på stolen og skjulte ansiktet i hendene. Hun visste ikke at tante Natasha i skjul hadde begynt å komme når Lill var borte, drikke faren hennes full og tømme huset for mat. Natasha snek seg inn med list, og alt hun gjorde ødela familien mer og mer. Den natten gråt Lill seg i søvn. Hun lå sammenkrøpet, tom og sulten. Om morgenen banket det på døren, og inn kom Natasha Anatolievna. I moteriktig kåpe og støvletter på hæl gikk hun rett inn uten å ta av seg skoene. — Hei. Min venninne i kommunen fortalte meg at dere har gjeld, og snart blir strømmen kuttet. Hva skjer, Lill? Har du te å by på? Uten å vente på svar gikk Natasha inn på kjøkkenet og begynte å rote i kjøleskapet og skapene. — Jeg lager te selv, du er jo gravid, akkurat som min Svetlana… Men dere har jo verken sukker eller teblader. Det er helt tomt her! Kom, vi går og handler. Lill unngikk å se på henne. — Tante Natasha, jeg har ikke te å by på. Du burde gå. Natasha ga seg ikke. — Du har problemer? Klart du har det. Husker du at jeg tilbød deg å flytte til meg? Nå ber jeg ikke lenger, jeg insisterer: Flytt inn hos meg. Her er det ikke trygt for babyen din, faren din drikker, det er ikke mat! Og du trenger frukt, vitaminer… Pakke sammen og bli med meg. Lill sank på stolen, hodet snurret, tårene rant. Natasha klemte rundt henne: — Hør her, jenta mi. Jeg vet hva du synes om meg. Jeg vet det er utilgivelig, for min datter ødela for deg. Men jeg er ikke hjerterå, jeg klarer ikke se på at du lider. Vil du eller ikke, jeg skal passe på deg. Resten gikk som i en tåke: Natasha hjalp Lill med å pakke og skaffet taxi. *** Den dagen Lill fikk rier, forlot ikke Natasha Anatolievna henne et sekund. — Lill, hør på meg. Jeg har sagt fra til personalet at du vil gi fra deg barnet ditt. Når du har født, ikke ta barnet i armene, ikke legg det til brystet. Ikke se på det. Lill vred seg av smerte: — Åh, tante Natasha, jeg klarer ikke bry meg nå… Vil bare bli ferdig. — Husk hva jeg har sagt – du klarer ikke å oppdra dette barnet alene. Jeg har allerede funnet et godt ektepar som vil adoptere barnet ditt med én gang. Noen timer senere ble ei jente født. — Tre kilo, tre hundre, frisk og fin. Sykepleieren pakket babyen inn og bar henne ut uten å vise Lill. Men barnelegen så strengt på Lill: — Hva er dette for noe? Du har fått en sunn, vakker datter, vil du ikke engang se henne? Elena Petrovna, hent barnet tilbake og legg henne til moren. Lill nektet, ristet på hodet: — Jeg vil ikke. Jeg har ikke råd til å leve selv, jeg ville jo ikke føde… Det finnes andre som trenger henne mer, jeg skriver under på adopsjon… — Ikke vær gal, se på babyen i det minste. Lill knep øynene igjen, men kjente noe mykt og forsiktig mot hånden sin. Sykepleieren la babyen ved siden av henne, hun pep og lette seg frem, og Lill så endelig på sin datter. Den lille, hjelpeløse babyen så opp på moren sin med små skrå øyne, famlet etter henne, klynget seg til brystet. — Sånn, mamma, nå er det på tide å mate babyen, smilte barnelegen, fornøyd da Lill skalv av inntrykk. — For en nydelig datter, hun trenger deg, ikke fremmede. Lill begynte å gråte, omfavnet datteren og nikket. De neste to timene hvilte hun ved siden av datteren – og tok ikke blikket fra henne. Da våknet morsinstinktet hennes for alvor. «Der er meningen med livet mitt – min datter. Det spiller ingen rolle om Ivar har dratt, om pappa er håpløs… Jeg trengs av datteren min, derfor blir jeg hos henne.» *** Lill våknet av stemmen til Natasha. I slåbrok kom Natasha Anatolievna inn. — Har du glemt hva vi avtalte? — hvisket hun. — Du skulle føde, så si fra deg barnet. Jeg har allerede ordnet med folk som kan hente babyen nå. — Natasha Anatolievna, jeg har ombestemt meg. Jeg kan ikke gi henne bort. — Du har jo ingen penger, du er så godt som hjemløs, hva skal du gjøre med henne? — Jeg skal hjem. Jeg skal klare meg selv, og jeg trenger ikke lenger bo hos deg. Lill så hvordan ansiktet hennes forvandlet seg til et djevelsk glis. — Er du blitt sprø? Du har ikke penger! Hvordan skal dere overleve? Skal du tigge? Natashas rop vekket jenta, som lå i sengen. Lill reiste seg og gikk til datteren. — Ikke rør! Jeg kan vugge henne og gi henne narremelk. Vi sier til legene du ikke har melk, sa Natasha. Lill ristet på hodet: — Dette er ikke opp til deg, det er min datter. Jeg har sagt at jeg har ombestemt meg og gir henne ikke bort! — Du kan ikke! Du lovet! — Natasha gispet fortvilet. — Gå. Natasha gikk. Lills nabo, som hadde ligget stille i sengen, løftet hodet. — Hvem var det? — Tanten min. — For en tragedie. Ikke hør på henne. Du gjorde rett som ba henne dra. Jeg heter Lene. Trenger du hjelp, så si ifra. Det finnes gode mennesker. — Jeg heter Lill. — Hyggelig å hilse på deg, Lill. Jeg syntes den damen holdt på å ta med seg babyen din! Hun oppførte seg merkelig. *** Før utskrivningen kom en besøkende til Lill – hun fikk ikke komme inn på rommet og Lill gikk ut i korridoren. Den tidligere venninnen, Siv, ventet der, også gravid nå. — Hei. Lill satte seg forsiktig på benken. Siv satte seg ved siden av. — Jeg hørte du har fått barn. — Ja, en jente. Siv så ustø ut. — Lill, mamma har funnet folk som ønsker å adoptere barnet ditt. — Og? — De er veldig bra folk, og rike – de kan betale en million for henne. Tenk det! Du kan kjøpe deg rom eller spare til leilighet. — En million altså? — Lill nikket. — Da kan du jo selge ditt eget barn til dem hvis du bryr deg sånn? Siv surmulte, men tok tak i Lill. — Lill, gi meg barnet! Jeg skal ta vare på henne. Hun er jo Ivars datter. — Tror du du klarer to barn? — Du forstår ingenting, Lill! Familien min går i oppløsning! Lill spratt opp, ville gå, men Siv klamret seg til ermet hennes, øynene så ville ut: — Jeg trenger barnet, Lill! — Slipp. …Et par timer senere kom Ivar selv inn på rommet. Lill rygget et skritt tilbake. — Har du født? Kan jeg se barnet? — Nei! Du får snart barn med Siv, se til henne! — Vi må prate, Lill. Etter at du fødte, får jeg ikke ro. Så – jeg vil ha datteren min. Gi henne fra deg, så adopterer jeg henne med én gang. Lill ristet på hodet. — Jeg er ikke som deg. Jeg vil aldri svikte noen som trenger meg. Du får ikke datteren min! Ivar vegret seg for å gå. — Gi fra deg barnet! Du hadde ikke rett til å føde uten meg! Jeg får henne uansett, det er min datter! — Du? Mammadalt? Spør mamma di først! Lill dyttet eksen unna, tok datteren og gikk til sykepleieren. — Kan du sørge for at ingen flere får komme til meg? Jeg vil ikke ha besøk! Dette er rene gjennomtrekket! Epilog På utskrivningsdagen gikk Lill ut fra sykehuset med datteren trygt i armene. Hun var ikke alene, Lene – nabokvinnen – ble skrevet ut samtidig, møtt av mann og mor. Ute på trappen sto Reznikov-familien. Ut av bilen steg Ivars mor, Valeria Jakobsen. Hun gransket Lill mistenksomt. Kaldt rislet det nedover ryggen til Lill. Svigerinnen, som aldri ble det, så ut som hun venta på å kaste seg over henne. Lene oppdaget det og stilte seg ved Lills side. — Hvem er det der? — Ivars foreldre. — Hun stirrer som om hun venter på deg. Merkelig at de alle henger seg sånn på deg, Lill. Jeg liker det ikke. Du vet at mammaen min har gjort klar rom til deg – bli med meg. Lill nikket, hun kjente også på uro. *** Hos de nye vennene fant Lill uventet kjærligheten – Lenes fetter, ungkar Ivan, begynte å fri til henne. Ivan viste seg å være god, varm og snill. Han giftet seg med Lill, adopterte datteren hennes og hjalp til med svigerfar. Siv og Ivars ekteskap gikk i oppløsning. Det viste seg at Siv hadde lurt alle med en falsk mage; hun hadde aldri vært gravid. For å beskytte datteren avslørte Natasha sannheten for svigersønnen – Siv hadde hatt spontanabort tidlig. Hun la raskt fram planen som hun trodde løste alt: — Ivar, ikke bli sint på min datter – ja, hun mistet barnet, men du har jo også barn på gang. Hvorfor ikke bare ta barnet som Lill føder? Adopter henne, det er jo også ditt barn. For å ikke uroe Ivars foreldre sier vi ikke noe om Sivs abort. Vi later som om Siv var gravid – når Lill føder, henter vi barnet fra henne og sier til alle at Siv fødte. Ivar likte svigermors plan. Alt gikk som mamma Natasha ville – inntil Lill nektet å gi bort sitt nyfødte barn, og dermed satte både den gamle venninnen og moren hennes fast. Ivars mor, Valeria Jakobsen, ble rasende over svigerdatterens løgner, kastet henne ut og tvang sønnen til å skille seg.

Barnet til en venninne Det var i de gamle dagene, da verden kjentes mindre og dagene sank stille nedover

Uncategorized

Faltet seg etter andres kone – En historie om svak vilje, kunstnerdrømmer og uventet kjærlighet på bygda

Dagbok, 17. august Av og til lurer jeg på hvordan alt havnet her. Når jeg tenker tilbake på livet mitt

Uncategorized

018

I gode og onde dager

I sorg og glede Astrid ble enke tidlig, bare 42 år gammel. Da hadde datteren hennes, Ingrid, allerede

Uncategorized

026

Kone og svigerfar: Karina later bare som om hun ønsker å møte foreldrene til Vadim. Hvorfor skulle hun det? Hun skal jo ikke bo med dem, og svigerfaren, som visstnok er velstående, gir henne ikke annet enn mistanke og problemer. Men når hun først skal gifte seg, må hun jo spille spillet til siste slutt. Karina kledde seg pent, men ganske enkelt, slik at hun skulle fremstå som en hyggelig jente. Møtet med brudgommens foreldre er alltid fullt av skjulte farer – og med smarte foreldre blir det en ordentlig styrkeprøve. Vadim trodde hun trengte trøst: – Ikke vær nervøs, Karina, bare slapp av. Pappa er litt alvorlig, men han er medgjørlig. De kommer ikke til å si noe fælt til deg. De kommer til å like deg. Pappa er kanskje litt spesiell, men mamma er liv og sjel i selskapet, forsikret han rett før de gikk inn. Karina smilte, dyttet bort en hårtust fra skulderen og lo inni seg: For et sammensatt par – sur svigerfar og livlig svigermor. Huset overrasket henne ikke, hun hadde sett flottere hjem før. De ble møtt i døren. Karina var ikke særlig nervøs. Folk er folk. Vadims mor, Hanne, var hjemmeværende og reiste ofte på tur med venninnene – ikke noe spesielt der. Svigerfaren, Per Arne, var som Vadim hadde sagt lite pratsom og ikke særlig blid – men navnet hans virket kjent … De ble ønsket velkommen inn … Karina fryser til – dette er slutten. Hun kjente igjen svigerfaren sitt ansikt med én gang. De hadde møttes før, for tre år siden. Ikke ofte, men til gjensidig nytte. På barer, på hotellrom, på restauranter. Verken Hanne eller Vadim ante noe. Da var løpet kjørt. Per Arne kjente henne igjen, også. I blikket hans glitret et snev av overraskelse, kanskje fare. Men han sa ikke et ord. Vadim, uvitende, introduserte henne stolt: – Mamma, pappa, dette er Karina. Min forlovede. Jeg skulle egentlig tatt henne med før, men hun er så sjenert. Per Arne rakte frem hånden. Håndtrykket hans var hardt og fast. – Hyggelig, Karina, sa han med en tvetydig tone. Kanskje advarsel. Kanskje noe annet. Karina lurte på om han kom til å si alt han visste. – Takk, Per Arne, svarte hun og prøvde å virke uskyldig, men adrenalinet bruste. Hva nå … Men ingenting skjedde. Per Arne smilte smalt og satte frem en stol til henne. Kanskje venter han bare med å ydmyke henne … Men kvelden gikk, og intet kom fram. Da forsto Karina – han kunne ikke avsløre henne uten å avsløre seg selv. Stemningen lettet. Hanne fortalte barndomsminner om Vadim, og Per Arne virket oppriktig interessert i Karina og spurte ut om jobben hennes. Ha! Han visste nok mye allerede. Men hans tynne ironi gikk ikke inn på henne lenger. Han kom med et par spøkefulle stikk, og Karina, til sin egen overraskelse, lo. Men de to skjønte begge hva alt betydde når han la til: – Karina, du minner meg mye om en gammel … kollega. Hun hadde også en egen evne til å sjarmere folk. – Talenter finnes i alle former, Per Arne, svarte Karina, uanfektet. Vadim drømte seg allerede bort og kastet beundrende blikk på henne. Han elsket henne virkelig. Det var både godt – og bittert. Senere på kvelden kom Per Arne tilbake fra kjøkkenet, smilte lurt og spurte: – Jeg foretrekker steder hvor det er stille og rolig. Liker å sitte for meg selv med en bok. Hva med deg, Karina? En felle. – Jeg liker liv og røre rundt meg, svarte Karina. – Men noen ganger kan flere ører være farlige. Hanne så ut til å fange opp et eller annet, men slo det bort. Per Arne visste at Karina ikke søkte stillhet. Han visste hvorfor. Da kvelden var over og de skulle legge seg, ga Per Arne Vadim en klem. – Ta vare på henne, sønn. Hun er … spesiell. Det kunne tolkes på mange måter. Bare Karina forsto det hele. *** Utover natten klarte ikke Karina å sove. Til slutt listet hun seg ut på verandaen, vel vitende om at Per Arne neppe kunne sove heller. – Får du ikke sove? spurte han. – Ikke i kveld, svarte hun. Han så på henne. – Hva vil du med sønnen min, Karina? Jeg vet hva du er i stand til. Jeg vet hva du alltid har vært ute etter – penger. Skal du lure Vadim også? Karina bet ikke på. – Jeg elsker ham, Per Arne. Kan det ikke bare være nok? Han lo tørt. – Elsker? Du? Jeg forteller Vadim alt. Om hvem du egentlig er. Tror du han gifter seg med deg etter det? Karina kom nærmere, blikk fast i hans. – Bare fortell, Per Arne. Men da får din kjære kone også vite alt – også det vi to drev med. – Dette er ikke det samme … – Det får du fortelle Hanne. Per Arnes blikk stivnet. Spillet var slutt. De var i samme båt. – Du våger ikke. – Jeg våger – hvis du våger. Han visste hun ikke bløffet. – Greit, jeg holder kjeft. Og du også, ellers sier ingen noe. Vi glemmer det som skjedde. Nettopp derfor var Karina trygg. Han hadde mer å tape. – Som du vil, Per Arne. Neste morgen dro de fra foreldrenes hus. Under blikket av en svigerfar full av motvilje tok Karina farvel med Hanne, som allerede kalte henne “datter”. Per Arnes øye zuget nervøst. Han våndet seg. Skulle han advare sønnen – eller miste alt selv? *** Senere, på ferie hos foreldrene to uker, prøvde Per Arne å unngå Karina med unnskyldninger. Men en dag alene klarte han ikke dy seg; han snoket i vesken hennes – og fant en positiv graviditetstest. – Jeg trodde katastrofen var at sønnen min skulle gifte seg med en som deg. Dette derimot, DET er katastrofen! Karina tok ham på fersken. – Ikke bra å rote i andres ting, Per Arne, lo hun avvæpnende. – Er du gravid med ham? – Ser ut til at du ødela overraskelsen. Per Arne var fra seg. Nå kunne han ikke si noe – nå var alt for sent. *** Ni måneder og et halvt år etter. Vadim og Karina hadde fått datteren Alice. Per Arne prøvde å unngå dem fullstendig. Barnebarnet regnet han knapt som sitt eget. Karinas likegyldighet til Vadim – og hennes fortid – skremte ham. Så skjer det igjen. Hanne skal besøke Vadim og Karina. – Er du med, Per Arne? – Nei, hodepine. – Igjen? Nå bør du kanskje få sjekket deg. – Bare trøtt. Reis du. Han kunne ikke utstå Karina – men kunne heller ikke avsløre alt. Kvelden var lang, telefonen var taus. Hanne ble borte. Til slutt ringte han Vadim. – Er alt ok? Har Hanne dratt? Hun er ikke hjemme! – Pappa, du er den siste jeg vil snakke med nå. Så la Vadim på … Plutselig sto Karina i døra. – Hva gjør du her?! Hva har skjedd?! Karina satte seg helt rolig, skjenket rødvin og smilte. – Kollaps. – Hva da for en kollaps? – Oss. Alt er ute. Vadim fant bilder av oss to på en kafés nettside, fra en fest fire år tilbake. Nå raser han. Hanne skal skille seg. Og jeg antar jeg blir skilt fra sønnen din. Per Arne sank sammen. – Hvorfor kom du til meg? – Måtte bare vekk. Fullt kaos hjemme. Vil du ha vin? De satt på verandaen og drakk, alene mot natten og sin egen taushet. – Alt dette er din skyld, sa Per Arne. Karina nikket. – Jeg vet. – Du er ikke til å holde ut. – Jeg vet. – Ikke en gang synd på Vadim? – Litt. Men mer synd på meg selv. – Du elsker bare deg selv. – Sant nok. Han tok henne forsiktig i ansiktet. – Du vet jeg aldri har elsket deg, hvisket han. – Det tror jeg på. *** Morgenen etter, da Hanne kom for å gjøre opp, fant hun Karina og Per Arne sammen, fortsatt sovende. – Hvem er det? mumlet Karina. – Det er meg, svarte Hanne, idet hun så livet rase sammen.

Kona og far Jeg later ofte som om jeg virkelig ønsker å møte foreldrene til Eivind. Men innerst inne

Uncategorized

0112

Maken til min mann hvisket bak ryggen på meg. Men de visste ikke at jeg hadde vunnet millioner i går…

Kjære dagbok, I går kveld hørte jeg svakt hvisking bak ryggen min når jeg stod i gangen og så på meg