Kjære dagbok,
I dag har jeg endelig fått klarhet i noe som har gnaget meg i flere uker. Jeg sitter på kjøkkenet i leiligheten min i Oslo, og mens jeg rører i kaffen, tenker jeg tilbake på samtalen med Arne. Det var han som rolig sa: «Å, Åse, du forstår vel at det ikke er noen som vil gifte seg med en som deg», og fortsatte med å peke på at det finnes kvinner for kjærlighet og hyggelige stunder, men også de som holder seg til vielsen. Han la til at jeg tydeligvis ikke passet inn i den kategorien.
Jeg spurte ham, med et overrasket blikk: «Hva er det egentlig med meg som er galt, Arne? Jeg lager god mat, ser bra ut, holder huset rent. Er jeg ikke en ønskelig kvinne for deg?»
Han svarte med en kald tone: «Det er nettopp det som er problemet! Du er allerede ødelagt. Forstå dette: folk som deg blir ikke tatt som hustruer. Man kan bare ha en uforpliktende affære. De gifter seg med uskyldige jentene, der du er den første som får forlate dem. De forventer at du skal vaske mannens føtter og drikke vannet han har kokt, som i ordtaket». Etter å ha sagt dette, vendte han ryggen mot veggen og la seg ned for en lur.
Bare en uke før dette satt jeg på en kafé i Bergen med venninnene mine Lise, Katja og Mona og delte mine fremtidsplaner. Jeg fortalte at livet ligger på linje: jeg er ikke lenger en ung jente, men jeg har en karriere, et sted å bo, en bil, og ser bra ut. Jeg tenkte at jeg kunne gifte meg og få barn når som helst. Dessuten hadde jeg en potensiell kandidat: Arne, som aldri har vært gift, bor alene, men har kjøpt en leilighet ved siden av moren sin. Fireten år yngre enn meg, pen, velstelt, nesten uten dårlige vaner, og med en seriøs stilling. Ren flaks, tenkte jeg.
Vi møttes på jobben han kom inn til meg som pasient i tannlegekontoret, men gikk ut med et hjerte som hadde begynt å slå for meg. På den tiden jobbet jeg både i en offentlig klinikk og i en privat, så jeg hadde knapt tid til meg selv. Likevel fikk jeg blomster ikke vanlige roser, men nydelige pioner, i februar! Vi spiste i en fin restaurant, og alt føltes som om det snurret rundt meg.
Det eneste som bekymret meg var at det nå var to år i vårt forhold, og jeg hadde fortsatt ikke hørt en eneste forlovelse. Venninnene mine hintet om at det var på tide at jeg giftet meg. Jeg følte det selv, så jeg samlet mot til å ta opp temaet før jeg la meg. Jeg hørte hans ord: jeg var «ødelagt», «ikke for ekteskap».
Det gikk ikke opp for meg. Hva gir han seg selv lov til? Neste kveld møtte jeg igjen venninnene på en kafé for råd. Jeg begynte: «Dere, han sa nettopp at jeg ikke er verdt å gifte seg med!»
Lise spurte: «Er du helt sikker? Du er så vakker, smart og selvstendig!»
Jeg fortalte: «Han mener bare å gifte seg med jomfruer. Jeg er, så å si, av dårlig sort. Men han er ellers perfekt for meg: intelligent, har penger, og er god i sengen.»
Mona sukket: «Kast ham, før han knuser selvtilliten din.»
Katja la til: «Ta ham med til oss! Vi feirer ti års jubileum med Morten du kan se hvordan et ekte ekteskap ser ut!»
Vi ble enige om å invitere ham. Arne, som vanligvis ikke liker slike sammenkomster, sa ja og satte seg selv bak rattet. Jeg gledet meg til en hyggelig dag med venninnene endelig skulle ikke jeg være den som kjørte hjem.
På hytta til Katja og Morten var det som vanlig: barn som lekte, grill, fuglesang, og hunden Bamse løp rundt som om han hadde en usynlig batteri. Måltidet strakte seg fra ettermiddagen til kvelden. De eldre gikk sin vei, barna sovnet, og ved bordet ble det bare «våre» venninnene, vertene og Arne.
Vi drakk te med bærpai og pratet. Så begynte Arne igjen: «Si meg, Katja, hvorfor er Åse fortsatt ugift? Dere har jo vært gift i ti år.»
Katja trakk på skuldrene: «Ikke alle er så heldige å bli forelsket på tredje året, som meg. Jeg studerte og jobbet, så jeg hadde ikke tid.»
«Giftet du deg som jomfru?»
«Hva, du tror? Vi ble sammen med Morten allerede på første året!»
«Men han var den første?»
«Vil du ha passet mitt? ropte Morten. Min kone ble min, punktum.»
«Se der! Så var hun «ren». Det handler om respekt. Å gifte seg med en som har hatt flere før deg er en skam for familien.»
Lise lo: «Hva slags ære krever dere at man er helt uten fortid? Så hvorfor ga du håp til Åse?»
Arne ristet på hodet: «Jeg lovet ingen. Din venninne må forstå at hun er en kvinne av annen sort. Det krever seriøse grunner for å gifte seg med henne, og jeg ser dem ikke.»
Mona smilte: «Så jeg er altså den tredje sort, skilt med barn. Trist for deg, mannens mann.»
Morten brøt inn: «Hvordan snakker du med kvinner i mitt hus? Du er en «sort»! Du er som en gammel sild!»
Han grep tak i Arne og dro ham ut på gårdsplassen. Med sine to meter, kraftig bygning, var det lett for ham.
«Gå vekk! Jeg lar ikke dette ødelegge feiringen. Hvis dere ikke var jenter, ville jeg allerede ha gjort deg ferdig. Du er ikke vår gjest.»
Arne løftet bagasjen: «Åse, jeg drar. Blir du med eller blir du igjen?»
Jeg brast i latter og klarte ikke svare. Arne, uten å vente på mitt svar, satte i gang og forsvant bak døren.
«Takk, Morten», fniste jeg. «Nå er det slutt på menn. Selv de som er gammel!»
«Det var en dårlig idé å prøve å opplyse ham om ekteskap», lo Katja. «Men for en karakter! Jenter, hørte dere? Jeg er den første sort, og dere er… vel, se selv.»
Vi lo resten av kvelden. Senere kjørte Lise meg hjem. Tilbake på kontoret i Oslo fortsatte jeg med pasientene og fyllte ut journalene. Arne ringte aldri mer.
«Åse, jeg har en konvolutt på resepsjonen», lød det i telefonen.
«Takk, Lene, jeg ser på den senere», svarte jeg.
Da jeg åpnet konvolutten etter timen, fant jeg …
Jeg kjenner fortsatt en blanding av lettelse og tomhet. Det er rart hvordan en samtale kan endre alt, men jeg tror jeg har lært å stole på meg selv mer enn på andres meninger.
Åse.
