Et barn for venninnen: Da Lill utsto de siste månedene av svangerskapet, flyttet lillebroren hennes ut, faren begynte å drikke, og livet hennes ble et mareritt. Hver morgen luftet Lill ut huset, plukket tomflasker fra under bordet og ventet til faren sto opp. — Pappa, du burde ikke drikke. Du kom så vidt deg gjennom slaget. — Jeg drikker hvis jeg vil. Hvem skal stoppe meg? Det hjelper mot smerten. — Hvilken smerte? — Smerten av å vite at ingen trenger meg. Ikke engang du, jeg er en byrde for deg. Jeg er en tapt sjel, Lill. Jeg skulle aldri blitt født. Eller giftet meg og fått barn som bare har arvet min viljesvakhet, svake karakter og fattigdom. Alt er forgjeves, jente min. Det er enklere å drikke. Lill, allerede i dårlig humør, ble sint. — Ingenting er forgjeves, pappa. Folk har det verre. — Verre? Du vokste opp uten mor. Nå skal du føde et barn uten far, og det barnet vokser også opp i fattigdom. — Alt kan forandre seg, pappa. Ingenting varer evig. Med sorg tenkte Lill på hvor lykkelig hun nylig hadde vært, på vei til å gifte seg med Ivar. Ja, livet var hardt, men man må leve. Den dagen drakk faren hennes igjen. Lill ropte fortvilet: — Har du drukket opp sparepengene mine? Hvordan fant du dem? Du har rotet gjennom alt, til og med tingene mine?! — Alt i dette huset tilhører meg, sa faren, — også pensjonen du gjemmer for meg! Min pensjon. — Og du har drukket bort alt? Tenkte du ikke på hvordan vi skal klare oss? — Hvorfor skulle jeg det? Jeg er syk. Du er voksen, nå er det du som må ta vare på meg! Lill lette i skapene. — Jeg er sikker på det var to pakker pasta og litt smør igjen i går. Nå er det borte! Hva skal vi ha til middag?.. Lill var sjokkert. Hun satte seg på stolen og skjulte ansiktet i hendene. Hun visste ikke at tante Natasha i skjul hadde begynt å komme når Lill var borte, drikke faren hennes full og tømme huset for mat. Natasha snek seg inn med list, og alt hun gjorde ødela familien mer og mer. Den natten gråt Lill seg i søvn. Hun lå sammenkrøpet, tom og sulten. Om morgenen banket det på døren, og inn kom Natasha Anatolievna. I moteriktig kåpe og støvletter på hæl gikk hun rett inn uten å ta av seg skoene. — Hei. Min venninne i kommunen fortalte meg at dere har gjeld, og snart blir strømmen kuttet. Hva skjer, Lill? Har du te å by på? Uten å vente på svar gikk Natasha inn på kjøkkenet og begynte å rote i kjøleskapet og skapene. — Jeg lager te selv, du er jo gravid, akkurat som min Svetlana… Men dere har jo verken sukker eller teblader. Det er helt tomt her! Kom, vi går og handler. Lill unngikk å se på henne. — Tante Natasha, jeg har ikke te å by på. Du burde gå. Natasha ga seg ikke. — Du har problemer? Klart du har det. Husker du at jeg tilbød deg å flytte til meg? Nå ber jeg ikke lenger, jeg insisterer: Flytt inn hos meg. Her er det ikke trygt for babyen din, faren din drikker, det er ikke mat! Og du trenger frukt, vitaminer… Pakke sammen og bli med meg. Lill sank på stolen, hodet snurret, tårene rant. Natasha klemte rundt henne: — Hør her, jenta mi. Jeg vet hva du synes om meg. Jeg vet det er utilgivelig, for min datter ødela for deg. Men jeg er ikke hjerterå, jeg klarer ikke se på at du lider. Vil du eller ikke, jeg skal passe på deg. Resten gikk som i en tåke: Natasha hjalp Lill med å pakke og skaffet taxi. *** Den dagen Lill fikk rier, forlot ikke Natasha Anatolievna henne et sekund. — Lill, hør på meg. Jeg har sagt fra til personalet at du vil gi fra deg barnet ditt. Når du har født, ikke ta barnet i armene, ikke legg det til brystet. Ikke se på det. Lill vred seg av smerte: — Åh, tante Natasha, jeg klarer ikke bry meg nå… Vil bare bli ferdig. — Husk hva jeg har sagt – du klarer ikke å oppdra dette barnet alene. Jeg har allerede funnet et godt ektepar som vil adoptere barnet ditt med én gang. Noen timer senere ble ei jente født. — Tre kilo, tre hundre, frisk og fin. Sykepleieren pakket babyen inn og bar henne ut uten å vise Lill. Men barnelegen så strengt på Lill: — Hva er dette for noe? Du har fått en sunn, vakker datter, vil du ikke engang se henne? Elena Petrovna, hent barnet tilbake og legg henne til moren. Lill nektet, ristet på hodet: — Jeg vil ikke. Jeg har ikke råd til å leve selv, jeg ville jo ikke føde… Det finnes andre som trenger henne mer, jeg skriver under på adopsjon… — Ikke vær gal, se på babyen i det minste. Lill knep øynene igjen, men kjente noe mykt og forsiktig mot hånden sin. Sykepleieren la babyen ved siden av henne, hun pep og lette seg frem, og Lill så endelig på sin datter. Den lille, hjelpeløse babyen så opp på moren sin med små skrå øyne, famlet etter henne, klynget seg til brystet. — Sånn, mamma, nå er det på tide å mate babyen, smilte barnelegen, fornøyd da Lill skalv av inntrykk. — For en nydelig datter, hun trenger deg, ikke fremmede. Lill begynte å gråte, omfavnet datteren og nikket. De neste to timene hvilte hun ved siden av datteren – og tok ikke blikket fra henne. Da våknet morsinstinktet hennes for alvor. «Der er meningen med livet mitt – min datter. Det spiller ingen rolle om Ivar har dratt, om pappa er håpløs… Jeg trengs av datteren min, derfor blir jeg hos henne.» *** Lill våknet av stemmen til Natasha. I slåbrok kom Natasha Anatolievna inn. — Har du glemt hva vi avtalte? — hvisket hun. — Du skulle føde, så si fra deg barnet. Jeg har allerede ordnet med folk som kan hente babyen nå. — Natasha Anatolievna, jeg har ombestemt meg. Jeg kan ikke gi henne bort. — Du har jo ingen penger, du er så godt som hjemløs, hva skal du gjøre med henne? — Jeg skal hjem. Jeg skal klare meg selv, og jeg trenger ikke lenger bo hos deg. Lill så hvordan ansiktet hennes forvandlet seg til et djevelsk glis. — Er du blitt sprø? Du har ikke penger! Hvordan skal dere overleve? Skal du tigge? Natashas rop vekket jenta, som lå i sengen. Lill reiste seg og gikk til datteren. — Ikke rør! Jeg kan vugge henne og gi henne narremelk. Vi sier til legene du ikke har melk, sa Natasha. Lill ristet på hodet: — Dette er ikke opp til deg, det er min datter. Jeg har sagt at jeg har ombestemt meg og gir henne ikke bort! — Du kan ikke! Du lovet! — Natasha gispet fortvilet. — Gå. Natasha gikk. Lills nabo, som hadde ligget stille i sengen, løftet hodet. — Hvem var det? — Tanten min. — For en tragedie. Ikke hør på henne. Du gjorde rett som ba henne dra. Jeg heter Lene. Trenger du hjelp, så si ifra. Det finnes gode mennesker. — Jeg heter Lill. — Hyggelig å hilse på deg, Lill. Jeg syntes den damen holdt på å ta med seg babyen din! Hun oppførte seg merkelig. *** Før utskrivningen kom en besøkende til Lill – hun fikk ikke komme inn på rommet og Lill gikk ut i korridoren. Den tidligere venninnen, Siv, ventet der, også gravid nå. — Hei. Lill satte seg forsiktig på benken. Siv satte seg ved siden av. — Jeg hørte du har fått barn. — Ja, en jente. Siv så ustø ut. — Lill, mamma har funnet folk som ønsker å adoptere barnet ditt. — Og? — De er veldig bra folk, og rike – de kan betale en million for henne. Tenk det! Du kan kjøpe deg rom eller spare til leilighet. — En million altså? — Lill nikket. — Da kan du jo selge ditt eget barn til dem hvis du bryr deg sånn? Siv surmulte, men tok tak i Lill. — Lill, gi meg barnet! Jeg skal ta vare på henne. Hun er jo Ivars datter. — Tror du du klarer to barn? — Du forstår ingenting, Lill! Familien min går i oppløsning! Lill spratt opp, ville gå, men Siv klamret seg til ermet hennes, øynene så ville ut: — Jeg trenger barnet, Lill! — Slipp. …Et par timer senere kom Ivar selv inn på rommet. Lill rygget et skritt tilbake. — Har du født? Kan jeg se barnet? — Nei! Du får snart barn med Siv, se til henne! — Vi må prate, Lill. Etter at du fødte, får jeg ikke ro. Så – jeg vil ha datteren min. Gi henne fra deg, så adopterer jeg henne med én gang. Lill ristet på hodet. — Jeg er ikke som deg. Jeg vil aldri svikte noen som trenger meg. Du får ikke datteren min! Ivar vegret seg for å gå. — Gi fra deg barnet! Du hadde ikke rett til å føde uten meg! Jeg får henne uansett, det er min datter! — Du? Mammadalt? Spør mamma di først! Lill dyttet eksen unna, tok datteren og gikk til sykepleieren. — Kan du sørge for at ingen flere får komme til meg? Jeg vil ikke ha besøk! Dette er rene gjennomtrekket! Epilog På utskrivningsdagen gikk Lill ut fra sykehuset med datteren trygt i armene. Hun var ikke alene, Lene – nabokvinnen – ble skrevet ut samtidig, møtt av mann og mor. Ute på trappen sto Reznikov-familien. Ut av bilen steg Ivars mor, Valeria Jakobsen. Hun gransket Lill mistenksomt. Kaldt rislet det nedover ryggen til Lill. Svigerinnen, som aldri ble det, så ut som hun venta på å kaste seg over henne. Lene oppdaget det og stilte seg ved Lills side. — Hvem er det der? — Ivars foreldre. — Hun stirrer som om hun venter på deg. Merkelig at de alle henger seg sånn på deg, Lill. Jeg liker det ikke. Du vet at mammaen min har gjort klar rom til deg – bli med meg. Lill nikket, hun kjente også på uro. *** Hos de nye vennene fant Lill uventet kjærligheten – Lenes fetter, ungkar Ivan, begynte å fri til henne. Ivan viste seg å være god, varm og snill. Han giftet seg med Lill, adopterte datteren hennes og hjalp til med svigerfar. Siv og Ivars ekteskap gikk i oppløsning. Det viste seg at Siv hadde lurt alle med en falsk mage; hun hadde aldri vært gravid. For å beskytte datteren avslørte Natasha sannheten for svigersønnen – Siv hadde hatt spontanabort tidlig. Hun la raskt fram planen som hun trodde løste alt: — Ivar, ikke bli sint på min datter – ja, hun mistet barnet, men du har jo også barn på gang. Hvorfor ikke bare ta barnet som Lill føder? Adopter henne, det er jo også ditt barn. For å ikke uroe Ivars foreldre sier vi ikke noe om Sivs abort. Vi later som om Siv var gravid – når Lill føder, henter vi barnet fra henne og sier til alle at Siv fødte. Ivar likte svigermors plan. Alt gikk som mamma Natasha ville – inntil Lill nektet å gi bort sitt nyfødte barn, og dermed satte både den gamle venninnen og moren hennes fast. Ivars mor, Valeria Jakobsen, ble rasende over svigerdatterens løgner, kastet henne ut og tvang sønnen til å skille seg.

Barnet til en venninne

Det var i de gamle dagene, da verden kjentes mindre og dagene sank stille nedover åssidene, at Liv nærmet seg slutten av svangerskapet. Hennes yngre bror forlot hjemmet, faren begynte å drikke, og siden da var Livs liv et eneste langt mørke.

Hver morgen begynte Liv dagen med å lufte huset, plukke opp tomflasker under bordet og vente til faren hennes endelig våknet.

Pappa, du kan ikke drikke. Du kommer deg jo knapt etter slaget.

Jeg gjør som jeg vil, jenta mi. Hvem skal stoppe meg? Det lindrer sorgen.

Hvilken sorg da?

Sorgen over å være ubetydelig. Ikke engang for deg betyr jeg noe lenger bare en byrde. Et forspilt menneske, Liv. Jeg burde aldri blitt født, aldri giftet meg, aldri fått barn som bare arvet min svakhet og fattigdom. Alt har vært forgjeves. Det er lettere å drikke.

Liv, som allerede var i dårlig humør, ble sint.

Ikke si det, pappa. Folk har opplevd verre.

Verre? Du vokste opp uten moren din. Og nå skal du føde en fattig stakkar uten far barnet vokser opp i den samme nøden.

Ingenting er endelig, pappa. Alt kan forandres på et blunk.

Med sorg tenkte Liv på hvordan hun nylig hadde vært lykkelig, forlovet med Emil. Ja, verden hadde ramlet sammen, men livet måtte gå sin gang.

Den dagen drakk faren igjen. Liv ropte mot ham, full av sinne:

Har du drukket opp pengene jeg la unna? Hvordan fant du dem? Har du rotet gjennom hele huset, vært blant mine ting?!

Alt her tilhører meg, sa faren. Inkludert pensjonen du prøver å gjemme unna! Min pensjon.

Og alt er borte? Tenkte du ikke på hvordan vi skulle klare oss?

Hvorfor skulle jeg det? Jeg er syk. Du er voksen, nå får du ta deg av meg!

Liv lette gjennom alle skapene.

Jeg vet det var to pakker makaroni og litt smør igjen i går, og nå er det borte! Hva skal vi spise til kvelds?

Hun sank sammen på stolen og skjulte ansiktet i hendene, forferdet.

Hun ante ikke at tante Nora i det siste hadde vært innom når hun selv var borte og lokket faren med spriten, mens hun tok med seg det lille som var i huset.

Som en stille orm hadde Nora krøpet inn og gjorde nå alt for å rive familien fra hverandre.

Den natten gråt Liv seg i søvn, sulten og knekt, liggende som et sammenrast fjell.

Morgenen etter banket det på døren, og inn kom Nora. I moteriktig kåpe og støvletter, og uten å ta av seg på beina, gikk hun rett inn.

God dag. Vennen min som jobber på kommunen, fortalte at dere har regningsgjeld. Snart kuttes strømmen. Hva skjer her, Liv? Skal vi ta en kopp te?

Uten å vente på svar, gikk Nora ut på kjøkkenet og begynte å rote i skap og kjøleskap.

Jeg lager selv, du er jo høygravid akkurat som min Hanne… Men Liv, dere har verken sukker eller te. Ikke mat i det hele tatt. Skal vi ikke gå til butikken?

Liv unngikk å møte Nora i blikket.

Tante Nora, det blir ingen te her. Du bør gå.

Men Nora ga seg ikke.

Du har problemer, det ser jeg. Husker du jeg har sagt du heller burde bo hos meg? Nå er det ikke spørsmål, jeg insisterer. Det finnes ikke forhold for et spedbarn her, faren din drikker, og du har ingenting å spise. Du trenger frukt, vitaminer Ta tingene dine, bli med meg.

Liv satte seg ned, hodet snurret og tårer trillet. Nora omfavnet henne:

Hør her, jenta mi, jeg vet hva du tenker om meg. Jeg fortjener ikke tilgivelse, for min datter stjal din forlovede. Men jeg er ikke hjerteløs, og jeg orker ikke se deg ha det slik. Du vil det kanskje ikke, men jeg vil ta vare på deg.

Resten føltes som en drøm: Nora hjalp Liv å pakke tingene og bestilte en drosje.

***

Den dagen fødselen startet, slapp ikke Nora henne av syne.

Hør godt etter, Liv. Jeg har varslet jordmødrene om at du vil adoptere bort barnet. Når hun er født, så hverken ta henne på armen, legg henne ikke til brystet. Ikke se på henne.

Liv led seg gjennom riene.

Å, tante Nora, la det gå over, smerten er uutholdelig

Ikke glem hva jeg sa du klarer ikke å oppdra barnet alene. Jeg har allerede funnet et anstendig ektepar som vil adoptere barnet ditt med én gang.

Etter flere timer ble en pike født.

Tre kilo tre hundre gram, frisk og fin.

Sykepleieren svøpte barnet og forsvant uten å vise Liv fram datteren.

Men barnelegen satte blikket strengt i henne.

Hvordan kan dette forstås? Du har fått en frisk, vakker jente, og så vil du ikke engang se på henne? Ragnhild, hent jenta og legg henne til morens bryst.

Liv ristet på hodet, trist.

Jeg vil ikke. Jeg har ikke nok til meg selv, jeg ville knapt føde henne Det finnes noen som trenger denne jenta mer, jeg skal skrive fra meg foreldreretten, så kan hun adopteres

Ikke vær gal, se i det minste på henne.

Liv knep øynene igjen, men kjente plutselig noe mykt som berørte hånden hennes.

Sykepleieren la babyen inntil henne, babyen snufset og lette etter brystet. Liv åpnet omsider øynene og så på datteren sin.

Det lille, forsvarsløse vesenet lå der med sammenknepne øyne, strakte de små hendene mot henne.

Sånn mamma, nå skal vi gi mat til lillejenta, sa barnelegen med et smil, og hun så hvordan Liv skalv av rørelse over det første møtet med sitt barn.

Vakker pike, hun trenger deg, ikke fremmede, forstår du det?

Tårene trillet, og Liv slo armene om datteren, nikket og holdt henne tett.

De neste timene hvilte Liv med sitt barn ved siden av seg, og hun kunne ikke ta blikket vekk. Slik våknet hennes morsinstinkt.

«Her er meningen med mitt liv min datter. Om Emil har dratt, om far ikke kan skjerpe seg Jenta mi trenger meg, og jeg blir hos henne.»

***

Liv ble vekket av Noras stemme.

Nora, i morgenkåpe, stod i døråpningen og så på henne der hun lå.

Har du glemt hva vi ble enig om? spurte hun med lav stemme. Du lovte å gi fra deg barnet etter fødselen. Jeg har ordnet alt, det er noen som står klare for å ta henne.

Tante Nora, jeg har ombestemt meg. Jeg gir henne ikke bort.

Du har jo ikke penger engang. Hvordan skal du klare deg, gå rundt og tigge?

Barnet våknet av Noras hevede stemme, Liv reiste seg og gikk til barnet.

Ikke rør henne! Jeg skal bysse og mate selv. Si til legene at jeg ikke har melk, snøvlet Nora.

Liv svarte rolig:

Dette bestemmer ikke du det er min datter. Jeg har sagt mitt, og trekker meg ikke.

Du kan ikke, du lovte! hveste Nora.

Vær så snill og gå.

Nora forsvant ut. Romvenninnen, som hadde vært stille i sengen, løftet hodet:

Hvem var den damen?

Tanten min.

For en kabal! Ikke hør på henne. Du gjorde det rette, Liv. Jeg heter Solveig. Om du trenger hjelp, skal jeg hjelpe det finnes gode folk i verden.

Jeg er Liv.

Hyggelig å møte deg, Liv. Jeg syntes hun så ut som hun ville stjele barnet ditt. Hun var rar.

***

Før utskrivningen kom en annen besøkende. Hun slapp ikke inn på stuen; Liv gikk ut i korridoren.

Den gamle venninnen, Hanne, stod der med stor mage og ventet.

Hei.

Liv satte seg forsiktig ned på benken.

Hanne sank ned ved siden av henne.

Jeg hørte du har født.

Ja, en jente.

Hanne så nervøs ut.

Liv, du husker at mamma har funnet noen som vil adoptere barnet?

Og?

De er rike og vil alt for å få henne.

Hanne grep Livs hånd:

De tilbyr én million kroner for din datter. Forestill deg en million, Liv! Du kan kjøpe deg en hybel eller spare til egen leilighet.

Én million? svarte Liv. Om du er så bekymret, kan du selge ditt eget barn.

Hanne ble såret, men ga seg ikke.

Tenk deg om, Liv. Gi barnet til meg! Jeg skal ta vare på henne hun er Emils datter.

Tror du du klarer to barn?

Du forstår ikke, Liv! Alt faller sammen for meg.

Liv reiste seg og ville gå. Hanne grep henne i armen, øynene virket desperate:

Jeg trenger dette barnet, Liv!

Slipp.

…Noen timer senere kom Emil selv. Liv rykket tilbake da han kom inn.

Har du født? Får jeg se?

Nei! Snart har du barn med Hanne, gå dit og se!

Vi må snakke, Liv. Siden du fødte, har jeg ikke funnet ro. Jeg vil ha datteren min. Gi avkall på henne, så adopterer jeg henne straks.

Liv ristet på hodet.

Jeg er ikke som deg, jeg gir aldri fra meg den som trenger meg. Du kom forgjeves, jeg gir ikke bort datteren min!

Emil stammet, nektet å gå.

Gi meg barnet! Du hadde ingen rett til å føde mitt barn! Jeg tar det som er mitt!

Du? Mammas gutt? Spør moren din om lov først!

Liv dyttet ham bort, tok datteren og gikk til sykepleierrommet:

Kan jeg be om at ingen flere slipper inn til meg? Jeg vil ikke se noen, jeg forventer ingen dette er jo blitt ren gjennomtrekk!

Epilog

På utskrivningsdagen gikk Liv ut fra fødeavdelingen med datteren tett inntil seg.

Hun dro ikke alene, men sammen med Solveig, som ble hentet av mann og mor.

På trappen stod Emils mor, Valborg, nærmest lurende, med blikket skjerpet.

Liv følte det som is langs ryggraden.

Valborg betraktet henne, lik en ulv på spranget. Solveig la merke til det og kom bort.

Hvem er det?

Emils foreldre.

De følger med på deg, Liv. Det føles ikke bra. Jeg har jo fortalt at mamma har gjort klar et rom hos oss, så bli med.

Liv nikket, hun følte den samme uroen.

***

Hos sine nye venner fant Liv uventet kjærligheten Solveigs fetter, den gamle ungkaren Hans, begynte å fri.

Hans var en god mann, varm og omsorgsfull. Han giftet seg med Liv, adopterte datteren, og hjalp til og med svigerfaren.

Hanne og Emil derimot, deres ekteskap gikk i stykker.

Det viste seg at Hanne hadde lagt pute under kjolen og lurt hele Emils familie hun var aldri gravid.

Nora, som ville beskytte datteren, innrømte overfor svigersønnen at Hanne hadde mistet barnet tidlig. Og hun foreslo straks en løsning.

Emil, ikke vær sint på datteren min. Ja, hun mistet barnet, men du har jo eget barn på vei. Hvorfor ikke adoptere Livs barn? Ingen trenger å vite om Hannas abort; vi later som Hanne er gravid. Og når Liv føder, tar vi hennes lille og sier hun er Hannas.

Emil likte Noras idé.

Alt virket ordnet, helt til Liv nektet å forlate sin nyfødte og dermed satte gamle venninnen og hennes mor til veggs.

Emils mor, Valborg, skuffet over løgnen, kastet Hanne ut og fikk sønnen til å skille seg.

Rate article
Intigue Life
Et barn for venninnen: Da Lill utsto de siste månedene av svangerskapet, flyttet lillebroren hennes ut, faren begynte å drikke, og livet hennes ble et mareritt. Hver morgen luftet Lill ut huset, plukket tomflasker fra under bordet og ventet til faren sto opp. — Pappa, du burde ikke drikke. Du kom så vidt deg gjennom slaget. — Jeg drikker hvis jeg vil. Hvem skal stoppe meg? Det hjelper mot smerten. — Hvilken smerte? — Smerten av å vite at ingen trenger meg. Ikke engang du, jeg er en byrde for deg. Jeg er en tapt sjel, Lill. Jeg skulle aldri blitt født. Eller giftet meg og fått barn som bare har arvet min viljesvakhet, svake karakter og fattigdom. Alt er forgjeves, jente min. Det er enklere å drikke. Lill, allerede i dårlig humør, ble sint. — Ingenting er forgjeves, pappa. Folk har det verre. — Verre? Du vokste opp uten mor. Nå skal du føde et barn uten far, og det barnet vokser også opp i fattigdom. — Alt kan forandre seg, pappa. Ingenting varer evig. Med sorg tenkte Lill på hvor lykkelig hun nylig hadde vært, på vei til å gifte seg med Ivar. Ja, livet var hardt, men man må leve. Den dagen drakk faren hennes igjen. Lill ropte fortvilet: — Har du drukket opp sparepengene mine? Hvordan fant du dem? Du har rotet gjennom alt, til og med tingene mine?! — Alt i dette huset tilhører meg, sa faren, — også pensjonen du gjemmer for meg! Min pensjon. — Og du har drukket bort alt? Tenkte du ikke på hvordan vi skal klare oss? — Hvorfor skulle jeg det? Jeg er syk. Du er voksen, nå er det du som må ta vare på meg! Lill lette i skapene. — Jeg er sikker på det var to pakker pasta og litt smør igjen i går. Nå er det borte! Hva skal vi ha til middag?.. Lill var sjokkert. Hun satte seg på stolen og skjulte ansiktet i hendene. Hun visste ikke at tante Natasha i skjul hadde begynt å komme når Lill var borte, drikke faren hennes full og tømme huset for mat. Natasha snek seg inn med list, og alt hun gjorde ødela familien mer og mer. Den natten gråt Lill seg i søvn. Hun lå sammenkrøpet, tom og sulten. Om morgenen banket det på døren, og inn kom Natasha Anatolievna. I moteriktig kåpe og støvletter på hæl gikk hun rett inn uten å ta av seg skoene. — Hei. Min venninne i kommunen fortalte meg at dere har gjeld, og snart blir strømmen kuttet. Hva skjer, Lill? Har du te å by på? Uten å vente på svar gikk Natasha inn på kjøkkenet og begynte å rote i kjøleskapet og skapene. — Jeg lager te selv, du er jo gravid, akkurat som min Svetlana… Men dere har jo verken sukker eller teblader. Det er helt tomt her! Kom, vi går og handler. Lill unngikk å se på henne. — Tante Natasha, jeg har ikke te å by på. Du burde gå. Natasha ga seg ikke. — Du har problemer? Klart du har det. Husker du at jeg tilbød deg å flytte til meg? Nå ber jeg ikke lenger, jeg insisterer: Flytt inn hos meg. Her er det ikke trygt for babyen din, faren din drikker, det er ikke mat! Og du trenger frukt, vitaminer… Pakke sammen og bli med meg. Lill sank på stolen, hodet snurret, tårene rant. Natasha klemte rundt henne: — Hør her, jenta mi. Jeg vet hva du synes om meg. Jeg vet det er utilgivelig, for min datter ødela for deg. Men jeg er ikke hjerterå, jeg klarer ikke se på at du lider. Vil du eller ikke, jeg skal passe på deg. Resten gikk som i en tåke: Natasha hjalp Lill med å pakke og skaffet taxi. *** Den dagen Lill fikk rier, forlot ikke Natasha Anatolievna henne et sekund. — Lill, hør på meg. Jeg har sagt fra til personalet at du vil gi fra deg barnet ditt. Når du har født, ikke ta barnet i armene, ikke legg det til brystet. Ikke se på det. Lill vred seg av smerte: — Åh, tante Natasha, jeg klarer ikke bry meg nå… Vil bare bli ferdig. — Husk hva jeg har sagt – du klarer ikke å oppdra dette barnet alene. Jeg har allerede funnet et godt ektepar som vil adoptere barnet ditt med én gang. Noen timer senere ble ei jente født. — Tre kilo, tre hundre, frisk og fin. Sykepleieren pakket babyen inn og bar henne ut uten å vise Lill. Men barnelegen så strengt på Lill: — Hva er dette for noe? Du har fått en sunn, vakker datter, vil du ikke engang se henne? Elena Petrovna, hent barnet tilbake og legg henne til moren. Lill nektet, ristet på hodet: — Jeg vil ikke. Jeg har ikke råd til å leve selv, jeg ville jo ikke føde… Det finnes andre som trenger henne mer, jeg skriver under på adopsjon… — Ikke vær gal, se på babyen i det minste. Lill knep øynene igjen, men kjente noe mykt og forsiktig mot hånden sin. Sykepleieren la babyen ved siden av henne, hun pep og lette seg frem, og Lill så endelig på sin datter. Den lille, hjelpeløse babyen så opp på moren sin med små skrå øyne, famlet etter henne, klynget seg til brystet. — Sånn, mamma, nå er det på tide å mate babyen, smilte barnelegen, fornøyd da Lill skalv av inntrykk. — For en nydelig datter, hun trenger deg, ikke fremmede. Lill begynte å gråte, omfavnet datteren og nikket. De neste to timene hvilte hun ved siden av datteren – og tok ikke blikket fra henne. Da våknet morsinstinktet hennes for alvor. «Der er meningen med livet mitt – min datter. Det spiller ingen rolle om Ivar har dratt, om pappa er håpløs… Jeg trengs av datteren min, derfor blir jeg hos henne.» *** Lill våknet av stemmen til Natasha. I slåbrok kom Natasha Anatolievna inn. — Har du glemt hva vi avtalte? — hvisket hun. — Du skulle føde, så si fra deg barnet. Jeg har allerede ordnet med folk som kan hente babyen nå. — Natasha Anatolievna, jeg har ombestemt meg. Jeg kan ikke gi henne bort. — Du har jo ingen penger, du er så godt som hjemløs, hva skal du gjøre med henne? — Jeg skal hjem. Jeg skal klare meg selv, og jeg trenger ikke lenger bo hos deg. Lill så hvordan ansiktet hennes forvandlet seg til et djevelsk glis. — Er du blitt sprø? Du har ikke penger! Hvordan skal dere overleve? Skal du tigge? Natashas rop vekket jenta, som lå i sengen. Lill reiste seg og gikk til datteren. — Ikke rør! Jeg kan vugge henne og gi henne narremelk. Vi sier til legene du ikke har melk, sa Natasha. Lill ristet på hodet: — Dette er ikke opp til deg, det er min datter. Jeg har sagt at jeg har ombestemt meg og gir henne ikke bort! — Du kan ikke! Du lovet! — Natasha gispet fortvilet. — Gå. Natasha gikk. Lills nabo, som hadde ligget stille i sengen, løftet hodet. — Hvem var det? — Tanten min. — For en tragedie. Ikke hør på henne. Du gjorde rett som ba henne dra. Jeg heter Lene. Trenger du hjelp, så si ifra. Det finnes gode mennesker. — Jeg heter Lill. — Hyggelig å hilse på deg, Lill. Jeg syntes den damen holdt på å ta med seg babyen din! Hun oppførte seg merkelig. *** Før utskrivningen kom en besøkende til Lill – hun fikk ikke komme inn på rommet og Lill gikk ut i korridoren. Den tidligere venninnen, Siv, ventet der, også gravid nå. — Hei. Lill satte seg forsiktig på benken. Siv satte seg ved siden av. — Jeg hørte du har fått barn. — Ja, en jente. Siv så ustø ut. — Lill, mamma har funnet folk som ønsker å adoptere barnet ditt. — Og? — De er veldig bra folk, og rike – de kan betale en million for henne. Tenk det! Du kan kjøpe deg rom eller spare til leilighet. — En million altså? — Lill nikket. — Da kan du jo selge ditt eget barn til dem hvis du bryr deg sånn? Siv surmulte, men tok tak i Lill. — Lill, gi meg barnet! Jeg skal ta vare på henne. Hun er jo Ivars datter. — Tror du du klarer to barn? — Du forstår ingenting, Lill! Familien min går i oppløsning! Lill spratt opp, ville gå, men Siv klamret seg til ermet hennes, øynene så ville ut: — Jeg trenger barnet, Lill! — Slipp. …Et par timer senere kom Ivar selv inn på rommet. Lill rygget et skritt tilbake. — Har du født? Kan jeg se barnet? — Nei! Du får snart barn med Siv, se til henne! — Vi må prate, Lill. Etter at du fødte, får jeg ikke ro. Så – jeg vil ha datteren min. Gi henne fra deg, så adopterer jeg henne med én gang. Lill ristet på hodet. — Jeg er ikke som deg. Jeg vil aldri svikte noen som trenger meg. Du får ikke datteren min! Ivar vegret seg for å gå. — Gi fra deg barnet! Du hadde ikke rett til å føde uten meg! Jeg får henne uansett, det er min datter! — Du? Mammadalt? Spør mamma di først! Lill dyttet eksen unna, tok datteren og gikk til sykepleieren. — Kan du sørge for at ingen flere får komme til meg? Jeg vil ikke ha besøk! Dette er rene gjennomtrekket! Epilog På utskrivningsdagen gikk Lill ut fra sykehuset med datteren trygt i armene. Hun var ikke alene, Lene – nabokvinnen – ble skrevet ut samtidig, møtt av mann og mor. Ute på trappen sto Reznikov-familien. Ut av bilen steg Ivars mor, Valeria Jakobsen. Hun gransket Lill mistenksomt. Kaldt rislet det nedover ryggen til Lill. Svigerinnen, som aldri ble det, så ut som hun venta på å kaste seg over henne. Lene oppdaget det og stilte seg ved Lills side. — Hvem er det der? — Ivars foreldre. — Hun stirrer som om hun venter på deg. Merkelig at de alle henger seg sånn på deg, Lill. Jeg liker det ikke. Du vet at mammaen min har gjort klar rom til deg – bli med meg. Lill nikket, hun kjente også på uro. *** Hos de nye vennene fant Lill uventet kjærligheten – Lenes fetter, ungkar Ivan, begynte å fri til henne. Ivan viste seg å være god, varm og snill. Han giftet seg med Lill, adopterte datteren hennes og hjalp til med svigerfar. Siv og Ivars ekteskap gikk i oppløsning. Det viste seg at Siv hadde lurt alle med en falsk mage; hun hadde aldri vært gravid. For å beskytte datteren avslørte Natasha sannheten for svigersønnen – Siv hadde hatt spontanabort tidlig. Hun la raskt fram planen som hun trodde løste alt: — Ivar, ikke bli sint på min datter – ja, hun mistet barnet, men du har jo også barn på gang. Hvorfor ikke bare ta barnet som Lill føder? Adopter henne, det er jo også ditt barn. For å ikke uroe Ivars foreldre sier vi ikke noe om Sivs abort. Vi later som om Siv var gravid – når Lill føder, henter vi barnet fra henne og sier til alle at Siv fødte. Ivar likte svigermors plan. Alt gikk som mamma Natasha ville – inntil Lill nektet å gi bort sitt nyfødte barn, og dermed satte både den gamle venninnen og moren hennes fast. Ivars mor, Valeria Jakobsen, ble rasende over svigerdatterens løgner, kastet henne ut og tvang sønnen til å skille seg.