Dagbok, 17. august
Av og til lurer jeg på hvordan alt havnet her. Når jeg tenker tilbake på livet mitt med Eirik, føles det nesten uvirkelig. Han fremstod alltid som en svak og ubesluttsom person, nesten barnslig det var humøret hans om morgenen som styrte hele huset de dagene.
En sjelden dag kunne Eirik våkne blid og opplagt, fylle huset med vitser og latter. Men stort sett gikk han rundt i dype tanker, trakk i seg den ene koppen med kaffe etter den andre, og var mutt og fjern ja, slik som kunstnere ofte blir på bygda. Han underviste i kunst og håndverk på bygdeskolen her i Østerdalen, og når musikklæreren var sykmeldt, hoppet han inn også der.
Å leve med ham betød å ofre mye plass. Drømmen min om et barnerom i husets lyseste rom ble raskt knust Eirik tok det beste rommet til atelieret sitt. Malerstativ, staffelier, malingstubing og leire fylte gulvet der små barneføtter kunne løpt. Men huset var hans arv, så jeg lot være å protestere.
Han lagde kunst, han malte og modellerte, og veggene fyltes opp av bildene hans, som jeg aldri helt klarte å like, og alle slags rare porselensfigurer. Om de hadde vært vakre skulle jeg aldri sagt et ord, men det var bare nådig stille i huset når hans gamle vennegjeng av kunstnere kom innom de unnvek blikket og sukket stille.
Aldri et eneste kompliment.
Bare Leif Gerhardsen Peersen, eldste blant dem, sprengte stillheten etter mange glass akevitt: «Fy sørn for noe meningsløst sludder! Hva ER dette for noe, Eirik? Jeg ser ingenting her jeg ville hatt på veggen annet enn fruen, så klart.»
Eirik taklet slett ikke kritikken. Han skrek og trampet, ble rød i fjeset og ropte at Leif bare var misunnelig, «Du kan ikke holde i en pensel lenger, så du må rakke ned på det jeg gjør!»
Leif ristet på hodet, lot meg følge ham ut og unnskylde: «Vær ikke lei deg, kjære barn,» sa han. «Du har et nydelig hjem, men du burde skjule de fæle figurene og skrekkelige bildene. Det speiler sjelen til den som lager dem, vet du. Hos Eirik er det ingenting bak alt dette.»
Så kysset han hånden min og dro.
Eirik bar nag lenge etterpå. Han ropte, knuste noen av sine egne figurer og rev bilder i sinne. Det tok uker før han roet seg igjen.
***
Til tross for dette motsatte jeg meg aldri Eiriks vilje. Jeg tenkte vel at livet ville endre seg når barn kom, og da skulle han omsider gjøre om atelieret til barnerom. Da lot jeg ham holde på, koste han seg bare.
De første måneden etter vi giftet oss, spilte Eirik rollen som omsorgsfull ektemann kom hjem med frukt og hele sin magre lærerlønn, og brydde seg faktisk om meg. Det gikk fort over. Han sluttet å dele inntektene sine, kjølnet mot meg og lot alt ansvar for hus, tun, hage og hans gamle mor falle på meg.
Så, forsvant håpet. Nyheten om at jeg var gravid gjorde ham nesten barnslig glad. Gleden var kort, for jeg ble syk kort tid etter og mistet barnet en sorg jeg aldri greier å glemme.
Da jeg kom hjem fra sykehuset, møtte jeg en lukket dør. Eirik ville ikke slippe meg inn, ropte gjennom døra at jeg skulle dra. «Du skulle ha båret vårt barn, men du klarte det ikke! Nå har du ødelagt alt,» jamret han, og klandret meg for alt til og med at svigermor fikk hjerteinfarkt.
Jeg satt meg på trappa til det ble mørkt. Tigget ham om å slippe meg inn, men han bare snudde ryggen til og gikk sin vei, mumlet noe, og stengte seg inne jeg var ingen for ham lenger.
Neste morgen kom naboen og sa at svigermor hadde gått bort den natta. Etter det sluttet Eirik å gå på skole. Han la seg og ble der. En dag sa han til meg at han aldri hadde elsket meg alt var for morens skyld, hun ville så gjerne ha barnebarn. «Men du ødela alt for oss. Jeg kommer aldri til å tilgi deg.»
Det stakk. Likevel dro jeg aldri. Hvor skulle jeg gå? Mor hadde giftet seg med en enkemann langt sør i landet for lengst og solgt barndomshjemmet mitt for noen fattige kroner. Jeg hadde ikke et sted å reise, og ingen familie igjen nordpå.
***
En dag tok maten helt slutt. Jeg kokte det siste egget fra høna mi, riset vi hadde igjen, og lagde grøt til Eirik. Rart å tenke på hvordan alt endres. Jeg, som skulle ammet og matet en baby nå, satt ved sykesenga til en mann som ikke en gang ville ha meg der.
«Jeg drar til bygdemarkedet,» sa jeg til ham. «Prøver å selge høna, kanskje bytte den til litt mat.»
«Ikke selg henne, kok suppe på henne! Jeg er lei grøt!» sa Eirik, like kravstor som alltid.
Jeg reiste kjolen det eneste brukbare jeg har igjen over knærne, pakket Piri, høna mi, ned i veska, sammen med to billige leirefigurer og en diger sparegris Eirik lagde for mange år siden. Så gikk jeg.
Markedet sydet av liv. Folk i fine bunader stimlet rundt boder med honning, Telemarksølv og sukkerspinn. Lukta av grillmat sved i nesa; barn lo og løp. Jeg smilte ikke. Jeg hadde ikke vært ute blant folk på lenge.
Jeg pakket Piri varsomt ut. Hun hadde vært mitt lille prosjekt helt siden hun skadet foten som kylling. Nå var hun blitt et kjært kjæledyr halset bestandig etter meg i tunet.
En eldre kone i boden ga meg et nærsynt blikk. «Sølv eller smykker, jenta mi?»
«Jeg tenkte mer på om noen ville kjøpe en god, eggleggende høne?» forsøkte jeg.
En ung mann ved boden så opp. «Kan jeg få se høna?»
Jeg løftet forsiktig opp Piri. Han strøk henne over ryggen, smilte spørrende: «Hvor mye? Hun halter litt, eller?»
Jeg kjente på blikket hans og svarte lavt: «Hun er frisk for det meste. Det er bare foten.»
«Jeg tar henne. Og disse leirefigurene?» Han plukket opp den stygt malte sparegrisen og vippet på fuglefløyten.
«De kan du få billig, jeg trenger pengene sårt.»
Kvinnen i sølvboden sukket. «Hva du samler på, Daniel! Er du ikke for gammel til det der, gå heller og stek kjøtt med broren din.»
Jeg stivnet. «Dere selger grillmat? Da kan jeg ikke gi deg Piri! Ikke lag henne til middag!» Jeg nærmest kastet pengene tilbake og ville snappe Piri til meg.
Daniel lo vennlig, «Slapp av min mor driver med høns, hun skal få henne som kjæledyr. Og du kan gjerne komme og hilse på henne av og til.»
Jeg pustet lettet ut. Tenk at en høne kunne bety så mye.
***
På vei hjem kjørte Daniel forbi meg i bil. Han stanset og ropte ut vinduet: «Hei! Har du flere sånne figurer? Jeg kjøper gjerne flere, til gaver og slikt!»
Jeg blunket mot sola og smilte forsiktig: «Det er mange igjen hjemme, faktisk.»
***
Da jeg kom hjem, lå Eirik fortsatt og ropte etter vann. Daniel sto i døra og lot blikket gli over alle de stygge bildene.
«Hvem har malt dem?» spurte han.
Eirik svarte fort, «Jeg! Og jeg maler barn tegner!»
«Jeg vil gjerne kjøpe ett. Og figurene, er de dine også?»
«Alt her er mitt!» skrek Eirik. «Jeg har laget ALT!»
Daniel lot seg imponere, kjøpte et bilde og en figur, mens Eirik gikk fra seng til stue, stolt som en hane.
Men Daniel sendte meg stadig et varmt blikk, som fikk ansiktet mitt til å gløde. Så forlot han huset med sine kjøp.
***
Det utrolige var at Eiriks sykdom raskt forsvant da Daniel begynte å komme ofte, kjøpte bilder, og deretter figurer. Han løp ut i atelieret og laget flere, ivrig etter at noen endelig «satte pris på ham». Men jeg visste Daniel kom ikke for kunsten.
Han kom for meg.
Han stoppet alltid opp ved porten for å skravle, spurte hvordan jeg hadde det, spurte forsiktig hvordan livet var hjemme. Jeg likte å prate med ham, og snart opplevde jeg følelser jeg trodde jeg hadde glemt.
Så det var Daniel som til slutt reddet meg.
En dag pakket han sakene mine, hjalp meg å forlate Eiriks hus. Han tok både meg og Piri, selv om Eirik aldri skjønte at det ikke var kunsten, men kvinnen, Daniel kom etter.
Jeg fikk et nytt liv med Daniel, i et hjem fylt av latter og varme måltider, der også Piri gikk i hagen blant andre høns. Eirik, derimot, ble alene igjen, syk av bitterhet og blakk for både bilder og figurer.
Han forsto aldri hvor mye han hadde mistet, før det var for sent.
Nå vet jeg at det finnes en lykke langt stille enn noen kan male på et lerret. Jeg fant den til sist.
