Uncategorized

Foreldres kjærlighet er som en stillferdig strøm; alltid til stede, alltid givende men noen ganger møter

Flytt dere litt, vi skal bare bo her de neste ti årene Svigermor tidde en stund før hun utbrøt: — Åh, Jorunn, Valborg er så påståelig… Når hun først får noe for seg! Du må forstå henne: hun vil jo hjelpe lille Natalia til å få utdanning… — På min bekostning? — Jorunn stanset foran speilet. Fra speilbildet så en blek kvinne med bustete hår tilbake på henne. — Tamara, du må stoppe dem. La dem gå av på nærmeste stasjon og dra hjem igjen. Jeg møter dem ikke. Og de får ikke låne leiligheten. — Hvordan skulle jeg stoppe dem? — svigermor hvinte. — De er jo allerede på vei. Valborg har tatt opp studielån, de har ikke ei krone til bolig. Hun hadde satt sin lit til at du skulle hjelpe. Jorunn, kan du ikke bare si opp leieboerne? Det koster deg vel ikke så mye? Det er jo tross alt blodsbånd… — Blodsbånd? Jeg har sett denne Natalia, niesen deres, to ganger i mitt liv! Jeg skal kaste folk på gata, frarøve mine foreldre økonomisk støtte, og datteren min fritidsaktiviteter, bare fordi din søster bestemte det? Messenger pep i lomma. Jorunn, fortsatt i kåpen, fisket opp telefonen. Det var melding fra Valborg, svigermors søster. «Hei Jorunn! Vi sitter på toget allerede. Vi kjøpte billetter til 19:40, er på Oslo S i morgen tidlig. Kom og møt oss, sammen med Natalia. Send adresse til den ettromsen din, vi noterte den ikke sist. Hvor henter vi nøklene?» Jorunn stivnet. Hun leste meldingen tre ganger, i håp om at det var en feil. Hvilken ettroms? Hvilken Natalia? — Mamma, hvorfor står du bare der? — Kine tittet fram fra gangen. — Jeg er sulten. — Snart, vennen, — Jorunn strøk dotteren over håret mens blikket fortsatt var festet på skjermen. Hun ringte Valborg, og røret ble løftet med det samme. Lyden av toghjul og latter hørtes i bakgrunnen. — Hei, Jorunn! — tanten hørtes mer enn begeistret. — Fikk du beskjeden? Vi ville ikke stresse deg med matlaging, så vi kjøper med alt vi trenger! — Valborg, vent litt, — avbrøt Jorunn. — Jeg skjønner ingenting! Hvor skal dere? — Hvor ellers? Til Oslo! Natalia har jo kommet inn på universitetet, jeg sa det til deg i vår. Vi fikk ingen gratis plass, men hun tar så klart privatskole. Vi har pakket, alt er klart — vi skal flytte inn i leiligheten din! — I… hva sa du? — Jorunn lente seg mot veggen. — I den leiligheten jeg har leid ut i seks år? Valborg, er du helt fra deg? — Jaja, — tonen hennes skjerpet seg. — For seks år siden, da du arvet den ettromsen etter bestemor, satt vi rundt bordet og jeg sa: «Nå har Natalia et sted å bo når hun skal studere.» Og du sa ikke imot! Da er det vel en avtale. Vi har regnet med det i alle disse årene. — Jeg sa ingenting fordi jeg trodde det var en tåpelig spøk! — nærmest ropte Jorunn. — Jeg har aldri planlagt å slippe noen inn der. Det bor folk der — en barnefamilie. Vi har kontrakt, de betaler presist. De pengene går til å hjelpe mine pensjonistforeldre og at Kine kan gå på dans og svømming. Hva tenkte dere på da dere kjøpte billetter? — Vi tenkte at vi er faktisk familie! — Valborg brølte. — Er det slik man gjør i Oslo — lar slektninger sove på stasjonen? Skal du la niesen din stå på gata? Har du ringt mannen din? Han vet vel at du kaster familien hans på dør? — Mannen min er i jobb midt i Nordland, han har dårlig mobildekning. Dette er min leilighet, Valborg. MIN. Skjønner du det? Den ble kjøpt av bestemor min, og arvet av meg. Eivind har ingen rett på den. — Jaja! Hører du, Natalia? Broren din sin kone vil ikke vite av oss! Vel, vel, vi kommer — så får vi se hvem som har mest rett. Nå er dekninga dårlig, vi snakkes i morgen på perrongen. Kort tuting. Jorunn var helt satt ut. — Kine, gå og varm opp ovnsretten som står i kjøleskapet, — ropte hun til datteren, og ringte så svigermor med ustøe hender. Tamara tok ikke røret med en gang. — Ja, Jorunn, jeg hører deg. — Tamara, visste du at søsteren din og datteren hennes var på vei til Oslo for å okkupere min leilighet? — Eh… Valborg mumlet noe, jeg trodde dere hadde avtalt… — svigermor pep. — Med hvem har jeg avtalt? — Jorunn begynte å gå fram og tilbake i gangen. — Jeg har hatt leieboere i seks år! Halve leieinntekten går til mamma og pappa, så de har råd til medisiner. Den andre halvparten — Kines fritidsaktiviteter. Hvorfor har du ikke sagt dem at det er umulig? — Ikke skrik til meg, — svigermor ble snurt. — Dette får dere ordne selv. Ikke ta dette opp med Eivind, ikke forstyrr ham, han har viktige ting på gang. Jorunn kastet mobilen på sofaen. Mannen hadde alltid holdt seg utenfor familiekrangler, men om det gjaldt hans mor eller tante, var han mer ettergivende. — Jorunn, de er jo fra bygda, de ser annerledes på livet, — pleide han å si. — Det er enklere å gi seg… Hun prøvde å ringe ham. «Abonnenten kan ikke nås». Selvfølgelig. Når hun trengte ham mest, var han alltid «utilgjengelig». *** Oppstyret ble enormt. Valborg begynte å ringe klokken fem om morgenen, og krevde at Jorunn skulle komme og hente dem med én gang. — Vi er slitne, sultne! Det er kaldt her, vi fryser. Du sover sikkert ennå, kom deg opp! Skynd deg! Du skal være her om femten minutter! Jorunn var så trøtt at hun først ikke forsto hvem hun snakket med. Da det gikk opp for henne, svarte hun bryskt: — La meg være i fred! Jeg kommer ingen vei, og dere slipper ikke inn i leiligheten min. Punktum. Jeg er lei. Etter tiende samtale ble tantes nummer blokkert. Valborg ringte fra datterens telefon, så det nummeret ble også blokkert. Gjennom dagen maste Tamara om å gi familien en sjanse, hun tryglet, truet med å fortelle alt til sønnen… Og på kvelden stod Eivind, mannen, plutselig hjemme, tilbake fra jobb uten forvarsel. — Jorunn, hva er det som har skjedd? — spurte han i døra. — Mamma ringer og gråter, sier du har kastet Valborg på gata. Jorunn forklarte etter å ha kysset ham: — De kom uten forvarsel. Krevde at jeg skulle kaste ut de som bor i leiligheten og gi Natalia gratis tak over hodet i minst fem år. Eivind, er det normalt, egentlig? Hadde du samvittighet til det? Dessuten hører jeg de bor trygt hos din mor nå. Hvorfor kom du hjem? — Mamma insisterte, — sukket Eivind. — Og Valborg har ringt meg ned… Kanskje vi bare lar dem få et rom? Til de får studentbolig… Jorunn ristet på hodet: — Det finnes ingen studentbolig! De søkte ikke engang, Valborg var sikker på at de «allerede hadde leilighet». MIN leilighet! Skjønner du omfanget? De lette ikke etter alternativer, de reiste bare «hjem til sin ettroms». — Mamma sier du lovte det for seks år siden… — Jeg sa ingenting den gravølsdagen, Eivind. Jeg overså bare tullpraten. — Valborg er rasende, sier vi ikke lenger eksisterer. Forresten, de reiste ikke til mamma — det er for langt fra universitetet. Jeg sendte henne ti tusen, så de har fått leid noe… — Takk og lov! — Jorunn slo hånden i bordet. — Det er dagens beste nyhet. Jeg gidder ikke krangle om disse pengene engang. Nå er det ute av verden! Eivind sukket tungt og så i bakken. — Jorunn, de har leid et rom i et kollektiv. Valborg raser over kakerlakker og fulle naboer. — Da får hun bare værsågod til å venne seg til det. Skal du bo i hovedstaden, må du klare deg selv — ikke vente på mirakler fra fjerne slektninger du aldri hilste på bursdag! Jorunn gikk mot soverommet, mannen fulgte etter. — Jorunn, dette føles rart… Vi har faktisk satt dem på gata. Men, hva om noe skjer? Urolige naboer, utrygghet? Har du ikke litt vondt av Valborg? Jorunn snudde seg brått: — Eivind, jeg har en datter, jeg har gamle foreldre å ta vare på. Jeg har en leilighet min bestemor jobbet hardt for å få. Jeg lar ikke den bli misbrukt fordi noen, 60 mil unna, har bestemt at de har mer behov enn oss. Hvorfor skal jeg synes synd på dem? Mannen sa ingenting. Jorunn fortsatte: — Skal du ha mat? Kom, jeg varmer middag. Og så er det ferdig snakket. Vil du hjelpe dem, folkens — gjør det med din lønn. Men leiligheten leier jeg ut, punktum. — Ok. Du har rett. Jeg hadde heller ikke blitt glad om foreldrene dine kom hit og sa til mamma og pappa: «Flytt dere litt, vi skal bo her i ti år.» Etter middagen, mens Eivind dusjet, åpnet Jorunn telefonen. Hun hadde en ulest melding fra svigermor: «Jorunn, sånn kan du da ikke holde på. Valborg har blitt syk av all denne nervøsiteten. Kan du ikke ta med litt mat til dem? Kjøp nok til et par-tre uker. Husk kjøtt, grønnsaker, frukt og sjokolade. Kaffe, te, hygieneartikler, matolje. Kanskje litt fisk også. Ikke hermetikk — det spiser ikke Valborg. Adresse: …» Jorunn blokkerte også svigermor. Hun får sitte på svartelista noen dager. *** Natten gikk relativt stille for seg — ingen mas fra slekta. Valborg dukket opp neste morgen, klokken sju presis. Jorunn våknet av at det banket hardt på døra. Eivind sov, så hun fikk åpne selv. Valborg raste inn med anklagene: — Du sover godt, ser jeg — varmt og reint, med dyna på! Vil du vite hvordan vi hadde det i natt? Forferdelig, sier jeg! Kakerlakker faller fra taket, kaldt og skittent, gulvet isende! Fra ett rom sang de «Å, den som var ung igjen» hele natta. Fra det andre kranglet de. Har du ingen skam? Du lar slekt bo sånn? Vet du hva, jeg vil ikke krangle med deg mer. Vil du ikke kaste ut leieboerne? Vi flytter inn hos DEG i stedet! Du har jo tre rom, et bør holde til oss. Det er jo tross alt to av oss! Slapp av, det blir ikke så lenge. 3–4 måneder, kanskje til jul, maks et halvt år. Så kan vi reise, når datteren har funnet seg til rette. Jorunn ble målløs. — Du får aldri huske hvor jeg bor! Skal vi virkelig kutte kontakten, så la oss gjøre det ordentlig. Vil dere at jeg ringer politiet? Det gjør jeg om det trengs. Uten grunn må dere ikke skape problemer for dere selv! Valborg rødmet voldsomt, Jorunn ble nesten redd. — Din… Din… Oslo-jåle! Måtte datteren din vaske golv resten av livet, uten utdanning! Vent, jeg skal huske dette. Verden er rund! Den dagen du trenger noe, får du null hjelp fra meg. Jeg skal aldri tilgi deg! Jorunn slo døra igjen rett foran nesen på henne. Valborg ropte på trappa noen minutter, men gikk så. *** Krangelen med Valborg ødela forholdet med svigermor — Tamara snakker ikke lenger med svigerdatteren. Eivind besøker henne og hjelper fortsatt, tar med barnebarnet av og til, men Tamara setter aldri sin fot i sønnens leilighet. Jorunn er egentlig bare lettet — én bekymring mindre.

Rykk litt sammen, vi skal bo her i ti år Svigermor ble stille et øyeblikk før hun sa: Åh, Ingrid, Ragna

Uncategorized

064

Senere Anger

Er det deg, Liv? spurte den unge kvinnen mens hun snudde hodet mot høyre, der en kjent stemme lød.

Uncategorized

068

— Hvor fikk du dette bildet fra? — Ivan ble blek idet han så bildet av sin forsvunne far på veggen…

Kjære dagbok, Hvor har du dette bildet fra? spurte jeg, mens jeg oppdaget et gammelt fotografi av den

Uncategorized

012

Vi flytter inn i leiligheten deres — Oda har en super leilighet midt i byen. Nyoppusset, det er bare å flytte inn og nyte livet! — Leiligheten passer jo fint for en singel jente, – Rasmus smilte overbærende til Inger, nesten som til et barn. – Men vi planlegger jo to, helst tre barn. På rappen, en etter en. Det er bråkete i sentrum, dårlig luft og ingen parkering. Og viktigst av alt – bare to rom. Her hos dere er det tre, og området er stille, barnehagen i bakgården. — Nabolaget er virkelig bra, – bekreftet Sigurd, fortsatt litt usikker på hvor dette samtalen førte hen med svigersønnen. – Det er jo derfor vi slo oss ned her. — Nemlig! – Rasmus knipset med fingrene. – Jeg sier til Oda: Hvorfor trenge oss inn på få kvadratmeter når løsningen ligger her? Dere er bare tre – du, Inger og datteren – dere har jo altfor mye plass. Et rom bruker dere jo aldri, der står bare en masse ting lagret. Mens for oss er det midt i blinken. Inger prøvde å få støvsugeren inn i det smale skapet i gangen. Støvsugeren strittet imot, slang slangen rundt kleshengere, og ville slett ikke på plass. — Sigurd, kan du hjelpe meg! – ropte hun inn i stua. – Enten har skapet krympet, eller så har jeg glemt hvordan man stabler ting. Sigurd kikket ut fra badet – han hadde akkurat fikset vaskekranen. Rolig og alltid litt langsom, han var den rake motsetningen til sin kone. — Jeg fikser det, Ingern. Gi hit den. Han tok støvsugeren med ett rykk og satte den på plass i skapet. Inger pustet ut og lente seg mot dørkarmen. — Forklar meg hvorfor vi aldri har plass til noe. Stor leilighet, tre rom, men når det skal ryddes, føles det som vi må bære alt ut på gata. — Det er arveinstinktet ditt, vet du, – lo Sigurd. – Hvorfor har vi tre serviser? To av dem bruker vi bare til jul. — De får stå, det er minner. Det er tross alt farmors leilighet. Etter at vi gifta oss delte Sigurds foreldre opp arven på rettferdig vis: Sønnen fikk denne store treroms gamle blokkleiligheten i rolig strøk, farmors, og søstra Oda fikk en toroms i hjertet av byen – midt i “Kvadraturen”. Verdien var omtrent lik. Fem år var alt harmonisk, ingen misunnelse. Inger trodde idyllen skulle vare evig, men… *** Ryddingen var gjort, huset strøkent, de satt og hvilte. TV-en var akkurat skrudd på da det ringte på døra. Sigurd åpnet. — Søstra mi og typen hennes, – sa han til Inger etter å ha sett i dørøyet. Først suste Oda inn. Etter henne kom Rasmus med tunge steg. Inger hadde bare hilst på Rasmus noen få ganger; Oda hadde møtt ham for et halvt år siden på treningssenteret. Rasmus hadde Inger aldri likt – arrogant og selvgod. Han så ned på både henne og Sigurd. — Hei, – Oda ga sin bror en klem, smatte et kyss på kinnet og omfavnet Inger. – Vi var tilfeldigvis i området, tenkte vi skulle stikke innom. Vi har nyheter! — Sett dere ned, når dere først er her. Nyheter liker vi, – Sigurd nikket mot kjøkkenet. – Vil dere ha te? — Bare et glass vann, – sa Rasmus, og fulgte etter verten inn. – Vi har noe viktig å snakke om, Sigurd. Egentlig ikke “tilfeldigvis”. Vi har en sak. Ikke stress med te. Sett deg ned. Inger ble urolig – hun likte ikke Rasmus sin tone. Hva skulle dette bety? — Ja, kom igjen, – trakk Sigurd på skuldrene. Oda lot som hun ikke var til stede – hun bladde på mobilen, og overlot ordet til typen. Rasmus kremtet. — Altså. Vi har levert søknad – det blir bryllup om tre måneder. Så jeg har store planer for vår fremtid. Familieliv, langt og lykkelig sammen. Vi har diskutert boligsituasjonen… Så: Vi flytter hit, og dere flytter inn til Oda! Inger ble sjokkert. Hun så først på mannen, så på svogeren, men Oda bladde fortsatt på Instagram. — Rasmus, beklager, men – Sigurd rynket pannen, – hva antyder du egentlig? — Jeg antyder ikke, jeg foreslår en praktisk løsning. La oss bytte! Vi flytter hit, dere til Odas leilighet. Oda er helt enig. Vi synes begge det er rettferdig. Inger var i sjokk, igjen. — “Rettferdig?” — spurte hun. — Rasmus, er du seriøs? Du trasker inn hos oss og synes vi skal flytte fordi dere vil ha barn? — Ikke vær så krass, Inger, – Rasmus rynket på nesa. – Jeg tenker bare fornuftig. Dere har ett barn, og vil vel ikke ha flere. Så hvorfor all den plassen? Det er ikke rasjonelt. Vi har muligheter – barn i vente. — Muligheter? Hør på typen! – utbrøt Inger. – Sigurd, hører du dette tøvet? Sigurd løftet hånden for å roe kona. — Rasmus, du glemmer kanskje at denne leiligheten fikk jeg av foreldrene mine. På samme måte som Oda har sin. Vi pusset opp her over fem år, har lagt ned masse arbeid. Dattera har sitt rom, vennene sine her. Og nå skal vi bare flytte inn til sentrum fordi det passer deg? — Slapp av, – Rasmus lente seg bakover. – Vi er jo familie. Oda er blodet ditt! Er du ikke bekymret for henne? Dessuten, jeg tilbyr actualt bytte. Dere får bolig i et eksklusivt strøk, faktisk verdt mer. Jeg har sjekka. — Så nå er du knapt gift, men allerede ute etter leiligheten min! – lo Sigurd. Oda så opp fra mobilen. — Åh, kan dere ikke slutte da? – hun sukket. — Rasmus vil bare det beste. Det blir trangt når barna kommer, og dere har jo plass nok, korridoren deres er jo svær! Mamma har alltid sagt at familie er viktigst. Har du glemt det, Sigurd? — Mamma snakket om omsorg, ikke om å kaste hverandre ut av hjemmet! – sa Inger bestemt. – Skjønner du hva Rasmus sier? — Han sier det som er nødvendig, – Oda blunket forvirret. – Vi trenger det mer. Et rom bruker dere jo aldri. — Det er ikke “ekstra”! — nesten ropte Inger. — Det er hjemmekontoret mitt! Det er der jeg jobber, hvis du har glemt det! — Du “jobber”? – fnyste Rasmus. – Legger ut bilder på internett, mener Oda. Kan vel sitte med laptopen på kjøkkenet, det er ikke hele verden. Sigurd reiste seg sakte. — Sånn, – sa han stille. – Samtalen er over. Ut. Begge to. — Hæ? – Rasmus ble sittende. – Vi kom jo for å snakke familie, på ordentlig. — Ordentlig? – Sigurd kom bort til bordet. – Du kommer hit og forlanger boligen min, nedlater deg til kona mi og bestemmer over dattera mi? Har du i det hele tatt anstendighet? — Anstendighet? – Inger stilte seg inntil Sigurd. – Dette er ren frekkhet. Fyren har ikke engang forlovet seg, men skal allerede dele ut arven! Oda, vet du hvem du drar med deg inn i familien? Han kommer til å kaste deg ut først! — Si ikke sånn om ham! – Oda reiste seg også. – Rasmus bryr seg om meg! Om oss! Dere… dere bare klamrer dere til deres komfort. Sitter der og nekter å hjelpe. Er du bror eller ikke! — Egoisten her er din kommende mann, – Sigurd pekte mot døra. – Siste beskjed: ut. Og glem alt snakk om å bytte. En gang til, og vi kutter all kontakt. Rasmus reiste seg, rettet på skjortekragen uten å vise tegn til anger. — Synd, Sigurd. Jeg trodde vi kunne bli enige. Men hvis du skal være så steil… Oda! Vi går. Da døra smalt bak dem, sank Inger i sofaen, rystet. — Hørte du det der? – Hun så sjokkert på Sigurd. – Hvor kommer sånn frekkhet fra? Sigurd var taus. Han sto ved vinduet og så ut på at Rasmus eplekjekt åpnet bildøra og irettesatte Oda. — Vet du hva det verste er? – sa han lavt. – Oda tror virkelig han har rett. Hun har alltid vært litt naiv, men så naiv? — Han har hjernevasket henne! – Inger reiste seg. – Vi må ringe mamma. Foreldrene dine bør vite hvilke ideer svigersønnen har! — Vent, – sa Sigurd og hentet frem mobilen. – Jeg ringer søstra mi først, uten han pavens nærvær. Han ringte. Det tok lang tid før Oda svarte, hun gråt. — Hallo! – hikstet hun. — Oda, hør her, – stemmen til Sigurd var bestemt. – Er du med han nå? — Hva så om jeg er? — Hvis han er der, sett på høyttaler. Jeg vil han skal høre. — Jeg er alene, – gråt Oda. – Han slapp meg av på dørstokken og dro. Sa han måtte kjøle seg ned, for min familie er bare selvopptatte egoister. Sigurd, hvorfor er dere sånn? Han ville jo bare ordne ideelt for oss… — Oda, våkn opp! – ropte Sigurd. – Ideelt? Han kom for å presse til seg leiligheten vår! Forstår du at det er din arv også? Han tar seg til rette uten å spørre. Hadde han sagt noe til deg om “byttet” før vi satt oss sammen? Det ble stille i telefonen. — Nei, – svarte Oda til slutt. – Han sa han hadde en overraskelse. Hadde funnet ut av hvordan det ville bli best for oss. — For en overraskelse. Han bestemte alt over hodene på oss. Du, Oda – vet du hvem du skal gifte deg med? Han er bare en snylter. I dag leilighet, i morgen synes han bilen din er for liten, og neste uke skal foreldrene dine skrive over hytta fordi “frisk luft” er nødvendig for ham. — Ikke si sånn… – Oda snufset fortvilet. – Han elsker jo meg. — Hadde han elsket deg, ville han ikke satt oss opp mot hverandre. Han lager jo konflikt her! Inger er fortsatt helt ute av seg. Ser du ikke hva han prøvde på? — Jeg skal snakke med ham, – sa Oda usikkert. — Gjør det. Og tenk deg om før du gifter deg. Sigurd la på og kastet mobilen i sofaen. — Hva sa hun? – spurte Inger. — At hun ikke visste noe. “Sørprisen” var Rasmus sitt påfunn. Inger smilte bittert. — Typisk en sånn type, han flytter folk rundt som brikker. Kvadratmetre hit, mennesker dit. Æsj, så kvalmt. — Det går nok fint, – Sigurd la en arm om skuldrene hennes. – Her flytter vi ingensteds fra. Men jeg synes synd på Oda. Dette kan bli tøft for henne. *** De verste fryktene til Sigurd og Inger ble ikke innfridd – bryllupet ble det aldri noe av. Rasmus dumpet Oda den samme kvelden. Oda, gråtkvalt, kom til broren og fortalte hva som hadde skjedd. Rasmus kom og begynte å pakke sakene sine. Oda spurte hva som foregikk. Rasmus forklarte at han ikke ville ha noe mer med så “gjerrige” folk å gjøre. — Sier at han ikke trenger familie som dere, – hulket Oda. – At dere ikke kan stilles oppå noe. Han mente dere aldri ville passe barna våre i helgene, eller låne oss penger om vi trengte det. — Oda, dette må du ikke være lei for! – sa Inger. – Du fortjener bedre enn ham. Du kan ikke stole på en som bare tenker på seg selv. Bare glem ham! Oda sørget noen måneder, men kom seg videre. Innsikten kom etter hvert. Hvordan hadde hun ikke sett hvem han egentlig var? Hadde hun giftet seg med han, ville livet blitt et eneste langt mareritt. Skjebnen beskyttet henne, ikke annet.

25. mars Det har vært en rar dag. Jeg har kjent litt på uro en stund nå, men i dag ble det hele satt

Uncategorized

014

– Det ser ikke bra ut at dine barn skal få leiligheter, mens min sønn ikke får det. La oss ordne en bolig til ham med boliglån! Nylig sa mannen min, Anton, at mine barn allerede har leiligheter, mens hans egen sønn ikke har det – så vi må finne ut av hvordan også hans sønn kan få seg et sted å bo. For ordens skyld: Mine barn er både mine og Antons barn, mens Antons sønn er fra hans første ekteskap. Hvorfor er det jeg som skal ordne og bekymre meg for bolig til hans sønn? Klart jeg visste at Anton hadde vært gift før og hadde barn. Derfor hastet jeg heller ikke inn i ekteskapet med ham. Vi bodde sammen i tre år før vi giftet oss. Jeg så nøye på hva han følte for ekskona og sønnen. Året etter fikk vi en sønn sammen. To år senere fikk vi en til. Jeg er veldig fornøyd med Anton, både som ektemann og far: Han bruker tid med meg og barna og har en god inntekt. Selvfølgelig hender det vi krangler, men det gjør jo alle familier. Vi bodde i leiligheten jeg arvet fra faren min. Moren min skilte seg fra ham da jeg var i barnehagen. Nå har hun giftet seg igjen, men fikk ingen flere barn. Anton og hans første kone bodde alltid i leid leilighet. De sparte til boliglån i årevis, men fikk det aldri til. Etter skilsmissen flyttet ekskona tilbake til foreldrene, mens Anton fortsatte å leie. Da vi giftet oss, flyttet han inn hos meg. Vi fokuserte aldri på hvem som eide leiligheten – vi bare bodde der, pusset opp og kjøpte møbler sammen. Men for halvannet år siden døde begge bestemødrene mine, og jeg arvet begge leilighetene deres. Siden barna mine fortsatt er små, bestemte jeg at jeg skal leie ut leilighetene inntil videre. Senere vil jeg gi én til hver av sønnene mine. Nå gir jeg leieinntektene fra den ene til min mor som et tillegg til pensjonen hennes, mens inntektene fra den andre går til min lønn. Litt ekstra penger skader jo aldri. Mannen min blandet seg aldri inn i leilighetsarven – han hadde ingenting med den å gjøre. Jeg sa tidlig at når barna våre blir voksne, får de hver sin leilighet. Det var vi enige om, så saken var ute av verden. Plutselig sier Anton til meg: – Sønnen min er snart ferdig på videregående. Han er voksen og må begynne å tenke på framtiden! Jeg skjønte ikke hva han siktet til, men lyttet. – Dine barn får boliger – men ikke min sønn! La oss kjøpe en leilighet til min sønn med boliglån! sa han plutselig. Jeg ble helt sjokkert! Jeg hadde mange spørsmål. Først og fremst: Hvorfor er våre felles barn plutselig bare mine? Anton ba meg da slutt å henge meg opp i ord. – Men sønnen min arver jo aldri noe. Jeg vil at han også skal eie en bolig! – Fint at du tenker på det! Men sønnen din har både mor og far – er det ikke deres ansvar? Hvorfor skal ikke moren ordne dette? Anton forklarer at ekskona har dårlig økonomi, får hjelp av foreldrene og ikke kan ta opp boliglån. Han mener han ikke kan klare boliglån alene. Men hvis jeg hjelper til, løser det seg – så må jeg gå med på å ta opp lån sammen med ham for å kjøpe bolig til hans sønn. Leiligheten skulle stå i sønnens navn, men vi skulle betale hele lånet. «Vi har jo to gode jobber og inntekter fra utleieleilighet! Vi klarer det!» sier Anton. Vi klarer det sikkert, men da må vi spare hardt. Anton betaler allerede barnebidrag til sønnen, og når sønnen begynner å studere, må Anton hjelpe ham mer fordi moren ikke har råd. Det betyr at jeg og mine barn i praksis må droppe ferier og reiser – alt for at Anton skal fremstå som en god far? Jeg ville forstått det om Anton hadde ordnet bolig til våre barn selv, og nå ønsket å gjøre det samme for eldstesønnen. Men det er jeg som har skaffet bolig til barna våre, Anton har ingenting med det å gjøre. Hvorfor skal jeg ta regningen for hans boliglån? Jeg sa rett ut til Anton: Hvis du virkelig er så bekymret for sønnen din, får ekskona ta opp lån. Hun kan betale det med barnebidragene. – Men jeg vil ikke ha noe med det å gjøre! Anton er nå rasende og har ikke snakket med meg på en uke. Synd at han ikke forstår meg.

Det ser ikke bra ut at dine barn skal ha leiligheter mens min sønn ikke har det. La oss fikse en leilighet

Uncategorized

0131

Mamma vet best!

Synne, jeg liker ikke denne Knut‐karlen din i det hele tatt, sa moren, etter å ha møtt datterens forlovede.

Uncategorized

010

Nylig møtte jeg en kvinne som gikk tur i gatene med sin ett og et halvt år gamle datter, helt oppslukt og uoppmerksom på alt rundt seg

Kjære dagbok, For noen dager siden traff jeg en kvinne jeg kjenner, som gikk langs Karl Johans gate med

Uncategorized

0348

I bryllupet kalte sønnen moren for «fange» og «ussel» og ba henne dra. Men hun tok mikrofonen og holdt en tale…

Hei, jeg skulle bare fortelle deg historien jeg har tenkt på, så sett deg godt til rette og hør på.

Uncategorized

033

Hun var nesten klar til å selge alt. Men hun hørte sannheten bak døren…

«Jeg skulle nesten selge alt. Men så hørte jeg sannheten utenfor døra» «Hva i all verden, selge?