25. mars
Det har vært en rar dag. Jeg har kjent litt på uro en stund nå, men i dag ble det hele satt på spissen. Jeg må skrive det ned, for tankene surrer og jeg trenger å få dem ut.
***
Vi har alltid tenkt at vi er heldige som har fått denne leiligheten. Tre rom, god plass, stille gate på Grünerløkka, kort vei til skole og barnehage. Jeg elsker det store gamle skapet i gangen, selv om jeg stadig vekk krangler med vaskemaskinen som aldri vil inn der den skal. Dag tok den til slutt, som han alltid gjørrolig, tålmodig, som den rake motsetningen til meg.
Hvorfor har vi egentlig aldri plass nok? spurte jeg, mens jeg støttet meg til dørkarmen. Det er jo tre rom her, likevel føles det overfylt når vi rydder.
Du har litt samlemani, smilte Dag. Tre serviser? Vi spiser jo av det samme to ganger i året.
De skal stå, svarte jeg. Det er minner fra mormor sin bolig.
Det ordnet seg alltid, tenkte jegfordelingen av arven var rettferdig: denne treromsleiligheten fikk vi, og Dags søster, Ragnhild, fikk den flotte toromsleiligheten nede ved Karl Johan. Ingen misunnelse, bare et stille samvær i fem år. Jeg tenkte naivt at det skulle fortsette slik.
***
Vi var akkurat blitt ferdig med vår lørdagsvask. Jeg ramlet ned i sofaen, og endelig fikk vi satt på TV-en, da det ringte på døren. Dag åpnet, og der sto Ragnhild med forloveden sin, Amir.
Jeg hadde ikke møtt Amir mange ganger før. Ragnhild fant ham visst på Sats for et halvt års tid siden. Han virket alltid litt ovenpå, snakket i store bokstaver og lot aldri til å synes noen helt på høyden med seg selv.
Hei på dere! ropte Ragnhild muntert. Hun var innom sånn i farten, mente hun, og de hadde forresten nyheter.
Ja, kom inn, sa Dag og vinket dem til kjøkkenet. Vil dere ha kaffe?
Bare vann, tak, svarte Amir alvorlig. Det er egentlig derfor vi kom, vi må prate litt.
Jeg kjente uroen snike seg tilbake. Hva skulle dette bety?
Amir tok en slurk vann, så så han på oss:
Vi har sendt inn søknad om vielse. Det blir bryllup om tre måneder. Saken er den at vi har tenkt mye på bosituasjonen. Vi bør flytte inn i denne leiligheten, og dere kan ta over Ragnhilds på Karl Johan.
Jeg mistet nesten pusten. Jeg så på Dag, men han satt bare stille.
Hva mener du egentlig? spurte han.
Jeg mener at vi bytter, sa Amir. Det er jo mer fornuftig. Vi vil ha plass til barn, gjerne tre. Deres jente blir ikke flere. Hva skal dere med så mye plass da?
Fordi dette er hjemmet vårt! Tiril har rommet sitt her, hun har venner i bakgården, sa Dag. Og denne leiligheten fikk jeg av foreldrene mine, du fikk din, Ragnhild. Vi pusset opp alt selv.
Men dere blir jo sittende på en hel del kvadratmeter dere ikke trenger, sneiet Amir. Og jeg har regnet litt, dere vinner faktisk på det økonomiskKarl Johan er tross alt dyrere per kvadratmeter.
Nå kjente jeg hjelpeløsheten. Også Ragnhild, som etter hvert tok blikket bort fra mobilen sin:
Vi tenker bare at dette er rettferdig, sa hun. Her er jo til og med plass til å spille fotball i gangen!
Jeg ble så sint, såret hun snakket om vår stue som om det var en gymsal!
Ragnhild, det dere gjør nå er urimelig, sa jeg høyt. Dette er mitt hjem, mitt arbeidsrom. Jeg jobber her!
Amir fnyste. Litt blogging på nett, mente Ragnhild sa, det kunne jeg da gjøre på kjøkkenbordet.
Dag reiste seg, stille og bestemt:
Nå er det nok. Dere får gå. Vi skal ikke bytte.
Amir lente seg frem mot ham: Virkelig, Dag? Du er da ikke redd for å hjelpe søsteren din?
Tårene spratt nesten i øynene mine. Jeg så hvordan Ragnhild kokte av skuffelseeller var det fornærmelse? Hun sa vi var smålige, at vi tviholdt på våre egne skinn.
Det er han som er grådig, svarte Dag, og viste dem ut. Ikke kom her og del opp livet vårt.
De gikk, døra smalt. Jeg sank ned på sofaen. Hele kroppen ristet. Hvor fikk de motet fra? Hvem tror Amir at han er?
Dag sto stille i vinduet, så ned mot gata hvor Amir fortsatt bablet irritert til Ragnhild. Det var verre enn jeg kunne forestille meg.
Vet du hva som er verst? spurte Dag lavt. Ragnhild tror virkelig at han har rett.
Han fyller hodet hennes med tull, svarte jeg. Vi må snakke med moren din. Eller, kanskje du bør ringe Ragnhild direkte først?
Dag fant telefonen, ringte henne. Det tok lang tid før hun svarte, og jeg hørte straks at hun gråt.
Hei, sa hun hult. Amir slapp meg av utenfor blokkene og stakk. Han mente visst at vi var håpløse.
Dag snakket rolig med henne, sa klart fra at dette ikke handlet om å være smålig, men om respekt. At Amir aldri hadde nevnt denne “planen” for henne før det kom som et sjokk på oss alle.
Det ble stille i den andre enden.
Jeg skal snakke med ham, sa hun til slutt. Og tenke meg om.
Da Dag la på, så jeg i øynene hans at han var såret. Hun visste ikke engang om dette på forhånd. Amir hadde planlagt det som «en overraskelse».
Jeg lo tomt. For en fyr. Går inn her og tror han kan flytte folk som brikker på et sjakkbrett, tenkte jeg. Skrekkelig.
Vi gir ikke fra oss leiligheten, sa Dag bestemt, og klemte meg. Men Ragnhild… hun kommer til å få det vondt.
***
Det gikk bedre enn fryktetde rakk aldri å gifte seg. Amir slo opp samme kveld. Ragnhild kom gråtende til oss, fortalte at Amir sa at så «gjerrige» slektninger ville han ikke ha.
Han klagde over altat vi ikke kom til å stille opp for dem, at vi ikke ville være barnevakt i helgene, at vi aldri ville hjelpe økonomisk. Det var til å riste på hodet av. Jeg trøstet henne, sa at en slik mann ikke var noe å samle på uansett.
Hun var knust en stund, men hun reiste seg. Nå, flere måneder senere, begynner hun å se det hun ikke så før. Akkurat nå kjenner jeg en stor lettelse over at livet tok affære før hun rakk å rote seg vekk for godt. Hjertet mitt verker for henne, men jeg vet hun klarer seg. Familie betyr alt, men det betyr også å ta vare på seg selv.




