Flytt dere litt, vi skal bare bo her de neste ti årene Svigermor tidde en stund før hun utbrøt: — Åh, Jorunn, Valborg er så påståelig… Når hun først får noe for seg! Du må forstå henne: hun vil jo hjelpe lille Natalia til å få utdanning… — På min bekostning? — Jorunn stanset foran speilet. Fra speilbildet så en blek kvinne med bustete hår tilbake på henne. — Tamara, du må stoppe dem. La dem gå av på nærmeste stasjon og dra hjem igjen. Jeg møter dem ikke. Og de får ikke låne leiligheten. — Hvordan skulle jeg stoppe dem? — svigermor hvinte. — De er jo allerede på vei. Valborg har tatt opp studielån, de har ikke ei krone til bolig. Hun hadde satt sin lit til at du skulle hjelpe. Jorunn, kan du ikke bare si opp leieboerne? Det koster deg vel ikke så mye? Det er jo tross alt blodsbånd… — Blodsbånd? Jeg har sett denne Natalia, niesen deres, to ganger i mitt liv! Jeg skal kaste folk på gata, frarøve mine foreldre økonomisk støtte, og datteren min fritidsaktiviteter, bare fordi din søster bestemte det? Messenger pep i lomma. Jorunn, fortsatt i kåpen, fisket opp telefonen. Det var melding fra Valborg, svigermors søster. «Hei Jorunn! Vi sitter på toget allerede. Vi kjøpte billetter til 19:40, er på Oslo S i morgen tidlig. Kom og møt oss, sammen med Natalia. Send adresse til den ettromsen din, vi noterte den ikke sist. Hvor henter vi nøklene?» Jorunn stivnet. Hun leste meldingen tre ganger, i håp om at det var en feil. Hvilken ettroms? Hvilken Natalia? — Mamma, hvorfor står du bare der? — Kine tittet fram fra gangen. — Jeg er sulten. — Snart, vennen, — Jorunn strøk dotteren over håret mens blikket fortsatt var festet på skjermen. Hun ringte Valborg, og røret ble løftet med det samme. Lyden av toghjul og latter hørtes i bakgrunnen. — Hei, Jorunn! — tanten hørtes mer enn begeistret. — Fikk du beskjeden? Vi ville ikke stresse deg med matlaging, så vi kjøper med alt vi trenger! — Valborg, vent litt, — avbrøt Jorunn. — Jeg skjønner ingenting! Hvor skal dere? — Hvor ellers? Til Oslo! Natalia har jo kommet inn på universitetet, jeg sa det til deg i vår. Vi fikk ingen gratis plass, men hun tar så klart privatskole. Vi har pakket, alt er klart — vi skal flytte inn i leiligheten din! — I… hva sa du? — Jorunn lente seg mot veggen. — I den leiligheten jeg har leid ut i seks år? Valborg, er du helt fra deg? — Jaja, — tonen hennes skjerpet seg. — For seks år siden, da du arvet den ettromsen etter bestemor, satt vi rundt bordet og jeg sa: «Nå har Natalia et sted å bo når hun skal studere.» Og du sa ikke imot! Da er det vel en avtale. Vi har regnet med det i alle disse årene. — Jeg sa ingenting fordi jeg trodde det var en tåpelig spøk! — nærmest ropte Jorunn. — Jeg har aldri planlagt å slippe noen inn der. Det bor folk der — en barnefamilie. Vi har kontrakt, de betaler presist. De pengene går til å hjelpe mine pensjonistforeldre og at Kine kan gå på dans og svømming. Hva tenkte dere på da dere kjøpte billetter? — Vi tenkte at vi er faktisk familie! — Valborg brølte. — Er det slik man gjør i Oslo — lar slektninger sove på stasjonen? Skal du la niesen din stå på gata? Har du ringt mannen din? Han vet vel at du kaster familien hans på dør? — Mannen min er i jobb midt i Nordland, han har dårlig mobildekning. Dette er min leilighet, Valborg. MIN. Skjønner du det? Den ble kjøpt av bestemor min, og arvet av meg. Eivind har ingen rett på den. — Jaja! Hører du, Natalia? Broren din sin kone vil ikke vite av oss! Vel, vel, vi kommer — så får vi se hvem som har mest rett. Nå er dekninga dårlig, vi snakkes i morgen på perrongen. Kort tuting. Jorunn var helt satt ut. — Kine, gå og varm opp ovnsretten som står i kjøleskapet, — ropte hun til datteren, og ringte så svigermor med ustøe hender. Tamara tok ikke røret med en gang. — Ja, Jorunn, jeg hører deg. — Tamara, visste du at søsteren din og datteren hennes var på vei til Oslo for å okkupere min leilighet? — Eh… Valborg mumlet noe, jeg trodde dere hadde avtalt… — svigermor pep. — Med hvem har jeg avtalt? — Jorunn begynte å gå fram og tilbake i gangen. — Jeg har hatt leieboere i seks år! Halve leieinntekten går til mamma og pappa, så de har råd til medisiner. Den andre halvparten — Kines fritidsaktiviteter. Hvorfor har du ikke sagt dem at det er umulig? — Ikke skrik til meg, — svigermor ble snurt. — Dette får dere ordne selv. Ikke ta dette opp med Eivind, ikke forstyrr ham, han har viktige ting på gang. Jorunn kastet mobilen på sofaen. Mannen hadde alltid holdt seg utenfor familiekrangler, men om det gjaldt hans mor eller tante, var han mer ettergivende. — Jorunn, de er jo fra bygda, de ser annerledes på livet, — pleide han å si. — Det er enklere å gi seg… Hun prøvde å ringe ham. «Abonnenten kan ikke nås». Selvfølgelig. Når hun trengte ham mest, var han alltid «utilgjengelig». *** Oppstyret ble enormt. Valborg begynte å ringe klokken fem om morgenen, og krevde at Jorunn skulle komme og hente dem med én gang. — Vi er slitne, sultne! Det er kaldt her, vi fryser. Du sover sikkert ennå, kom deg opp! Skynd deg! Du skal være her om femten minutter! Jorunn var så trøtt at hun først ikke forsto hvem hun snakket med. Da det gikk opp for henne, svarte hun bryskt: — La meg være i fred! Jeg kommer ingen vei, og dere slipper ikke inn i leiligheten min. Punktum. Jeg er lei. Etter tiende samtale ble tantes nummer blokkert. Valborg ringte fra datterens telefon, så det nummeret ble også blokkert. Gjennom dagen maste Tamara om å gi familien en sjanse, hun tryglet, truet med å fortelle alt til sønnen… Og på kvelden stod Eivind, mannen, plutselig hjemme, tilbake fra jobb uten forvarsel. — Jorunn, hva er det som har skjedd? — spurte han i døra. — Mamma ringer og gråter, sier du har kastet Valborg på gata. Jorunn forklarte etter å ha kysset ham: — De kom uten forvarsel. Krevde at jeg skulle kaste ut de som bor i leiligheten og gi Natalia gratis tak over hodet i minst fem år. Eivind, er det normalt, egentlig? Hadde du samvittighet til det? Dessuten hører jeg de bor trygt hos din mor nå. Hvorfor kom du hjem? — Mamma insisterte, — sukket Eivind. — Og Valborg har ringt meg ned… Kanskje vi bare lar dem få et rom? Til de får studentbolig… Jorunn ristet på hodet: — Det finnes ingen studentbolig! De søkte ikke engang, Valborg var sikker på at de «allerede hadde leilighet». MIN leilighet! Skjønner du omfanget? De lette ikke etter alternativer, de reiste bare «hjem til sin ettroms». — Mamma sier du lovte det for seks år siden… — Jeg sa ingenting den gravølsdagen, Eivind. Jeg overså bare tullpraten. — Valborg er rasende, sier vi ikke lenger eksisterer. Forresten, de reiste ikke til mamma — det er for langt fra universitetet. Jeg sendte henne ti tusen, så de har fått leid noe… — Takk og lov! — Jorunn slo hånden i bordet. — Det er dagens beste nyhet. Jeg gidder ikke krangle om disse pengene engang. Nå er det ute av verden! Eivind sukket tungt og så i bakken. — Jorunn, de har leid et rom i et kollektiv. Valborg raser over kakerlakker og fulle naboer. — Da får hun bare værsågod til å venne seg til det. Skal du bo i hovedstaden, må du klare deg selv — ikke vente på mirakler fra fjerne slektninger du aldri hilste på bursdag! Jorunn gikk mot soverommet, mannen fulgte etter. — Jorunn, dette føles rart… Vi har faktisk satt dem på gata. Men, hva om noe skjer? Urolige naboer, utrygghet? Har du ikke litt vondt av Valborg? Jorunn snudde seg brått: — Eivind, jeg har en datter, jeg har gamle foreldre å ta vare på. Jeg har en leilighet min bestemor jobbet hardt for å få. Jeg lar ikke den bli misbrukt fordi noen, 60 mil unna, har bestemt at de har mer behov enn oss. Hvorfor skal jeg synes synd på dem? Mannen sa ingenting. Jorunn fortsatte: — Skal du ha mat? Kom, jeg varmer middag. Og så er det ferdig snakket. Vil du hjelpe dem, folkens — gjør det med din lønn. Men leiligheten leier jeg ut, punktum. — Ok. Du har rett. Jeg hadde heller ikke blitt glad om foreldrene dine kom hit og sa til mamma og pappa: «Flytt dere litt, vi skal bo her i ti år.» Etter middagen, mens Eivind dusjet, åpnet Jorunn telefonen. Hun hadde en ulest melding fra svigermor: «Jorunn, sånn kan du da ikke holde på. Valborg har blitt syk av all denne nervøsiteten. Kan du ikke ta med litt mat til dem? Kjøp nok til et par-tre uker. Husk kjøtt, grønnsaker, frukt og sjokolade. Kaffe, te, hygieneartikler, matolje. Kanskje litt fisk også. Ikke hermetikk — det spiser ikke Valborg. Adresse: …» Jorunn blokkerte også svigermor. Hun får sitte på svartelista noen dager. *** Natten gikk relativt stille for seg — ingen mas fra slekta. Valborg dukket opp neste morgen, klokken sju presis. Jorunn våknet av at det banket hardt på døra. Eivind sov, så hun fikk åpne selv. Valborg raste inn med anklagene: — Du sover godt, ser jeg — varmt og reint, med dyna på! Vil du vite hvordan vi hadde det i natt? Forferdelig, sier jeg! Kakerlakker faller fra taket, kaldt og skittent, gulvet isende! Fra ett rom sang de «Å, den som var ung igjen» hele natta. Fra det andre kranglet de. Har du ingen skam? Du lar slekt bo sånn? Vet du hva, jeg vil ikke krangle med deg mer. Vil du ikke kaste ut leieboerne? Vi flytter inn hos DEG i stedet! Du har jo tre rom, et bør holde til oss. Det er jo tross alt to av oss! Slapp av, det blir ikke så lenge. 3–4 måneder, kanskje til jul, maks et halvt år. Så kan vi reise, når datteren har funnet seg til rette. Jorunn ble målløs. — Du får aldri huske hvor jeg bor! Skal vi virkelig kutte kontakten, så la oss gjøre det ordentlig. Vil dere at jeg ringer politiet? Det gjør jeg om det trengs. Uten grunn må dere ikke skape problemer for dere selv! Valborg rødmet voldsomt, Jorunn ble nesten redd. — Din… Din… Oslo-jåle! Måtte datteren din vaske golv resten av livet, uten utdanning! Vent, jeg skal huske dette. Verden er rund! Den dagen du trenger noe, får du null hjelp fra meg. Jeg skal aldri tilgi deg! Jorunn slo døra igjen rett foran nesen på henne. Valborg ropte på trappa noen minutter, men gikk så. *** Krangelen med Valborg ødela forholdet med svigermor — Tamara snakker ikke lenger med svigerdatteren. Eivind besøker henne og hjelper fortsatt, tar med barnebarnet av og til, men Tamara setter aldri sin fot i sønnens leilighet. Jorunn er egentlig bare lettet — én bekymring mindre.