– Det ser ikke bra ut at dine barn skal få leiligheter, mens min sønn ikke får det. La oss ordne en bolig til ham med boliglån! Nylig sa mannen min, Anton, at mine barn allerede har leiligheter, mens hans egen sønn ikke har det – så vi må finne ut av hvordan også hans sønn kan få seg et sted å bo. For ordens skyld: Mine barn er både mine og Antons barn, mens Antons sønn er fra hans første ekteskap. Hvorfor er det jeg som skal ordne og bekymre meg for bolig til hans sønn? Klart jeg visste at Anton hadde vært gift før og hadde barn. Derfor hastet jeg heller ikke inn i ekteskapet med ham. Vi bodde sammen i tre år før vi giftet oss. Jeg så nøye på hva han følte for ekskona og sønnen. Året etter fikk vi en sønn sammen. To år senere fikk vi en til. Jeg er veldig fornøyd med Anton, både som ektemann og far: Han bruker tid med meg og barna og har en god inntekt. Selvfølgelig hender det vi krangler, men det gjør jo alle familier. Vi bodde i leiligheten jeg arvet fra faren min. Moren min skilte seg fra ham da jeg var i barnehagen. Nå har hun giftet seg igjen, men fikk ingen flere barn. Anton og hans første kone bodde alltid i leid leilighet. De sparte til boliglån i årevis, men fikk det aldri til. Etter skilsmissen flyttet ekskona tilbake til foreldrene, mens Anton fortsatte å leie. Da vi giftet oss, flyttet han inn hos meg. Vi fokuserte aldri på hvem som eide leiligheten – vi bare bodde der, pusset opp og kjøpte møbler sammen. Men for halvannet år siden døde begge bestemødrene mine, og jeg arvet begge leilighetene deres. Siden barna mine fortsatt er små, bestemte jeg at jeg skal leie ut leilighetene inntil videre. Senere vil jeg gi én til hver av sønnene mine. Nå gir jeg leieinntektene fra den ene til min mor som et tillegg til pensjonen hennes, mens inntektene fra den andre går til min lønn. Litt ekstra penger skader jo aldri. Mannen min blandet seg aldri inn i leilighetsarven – han hadde ingenting med den å gjøre. Jeg sa tidlig at når barna våre blir voksne, får de hver sin leilighet. Det var vi enige om, så saken var ute av verden. Plutselig sier Anton til meg: – Sønnen min er snart ferdig på videregående. Han er voksen og må begynne å tenke på framtiden! Jeg skjønte ikke hva han siktet til, men lyttet. – Dine barn får boliger – men ikke min sønn! La oss kjøpe en leilighet til min sønn med boliglån! sa han plutselig. Jeg ble helt sjokkert! Jeg hadde mange spørsmål. Først og fremst: Hvorfor er våre felles barn plutselig bare mine? Anton ba meg da slutt å henge meg opp i ord. – Men sønnen min arver jo aldri noe. Jeg vil at han også skal eie en bolig! – Fint at du tenker på det! Men sønnen din har både mor og far – er det ikke deres ansvar? Hvorfor skal ikke moren ordne dette? Anton forklarer at ekskona har dårlig økonomi, får hjelp av foreldrene og ikke kan ta opp boliglån. Han mener han ikke kan klare boliglån alene. Men hvis jeg hjelper til, løser det seg – så må jeg gå med på å ta opp lån sammen med ham for å kjøpe bolig til hans sønn. Leiligheten skulle stå i sønnens navn, men vi skulle betale hele lånet. «Vi har jo to gode jobber og inntekter fra utleieleilighet! Vi klarer det!» sier Anton. Vi klarer det sikkert, men da må vi spare hardt. Anton betaler allerede barnebidrag til sønnen, og når sønnen begynner å studere, må Anton hjelpe ham mer fordi moren ikke har råd. Det betyr at jeg og mine barn i praksis må droppe ferier og reiser – alt for at Anton skal fremstå som en god far? Jeg ville forstått det om Anton hadde ordnet bolig til våre barn selv, og nå ønsket å gjøre det samme for eldstesønnen. Men det er jeg som har skaffet bolig til barna våre, Anton har ingenting med det å gjøre. Hvorfor skal jeg ta regningen for hans boliglån? Jeg sa rett ut til Anton: Hvis du virkelig er så bekymret for sønnen din, får ekskona ta opp lån. Hun kan betale det med barnebidragene. – Men jeg vil ikke ha noe med det å gjøre! Anton er nå rasende og har ikke snakket med meg på en uke. Synd at han ikke forstår meg.

Det ser ikke bra ut at dine barn skal ha leiligheter mens min sønn ikke har det. La oss fikse en leilighet til ham med boliglån!

I det siste kom min mann, Henrik, med en kommentar om at mine barn har sine egne leiligheter, men hans sønn har ikke. Han syntes derfor vi burde gjøre noe for å sørge for at hans sønn også får et eget sted å bo. For ordens skyld; mine barn er både mine og Henriks barn, mens Henriks sønn er fra hans første ekteskap.

Hvorfor er det egentlig mitt ansvar å bekymre meg for bolig til hans sønn? Jeg visste selvfølgelig at Henrik hadde vært gift før og hadde et barn fra før, og derfor tok jeg det ikke så veldig med ro da vi ble sammen.

Vi hadde bodd sammen i tre år før vi giftet oss. Jeg la merke til hvordan han forholdt seg til ekskona og sønnen. Et år etter at vi giftet oss, fikk vi vår første sønn sammen, og to år etter det fikk vi enda en gutt.

Jeg er veldig fornøyd med Henrik, både som ektemann og far. Han bruker tid med oss og barna og har en stabil jobb med god lønn. Selvsagt hender det at vi krangler eller er uenige, men slik er det jo hos alle.

Vi bodde i en leilighet jeg hadde arvet av min far. Moren min skilte seg fra ham da jeg var liten. Nå er hun gift på nytt, men har ikke flere barn etter meg.

Henrik og hans første kone bodde bestandig i leide leiligheter. De sparte til boliglån sammen, men fikk det aldri til. Da de skilte seg, flyttet ekskona hjem til foreldrene, mens Henrik også leide en leilighet for seg selv.

Da vi giftet oss, flyttet Henrik inn til meg. Ingen av oss brukte tid på å snakke om hvem som eide leiligheten den var jo min, men vi bodde der sammen, pusset opp og kjøpte møbler i fellesskap. Men for halvannet år siden døde begge mine bestemødre, først mammas mor, så pappas mor. Begge bestemødrene hadde testamentert sine leiligheter til meg.

Siden barna våre fortsatt er små, bestemte jeg meg for å leie ut de to leilighetene. Senere, når de blir voksne, får hver av guttene én hver. Nå gir jeg leieinntektene fra den ene leiligheten til min mor, som litt ekstra penger i pensjonstilværelsen. Pengene fra den andre leiligheten bruker jeg som et tillegg til min egen lønn litt ekstra er aldri feil.

Henrik la seg aldri opp i mine boligsaker de har jo ikke noe med ham å gjøre. Jeg har hele tiden sagt at når guttene våre blir voksne, får hver sin leilighet. Han var enig, og vi pratet aldri mer om det.

Men plutselig, forrige uke, sier Henrik til meg:
Sønnen min er snart ferdig på videregående. Han er blitt voksen og må allerede nå begynne å tenke på framtiden!

Jeg skjønte ikke helt hvor han ville. Men han fortsatte:
Dine barn får jo leiligheter, men min sønn får ingenting! Kan vi ikke kjøpe en leilighet til ham med hjelp av boliglån?

Jeg ble helt satt ut. Jeg hadde mange spørsmål. Først og fremst spurte jeg: Hvordan har det seg at våre felles barn plutselig er mine barn? Henrik ba meg om ikke å henge meg opp i ordene.

Men sønnen min vil jo aldri arve noe særlig. Jeg vil at han også skal ha sitt eget hjem!
Det er fint at du bryr deg! Men sønnen din har både mor og far, og burde ikke dere to ordne det? Hva gjør ekskona di med dette?

Henrik forklarte at ekskona ikke tjener så mye, og foreldrene hennes hjelper til hele tiden. Han mener også at han ikke klarer å betale et boliglån alene. Men visst jeg hjelper til, så vil alt sikkert gå bra. Tanken var at jeg skulle gå med på at Henrik tok opp boliglån for en leilighet, som skulle stå i sønnens navn. Men vi to måtte betale ned lånet sammen.

“Dere og jeg har gode inntekter, og så har vi jo leieinntekter! Vi klarer det! mente Henrik.

Vi hadde kanskje klart det, men det ville krevd store innsparinger. Henrik betaler allerede barnebidrag, og snart begynner sønnen på universitet. Henrik kommer sikkert til å hjelpe da også, for ekskona har jo ikke råd. I praksis betyr det at jeg og barna våre ikke får ferie, ikke drar til Sørlandet eller utlandet. Vi må spare på alt, bare for at Henrik skal fremstå som en god far.

Jeg hadde forstått hvis Henrik hadde skaffet bolig til våre barn, og så ville gjøre det samme for den eldste. Men det var jo jeg som hadde skaffet leiligheter til barna Henrik har ingenting med dem å gjøre. Hvorfor bør jeg betale ned boliglån for hans sønn?

Jeg sa rett ut til Henrik at hvis han er så bekymret for sønnen sin, får ekskona ta opp boliglån hvis hun vil, og betale det ned med hjelp fra barnebidraget.
Jeg nekter å være med på dette!

Henrik har vært ordentlig sur på meg i over en uke nå, og sier nesten ingenting til meg. Det er leit at han ikke forstår meg.

Når jeg tenker over det nå, lærer jeg at noen ganger må man sette grenser og stå for sine egne prioriteringer selv overfor de man er aller mest glad i.