«Jeg skulle nesten selge alt. Men så hørte jeg sannheten utenfor døra»
«Hva i all verden, selge?!» ropte Solveig Andreassen, forvirret, på sønnen. «Hvor skal jeg bo da? I trappeoppgangen? På togstasjonen? Eller har du tenkt å sette meg på et eldrehjem?»
«Mamma, hvorfor begynner du på nytt» sukket Kåre.
«Skal du virkelig friste meg med en tommel fra vaskemaskinen?» hevet hun stemmen. «Har du mistet forstanden, Kåre?!»
«Ikke rop, jeg vil bare snakke om muligheter»
«Hva er det å snakke om? Et hus er ikke en vare du kan skyve unna når det blir vanskelig!» hun sprang fra bordet. «Jeg ble født her, du vokste opp her. Og du du har tenkt å selge det!»
I det øyeblikket stakte naboen, Gudrun Vassilsen, inn døren uten å banke.
«Solveig! Hvor har du gjemt deg? Du lovet at du skulle så alle bedene i år. I fjor nesten brøt du sammen om vinteren! Hvor er planene dine for hagen?»
«Gudrun, jeg prøvde, ærlig talt» senket Solveig blikket. «Spiringene har nettopp dukket opp, og jeg klarer ikke å rive dem opp.»
«Det er ikke å rive opp! Jeg ga deg jo nummeret til Ivar, traktoren fra Lillehammer, for en måned siden. Han kunne harvde og sådd for deg! Du skulle ha sådd noe nyttig i stedet for å beundre roser i din alder»
«Kåre sa at han kanskje kommer med venner til sommer. Grill og bål. Men jeg har syriner og roser»
«Åh, de dine «roser»!»
Lurte Gudrun. «I fem år har sønnen din bare kommet tre ganger. Og hver gang med øl, ikke med grill.»
«Han jobber. Har mye å gjøre»
«Husker du vinteren da snøen dekket alt? Ingen mat, ingen medisiner! Bra at jeg kom på besøk. Hvor var den «hardtarbeidende» sønnen din? Ikke engang å ringe!»
«Han kommer alltid når jeg roper på ham»
«Solveig, du er som en ung pike: tror og venter. Tiden går. Du må tenke med hodet, ikke bare med hjertet. Du trenger bed, ikke en rosebusk!»
«Kanskje jeg faktisk skal så bed. Der syrinene allerede har slått rot»
«Det er riktig. Hva hører du fra datteren?»
«Som alltid. Kåre snakker av og til bursdag, nyttår Så er samtalen over.»
«Jo frekere Kåre dukker opp, jo mindre bekymringer får du. Jeg vil ikke skremme deg, men det blir bare roligere fremover»
Solveig Andreassen bodde på gården Bjerkemo, like utenfor Oslo. For tjue år siden mistet hun ektemannen i en trafikkulykke. Datteren Solveig (det er navnet hennes, men vi skal kalle henne Solveig) ble født først. Hun var flittig, lærte tidlig å vaske og lage mat. Kåre kom senere, da moren var over førti. Han ble hennes trøst. Mellom dem var det femten år. Ulike tider, ulik oppdragelse.
Solveig dro først.
«Mamma, jeg vil gifte meg.»
«Med hvem? Med den Rolf fra bygda? Nei, han har verken fag, utdanning eller kultur!»
«Dette er mitt liv, mamma. Jeg er allerede atten.»
«Har du sett ham i magen? Der finnes ingen sjel bare fett!»
«Det er ikke utseendet som teller, han er snill og smart. Han fikk jobb i byen.»
«Og du vil dra med ham? Hva skal jeg gjøre da, stå helt alene?»
«Jeg skal studere. Og bo. Jeg skal leve.»
Solveig gråt og ba. Men Solveig, med en ryggsekk i hånden, sprang ut av vinduet og forsvant. Ingen brev, ingen telefoner. Bare sporadiske rykter gjennom bekjente.
Kåre bodde lenge hos mor. Han ryddet opp i gården: en liten terrasse, en huskestativ, grill, plen, blomster. Ingen bed, ingen poteter.
«Mamma, hvorfor trenger du bed? Det har åpnet seg en butikk i Bjerkemo! Alt er der poteter, zucchini, grønt. Hvorfor bøye ryggen?»
«Vel, vi har alltid holdt fast på det som er vårt»
«Det var før. Nå er vi i 2020årene!»
Solveig gikk med på det. Hun levde enkel, men koselig. Kåre leverte mat, medisin, og kjørte henne til legen. Så møtte han en jente, Maren. De giftet seg. Solveig tok henne inn, men de to klødde av hverandre. Hun gjemte sin forakt for bygdelivet og spesielt for svigermoren.
På et av sine vanlige besøk omfavnet Kåre moren, la frem mat og satte seg ved bordet.
«Mamma, jeg vil snakke. Jeg har en idé Veldig lønnsom.»
«Igjen forretning?»
«Mamma, i Bjerkemo kjøper folk tomter! De vil bygge et lite hytteområde. Infrastruktur, alt som trengs. Hvis vi selger huset med tomt, kan vi kjøpe en fin ettromsleilighet i Oslo. Jeg får også startkapital.»
«Vent Hvor skal jeg bo da?»
«Mamma, ikke vær så sta. Vi kan leie en leilighet eller bo på et pensjonat. Ikke på gaten!»
«Du vil ha meg i en leilighet? I et nabolag hvor hver en hytte er en barndomsminne? Hva er dette? Det er vårt familiehjem!»
«Mamma, det er bare et gammelt hus. Så lenge prisen holder, må vi selge.»
«Aldri! Så lenge jeg lever, skal huset bli stående. Jeg skal ikke legge det i testamentet!»
Kåre tok en skarp vending, grep nøklene og stormet ut uten å si farvel.
Solveig gikk ut på gården. På blomsterbedet sto en rosa rosebusk i halvblomst. I den ene hånden hadde hun en spade, i den andre en øks. Hun bestemte seg for å vende bedet til en grønnsakshage, men klarte ikke å flytte rosen.
«Fortsatt ingen framgang?», ropte Gudlen fra andre siden av gjerdet.
«Ingen kraft. Ikke i hendene, ikke i sjelen.»
«Det er for sent! Sesongen er borte. Kanskje Kåre aldri kommer tilbake.»
«Hva foreslår du?»
«Tenk klart. Ordne alt ordentlig du får en ettroms i Oslo. Lege, butikk, varme, naboer. Sivilisasjon.»
Solveig lå våken hele natten og tenkte. Tidlig morgengry hoppet hun på bussen og reiste til Oslo, til Kåre. Hun skulle gi etter, snakke rolig.
Hun gikk opp til tredje etasje og stoppet ved døren. Inne hørtes en stemme:
«Vær tro, hun vil ikke selge! Sta som en bulldoser!»
«Da gå som en lastebil! Hvem skal jeg holde forretningen i? Vi er på grensen, og du klager! La den dø i Bjerkemo!»
Solveig frøs. Så slo hun med en bølge av sinne på døren.
«Mamma?!» åpnet Kåre.
«Takk, sønn, for at du allerede har gravd meg ned!» stemmen hennes dirret. «Jeg kom for å snakke, forsones. Men nå: Jeg selger ikke! Aldri! Jeg heller vil grave meg ned enn å levere huset til ditt forretningsprosjekt!»
«Mamma»
«Gå vekk med ditt spøkelseri! La foreldrenes leiligheter selge! Men mitt hus berør det ikke!»
Solveig snudde og gikk. Hun tilbrakte natten på togstasjonen. Morgenen etter gikk hun hjem. Tre dager lå hun i sengen, så tok hun øksa, men klarte fortsatt ikke å nå rosebusken.
Om morgenen banket noen på porten.
«Hvem er der?»
«Mamma, det er meg. Alina.»
«Alina?!» skrek Solveig. «Min datter»
«Mamma, hvordan har du det?»
«Som om» stemmen dirret.
«Kåre ringte. Sa du har gått amok, vil ikke selge huset. Jeg svarte: gå du! Han trodde du var ferdig. Men jeg forsto at det er på tide å komme hjem.»
«Datters men vi»
«Når var det sist? Jeg har tre barn nå, og forstår deg bedre enn noen!»
«Barn?»
«To døtre og en sønn. Og Rolf er nå slank, driver med sport, jobber i IT.»
«Og du?»
«Vi kommer på helgene. Jeg tar med mat, alt du trenger. Vi er nærmere nå, mamma.»
«Bedene?»
«Du trenger dem ikke lenger. Nå har du barnebarn.»
Solveig brast i tårer og omfavnet datteren.
