Ingrid, du må forstå, situasjonen er ganske håpløs, sa Vidar og gned seg over neseryggen med et tungt sukk. Marianne maser hull i hodet på meg hver eneste dag.
Hun har fått øynene opp for et eller annet utdanningsprogram nede i Kypros til Marius. Ja, altså sønnen vår.
Hun mener gutten må få en ordentlig start og bedre engelsken. Men hvor i all verden skal vi finne pengene?
Du vet jo selv, jeg er jo mellom jobber nå.
Ingrid løftet langsomt blikket og så på faren sin.
Så tanken din er å selge hytta? spurte hun lavt.
Hva annet skal jeg gjøre? faren rettet seg opp og gestikulerte. Den står jo bare der. Marianne drar aldri ut dit, hun klager bare over mygg og kjedsomhet…
Hun vet ikke engang at hytta for lengst ikke står i mitt navn lenger. Hun tror vi bare kan legge den ut og så er alt greit.
Du har jo alltid vært klok, Ingrid. La oss gjøre det slik: Du selger den offisielt nå. Pengene du lånte meg for ti år siden får du tilbake hver krone, det lover jeg.
Resten, det som har økt i verdi i mellomtida, gir du til meg. For familiens skyld.
Du taper jo ingenting du får igjen det som var ditt, og hjelper pappa.
Han hadde dukket opp hjemme hos henne uanmeldt. For å være ærlig hadde de nesten mistet kontakten han hadde hatt en ny familie lenge. Ingrid passet liksom aldri helt inn der.
Hun hadde en dårlig følelse allerede på forhånd. Mistenkte nok at han ville be om penger igjen, men… Det han kom med nå, virket nesten absurd.
Pappa, vi kan jo ta et lite tilbakeblikk på hva som skjedde for ti år siden, svarte hun rolig. Da du kom til meg og sa du trengte penger til operasjon og opptrening.
Husker du det?
Vidar så ut som om han gjerne ville slippe å svare.
Hvorfor rippe opp i det nå? Jeg ble jo frisk, heldigvis.
Ripe opp? Ingrid lo kort og ristet på hodet. Jeg hadde spart sammen de pengene i fem år. De skulle være min egenkapital. Jeg jobbet ekstra i helgene, dro aldri på ferie, spart inn på alt.
Og så kom du. Uten fast jobb, uten oppsparte midler men med ny kone og ny sønn.
Du tok alt jeg hadde spart opp.
Jeg var desperat, Ingrid! Hva skulle jeg ha gjort da, legge meg i grøfta og dø?
Jeg tilbød deg hjelp, avbrøt hun, men jeg sa tydelig ifra at jeg var redd for å bli sittende igjen uten penger eller bolig hvis du forsvant. Marianne har jo arverett, hun hadde aldri latt meg sette mine ben på hytta.
Er du enig i at vi diskuterte i en uke? Du ville ikke skrive en lapp, du ble fornærmet.
“Stoler du ikke på din egen far?”
Jeg ville bare ha en garanti.
Og garantien fikk du! skjærte Vidar inn. Vi skrev kjøpekontrakt, hytta ble din.
Jeg solgte deg den for småpenger, så du fikk summen du ga meg til behandlingen min.
Men vi var jo enige: jeg skulle få fortsette å bruke hytta, og når jeg fikk råd, kjøpe den tilbake.
Det er gått ti år, pappa. Ti år. Har du en eneste gang nevnt at du vil kjøpe hytta tilbake? Har du gitt meg én krone tilbake? Nei.
Du har bodd der hver sommer, plantet poteter, fyrt i ovnen alt jeg betalte for.
Eiendomsskatt har jeg tatt. Jeg pusset opp taket for noen år siden, husker du? Det betalte jeg også.
Du bodde der som din egen herregård, mens jeg slet med boliglånet.
Vidar tok fram lommetørkle og tørket panna.
Jeg fikk aldri jobbet igjen, Ingrid… Du vet jo, etter cellegiften tok det lang tid. Så kom alderen, ingen vil ansette en mann på denne siden av seksti.
Marianne er jo … hun er så følsom, hun takler ikke kontorlivet.
Det er nettbutikkene hennes vi lever av, og såvidt økonomien går rundt.
Følsom, sa du? Ingrid begynte å gå rastløst rundt på kjøkkenet. Så jeg er den tøffe?
Det er greit for meg å slite på to jobber for å betale mitt eget lån og dekke ditt “sanatorium” på hytta?
Og nå har Marianne bestemt at min hytte skal selges, for at sønnen skal på kurs i Kypros?
Ingrid, formelt sett ja, den står i ditt navn. Men du vet det var midlertidig.
Jeg er jo faren din. Jeg ga deg livet ditt! Skal du virkelig klamre deg til noen kvadratmeter når lillebroren din fortjener en sjanse?
Lillebror? Ingrid stanset brått. Vi har møttes to ganger på ti år.
Han har aldri gratulert meg med bursdag. Og Marianne har hun noen gang spurt hvordan jeg har hatt det? Hvordan det er å stå i alt dette alene?
Hun tror fortsatt du er styrtrik, bare at det er en liten choppe i økonomien din akkurat nå. Du har løyet for henne hele tiden.
Vidar så i gulvet.
Jeg ville bare beskytte henne… Hun tåler ikke sånt.
Beskytte?
Ingrid, ikke heng deg opp i ord! Han hevet stemmen. Dette er en god deal! Hytta er verdt fem ganger mer nå. Eiendomsprisene har eksplodert.
Du kan ta ut dine én og en halv million kroner de du ga til behandlingen min. Det er bare rettferdig, ikke sant? Resten tre millioner lar du gå til meg.
Marius trenger skolegang, Marianne må til tannlegen, bilen må byttes gamlebilen synger på siste verset.
Du har jo egen leilighet i Oslo og greier deg bra.
Hjelp familien din!
Ingrid kjente henne nesten ikke igjen. Hvor var den pappaen som leste eventyr for henne da hun var lita?
Nei. Hun sa det kort.
Hva mener du, “nei”? Vidar ble stående og måpe.
Jeg selger ikke hytta. Og du får i hvert fall ikke noen ekstrakroner.
Hytta er min, etter rett og rimelighet.
Du har bodd der gratis i ti år, kommet deg på beina igjen og fått utnytte det beste av norsk natur. Se på det som ekstra forsørgerbidrag.
Men mer får du ikke.
Er du faktisk seriøs? Ansiktet til Vidar ble rødt. Du vil virkelig ta fra faren din det siste han har?
Om det ikke var for meg, hadde ikke den hytta eksistert! Det var bestefar som bygde den!
Nettopp, bestefar. Han hadde snudd seg i grava om han visste at du vurderer å klatte bort familiehytta for å sende Marius på kurs i Kypros, når gutten på nitten aldri har løftet en finger.
Ingrid, du må ta deg sammen! ropte Vidar i sinne og reiste seg. Du skylder meg! Jeg har oppdratt deg! Hvis du sier nei, skal jeg fortelle hele sannheten til Marianne. Hun kommer hit og lager et rabalder du aldri har sett maken til!
Vi går rettens vei! Vi skal få erklært denne kontrakten ugyldig! Du utnyttet min sykdom for å slite til deg hytta!
Ingrid lo kort og tungt.
Prøv deg, pappa. Jeg har alle kvitteringer fra sykehuset. Overføringene til kontoen din, svart på hvitt.
Og en salgskontrakt, signert hos notar av deg, da du var frisk nok til å forstå alt.
Marianne, forresten, kommer til å bli overrasket når hun får vite at du solgte hytta før Marius begynte på barneskolen.
Du har vel sagt at det er din arv?
Ingrid… stemmen hans var plutselig lav og småbedende. Vær så snill… Marianne er i en vanskelig periode nå…
Om hun får vite sannheten, kaster hun meg ut. Hun er femten år yngre enn meg, hun er med meg for tryggheten.
Uten hytte, uten penger… Jeg har ingenting. Vil du virkelig at faren din skal ende opp som en hjemløs gammel mann?
Burde kanskje ha tenkt på det før, pappa, svarte Ingrid, stemmen dirrende. Da du valgte å ikke jobbe på ti år? Da Marianne fikk dra deg med i økonomisk trøbbel? Da du lovte henne gull og grønne skoger uten å ha ryggen fri?
Så du hjelper ikke? Vidar ble stiv i ryggen. Kalles det en datter, det her. Jeg har oppdratt deg for min egen ulykke…
Gå hjem, pappa. Fortell Marianne sannheten. Det er eneste måten du kan redde litt selvrespekt på.
Kvel deg på den hytta! freste Vidar da han gikk forbi henne i gangen. Men du har ikke lenger en far. Hører du? Slett nummeret mitt!
Han smalt igjen døra. Ingrid smilte skjevt det var som om hun ikke mistet noe.
Faren hadde jo uansett forlatt henne da hun var sju år gammel.
***
Telefonen kom en lørdag morgen. Ukjent nummer.
Hallo?
Er det Ingrid? Hun kjente igjen Marianne med en gang. Hvem tror du at du er, jente?
Du tror vi ikke vet hvordan du lurer Vidar? Han har fortalt meg alt!
Du dyttet papirer under nesa hans mens han var dopet ned på smertestillende!
Marianne, god morgen, svarte Ingrid rolig. Om du vil snakke, la oss ta det pent.
Pent, sier du?! Vi har allerede klagen klar!
Advokaten min sier denne kontrakten blir opphevet på sekunder. Du har melket faren din, du har snytt oss for familiehytta.
Du skal ikke få beholde noe!
Marianne, hør nå nøye etter.
Jeg skjønner at Vidar har fortalt deg sin historie. Men jeg har all dokumentasjon på at pengene gikk til behandlingen.
Jeg har meldinger fra ham i ti år, hvor han takker meg for at jeg tar vare på hytta og lar ham bo der.
Det står svart på hvitt: “Takk, jenta mi, for at du passer på meg og at hytta er i sikre hender.”
Hva tror du dommeren sier?
Marianne svarte ikke, det var stille på linja.
Du er virkelig et… knurret hun. Er det ikke nok at du har leilighet? Nå vil du ta alt fra broren din også? Marius må få utdannelse!
Marius kan begynne å jobbe, svarte Ingrid. Som jeg gjorde i hans alder.
Og du, Marianne, burde kanskje vite sannheten. Husker du alle de “aksjene” han nevnte?
Hvilke aksjer? lød det usikkert i stemmen.
De han aldri har hatt. Han tok pengene jeg sendte til hjelp og sa til deg at de kom fra investeringer.
Se på kontoutskriftene hans, om du ikke tror meg. Alt har vært løgn og sykdommen har han brukt som dekke.
Jeg gikk selv i minus for å hjelpe ham, trodde det handlet om livet hans. Jeg har ikke visst alt før nylig selv.
Marianne la på. Samme kveld tikket en kort melding inn fra Vidar.
Bare tre ord: “Du ødela alt.”
***
Ingrid svarte ikke. Noen dager senere fikk hun høre fra hyttenaboene at Marianne hadde laget et fryktelig opptrinn.
Hun hadde kastet klær ut av hytta, ropt og ropt til politiet kom.
Det viste seg at Marianne allerede hadde tatt opp forbrukslån med skyhøy rente, i tro på at hytta snart skulle selges for Marius “startkapital”.
Vidar måtte flytte ut. Marianne ville skilles da hun innså hvor mye han hadde løyet.
Marius, som aldri hadde løftet en finger, brydde seg heller ikke, og pakket sakene og flyttet til kjæresten sin “gamlingen får klare seg selv”.
Ingrid aner ikke hvor faren er nå. Og hun har ingen planer om å finne det ut.
