Omsorgsarbeider for kona – Hva mener du? – Lida trodde hun hadde hørt feil. – Hvorfor må jeg flytte? Hvorfor det? – Orker ikke dette dramaet nå, ok? – svarte han irritert. – Hva er det som er så vanskelig å forstå? Du har ikke lenger noen å ta vare på. Hvor du gjør av deg, er ikke mitt problem. – Edik, hva skjer nå? Vi skulle jo gifte oss? – Det hadde du bare innbilt deg. Jeg har aldri lovet noe sånt. Da Lida fylte 32, bestemte hun seg for å legge livet på bygda bak seg og starte helt på nytt. Hva hadde hun egentlig igjen der? Bare en mor som stadig ga henne kjeft? Moren klarte aldri å la henne være i fred – stadig klandret hun Lida for skilsmissen med spørsmål om hvordan hun kunne klare å miste ektemannen sin. Men Vasja var ikke verdt et godt ord – dranker og skjørtejeger! Hvordan kunne hun i det hele tatt ende opp gift med ham for åtte år siden? Skilsmissen sørget Lida overraskende lite over – hun fikk tvert imot igjen pusten. Det var bare det med moren – hun kranglet stadig med henne om nettopp dette, og dessuten om penger som alltid var mangelvare. Nå skulle hun til byen og få seg et godt liv! Se på Svetlana – barndomsvenninnen hennes – giftet seg for fem år siden med en enkemann. Og hva så om han var 16 år eldre enn henne og ikke pen akkurat, han hadde i alle fall leilighet og god råd. Og Lida, hun var da ikke noe dårligere enn Svetlana! – Endelig! Nå begynner du å våkne! – støttet Svetlana henne. – Bare pakk sakene, du kan bo hos oss i starten, så finner vi ut av jobben etter hvert. – Tror du Vadim P. går med på det da? – tvilte Lida. – Han gjør alt jeg sier! Ta det rolig. Dette fikser vi! Likevel valgte Lida ikke å bli lenge. Etter et par ukers midlertidig opphold, fikk hun sin første lønn og leide ett rom for seg selv. Etter bare et par måneder var hun uventet heldig. – Hva gjør en slik dame på grønnsaksmarkedet? – spurte stamkunden Eduard Borisovitsj medfølelse. Stamkundene kjente Lida for lengst navnene på. – Kaldt, sultent, og lite passende, egentlig. – Har man noe valg? – svarte hun og lo litt. – Pengene må jo tjenes. Så la hun til litt flørtende: – Eller har du et bedre tilbud? Eduard Borisovitsj var langt fra noe drømmemann slik Lida så det. Minst tjue år eldre enn henne, rund i ansiktet, begynnende måne og et skarpt blikk. Han var kresen på varene og betalte alltid nøyaktig, men var velkledd og kom i fin bil – ingen bomser eller drankere. Ringen på fingeren hans gjorde ham lite aktuell som ektemann. – Du virker som en ansvarsfull og ordentlig kvinne, – gikk Eduard Borisovitsj straks over til du-formen. – Har du pleid syke før? – Har skjedd det, ja. Tok vare på nabokjerringa etter hun fikk slag – barna hennes bodde langt unna og hadde ikke tid. De ba meg steppe inn. – Utmerket! – mannen ble straks alvorlig: – Min egen kone, Tamara Ivanovna, ble rammet av slag. Legene har gitt henne lite håp. Nå er hun hjemme, men jeg har ikke tid til å passe henne. Kan du hjelpe? Jeg betaler som avtalt. Lida nølte ikke lenge. Alt var bedre enn å fryse på markedet i ti timer for å tilfredsstille sære kunder! Dessuten tilbød Eduard Borisovitsj henne å bo der – fri bolig. – De har tre egne rom! Plass til å spille fotball! – jublet Lida til venninnen. – Ingen barn. Svigerinnen til Tamara Ivanovna holdt seg stadig ung, selv om hun var 68. Giftet seg nettopp, stadig opptatt med ny ektemann. Så ingen til å se til den syke. – Er hun veldig syk, da? – Å ja … Den stakkars damen ligger helt stille, lager bare lyder. Kommer neppe til å bli frisk. – Er du nesten litt glad for det? – spurte Svetlana mistenksomt. – Det kan jeg ikke si, – svarte Lida, – men da blir Eduard Borisovitsj ledig etter hvert… – Nå må du gi deg! Vil du virkelig et annet menneske vondt – bare for å få en leilighet? – Jeg ønsker ingen noe vondt, men jeg går ikke glipp av sjansen min! Lett for deg å sitte der i luksus! De ble så uvenner at det gikk et halvt år før Lida fortalte om forholdet til Eduard Borisovitsj. Nå klarte de ikke leve fra hverandre. Men han kom ikke til å forlate kona – så de holdt seg som elskere. – Så dere leker kjærester, mens kona hans ligger for døden i naborommet? Får du ikke dårlig samvittighet? – Fra deg får jeg aldri noe hyggelig! – Lida ble fornærmet. Kontakt hadde de lite, men Lida følte seg ikke veldig skyldig (kanskje bare litt). Alt var jo slik – de fleste er ikke helgener! De mette forstår visst ikke de sultne. Lida klarte seg uten venninna. For Tamara Ivanovna gjorde hun alt hun skulle – og siden forholdet med Edik begynte, ordnet hun alt annet husarbeid også. En mann må ikke bare tilfredsstilles i sengen, han skal mettes, skjortene skal vaskes og strykes, gulvene skal vaskes… Hun følte Edik var fornøyd – og hun nøt livet. Etter hvert glemte hun å merke at betalingene for konas pleie uteble. Hva skulle hun med betaling når de nesten var mann og kone? Lover for husholdning fikk hun og navigerte i økonomien, men la ikke merke til hvor knapp budsjettet var, selv om han hadde god lønn. Tiden ville nok vise alt – de kom til å gifte seg snart. Lidenskapen dabbet av, og Edik var sjeldnere hjemme, men Lida la skylden på konas sykdom. Så opplevde hun det ventede, men gråt likevel da Tamara Ivanovna døde. Hun hadde tross alt brukt halvannet år på henne – det var ikke ingenting. Hun sørget for begravelsen også – Edik klarte ikke. Han ga akkurat nok penger – men hun gjorde det verdig. Ingen kunne klage på Lida, ei heller nabodamene som hadde rynket på nesa, men nikket enig under begravelsen, eller svigermoren. Derfor var hun kanskje enda mer overrasket over beskjedene fra Edik. – Du skjønner sikkert, jeg trenger deg ikke lenger, så du har én uke på å flytte – sa han iskaldt ti dager etter begravelsen. – Hva mener du? Hvor skal jeg dra? Hvorfor? – Slutt med dramaet nå! Hva er det du ikke forstår? Du har ikke lenger noen å ta vare på. Jeg bryr meg ikke hvor du ender. – Edik, vi skulle jo gifte oss?… – Det var bare noe du fant på. Jeg lovet aldri noe. Neste morgen, etter en søvnløs natt, prøvde Lida å snakke igjen. Han gjentok det han sa dagen før, og ba henne forte seg å flytte. – Forlova mi vil gjøre oppussing før bryllupet, – kom det tørt fra Edik. – Forlova? Hvem er det? – Ikke din sak. – Ikke min sak?! Vel, jeg skal gå, men først skal du betale meg det du skylder for jobben! Ikke se slik på meg! Du lovte meg 40 000 i måneden, men jeg har bare fått det to ganger. Du skylder meg 640 000. – Rask i matte, du! – lo han kaldt. – Drøm videre… – Og hushjelp betaler du ekstra for! Vi sier én million og så er vi kvitt hverandre! – Og hvis ikke? Skal du gå til retten? Du har jo ikke engang en kontrakt. – Jeg snakker heller med Tamilla Andrejevna – hun betalte jo for denne leiligheten. Tro meg, da mister du ikke bare leiligheten, men jobben også. Du vet hvordan svigermoren din er. Eduard Borisovitsj bleknet, men samlet seg raskt. – Hvem kommer til å tro deg? Skrem meg ikke nå. Jeg vil ikke se deg her mer – gå! – Tre dager får du, kjære. Ikke får jeg pengene, blir det bråk, – Lida pakket tingene og flyttet på hospits. Litt penger hadde hun klart å spare fra husholdningen. På fjerde dagen fikk hun ikke svar, så hun dro til leiligheten – og tilfeldigvis traff hun også Tamilla Andrejevna der. Lida forsto straks av blikket til Edik, at han ikke ville betale, og derfor avslørte hun alt til svigermoren. – Hun bare dikter opp! Ikke hør på henne! – utbrøt enkemannen. – Jeg hørte noe på begravelsen, men trodde ikke på det – svarte svigermoren. – Nå skjønner jeg alt. Håper også du skjønner, svigersønn. Husker du hvem som står på skjøte her? Edik ble stiv. – Sånn, du skal være ute av her om én uke. Nei, tre dager! Hun snudde seg til Lida. – Og du … hva står du her for? Venter du premie? Ut! Lida fór ut som stukket av en veps. Nå visste hun at hun aldri ville få pengene. Hun fikk vel vende tilbake til markedet – der fantes det alltid arbeid…

Omsorgsarbeider for kona

Hva mener du? Linda trodde hun hadde hørt feil. Hvor er det jeg må flytte? Hvorfor? Til hva?

Kan du droppe dette tullet nå? svarte han utålmodig. Hva er det du ikke forstår? Det er ingen igjen å passe på fort lenger, så du kan bare dra. Hvor du drar, bryr meg ikke i det hele tatt.

Eirik, hva er det med deg? Vi skulle jo gifte oss!?

Det har du bare innbilt deg. Jeg hadde ingen sånne planer.

Linda var 32 år da hun bestemte seg for å totalt endre livet sitt og forlate hjembygda.

Hva skulle hun bli der for? Moren kritiserte alt hun gjorde. Constant kjeft om skilsmissen hvordan kunne hun la ektemannen gå?

Men Aslak var da ikke verdt noen verdens ting en fyllik og skjørtejeger! Hvordan hadde hun i det hele tatt endt opp med å gifte seg med ham for åtte år siden?

Linda hadde egentlig ikke vært trist over skilsmissen det var mest som om hun fikk puste igjen.

Men med moren ble det stadig kjekling, både om det og om pengene som alltid var små.

Så bestemte hun seg for å dra til byen. Der skulle hun endelig få det bedre!

Siv, bestevenninnen fra skolen, hadde allerede vært gift i fem år med en enkemann.

Plager hun seg med at han er 16 år eldre, eller at han ikke akkurat er noen skjønnhet? Nei, han har både leilighet og god økonomi.

Og Linda tenkte med seg selv at hun ikke var noe dårligere enn Siv!

Endelig! Du har våknet! støttet Siv hennes idé. Pakk kofferten, du kan bo hos oss til du finner ut av ting, og jobb skal vi også finne!

Er ikke mannen din, Pål Pettersen, imot det? tvilte Linda.

Ikke det, nei! Han gjør alt jeg ber om! Ikke vær redd, vi ordner oss!

Men Linda ble ikke lenge hos venninnen. To uker bodde hun der, til hun hadde fått første lønningen, så leide hun et rom for seg selv.

Bare noen måneder senere var hun hellig.

Hva gjør en så fin dame på torget? sa Edvard Berg medfølende, en av hennes faste kunder.

Linda kjente de faste for lengst på fornavn.

Kaldt og sultent, og det passer seg egentlig ikke.

Men jeg må jo tjene penger på et vis, svarte hun, og gløttet lurt: Eller har du et annet forslag?

Edvard Berg var slettes ikke drømmemannen i hennes øyne. Minst 20 år eldre, litt oppblåst og med et blikk som var vanskelig å riste av seg.

Han plukket alltid nøye ut grønnsaker og betalte nøyaktig. Likevel var han pent antrukket og kom i en fin bil tydeligvis ingen uteligger eller dranker.

Han hadde dessuten en giftering, så Linda så ham ikke på som noen mulig ektemann.

Du virker pliktoppfyllende, ordentlig og ryddig, Edvard gikk raskt over på du, har du noen gang passet på syke folk?

Jeg har faktisk passet naboen en gang. Hun fikk et slag, og barna bodde langt unna og hadde verken tid eller lyst til å hjelpe. Da spurte de meg.

Supert! sa Edvard ivrig, før han laget et trist ansikt: Kona mi, Marit, har ligget nede etter slag. Legene sier det er lite håp. Jeg har tatt henne hjem, men jeg har ikke tid til å stelle henne. Kan du hjelpe? Betaling blir selvfølgelig etter avtale.

Linda tenkte seg ikke lenge om. Det var da bedre å bære potter i en varm leilighet enn å fryse ti timer på torget og betjene krevende kunder!

Edvard tilbød også kost og losji, så det var ikke engang nødvendig å betale husleie.

De har tre soverom, så det er plass nok! fortalte Linda glad til Siv. Og de har ingen barn.

Marits mor, Randi, var ikke akkurat enkel heller, selv om hun i 68-årsalderen svermet rundt som en tenåring. Hun hadde nylig giftet seg og var opptatt med sin nye ektemann. Og Marit trengte noen som kunne ta vare på henne.

Er hun virkelig så dårlig, da?

Dessverre. Hun ligger som en stokk og klarer bare å mumle. Kommer seg nok ikke.

Er det noe du er glad for? spurte Siv og studerte Linda.

Selvfølgelig ikke, svarte Linda og så bort, men etterpå er Edvard fri

Du er ikke klok, Linda! Ønsker du et annet menneske død for en leilighets skyld?

Jeg ønsker ingenting, men jeg går ikke glipp av sjansen min! Du har det jo så flott selv!

De kranglet fælt den gangen, og det gikk mange måneder før Linda igjen fortalte om romanen med Edvard.

De klarte ikke å leve uten hverandre, men han ville jo aldri forlate kona si han var ikke slik! De ble enige om å være elskere i skjul.

Så dere holder altså på her, mens kona hans ligger for døden i rommet ved siden av? Siv ristet på hodet. Ser du ikke at det er råttent? Eller er du blendet av rikdommen du tror han har?

Jeg får aldri høre noe positivt fra deg! sa Linda sint.

De ble uvenner igjen. Linda følte seg ikke særlig skyldig (bare litt, egentlig).

Alle er så hellige, tenkte hun. Den mette forstår ikke den sultne, som det så vakkert sies. Hun trengte ikke noen venninne. Det gikk nok likevel.

Linda passet Marit etter beste evne, og med forholdet til Eirik tok hun også på seg alt det andre husarbeidet.

En mann må ikke bare tilfredsstilles i sengen han må ha god mat, rene skjorter, og nyvasket leilighet.

Hun syntes det gikk utmerket med dem. Hun hadde nesten glemt at Edvard ikke lenger ga henne fast betaling for hjelpen med kona. Men så var de jo nærmest ektefolk allerede!

Han ga henne penger til husholdning og hun holdt styr på økonomien, men merket ikke at hun akkurat fikk endene til å møtes.

Og Edvard, som var sjef på fabrikken, hadde god lønn. Men det var ikke så farlig så snart de giftet seg, ville alt løse seg.

Med tiden dabbet lidenskapen av, og Edvard var ikke lenger så ivrig etter å komme hjem, men Linda skyldte på at han måtte være lei seg for konas sykdom.

Hva han egentlig gikk og slet med, var ikke lett å si, for han besøkte så vidt Marit en gang om dagen. Men Linda syntes synd på ham.

Da det uunngåelige skjedde og Marit døde, gråt Linda likevel. Hun hadde tross alt vært hos henne i halvannet år. Mye tid.

Også begravelsen organiserte Linda, for Edvard var «helt satt ut». Han ga knapt nok penger til det, men Linda fikk ordnet alt pent og pyntelig.

Selv de nysgjerrige naboene hennes, som hadde sett ned på henne for romanen med Edvard for slike sladder går ikke ubemerket hen nikket anerkjennende i begravelsen. Svigermoren også.

Linda hadde aldri ventet det som nå kom.

Som du forstår, så trenger vi ikke deg lenger her. Du har en uke til å flytte, sa Edvard tørt, ti dager etter begravelsen.

Hva mener du? Linda trodde hun hørte feil. Må jeg flytte? Hvorfor? Hvor skal jeg dra?

Åh, kan du kutte ut det der? svarte han. Det er jo tydelig. Ingen igjen å passe på. Hvilket sted du drar til, bryr meg ikke.

Eirik, vi skulle jo gifte oss?

Det trodde bare du. Jeg har aldri lovet deg noe sånt.

Neste morgen prøvde Linda å snakke med ham igjen, men han bare gjentok gårsdagens ord og ba henne skynde på.

Min forlovede skal pusse opp her før bryllupet, sa Edvard.

Forlovede? Hvem er det?

Det angår ikke deg.

Sier du det? Greit, jeg går, men først må du betale meg opp min lønn. Ikke legg deg ut med meg nå!

Du lovte 40 000 kroner i måneden. Jeg har fått lønn bare to ganger. Du skylder meg altså 640 000 kroner.

Mor, så flink du plutselig ble til å regne! fnyste Edvard. Ikke drøm deg bort.

Og så arbeid som husholderske i tillegg. Du får gi meg én million totalt, så er vi ferdige!

Hva da? Skal du til retten kanskje? Du har jo ikke kontrakt.

Jeg skal fortelle alt til Randi, sa Linda lavt. Det er hun som har kjøpt denne leiligheten til dere.

Tro meg, etter det mister du ikke bare meg, men kanskje jobben også. Du kjenner svigermor bedre enn meg.

Edvard bleknet, men tok seg sammen.

Hvem tror deg? Du bare truer. Og du, vær så snill å dra ut, jeg orker ikke se deg mer.

Tre dager har du på deg, kjære. Blir det ikke en million, blir det skandale! Linda pakket sakene og dro til et hospits. Hun hadde rukket å legge til side litt fra matpengene.

Fjerde dagen, uten å ha fått svar, gikk hun tilbake. Randi var tilfeldigvis der.

Edvard ble blek, og Linda skjønte at han aldri ville betale henne. Likevel fortalte hun alt til svigermoren.

Snakker hun bare tull?! Ikke tro på henne! ropte Edvard.

Jeg har da hørt mitt og blitt advart, svarte Randi kaldt. Nå forstår jeg situasjonen. Du har ikke glemt at det er jeg som eier leiligheten?

Edvard stod helt stille.

Så, du er ute om under tre dager. Og det gjelder deg også, Linda.

Og du, Linda, la hun til ikke stå der og vent på takk. Gå ut nå.

Linda forlot leiligheten i en fart. Nå visste hun at det aldri ble noe penger. Hun måtte tilbake til torget, men jobb ville hun alltids finne.

Slik innså Linda endelig at om man setter samvittighet og ære til side for kortsiktig vinning, får man til slutt ingenting verken kjærlighet, vennskap eller trygghet. Livet belønner ikke den som bygger lykken på andres ulykke. Det er ærlighet og eget arbeid som gir ekte verdighet, uansett hvor vanskelig veien kan virke.