Kjære dagbok,
Jeg, Knut Larsen, sitter på kontorstolen i stua i Oslo mens Synnøve roper rundt meg. Hun er så lei av at jeg aldri gjør noe for å holde leiligheten ryddig. «Det er enklere å kaste deg ut og gå fra hverandre, så kan jeg endelig få orden i huset!», uler hun. Jeg prøver å holde meg rolig: «Kom igjen, ikke ta så drastiske valg. Jeg sitter jo her og gjør ingenting!»
Synnøve peker på den lille koppen ved tastaturet mitt. «Koppen!», sier hun. Jeg svarer med et smil: «Det er bare te, sånn». Men så spørrer hun: «Hva med den andre ved skjermen? Jeg har samlet alle dine kopper siden morgenen». Jeg ler og sier: «Det er bare ufullstendig kaffe. Jeg drikker den kald, den er like god som varm faktisk bedre. Jeg tar den med meg på kjøkkenet når jeg er ferdig».
Hun ser skeptisk på meg. «Virkelig?», spør hun. Jeg nikker ivrig: «Ja, og jeg vasker den også». Synnøve rister på hodet: «Jeg vil tro på deg, men erfaringen sier at du lyver. Drikk kaffen nå og sett den på plass». Jeg blir forvirret: «Men jeg drikker jo te jeg vil ikke blande».
Et tungt sukk forlater Synnøves lepper, og hun går for å undersøke koppen. Det er kun noen dråper igjen, så hun sier: «Er du seriøs, Knut? Koppen er så tørr at kaffen er helt uttørket!». Jeg blir overrasket: «Det er tørt her i leiligheten! I går var det kaffe. Kanskje vi trenger en luftfukter».
Hun spør: «Hva kan vi kjøpe så du i det minste rydder opp etter deg?». Jeg svarer: «Det er bare et glass til vann. Du lar meg ikke ta med en flaske, så jeg må nøye meg med halve mengder». Synnøve svarer: «Sodavann er for alle, ikke bare for deg! Hvis du har en flaske ved siden av, vil du tømme den selv, men for mye brus er usunt». Jeg nikker: «Derfor er det en kopp til».
Jeg innser at jeg må samle koppene rundt datamaskinen på nytt. Mens jeg gjør det, ser jeg Synnøve ta en merkelig holdning. Jeg trekker meg fra stolen, men hun drar den bort med ham. «Det lukter som skilsmisse!», roper hun. Jeg svarer at det bare er kjeks, men hun blir rasende: «Kjeksen er på kneet ditt, og smulene er på gulvet! Jeg har nettopp støvsuget».
Jeg lover: «Jeg skal rydde!». Jeg prøver å fjerne kjeksen fra kneet, men den glir ut og knuser i små biter. Jeg lukker øynene, forventer at hun skal gripe tak i en kost eller en mopp, men ingenting skjer. Jeg åpner ett øye. Synnøve sitter på sofaen med hånden over hodet: «Jeg er så lei av dette. Vi er fire i leiligheten, to av dem er barn! Men mest av alt er det du som etterlater søpla».
Hun fortsetter: «Du er en voksen, kjekk mann, men du lar rotet bli som en skog i hagen! Jeg må stadig gå etter deg, plukke opp kopper, tallerkener, servietter fra sjokolade som forsvinner under sofaen, krummer på bordet. Har vi ikke nok kaker til å tiltrekke kaker?».
Jeg prøver å avbryte: «Jeg kjøper en blyant, «Maren».», men hun hører meg ikke. Hun sier: «Når du kaster søppel, klarer du ikke engang å treffe søppelbøtta! Er det så vanskelig å se om du har truffet? Hvis ikke, så kast det i bøtta!». Jeg blir rød i ansiktet, men innser at hun har rett.
Hun ser meg i øynene og sier: «Den sjokoladen du gjemte under puten, den får du aldri mer! Det var min favoritt». Jeg føler skam og bitterhet. Jeg roper: «Synnøve!». Hun blir stille, men så bestemmer hun seg: «Om en uke drar jeg på ferietur i tre uker med barna til mamma. Når jeg kommer tilbake, hvis leiligheten fortsatt ser ut som en svinehaug, vil jeg gå fra meg».
Jeg ser henne i frykt. «Rydd opp nå, vær så snill», roper hun. Jeg gjør som hun sier, men jeg tror ikke hun virkelig drar. Jeg blir overrasket da hun faktisk drar, med billetter i hånden, og jeg står igjen alene i leiligheten i tre uker. Perspektivet er skremmende.
Før hun dro, fikk jeg akkurat en gang å rydde opp. Hun advarte: «Hvis du fortsatt gjør rot, kan du selv søke om skilsmisse». Sånn er menn, tror jeg, ofte tilnærmet til rot. Noen holder orden, men mange andre synes det er andre ting som er viktigere enn en ren benk.
For min del er jeg fra den store flokken som har en spesiell holdning til ryddighet. Jeg kan lage mat, reparere ting, men jeg har aldri helt klart å kombinere det med å holde alt på plass. Når jeg vil vaske komfyren, har Synnøve allerede kokt noe annet på gryten. Jeg vil gjerne hjelpe, men ofte er jeg for opptatt av andre ting eller har ikke lyst.
Jeg gjør mitt beste når jeg kan, jobber godt, tjener nok penger til å betale regningene, elsker familien, og spiller dataspill i fritiden. Når Synnøve kjøper noe unødvendig, tenker jeg «du er jo bare en kvinne», men prøver å ikke bruke den unnskyldningen. Når hun kommer hjem fra jobb uten humør, lytter jeg, trøster og deler hennes bekymringer, selv om jeg selv er sliten.
Til tross for alt er vårt ekteskap solid. Det eneste som trekker Synnøve fra meg er min mangel på ryddighet. Hun har to døtre som leker med pappa, men alle oppgaver havner på henne. Til slutt bestemte hun seg for å endre meg eller i det minste beskytte sine egne nerver.
En uke før hun kom tilbake, ringte hun meg flere ganger: «Hvordan går det?», «En uke igjen, husk å rydde», og så fortsetter. Jeg innser nå at jeg har blitt vant til å ignorere rotet, men hennes påminnelser har gjort meg mer bevisst på ansvaret mitt.
Da hun endelig kom hjem, møtte hun meg med et smil og spurte: «Knut, du har klart deg tre uker alene!» Jeg svarte stolt: «Jeg har bare brukt én kopp til te og én til kaffe, og har vasket dem før hver bruk. Alt annet har jeg kastet direkte på veien til jobb». Hun lo, men så spurte hun: «Hva vil du egentlig si med det?» Jeg svarte: «At jeg ikke er den som skaper rotet her».
Neste dag var leiligheten like rotete som vanlig, men jeg fikk gjort det hun ba om i det minste en dag. Synnøve tok med barna til lekeplassen, mens jeg prøvde å holde orden så lenge som mulig.
Hva har jeg lært av dette? At ekte kjærlighet betyr å ta ansvar for sin del av husholdningen, selv om det føles som å trekke en tung sekk opp en bratt bakke. Jeg må lære meg å sette bort spill og kopper, og ikke stole på at Synnøve alltid skal rydde opp etter meg. Dette er min personlige erkjennelse: et ryddig hjem er et rolig hjerte, og jeg vil ikke la rotet stjele freden fra vårt lille liv i Oslo.
