Vi slapp ikke datteren inn over dørstokken – Hvorfor slapp dere henne ikke inn? – Veronika tok mot til seg og stilte spørsmålet som hadde plaget henne aller mest. – Før fikk hun jo alltid komme inn… Moren smilte bittert. – Fordi jeg er redd for deg, Nika. Tror du vi ikke ser hvordan du kryper sammen i hjørnet hver gang søsteren din ramler inn midt på natten? Hvordan du gjemmer skolebøkene dine så hun ikke skal ødelegge dem? Hun ser på deg og blir sint. Sint fordi du er «normal». Du har en annen fremtid i vente, mens hun har for lengst druknet sin i flaska… Veronika trakk hodet ned mellom skuldrene og stirret på skoleboka – i stua startet det på ny et sant rabalder. Faren hadde ikke engang tatt av seg jakka – han sto midt i gangen med mobilen i hånda og ropte. – Ikke prøv deg! – brølte han i telefonen. – Hvor har du gjort av alt? Det er to uker siden lønning! To uker, Larisa! Fra kjøkkenet tittet Tanja ut. En stund lyttet hun på ektemannens monolog før hun spurte: – Igjen? Valerij viftet bare med hånda og slo på høyttaler – straks strømmet gråt ut av røret. Storesøster Larisa hadde et naturtalent for å vekke medlidenhet hos selv den hardeste stein. Men etter alle år med lidelse hadde foreldrene fått panser. – Hva mener du med at «han kaster deg ut»? – Valerij begynte å gå rastløst frem og tilbake i den trange gangen. – Han har helt rett. Hvem orker å leve med dette evige rotet? Har du sett deg i speilet? Du er tretti, men ser ut som en hund som har fått bank. Veronika åpnet forsiktig døra til rommet sitt på gløtt. – Pappa, vær så snill … – plutselig opphørte gråten. – Han har satt tingene mine ut i oppgangen. Jeg har ikke noe sted å gå. Det regner ute, det er kaldt … Kan jeg komme hjem til dere, bare noen dager? Bare for å få sove ut. Moren rykket til, hun ville gripe telefonen, men Valerij snudde brått ryggen til. – Nei! – svarte han hardt. – Du setter ikke din fot her. Vi ble enige sist, husker du? Etter at du pantet TV-en vår mens vi var på hytta, er døra stengt for deg! – Mamma! Mamma, si noe! – skrek det i røret. Tanja skjulte ansiktet i hendene. Skuldrene hennes ristet. – Larisa, hvordan kunne du … – sa moren lavt og så ikke på mannen. – Vi har sendt deg til behandling. Du lovte. Den siste behandlingen skulle vare i tre år, sa de. Du holdt ikke én måned! – De behandlingene deres er bare tøv! – beit Larisa fra seg, og stemmen gikk fra sutrete til aggressiv. – De bare lurer penger fra dere! Jeg har det vondt, skjønner dere det? Alt brenner inni meg, jeg får ikke puste! Og dere bryr dere om en TV … Han syns fryktelig synd på den! Men jeg kan kjøpe dere en ny! – Med hva da? – Valerij stoppet og stirret på veggen. – Med hva, når du har sløst bort alt? Har du lånt igjen av de «vennene» dine? Eller solgte du noe fra den leiligheta til han der… hva han nå heter? – Spiller ingen rolle! – skrek Larisa. – Pappa, jeg har ingen steder å bo! Vil dere at jeg skal sove under en bro? – Dra til sosialmottaket. Eller hvor du vil, – farens stemme var skremmende rolig. – Her kommer du ikke inn. Jeg bytter lås hvis jeg ser deg utenfor blokka. Veronika satt på senga og holdt rundt knærne. Vanligvis, når storesøster fikk foreldrene til å se rødt, slo raseriet tilbake på henne. – Og hvorfor sitter du bare der? Igjen på mobilen? Du blir som søsteren din, like ubrukelig blir du! – de setningene hadde hun hørt i tre år. Men i dag var det ingen som brydde seg om henne. Ingen kjeftet, ingen pirket. Faren la på, kledde av seg og foreldrene gikk inn på kjøkkenet. Veronika snek seg forsiktig ut i gangen. – Valerij, vi kan ikke gjøre sånn, – klaget moren. – Hun går til grunne. Helt. Du vet hvordan hun blir i den tilstanden. Hun vet ikke hva hun gjør med seg selv. – Skal jeg være ansvarlig for henne? – Far slengte vannkokeren på plata med et brak. – Jeg er femtifem, Tanja. Jeg vil bare komme hjem og slappe av i stolen min. Jeg vil ikke gjemme lommeboka under puta! Jeg vil ikke høre klager fra naboene som har sett henne i gangen med tvilsomme folk og at hun har skjelt dem ut! – Hun er datteren vår, – sa moren stille. – Var datteren vår til hun fylte tjue. Nå er hun bare et vesen som sliter oss ut. Hun er alkoholiker, Tanja. Det hjelper ikke hvis hun ikke vil selv. Hun VIL ikke. Hun liker å leve sånn. Våken, finner, drikker, besvimer! Telefonen ringte igjen. Foreldrene ble stille et øyeblikk, så svarte faren. – Ja. – Pappa … – det var Larisa igjen. – Jeg sitter på stasjonen nå. Politiet går rundt her, de tar meg hvis jeg blir sittende. Vær så snill… – Hør på meg nå, – avbrøt faren henne. – Du kommer ikke hjem. Punktum. – Så du VIL at jeg skal ta livet mitt? – kom det utfordrende fra Larisa. – Er det det dere vil? At de skal ringe dere fra likhuset?! Veronika holdt pusten. Det var trumfkortet Larisa dro frem hver gang alt annet ikke hjalp. Før hadde det alltid virket. Moren begynte å gråte, faren tok seg til hjertet, og Larisa fikk penger, husly, mat og ble vasket. Men i dag lot faren seg ikke manipulere. – Ikke skrem meg, – sa han. – Du er altfor glad i deg selv til det der. Hør her: Vi gjør slik. – Hva? – et lite håp i Larisa sin stemme. – Jeg finner et rom til deg. Billigste jeg finner, langt utenfor byen. Jeg betaler første måned. Gir deg litt matpenger. Ferdig. Resten står du for selv. Finner du deg en jobb, kommer deg ut av tullet ditt – greit. Hvis ikke, så er du ute etter én måned. Da bryr jeg meg ikke mer. – Et rom?! Ikke leilighet engang? Pappa, jeg klarer meg ikke alene. Jeg er redd. Og så … det KAN jo være dårlige naboer der. Jeg har INGENTING, ikke sengetøy engang, alt det der … han drittsekken beholdt det! – Mamma pakker med noe sengetøy i en bag. Vi legger den hos vaktmesteren. Du får hente den selv. Kommer du opp, så har jeg advart deg. – Dere er monstre! – ropte Larisa. – Sender deres egen datter ut! Til et hull! Dere har en treroms, og jeg skal gjemme meg i et krypinn som en rotte?! Moren orket ikke mer, grep telefonen. – Larisa, TI STILLE! – skrek hun så Veronika skvatt. – Faren din har rett! Dette er DIN eneste sjanse. Enten rommet, eller gata. Velg nå, for i morgen får du ikke engang det! Det ble stille i røret. – Greit, – mumlet Larisa til slutt. – Send adressen. Og … send penger … jeg er sulten. – Det blir ingen penger, – svarte Valerij. – Jeg kjøper maten og leverer den i bagen. Jeg vet hva du ellers bruker penger på. Han la på. Veronika bestemte seg for at tiden var inne. Hun listet seg inn på kjøkkenet, som om hun bare skulle ta et glass vann. Hun forventet en lavine av oppspart irritasjon. At faren skulle kommentere t-skjorta hennes og kalle henne sjuskete. At mora skulle klage over at hun ikke brydde seg – midt oppi alt dette. Men foreldrene verken så eller snudde seg mot henne. – Veronika, – sa moren stille. – Ja, mamma? – Det ligger gamle laken og putetrekk på øverste hylle i skapet. Kan du hente og legge i den blå bagen fra boden? – Klart det, mamma. Veronika gikk for å gjøre jobben. Hun fant bagen, tømte ut noe rusk. Hun kunne ikke fatte hvordan Larisa skulle klare seg alene? Hun kunne ikke engang koke makaroni. Og den uvanen hennes … Veronika visste at søsteren ikke ville klare seg to dager uten flaska. Veronika gikk inn til foreldrenes rom, klatret på en krakk og begynte å ta ut sengetøyet. – Husk håndklærne! – ropte faren fra kjøkkenet. – Har allerede lagt dem i, – svarte Veronika. Hun så faren gå i gangen, ta på seg sko og forsvinne, uten å si ett ord. Sikkert for å finne dette «krypinnet». Veronika gikk inn på kjøkkenet. Moren satt på samme plass som før. – Mamma, skal jeg hente en tablett til deg? – spurte Veronika stille, og gikk nærmere. Moren så opp på henne. – Vet du, Nika … – begynte hun i en fremmed, tom stemme. – Da hun var liten, tenkte jeg: når hun blir stor, skal hun bli min hjelper. Vi skulle prate om alt. Nå sitter jeg bare og håper … bare hun ikke glemmer adressen til rommet. Bare hun finner frem … – Hun klarer det, – sa Veronika lavt. – Hun finner måter. – Ikke denne gangen, – ristet moren på hodet. – Hun har fått et annet blikk. Tomt. Som om det ikke finnes noe der inne lenger. Bare en skall som hele tiden trenger mer av det der … dritten. Jeg ser jo hvor redd du er for henne … Veronika sa ikke mer. Hun hadde alltid tenkt at foreldrene ikke merket frykten hennes, at de var for opptatt med å «redde» Larisa. – Jeg trodde dere ikke brydde dere om meg, – hvisket hun ærlig. Moren strøk henne over håret. – Vi bryr oss. Vi har bare ikke mer igjen å gi. Vet du, som på flyet? Først tar du på masken, så på barnet. Vi prøvde ti år på å ta på henne masken. Ti år, Nika! Vi har prøvd alt. Koder, kjerringer, dyre klinikker. Til slutt … til slutt holdt vi på å kveles selv. Det ringte på døra. Veronika stivnet. – Er det henne? – spurte hun skremt. – Nei, pappa har nøkler. Det er sikkert matlevering. Han bestilte. Veronika gikk for å åpne. Budet overleverte to tunge poser. Hun satte dem på kjøkkenet og begynte å pakke ut. Grøt, bokser, olje, te, sukker. Ingenting ekstra. – Hun kommer ikke til å spise dette, – bemerket Veronika og la til side en pakke grøt. – Hun vil bare ha det ferdiglaget. – Vil hun overleve, så lager hun det, – svarte moren, og i stemmen var et snev av den gamle styrken tilbake. – Nå er det nok. Vi driver henne i grava med all vår overbærenhet. En time senere kom faren hjem igjen. Han så ut som om han hadde jobbet tre skift. – Fant et rom, – sa han kort. – Jeg har nøklene. Huseiera er en streng eldre dame, gammel lærer. Hun sa med en gang: hvis det blir lukt eller bråk – kaster hun henne ut. Jeg sa rett ut: «Bare kast henne rett ut.» – Valerij … – stønnet moren. – Hva da, Valerij? Vi må være ærlige. Hun får vite det. Han tok bagen med sengetøy, grep matposene og gikk ut. – Jeg leverer alt til vaktmesteren. Ringer og sier hvor hun finner det. Veronika, lås døra etter meg. Og svar ikke på hustelefonen hvis hun ringer. Faren forsvant ut, moren låste seg inn på kjøkkenet og brast sammen i gråt. Veronikas hjerte snørte seg. Hvordan kunne det bli sånn? Hun lever ikke engang, hun eksisterer bare fra flaske til flaske og lar ikke foreldrene få fred … *** Foreldrenes forhåpninger ble knust – en uke senere ringte huseieren til Valerij og sa at beboeren hans ble kastet ut sammen med politiet. Larisa hadde dratt med seg tre menn og festet hele natta. Og igjen klarte ikke mor og far å forlate datteren – Larisa ble sendt til rehabiliteringssenter. Sluttet avlåst, godt bevoktet – de lovet et helt år for å få slutt på drikkinga. Hvem vet, kanskje skjer det et mirakel …?