Uncategorized

Jeg husker hvordan svigermoren min en gang sa: «Ekte mødre sitter i første rad», og hvordan sønnen min

Uncategorized

011

Natalia, du har vært borte i fem år – du bryr deg ikke om hvordan jeg har det eller hva som skjer med meg

Ingrid, du har vært borte i fem år nå, du bryr deg ikke om hvordan jeg lever eller hva som skjer med

Uncategorized

051

På terskelen sto Viktor — hennes to ganger tidligere ektemann, som hun skilte seg fra for fire år siden.

15. oktober 2025 I dag sto han igjen på trappen til leiligheten vår Viktor, den mannen jeg har vært gift

Uncategorized

010

Grått skjegg, men et vakkert sinn: “Du løy for meg! Jeg avslutter all kontakt mellom oss. Veldig skuffet over kvinner. Hvordan kunne du late som og lyve så lenge? Jeg hadde planer om å gifte meg med deg, men nå er alt ødelagt. Kan ikke starte et familieliv med løgn og mistillit. Farvel. Ikke skriv til meg mer. Jeg svarer ikke. Din tidligere gentleman.” Slikt brev fikk jeg fra en engelskmann. Jeg og Connor hadde skrevet sammen i nesten ett år. Det gikk mot møte på hans hjemmebane – i Sheffield. Men dessverre… Det ble ikke noe av. …Jeg var førtini den gang. Lenge siden skilsmisse. Hadde barn og barnebarn. Ville en siste gang føle meg som kvinne. Årene flyr. Barna har sine liv, sine bekymringer. Jeg orket ikke sitte i fire vegger og mimre om gamle glansdager. Da visner man jo helt, begynner å strikke metervis med sokker, brodere laken med korssting. Venninnene mine er gift, bundet til hjemmet og familie. Etter grundig gjennomgang av samtlige “beilere” på jobb, fant jeg ingen. Så, på kollegaens råd, kikket jeg innom en datingside. Kunne vel ikke skade. Fylte ut en lang profil. Beskrev meg selv fra min beste side, la ved et heldig bilde. Ventet spent på et under. Ikke maste jeg på noen menn, holdt stilen. Et par uker senere dukket det opp en e-post – den eneste. Skjelvende åpnet jeg en beskjed fra utlandet, hjemme i Bodø. Altså, engelskmann, 59 år, forretningsmann, skilt, to voksne sønner. Bildet viste en distingvert gentleman foran en staselig, treetasjes villa. Han ville bli kjent. Kanskje giftering neste? Lykkelig, problemfritt liv bare å gripe etter. Bare å svare riktig… Jeg nynnet på norske folkeviser av begeistring. Aller helst ville jeg skrive at «jeg er klar, kommer til Sheffield med én gang», eller hva de kaller det i England… Men jeg skrev at jeg trengte å tenke meg om, innimellom alle frierne må vite. Connor svarte taktfullt, skjønte at en som meg måtte ha mange beundrere. Jeg struttet av stolthet av slike komplimenter. Vi åpnet oss for hverandre i brevene. Følte vi var sjelevenner. Hvorfor var vi født i hvert vårt land? Connor kalte meg «Mystiske Rose», jeg ham «Min gentleman». Jeg ble så vant til hans kjærlige brev at jeg ikke kunne forestille meg livet uten. I tankene hadde jeg allerede giftet meg, bodd i huset hans, skravlet over frokostkaffen… Alt var perfekt. Jo mer vi delte, jo nærmere kom vi hverandre. Jeg fortalte barna at jeg snart skulle flytte, testamentere bort leiligheten, si opp jobben. Sønnen og datteren min dro meg ned på jorda: – Mamma, nå kjenner vi deg ikke igjen. Pensjonstiden nærmer seg, og du skal visst gifte deg? Hvem trenger deg der borte? Han er jo snart steingammel selv, med blodtrykk og greier, løper på do ti ganger hver natt… Skal du bli hushjelp og pleier for en engelskmann? Snart blir han sur, klager og gnåler… Ikke kast deg ut i dette, mamma! Jeg brydde meg ikke. Ville bli lady, punktum! Gjorde meg klar for britisk visum, fornyet garderoben, ny frisyre. Så kom den brutale e-posten fra Connor… “Du er ikke noen ‘Mystiske Rose’, du er bare en løgner. Ikke skriv mer – jeg svarer ikke.” Forsto ingenting. Hva hadde jeg løyet om? Kaos i hodet. Skrev til slutt tilbake, men hørte ingenting fra ham på et halvt år. Da jeg hadde gitt opp, droppet å etterlate leiligheten til barna, plutselig kom et nytt brev fra «Min gentleman»: – «Mystiske Rose», tilgi meg! Jeg var lenge innlagt på sykehus, trodde jeg skulle dø. Alt var usikkert. Ville ikke uroe deg. Min sønn Oliver tok over e-posten vår. Han skulle oppføre seg fint, men mente du brått kuttet kontakten. Hvorfor? Nå er jeg frisk og vil ha deg, min gudinne, hjem til mitt hus – som kone. Gråt meg gjennom brevet. Hva skulle jeg svare? Én ting var klart: Oliver ville ikke ha meg som stemor. Det var han som hadde anklaget meg for løgn. Tenkende og trist bestemte jeg meg: Jeg drar ikke til Connor. Tenkt om jeg drar til Sheffield og Oliver en dag putter gift i grøten eller skravler ned meg for faren? Klart Connor ville heller tro sønnen enn meg, og så er jeg plutselig kastet på dør. Nei, la dem rydde opp selv – de er jo familie. …Barnebarna mine skal snart begynne på skolen til høsten. Jeg må hjelpe dem med lesing og matte. Kanskje dra på hytta: plante tomater, klippe gresset, vanne blomster… Egen jord, kjære busker – dyrebare saker. Trenger pause fra nye bekjentskaper. De tapper en for krefter. Og livet? Det raser forbi… – God dag, nabo! Ikke ventet å se deg, du har ikke vært her på en evighet. Er det travelt, eller har du giftet deg? – hyttenaboen, Nikolai, sperret veien min, gransket meg i blikket. – Hei, Nikolai! Jeg har faktisk savnet deg. Har du forresten giftet deg? Skal du hjelpe meg å hugge ved? Inviterer på te i kveld. Har masse å gjøre, du aner ikke – så glad for å se deg! – Hva du, Anette? Hvordan kunne jeg gifte meg, du har jo ikke vært å se på et år? – spøkte han. – Hva mener du med det? – Jeg skjønte jo, men må jo kokettere litt. – Gift deg med meg, Anette. Hvorfor vente lenger… Vi har jo kjent hverandre hele livet. Som vi sier: Et gammelt tre knirker, men det lever. Ja, min brudgom har grått skjegg, men et vakkert sinn. …Nå har jeg og Nikolai vært lykkelig gift i sju år…

SKJEGG GRÅTT, MEN SJELA GOD «Du har lurt meg hele tida! Jeg gir opp denne korrespondansen. Skuffet over

Uncategorized

016

Gå, og kom aldri tilbake – En gripende historie om kjærlighet, svik og trofasthet fortalt gjennom øynene til Bertha, en forlatt hund som må kjempe seg gjennom norske bygder, brutte familiebånd og livet på leting etter sin beste venn, Mikkel – fra lykkelige barndomsår via mørke tider med vold og alkohol, til et uventet, rørende gjensyn etter sju lange år.

Gå og aldri kom tilbake Gå vekk, hører du? hvisket Mikkel med tårer i øynene. Gå, og kom aldri tilbake!

Uncategorized

017

Jeg avbestilte bryllupet.

Jeg har avlyst bryllupet. Ja, det er helt riktig. To uker (!!) før den dagen vi har planlagt i måneders

Uncategorized

014

Gå, og kom aldri tilbake – En gripende historie om kjærlighet, svik og trofasthet fortalt gjennom øynene til Bertha, en forlatt hund som må kjempe seg gjennom norske bygder, brutte familiebånd og livet på leting etter sin beste venn, Mikkel – fra lykkelige barndomsår via mørke tider med vold og alkohol, til et uventet, rørende gjensyn etter sju lange år.

Gå og aldri kom tilbake Gå vekk, hører du? hvisket Mikkel med tårer i øynene. Gå, og kom aldri tilbake!

Uncategorized

012

Bestefar Det skjedde en sommerkveld. Jeg var på vei hjem fra trening da jeg så en gammel bestefar som hadde falt på asfalten og ikke klarte å reise seg. Folk gikk forbi og unngikk ham (de trodde sikkert han var full), mens han mumlet noe for seg selv og rakte hendene ut mot folk. Mamma har alltid lært meg å hjelpe andre så langt jeg kan, så jeg gikk bort og spurte: “Trenger du hjelp?” Han klarte ikke å svare ordentlig, bare mumlet og strakte hendene mot meg. En dame som gikk forbi, sa irritert: “Gå vekk fra ham. Ser du ikke at han er full? Du får bare smitte av noe. Han er jo helt skitten. Du blir bare grisete!” Da jeg så nærmere, merket jeg at hendene til bestefar var fulle av blod. Da ble jeg ordentlig redd. Jeg spurte hva som hadde skjedd, men fikk bare mumling tilbake, og han løftet pakken som lå ved siden av seg. Der var det glasskår fra ølflasker. Han plukket opp noen flere biter og la dem i posen. Derfor hadde han blod på hendene. Jeg begynte å tørke hendene hans med våtservietter før jeg hjalp ham opp og tilbød meg å følge ham hjem (jeg ville ærlig talt ikke grise ned klærne mine med blod…). Da jeg fikk tørket hendene, hjalp jeg bestefar opp. Jeg spurte etter adressen, men han svarte ikke. Han bare mumlet videre og pekte ut retningen. Slik ledet jeg ham til en blokk litt lenger borte i samme gård. Han pekte på dørtelefonen og viste to tall med fingrene. Jeg forstod det var leilighetsnummeret. Jeg ringte, og en bekymret kvinnestemme svarte. Bestefar mumlet igjen, og få sekunder senere kom en kvinne og en mann springende ut. De kastet seg over bestefar, sjekket at han var ok, og takket meg mange ganger. Mannen løftet bestefar og bar ham inn, mens kvinnen spurte hvordan de kunne takke meg. Jeg sa nei takk, men kvinnen ba meg vente et øyeblikk. Hun løp opp og kom tilbake noen minutter senere med en diger kurv bringebær. “Fra vår egen hage!”, sa hun stolt. Jeg takket, men ville ikke ta imot. “Ta den,” insisterte hun. “Vi var fra oss av bekymring da vi kom hjem fra hytta og så at bestefar var borte. Han ble tatt til fange av tyskerne under krigen, og ingen visste hvilken stilling han hadde, så han skadet tungen med vilje for ikke å røpe noe. I fangenskap var det ingen som brydde seg om sår, så det ble betennelse, og de måtte amputere halve tungen. Nå kan han nesten ikke prate, bare lage lyder som en stum. Nede på lekeplassen her pleier ungdom å drikke øl om kveldene og slenge flaskene rundt. Vi har klaget til politiet, men det skjer ingenting. Barna plukker opp alt dette, eller skjærer seg på glass. Etter at datteren min Sonja skar seg, har bestefar plukket glasset for å forhindre at barna blir skadet. Han er gammel og ustø, så vi prøver å stoppe ham og gjemmer nøklene, men han gjør det likevel. En gang ble han liggende fem timer ute før noen hjalp. Vi skulle akkurat til å lete da det ringte på døren. Takk skal du ha.” Etter kvinnens historie ble jeg målløs. Hun ga meg kurven, og jeg bukket til henne (ja, jeg bukket – jeg fant ingen ord), før jeg ruslet hjemover. Halvveis hjemme begynte jeg å gråte. Hvorfor er det sånn i landet vårt? Hvorfor tenker vi bare på oss selv? Jeg vil si til alle: Ser du noen som har falt og ikke kommer seg opp, ikke tro de er fulle med en gang. Gå bort og spør! Kanskje trenger de din hjelp! Og til ungdommen spesielt: La oss ikke glemme at vi er MENNESKER, ikke GRISER!

Bestefar Det var en sånn typisk norsk sommerdag. Jeg var på vei hjem fra håndballtrening, da jeg fikk

Uncategorized

029

Første gang gift i en alder av 55…

Første gang jeg gifter meg i 55 Det er nå fem år siden jeg og min mann holdt bryllupet. Jeg er 60 år

Uncategorized

039

Svært omsorgsfull mamma

Pappa, vi må ha en seriøs prat! startet svigerdatteren, Synnøve, samtalen med svigerfaren Per da hun