Bestefar Det skjedde en sommerkveld. Jeg var på vei hjem fra trening da jeg så en gammel bestefar som hadde falt på asfalten og ikke klarte å reise seg. Folk gikk forbi og unngikk ham (de trodde sikkert han var full), mens han mumlet noe for seg selv og rakte hendene ut mot folk. Mamma har alltid lært meg å hjelpe andre så langt jeg kan, så jeg gikk bort og spurte: “Trenger du hjelp?” Han klarte ikke å svare ordentlig, bare mumlet og strakte hendene mot meg. En dame som gikk forbi, sa irritert: “Gå vekk fra ham. Ser du ikke at han er full? Du får bare smitte av noe. Han er jo helt skitten. Du blir bare grisete!” Da jeg så nærmere, merket jeg at hendene til bestefar var fulle av blod. Da ble jeg ordentlig redd. Jeg spurte hva som hadde skjedd, men fikk bare mumling tilbake, og han løftet pakken som lå ved siden av seg. Der var det glasskår fra ølflasker. Han plukket opp noen flere biter og la dem i posen. Derfor hadde han blod på hendene. Jeg begynte å tørke hendene hans med våtservietter før jeg hjalp ham opp og tilbød meg å følge ham hjem (jeg ville ærlig talt ikke grise ned klærne mine med blod…). Da jeg fikk tørket hendene, hjalp jeg bestefar opp. Jeg spurte etter adressen, men han svarte ikke. Han bare mumlet videre og pekte ut retningen. Slik ledet jeg ham til en blokk litt lenger borte i samme gård. Han pekte på dørtelefonen og viste to tall med fingrene. Jeg forstod det var leilighetsnummeret. Jeg ringte, og en bekymret kvinnestemme svarte. Bestefar mumlet igjen, og få sekunder senere kom en kvinne og en mann springende ut. De kastet seg over bestefar, sjekket at han var ok, og takket meg mange ganger. Mannen løftet bestefar og bar ham inn, mens kvinnen spurte hvordan de kunne takke meg. Jeg sa nei takk, men kvinnen ba meg vente et øyeblikk. Hun løp opp og kom tilbake noen minutter senere med en diger kurv bringebær. “Fra vår egen hage!”, sa hun stolt. Jeg takket, men ville ikke ta imot. “Ta den,” insisterte hun. “Vi var fra oss av bekymring da vi kom hjem fra hytta og så at bestefar var borte. Han ble tatt til fange av tyskerne under krigen, og ingen visste hvilken stilling han hadde, så han skadet tungen med vilje for ikke å røpe noe. I fangenskap var det ingen som brydde seg om sår, så det ble betennelse, og de måtte amputere halve tungen. Nå kan han nesten ikke prate, bare lage lyder som en stum. Nede på lekeplassen her pleier ungdom å drikke øl om kveldene og slenge flaskene rundt. Vi har klaget til politiet, men det skjer ingenting. Barna plukker opp alt dette, eller skjærer seg på glass. Etter at datteren min Sonja skar seg, har bestefar plukket glasset for å forhindre at barna blir skadet. Han er gammel og ustø, så vi prøver å stoppe ham og gjemmer nøklene, men han gjør det likevel. En gang ble han liggende fem timer ute før noen hjalp. Vi skulle akkurat til å lete da det ringte på døren. Takk skal du ha.” Etter kvinnens historie ble jeg målløs. Hun ga meg kurven, og jeg bukket til henne (ja, jeg bukket – jeg fant ingen ord), før jeg ruslet hjemover. Halvveis hjemme begynte jeg å gråte. Hvorfor er det sånn i landet vårt? Hvorfor tenker vi bare på oss selv? Jeg vil si til alle: Ser du noen som har falt og ikke kommer seg opp, ikke tro de er fulle med en gang. Gå bort og spør! Kanskje trenger de din hjelp! Og til ungdommen spesielt: La oss ikke glemme at vi er MENNESKER, ikke GRISER!

Bestefar

Det var en sånn typisk norsk sommerdag. Jeg var på vei hjem fra håndballtrening, da jeg fikk øye på en gammel bestefar som lå strødd ut over asfalten. Han var så skjør at han nesten kunne vært laget av knekkebrød, og det var åpenbart at han ikke klarte å reise seg selv. Folk stresset forbi og styrte unna ham, sikkert overbevist om at han var dritings og luktet akevitt på mils avstand. Bestefar lå der og mumlet noe uforståelig mens han strekte hendene ut mot folk. Jeg husker at mamma alltid har sagt: «Du hjelper de du kan, selv om det bare er å låne bort en serviett!» Så jeg gikk bort og spurte: «Trenger du litt hjelp?» Men han gav bare fra seg noen lavmælte grynt og rakk armene mot meg.

En dame som gikk forbi kastet et skjevt blikk og ropte: «Ikke gå bort til ham, du ser vel at han er full! Du får både lus og rabies!» Jeg rakk nesten å bli flau, helt til jeg så at hendene til bestefar var fulle av blod. Da kjente jeg piggene reise seg i nakken, for å si det sånn. Jeg spurte engstelig hva som hadde skjedd, men alt jeg fikk tilbake var mer grynting, og så plukket han opp en bærepose som lå ved siden av ham. Den var stappet med glasskår fra ølflasker. Han samlet et par nye skår opp fra bakken og la dem i posen også. Da skjønte jeg hvorfor han var blodig på hendene. Jeg fant frem våtserviettene mine og tørket ham på hendene. Ærlig talt, jeg ville ikke ha blod over hele min Johnson-genser.

Da hendene hans var så rene de kunne bli, dro jeg ham opp på beina. Jeg spurte om adressen hans, men det var umulig å forstå noe, han bare laget gryntelyder og begynte å veive med hånda mot et bygg i nærheten. Jeg skjønte at han ville hjem til blokka rett borti gata. Han pekte på ringeklokken og viste to tall med fingrene jeg gjettet at det var leilighetsnummeret. Jeg ringte på, og gjennom dørtelefonen hørte jeg en dame som nesten hyperventilerte av bekymring. Bestefar grynta litt til. Sekundene senere kom både en dame og en mann styrtende ut. De kastet seg rundt bestefar og sjekket ham fra topp til tå. Da den første panikken hadde lagt seg, takket mannen meg, løftet bestefar opp, og bar ham inn i oppgangen. Damen spurte ivrig hvordan de kunne takke meg. Jeg protesterte og var på vei videre da hun plutselig ropte at jeg skulle vente. Hun forsvant inn og var tilbake et minutt senere med verdens største kurv med bringebær. «Våre egne!» skrøt hun. Jeg prøvde å takke pent nei, men hun insisterte: «Ta nå, da! Vi var helt fra oss av uro da vi kom hjem fra hytta og bestefar var borte!»

Så fortalte hun historien. Under krigen ble bestefar tatt til fange av tyskerne. Han satt så høyt oppe i systemet at han skadet tunga si for ikke å røpe noe under avhør. Det gikk betennelse i såret, og til slutt måtte de fjerne halve tunga hans. Siden har han nesten ikke kunnet snakke, bare mumle og lage lyder. I borettslaget hadde ungdommer for vane å drikke øl på lekeplassen om kvelden og slenge flasker rundt seg. De hadde til og med sendt klage til politiet, men ingenting skjedde. Barna lekte i alt glasskåret og skar seg stadig. Etter at datteren deres, Lille-Marit, skar seg i foten, begynte bestefar å gå ut for å plukke opp glass, selv om beina hans er svake og vi har prøvd å holde ham hjemme til og med gjemt vekk nøklene. En gang falt han og ble liggende fem timer på den kalde bakken før noen hjalp ham. Tenk på det! Nå holdt vi på å gå ut for å lete, så ringer du på døra med ham, takket være deg.»

Jeg ble stående der med bringebærkurven, ute av stand til å si noe. Jeg bukket klønete (ja, det gjorde jeg) og ruslet hjemover, og halvveis måtte jeg begynne å gråte. Hvorfor er det sånn her i landet vårt? Hvorfor tenker vi alltid bare på oss selv? Kjære alle sammen, hvis dere ser noen som har falt og ikke kommer seg opp, ikke døm dem med én gang og tro det verste. Gå heller bort! Kanskje de trenger akkurat DIN hjelp. Og spesielt til ungdommene: La oss prøve å oppføre oss som folk og ikke som svin!