Uncategorized

Kjære dagbok, Da noen ber meg om å «ta en titt på katten, for kanskje den blir litt forvirret med alderen»

Uncategorized

084

Tilbake til Livet

Tilbake til livet Jeg har ikke vært i leiligheten til sønnen min på lenge. Jeg ville ikke, jeg kunne ikke.

Uncategorized

032

På ønsket fra den magiske fisken…

Etter at Gerd, som hadde fisket hele livet før pensjon, ble pensjonist, brukte hun all ledig tid ved

Uncategorized

014

VELG: ENTEN HUNDEN DIN ELLER MEG! JEG ER LEI AV HUNDELUKT! – KREVDE MANNEN. HUN VALGTE MANNEN, KJØRTE HUNDEN SIN UT I SKOGEN… OG SAMME KVELD FORTALTE HAN AT HAN GIKK TIL EI ANNEN Nina elsket ektemannen sin, Kjell, over alt. De hadde vært sammen i fem år, hadde foreløpig ingen barn, men hun hadde Karo – en gammel schæfer hun reddet som valp, lenge før hun møtte Kjell. Karo var en del av familien. Smart, trofast, forstod alt uten ord. Men alderen tynget: hunden fikk vondt i beina, luktet vondt, røyta masse. Kjell holdt ut lenge. Men da Karo ikke rakk ut i tide og tissa på det nye parkettgulvet i gangen, rant begeret over. — Nok! jeg orker ikke mer! — ropte Kjell og presset snuta til den gamle hunden nedi dammen. — Jeg bor i et hundehus! Det lukter, det er pels i maten, og nå dette pisset! Nina, du må velge: enten jeg, eller denne vraket! Nina brast i gråt og klamret seg til den ydmyke hunden. – Kjell, hvor skal jeg gjøre av ham? Han er tolv år… — Til omplassering! Til skogs! Avlive ham! Jeg bryr meg ikke! — avbrøt han. — Hvis han ikke er borte innen kvelden, drar jeg. Jeg vil ha det rent, ikke drive og tørke opp etter din «sønn»! Nina var svak. Hun var livredd for å bli alene. Redd for å miste Kjell, som forsørget dem, som de hadde feriedrømmer og boliglån med… Hun valgte mannen. Hun kjørte Karo ut i skogen. Hunden slet med å hoppe inn i bilen, men slikker henne på hånden. Han tror de skal på tur. Nina gråter hele veien. Hun slipper ham ut ved et tre, to mil ute i skauen. Binder ham fast, så han ikke kan løpe etter bilen. — Tilgi meg, Karo… tilgi… — hvisker hun, uten å klare å møte det trofaste, gamle blikket hans. Karo gjør ingen motstand. Setter seg bare ned og ser etter henne. Han forstår alt. Hun legger fra seg mat, kjører av sted. I speilet ser hun hvordan han, med vonde bein, river og sliter i båndet og bjeffer. Hes, fortvilet. Lyden av bjeffingen følger henne hele veien hjem. Nina kommer hjem knust. Røde, hovne øyne. Kjell er der. Han pakker tingene sine. — Hva… hva gjør du? — spør hun. – Jeg har gjort det. Karo er borte. Jeg kjørte ham… Kjell ser på henne kaldt, smiler. — Bra gjort. Raskt levert. Men vet du — jeg drar uansett. — Hva? Hvorfor?! — Til Lene. Hun fra regnskap. Vi har vært sammen et halvt år. Hun er gravid. Nina synker sammen. Verden dirrer. — Men… du ga meg et ultimatum… Hunden eller deg… Hvorfor?! — Jeg ville teste deg, — sier Kjell kynisk. — Hvor mye ryggrad du har. Du sviktet vennen din for min skyld. Det skremmer meg. Hvis du kan svikte han som har elsket deg i ti år, kaster du nok meg på søpla også hvis jeg blir syk. Han klikker igjen kofferten. — Farvel, Nina. Og du… Karo var det eneste skikkelige mannen her hjemme. Du er bare en sviker. Døra smeller igjen. Nina bryter sammen. Hun forstår hva hun har gjort. For en mann som ikke elsket, forrådte hun sjelen til den som forgudet henne. Hun griper nøklene og kaster seg i bilen, kjører tilbake til skogen. Det er natt. Regnet pøser. Hun kommer til plasseringen. Båndet er bitt over. Matskålen ligger veltet. Karo er borte. — Karo! Karo! Gode gutten min! — roper hun, løper gråtende mellom trærne, river opp ansiktet på kvister. Hun leter i tre dager. Henger opp lapper, skriver på Facebook, spør frivillige. Uten søvn, uten mat. Fjerde dagen får hun telefon. — Har du savnet en schæfer? Vi fant en langs E6. Påkjørt av lastebil. Nina kjenner ham igjen. Karo hadde bitt over båndet og løpt for å finne henne. Han var på vei hjem. På såre bein, med smerte og frykt, løp han etter den han elsket – og ble drept i veikanten uten å bli ventet på. Nina begraver Karo. To år går. Hun bor alene. Gifter seg ikke igjen, stoler ikke på folk eller på seg selv. Kjell er lykkelig med ny familie og barn. Han har glemt Nina. For ham var dette bare en «test», en praktisk måte å gå uten å ha dårlig samvittighet. Nina… Nina jobber som frivillig på et hundehjem for gamle hunder. Hun vasker bur, tørker opp, behandler sår. Hun prøver å gjøre opp for det hun har gjort. Hver natt har hun samme drøm: hun står under treet, og Karo ser på henne. Hun roper, men han kommer ikke. Bare ser. Uten sinne. Med uendelig hundesorg. Og i det blikket – ligger dommen hennes. Moral: Svik blir aldri tilgitt. Ikke ofre lojale venner for folk som setter deg på ultimatum. En som virkelig elsker, vil aldri tvinge deg til å velge. Gjør han det – har han allerede sviktet deg, og du risikerer å gjøre en skjebnesvanger feil.

VELG: ENTEN HUNDEN DIN, ELLER MEG! JEG ORKER IKKE MER HUNDELUKT I HUSET! ropte mannen hennes.

Uncategorized

Det er fortsatt mye ugjort hjemme hos oss… Bestemor Valborg slet seg fram til porten, famlet med den gamle rustne låsen, trådte inn i sitt kalde, forlatte hus og satte seg trett på krakken ved den uspylte ovnen. I stua luktet det av tomhet og fravær. Hun hadde bare vært borte i tre måneder, men allerede hadde spindelvevet tatt over taket, den gamle stolen knirket sørgmodig, vinden ulte i pipa – huset tok imot henne motvillig: Hvor har du vært, husmor, hvem har du overlatt oss til? Hvordan skal vi klare vinteren nå?! – Rolig, kjære huset mitt, vent litt… Jeg skal fyre opp, varme oss… For bare ett år siden var bestemor Valborg overalt i det gamle huset: kalket, malte, hentet vann. Den lille spenstige skikkelsen bøyd foran ikonene, svingte sleiva ved ovnen, og fløy gjennom frukthagen, alltid ivrig med planting, luking og vanning. Og huset frydet seg sammen med sin husfrue; gulvbordene knirket livlig under de raske små trinnene, dører og vinduer sprang opp i møtet med hennes solbrune, slitne hender, ovnen bakt velsmakende boller. Alt var godt – for Valborg og hennes gamle hjem. Hun ble enke tidlig, oppdro tre barn alene, sørget for at alle fikk utdannelse og et godt liv. Den eldste sønnen ble sjøkaptein, den andre offiser – begge bor langt borte nå og kommer sjelden på besøk. Bare yngstedatteren, Tamara, ble igjen på bygda som sjefagronom – travelt opptatt fra morgen til kveld, rekker bare innom til mor på søndager med nybakte boller og varme klemmer – så går det en uke til før de sees. Hennes store glede var barnebarnet Silje. Jenta, kan man si, vokste opp hos bestemor. Og for en skjønnhet hun ble! Store grå øyne, langt bølgete hår gyllent som havre, en utstråling som satte bygdeguttene helt ut av spill. Slank, flott holdning – hvem skulle tro en bondejente kunne være så vakker? Bestemor Valborg var selv pen som ung, men om hun tok frem sitt gamle bilde og sammenlignet med Silje – som gjetergutt og dronning… Dessuten var hun klok. Hun tok landbruksutdanning i byen, men flyttet tilbake til bygda som økonom. Giftet seg med distriktsveterinæren og fikk via et ungdomsprogram tildelt et splitter nytt murhus. For en bolig det var! Moderne, solid – et helt herskapshus for den tida. Men bestemor hadde jo frukthage rundt gamlehuset, alt trivdes, alt blomstret. Hos den unge familien hadde ingenting rukket å vokse, bare noen få stakkars planter. Dessuten var Silje, selv om hun var vokst opp på landet, av det forsiktige slaget – overbeskyttet av bestemor mot trekk og tunge tak. Så fikk hun lille Vebjørn å ta seg av – ikke mye tid til hagearbeid da. Silje begynte å overtale bestemor: Flytt til oss, det er varmt og godt, du slipper å fyre! Da Valborg ble åtti og skrantet for alvor, ga hun etter. Bestemor bodde hos barnebarnet i noen måneder. Så en dag fikk hun høre: – Bestemor, kjære deg, jeg er så glad i deg – det vet du. Men blir du bare sittende? Hele livet har du straks styrt og stelt! Nå sitter du bare og tar plass… Jeg håpet du ville hjelpe til, vi har så mye å ta fatt på! – Jeg klarer det ikke, jenta mi, beina vil ikke bære lenger… jeg har blitt gammel… – Hm… Så fort du flyttet til oss, ble du gammel… Snart måtte bestemor returnere til sitt gamle hjem, syk av dårlig samvittighet for ikke å strekke til for sitt elskede barnebarn, og hun ble enda mer ufør. Det ble tungt å gå over gulvet, nærmest umulig å komme til kirken nå. Men sognepresten, far Boris, kom og besøkte henne, som før hjalp hun til med alt i den gamle kirka. Bestemor satt ofte ved bordet og skrev sine faste månedlige brev til sønnene. Huset var kjølig, ovnen fyrte dårlig, det luktet fukt – men hun smilte alltid og formulerte med store, hakkete bokstaver: «Jeg har det riktig godt, kjære sønn. Alt er vel her, takk Gud!» Likevel var arkene flekket av tårer mer enn blekk. Sognepresten tok på seg arbeidet: skrev adresser, hjalp med småtteri, og innså – bestemor trenger noen rundt seg. Kanskje nabo Anne kan ta et tak? Anne hjalp til, far Boris kom med mat, fyrte i ovnen, hentet vann og sørget for besøk og trøst. Barnebarnet Silje kom aldri, og etter noen år ble hun selv hardt angrepet av kreft. Hun døde kort tid etter, og ektemannen forsvant inn i sorg og flasken. Vesle Vebjørn, bare fire år, ble overlatt til fate’et. Tamara tok inn barnebarnet, men hun hadde knapp tid og snart måtte han sendes til distriktsinternat. Internatet var ikke ille, flink styrer, skikkelig mat, barna kunne dra hjem i helgene. Men det var ikke et hjem, og Tamara kunne ikke annet – hun måtte jobbe til pensjon. Da satte Valborg seg bakpå den gamle motorsykkelen til naboen Petter, troppet opp hos datteren og sa: – Jeg tar Vebjørn hjem til meg. – Mor, du klarer det jo ikke! Du klarer så vidt deg selv! – Så lenge jeg lever, går ikke Vebjørn på internat, sa bestemor bestemt. Overrasket av bestemors styrke pakket Tamara sammen guttens saker, og Petter fraktet både gammel og liten hjem til huset på landet. Naboene tsk-et bak ryggen: Så snill en gammel dame, men nå må hun da ha mistet forstanden… trenger jo selv omsorg, og så tar hun til seg et barn… Far Boris kom for å se med egne øyne – var dette forsvarlig? Men i huset var det varmt og lunt, ovnen duret. Vesle Vebjørn var ren, mett og glad, lyttet til eventyr på grammofonen. Bestemor hoppet lett rundt, bakte boller, snudde seg rundt i huset som i gamle dager – beina bar plutselig igjen. – Kjære far! Jeg baker rundstykker i dag… Vent litt – du får med til mor og vesle Kåre også… Om kvelden fortalte far Boris hjemme – fortsatt målløs – og kona Aleksandra hentet frem sin gamle skrivebok og leste fra familiens historie om hennes egen oldemor, Vera, som nektet å dø da et nytt barnebarn meldte sin ankomst, men fant nye krefter fordi det var «mye ugjort hjemme hos oss». Bestemor Vera levde ti år til og hjalp til med å oppdra sitt elskede oldebarn. – «Å dø, det kan vi vente med – det er fortsatt mye ugjort hjemme hos oss!» sa hun alltid med et smil. Og far Boris smilte tilbake til sin kone, djupt rørt.

Vi har jo fortsatt ting å gjøre her hjemme Bestemor Ingrid slet seg gjennom grinda med stive fingre

Uncategorized

013

Kjærligheten som ikke vises frem Anita kom ut av stua med en bøtte full av grisefôr og gikk irritert forbi mannen sin, Geir, som for tredje dag på rad drev og pusset på brønnen. Han skulle absolutt skjære ut mønstre for at det skulle bli pent – som om han ikke hadde noe bedre å gjøre! Kona styrer på med gårdsarbeidet, mater dyrene, mens han står der med stemjernet og smiler, ypperlig fornøyd med seg selv og alle sponene. Hva slags mann har Gud sendt henne? Ikke et kjærlig ord, aldri banker han neven i bordet, han bare jobber stille, av og til kommer han bort og stryker henne over den lyse og tykke flette – det er all den kjærligheten hun får. Men hun drømmer jo om både «morgenrøde» og «svanedrømmer»… Hun ble stående og tenke på sin kvinneskjebne, og var nær ved å snuble over gamle Bamse, hunden, på tunet. Geir var raskt på pletten og hjalp Anita opp, før han strengt sa til hunden: – Hva er det du surrer med, vil du skade husfruen vår? Bamse ruslet ydmykt inn i hundehuset igjen. Anita forundret seg over hvordan dyrene alltid forstår mannen hennes. Hun hadde spurt Geir om det en gang, og han hadde bare svart: – Jeg elsker dyr, og de svarer med det samme. Anita lengtet også etter kjærlighet– å bli båret på hender, hvisket varme ord i øret, og fått blomster på puta hver morgen… Men Geir var gjerrig med kjærlighet, og hun begynte nesten å tvile på om han overhodet elsket henne. – Gud velsigne dere, nabokjerringer! – ropte naboen Per over gjerdet – Geir, holder du fortsatt på med de utskjæringene dine? Hvem bryr seg om det? – Jeg vil at barna mine skal vokse opp til gode mennesker, mens de ser på det vakre rundt seg, svarte Geir. – Ja, men du må jo først få barn! – lo naboen og blunket til Anita. Geir så bedrøvet på kona, og Anita skyndte seg flau inn i huset. Hun hadde ikke hastverk med å få barn ennå, var ung og vakker og ville leve litt for seg selv først – og mannen hennes var ikke akkurat den mest maskuline. Men naboen – så flott han var! Høy, bredskuldret, riktig kjekk. Og når han traff henne på tunet, pratet han så varmt at det kilte i magen: «Solstrålen min, lyse due…» Neste morgen drev Anita kua ut på beite og møtte Per ved grinden: – Anita, min lyse due, hvorfor unngår du meg? Er du redd? Får ikke nok av å se på deg, blir nesten svimmel! – Kom til meg om morgengryet. Når mannen din drar på fisketur, så kom til meg, da skal jeg vise deg kjærlighet og gjøre deg til den lykkeligste på jorda. Anita rødmet, men svarte ikke og hastet forbi. – Jeg venter på deg, hvisket han etter henne. Hele dagen tenkte Anita på Per. Hun lengtet etter kjærlighet og ømhet, og han så på henne med et brennende blikk, men hun klarte ikke å bestemme seg. Det var jo ennå tid til soloppgang neste dag… Om kvelden fyrte Geir opp badstua og inviterte naboen til å bade. Per var fornøyd – slapp å fyre selv og sparte ved. Sammen lå de og slo hverandre med bjørkeris og nøt det. Etterpå satte Anita ut et lite glass hjemmebrent og mat, før hun kom på at det sto sylteagurker i kjelleren. Hun gikk ned og tok en krukke, og da hun kom opp igjen, stoppet hun ved døren, for hun hørte stemmer innenfra og ble stående og lytte. – Hvorfor er du så forsiktig, Geir? – hvisket Per. – Bli med meg, du vil ikke angre. Der er det enker som vet å ta vare på en mann, pene er de også! Ikke som den grå musa di, Anita. – Nei, Per, – svarte Geir lavt, men bestemt. – Jeg trenger ingen andre, vil ikke engang tenke på det. Min kone er ikke noen grå mus, hun er det vakreste som finnes på jorda. Jeg ser ingen solskinn, bare hennes øyne, den slanke kroppen hennes. Kjærligheten til henne fyller meg som en elv om våren, men jeg klarer ikke å si ømme ord, klarer ikke forklare hvor høyt jeg elsker henne. Jeg vet hun blir lei seg for det, og jeg er redd for å miste henne – jeg kunne ikke leve en dag uten henne, ikke engang puste uten henne. Anita ble stående, helt stille, med hjertet dunkende i brystet og en tåre på kinnet. Så løftet hun hodet, gikk inn til gutta og sa høyt: – Gå du, nabo, og trøst enkene – her i huset har vi viktigere ting å gjøre. Vi har ingen til å se på Geirs utskjærte vakre ting enda. Tilgi meg, kjære mann, for mine dumme tanker, for min blindhet – jeg hadde lykken i hendene uten å skjønne det. Nå er det nok bortkastet tid… Neste morgen gikk ikke Geir på fisketur.

Kjærlighet er ikke for utstilling Jeg gikk ut fra stua med en full bøtte grisefor og passerte irritert

Uncategorized

016

Du er ungdommens feiltrinn: En sønn oppdratt av besteforeldre etter morens avvisning, konfronterer sin biologiske mor med fortidens svik når hun ber om hjelp til sin datter

Du er et ungdomsfeiltrinn. Jenta ble mor da hun var bare 16 år gammel. Faren til barnet var også 16.

Uncategorized

035

Svigermor prøvde å kommandere på kjøkkenet mitt, så jeg viste henne ut døren

Gerd Hansen prøvde å bestemme i kjøkkenet mitt, og jeg pekte henne bare på døra. Solvei, hvem i all verden

Uncategorized

014

Vi bor sammen, mamma og jeg. Mamma er 86 år gammel.

Jeg bor sammen med mammaen min. Hun fyller snart 86 år. Ting ble nå engang slik at jeg aldri giftet meg

Uncategorized

016

Mannen nøt en fridag og sov, men plutselig ringte det på døren. Hvem kom så tidlig? Da mannen åpnet, sto en ukjent eldre kvinne forskrekket foran ham. – Hvem ser du etter? – spurte mannen. – Sønn, kjenner du ikke igjen din egen mor? – Mamma? Kom inn…du!!! – stammer han frem. Han husker fremdeles den dagen da han mistet moren. Han ventet i mange år på at hun skulle hente ham fra barnehjemmet og ta ham hjem. Til slutt forsvant smerten. Gutten fullførte skolen, studerte, og startet sin egen bedrift. På spørsmål om foreldre, svarte han at de var døde. Han lærte seg å leve alene, og stole kun på seg selv. Han var selvsikker, selvstendig og velstående – ingenting tydet på at han hadde vokst opp på barnehjem. Kvinnen husker ikke engang når hun mistet foreldreretten. I unge år drakk hun mye, og i fylla koblet hjernen helt ut. Hun satt også i fengsel og tenkte der på sønnen. Nei, hun elsket ham aldri, det var bare synd på ham. Da hun fikk sin andre sønn, våknet morsfølelsene. Hun ville gjøre alt for det barnet. Hun tenkte ikke på den eldste, men gjorde alt for den yngste å ha det godt. Den yngste ble akkurat som moren. Tilsvarende barneinstanser, og første dommen allerede som 15-åring – snart fulgte neste, og deretter fengsel. Moren forsøker å redde ham fra livet bak murene. Da hun fikk vite at den eldste hadde suksess, begynte hun å lete etter ham. Nå sitter hun i hans hjem og gråter, prøver å ta på sønnen. Hun forteller hvordan hun lette etter ham, ba til Gud for ham, og håpet å møte ham. Han tror henne, men noe sier at han bør holde avstand. Likevel, han skaffer henne en leilighet, gir henne penger, og sier hun kan få støtte. Han bestemmer seg for å følge med og se om hun virkelig har gode hensikter. Før jul besøker mannen barnehjemmet han vokste opp på, der han ofte gir leker og mat. En eldre ansatt kommer bort. – Moren din spurte etter adressen din. – Ja, takk for hjelpen. – Men vær forsiktig, hun vil bare redde sin yngste sønn. Moren din vil ha penger – ikke stol på henne! Hun har aldri elsket deg. – Har jeg en bror? – Ja, spør henne selv. En klump satte seg i halsen, han slet med å puste. Kunne ikke tro moren ville svikte ham igjen. Men han klarer å møte henne for å få svar. Hun blir presset – og vil ikke fortelle om den yngste, i frykt for at han ikke vil hjelpe. Få dager senere blir mannen brutalt banket opp. Bøllene, etter å ha blitt tatt av politiet, innrømmer at det var moren som hadde leid dem for å drepe ham, slik at den yngste kunne arve alt og få et sorgfritt liv. I retten uttrykker hun anger og ber om tilgivelse, men sønnen har bestemt seg. – Jeg har levd uten mor før – og jeg skal klare det igjen! – hvisker han gråtkvalt.

Mannen nyter en fridag og ligger og sover, men plutselig ringer det på døren. Hvem kan ha kommet så tidlig?