Tilbake til livet
Jeg har ikke vært i leiligheten til sønnen min på lenge. Jeg ville ikke, jeg kunne ikke. Tårene sluttet for en tid siden. Sorgen ble til en jevn, dum smerte og en følelse av håpløshet.
Sønnen, Sondre, var åtteogtyve år gammel. Han klaget aldri over helsen. Han var ferdig med universitetet, hadde en fast jobb, trente på treningssenteret og hadde en kjæreste.
For to måneder siden la han seg ned for å sove og våknet aldri igjen.
Kari, moren, ble skilt fra mannen da Sondre var seks år gammel, og hun var tretti. Årsaken var enkel utroskap, flere ganger. Den tidligere ektemannen betalte ikke barnebidrag og forsvant. Sondre vokste opp uten far, men besteforeldrene hjalp til.
Det har kommet noen menn inn i Karis liv, men hun har aldri turt å gifte seg på nytt.
Kari hadde alltid en inntekt. Først leide hun en liten bod i et kjøpesenter for å drive en liten butikk med briller og glass. Hun var øyelege. Deretter tok hun opp et lån, kjøpte en lokal forretning og ble eier av en solid optikerkjede med sin egen klinikk. Hun holdt konsultasjoner og hjalp folk med å finne riktige briller.
I fjor kjøpte vi en ettromsleilighet til Sondre, på samme etasje som vår. Vi gjorde en liten oppussing. Alt skulle bare være klart for å leve der.
Støv, støv overalt. Kari tok en klut og feide gulvet. Da hun skjøv sofaen litt til side, falt Sondres mobiltelefon ut fra en sprekk i møbelet. Den var borte, men hun fikk den på ladning.
Hjemme, med tårer i øynene, så Kari på bildene på mobilen: Sondre på jobb, på ferie med venner, med kjæresten. Hun åpnet Viber og øverst var en melding fra vennen Einar. Et bilde av en ukjent ung kvinne med en liten gutt. Gutten var som en dobbelt av hans lille Sondre!
“Einar skrev: Husker du at vi hang hos Lene på nyttår, da vi fortsatt studerte? Hun hadde en venninne. Jeg møtte den venninnen med en lillekrabat, hun leier en leilighet rett over. Så er han helt lik Sondre! Sendte et bilde til minne.”
Meldingen var sendt en uke før tragedien. Så visste Sondre om dette og sa ingenting til Kari! Så var historien.
Kari visste hvor Einar bodde.
Dagen etter jobbet, kjørte hun opp til leiligheten. Gutten, Lars, kjente hun med en gang hvordan kunne hun ikke kjenne sitt eget barnebarn? Han løp etter en liten gutt på sykkel og ba om å få prøve.
Kari bøyde seg ned og spurte: “Har du ikke en sykkel?” Gutten svarte nei.
Da kom moren til gutten, en ung kvinne på litt over tjue. Hun hadde en overdrevent lys makeup som ødela det ellers søte ansiktet.
“Hvem er du?” spurte hun.
“Jeg tror jeg er bestemor til den lille gutten,” svarte Kari.
“Jeg heter Ingrid, mor til Lars. Hyggelig å møte deg,” svarte hun.
Kari tok dem med til en kafé. Lars fikk is, og de selv tok kaffe.
Ingrid fortalte hvordan hun for seks år siden kom fra en liten gård utenfor Trondheim, da hun var sytten. Hun begynte på en yrkesfagskole for søm.
I nyttårsferien ble hun invitert av vennen Lena til å bo hos henne. De var i samme klasse. Lenas foreldre var på besøk hos slektninger.
Lena var venn med Einar. Han kom for å feire nyttår sammen med Sondre. På den tiden hadde Ingrid og Sondre hatt en affære. Sondre ga henne telefonnummeret sitt og lovte å ringe, men han gjorde det aldri.
Da Ingrid oppdaget at hun var gravid, ringte hun ham selv. De møttes, men Sondre ble sint, ropte på henne og sa at ansvarsfulle jenter selv tar kontroll over prevensjon. Han ga henne penger til å avbryte graviditeten og ba henne forsvinne fra livet hans for alltid. Hun så ham aldri igjen.
Ingrid droppet skolen, ble kastet ut fra hybelen med barnet. Hun kunne ikke dra tilbake til bygda; moren hennes var død, faren og broren drakk.
Nå leier hun et lite rom hos en enslig eldre dame. Hun passer på barnet mens hun jobber. Hun må gi bort nesten alle lønnspengene sine. Barnehageplassen er vanskelig å få. Hun jobber på et privat kjøttdeigverksted, får ikke så mye lønn, men de klarer seg.
Neste dag flyttet Kari dem inn i Sondres leilighet. Og livet hennes endret seg helt.
Barnebarnet fikk plass i en anstendig barnehage. Kari fikk nye ærender: kjøpe klær til både Ingrid og barnebarnet. Hun gledet seg over å hjelpe dem. Gutten lignet Sondre på alle måter: blikk, bevegelser, sta vesen, alt var som faren.
Kari tok på seg en mentorrolle for Ingrid. Hun lærte henne hvordan man bruker sminke, kle seg ordentlig og ta vare på seg selv, hvordan man lager mat og holder orden. Kort sagt, hun lærte alt.
En kveld, mens de så på TV, klemte Lars bestemor Kari og sa: “Du er min favoritt!”
I det øyeblikket forsto Kari at tomheten i sjelen hennes var borte, at sorgen ikke lenger tynget henne som en tung stein. Hun innså at hun var tilbake i et normalt liv, et liv med plass til glede. Alt dette takket være den lille gutten, hennes barnebarn.
To år gikk. Kari og Ingrid leverte Lars til første klasse.
Ingrid jobber nå for Kari. Hun er blitt hennes viktigste og uerstattelige assistent.
Ingrid har fått en mann som er klar for et seriøst forhold. Kari har ingenting imot det; livet er livet, og det skal gå videre.
Det ser ut til at hun snart kan bli en nygift kvinne. En god, gammel venn presser på for det. Hvorfor ikke? Hun er pen, uavhengig, med en fin figur og en god natur, og hun er bare femtifem år gammel.
