Det er fortsatt mye ugjort hjemme hos oss… Bestemor Valborg slet seg fram til porten, famlet med den gamle rustne låsen, trådte inn i sitt kalde, forlatte hus og satte seg trett på krakken ved den uspylte ovnen. I stua luktet det av tomhet og fravær. Hun hadde bare vært borte i tre måneder, men allerede hadde spindelvevet tatt over taket, den gamle stolen knirket sørgmodig, vinden ulte i pipa – huset tok imot henne motvillig: Hvor har du vært, husmor, hvem har du overlatt oss til? Hvordan skal vi klare vinteren nå?! – Rolig, kjære huset mitt, vent litt… Jeg skal fyre opp, varme oss… For bare ett år siden var bestemor Valborg overalt i det gamle huset: kalket, malte, hentet vann. Den lille spenstige skikkelsen bøyd foran ikonene, svingte sleiva ved ovnen, og fløy gjennom frukthagen, alltid ivrig med planting, luking og vanning. Og huset frydet seg sammen med sin husfrue; gulvbordene knirket livlig under de raske små trinnene, dører og vinduer sprang opp i møtet med hennes solbrune, slitne hender, ovnen bakt velsmakende boller. Alt var godt – for Valborg og hennes gamle hjem. Hun ble enke tidlig, oppdro tre barn alene, sørget for at alle fikk utdannelse og et godt liv. Den eldste sønnen ble sjøkaptein, den andre offiser – begge bor langt borte nå og kommer sjelden på besøk. Bare yngstedatteren, Tamara, ble igjen på bygda som sjefagronom – travelt opptatt fra morgen til kveld, rekker bare innom til mor på søndager med nybakte boller og varme klemmer – så går det en uke til før de sees. Hennes store glede var barnebarnet Silje. Jenta, kan man si, vokste opp hos bestemor. Og for en skjønnhet hun ble! Store grå øyne, langt bølgete hår gyllent som havre, en utstråling som satte bygdeguttene helt ut av spill. Slank, flott holdning – hvem skulle tro en bondejente kunne være så vakker? Bestemor Valborg var selv pen som ung, men om hun tok frem sitt gamle bilde og sammenlignet med Silje – som gjetergutt og dronning… Dessuten var hun klok. Hun tok landbruksutdanning i byen, men flyttet tilbake til bygda som økonom. Giftet seg med distriktsveterinæren og fikk via et ungdomsprogram tildelt et splitter nytt murhus. For en bolig det var! Moderne, solid – et helt herskapshus for den tida. Men bestemor hadde jo frukthage rundt gamlehuset, alt trivdes, alt blomstret. Hos den unge familien hadde ingenting rukket å vokse, bare noen få stakkars planter. Dessuten var Silje, selv om hun var vokst opp på landet, av det forsiktige slaget – overbeskyttet av bestemor mot trekk og tunge tak. Så fikk hun lille Vebjørn å ta seg av – ikke mye tid til hagearbeid da. Silje begynte å overtale bestemor: Flytt til oss, det er varmt og godt, du slipper å fyre! Da Valborg ble åtti og skrantet for alvor, ga hun etter. Bestemor bodde hos barnebarnet i noen måneder. Så en dag fikk hun høre: – Bestemor, kjære deg, jeg er så glad i deg – det vet du. Men blir du bare sittende? Hele livet har du straks styrt og stelt! Nå sitter du bare og tar plass… Jeg håpet du ville hjelpe til, vi har så mye å ta fatt på! – Jeg klarer det ikke, jenta mi, beina vil ikke bære lenger… jeg har blitt gammel… – Hm… Så fort du flyttet til oss, ble du gammel… Snart måtte bestemor returnere til sitt gamle hjem, syk av dårlig samvittighet for ikke å strekke til for sitt elskede barnebarn, og hun ble enda mer ufør. Det ble tungt å gå over gulvet, nærmest umulig å komme til kirken nå. Men sognepresten, far Boris, kom og besøkte henne, som før hjalp hun til med alt i den gamle kirka. Bestemor satt ofte ved bordet og skrev sine faste månedlige brev til sønnene. Huset var kjølig, ovnen fyrte dårlig, det luktet fukt – men hun smilte alltid og formulerte med store, hakkete bokstaver: «Jeg har det riktig godt, kjære sønn. Alt er vel her, takk Gud!» Likevel var arkene flekket av tårer mer enn blekk. Sognepresten tok på seg arbeidet: skrev adresser, hjalp med småtteri, og innså – bestemor trenger noen rundt seg. Kanskje nabo Anne kan ta et tak? Anne hjalp til, far Boris kom med mat, fyrte i ovnen, hentet vann og sørget for besøk og trøst. Barnebarnet Silje kom aldri, og etter noen år ble hun selv hardt angrepet av kreft. Hun døde kort tid etter, og ektemannen forsvant inn i sorg og flasken. Vesle Vebjørn, bare fire år, ble overlatt til fate’et. Tamara tok inn barnebarnet, men hun hadde knapp tid og snart måtte han sendes til distriktsinternat. Internatet var ikke ille, flink styrer, skikkelig mat, barna kunne dra hjem i helgene. Men det var ikke et hjem, og Tamara kunne ikke annet – hun måtte jobbe til pensjon. Da satte Valborg seg bakpå den gamle motorsykkelen til naboen Petter, troppet opp hos datteren og sa: – Jeg tar Vebjørn hjem til meg. – Mor, du klarer det jo ikke! Du klarer så vidt deg selv! – Så lenge jeg lever, går ikke Vebjørn på internat, sa bestemor bestemt. Overrasket av bestemors styrke pakket Tamara sammen guttens saker, og Petter fraktet både gammel og liten hjem til huset på landet. Naboene tsk-et bak ryggen: Så snill en gammel dame, men nå må hun da ha mistet forstanden… trenger jo selv omsorg, og så tar hun til seg et barn… Far Boris kom for å se med egne øyne – var dette forsvarlig? Men i huset var det varmt og lunt, ovnen duret. Vesle Vebjørn var ren, mett og glad, lyttet til eventyr på grammofonen. Bestemor hoppet lett rundt, bakte boller, snudde seg rundt i huset som i gamle dager – beina bar plutselig igjen. – Kjære far! Jeg baker rundstykker i dag… Vent litt – du får med til mor og vesle Kåre også… Om kvelden fortalte far Boris hjemme – fortsatt målløs – og kona Aleksandra hentet frem sin gamle skrivebok og leste fra familiens historie om hennes egen oldemor, Vera, som nektet å dø da et nytt barnebarn meldte sin ankomst, men fant nye krefter fordi det var «mye ugjort hjemme hos oss». Bestemor Vera levde ti år til og hjalp til med å oppdra sitt elskede oldebarn. – «Å dø, det kan vi vente med – det er fortsatt mye ugjort hjemme hos oss!» sa hun alltid med et smil. Og far Boris smilte tilbake til sin kone, djupt rørt.

Vi har jo fortsatt ting å gjøre her hjemme

Bestemor Ingrid slet seg gjennom grinda med stive fingre, hinket bortover hagegangen og ble stående foran den gamle døra. Nøkkelen satt skeivt i det rustne låset, og etter mye styr kom hun seg endelig inn i sitt gamle, kalde hjem. Hun sank ned på stolen ved den frosne ovnen.

Det luktet tomt og ulevd inne i stua. Hun hadde vært borte i bare tre måneder, men allerede nå hadde spindelvevet overtatt taket, den gammeldagse stolen pep sårt under henne, og vinden ulte i pipahuset virket nesten fornærmet. Hvor hadde du vært hen, husmor? Hvem har du overlatt oss til? Hvordan i all verden skal vi klare vinteren?

Snart, snart kjære huset mitt, bare sitt litt til, la meg puste ut… Jeg skal fyre opp ovnen og få varme i kroppen…

For bare et år siden pilte Ingrid rundt i det gamle huset: pusset opp, malte litt her og der, bar inn vann, vasket og ryddet, bøyd seg ærbødig foran husets gamle familiebilder, ordnet på kjøkkenet eller fløy ut i hagen for å vanne eller plante. Den spinkle kroppen hennes rakk liksom alt på én gang.

Og huset gledet seg sammen med henne, gulvplankene nynnet under de kvikke skrittene hennes, vinduene gav seg lett med fra første berøring, og ovnen bakte boller som bare bestemor kan. Det var et godt samliv, Ingrid og hennes kjære gamle hus.

Hun mistet mannen tidlig og oppdro tre barn alene. Alle tok seg utdanning og kom seg ut i samfunnet. Sønnen Einar ble sjøkaptein, broren hans Odd er oberst i Forsvaret, begge bor langt unna og kommer sjelden på besøk. Bare den yngste, Kari, ble igjen i bygda, som hovedagronom, men hun har jo hendene fulle på jobb fra morgen til kveld. Hun rakk bare innom moren en rask tur på søndager, koste seg med bestemor Ingrids bakst og forsvant igjen for en ny uke.

Den største gleden var barnebarnet, lille Sigridbestemor hadde nesten oppdratt henne selv.

Men for en ungdom hun hadde blitt! For en skjønnhet! Store, klare grå øyne, langt gyllent hår som blafret i den minste vind og krøllet seg over skuldrene det glitret nesten av det. Når hun laget hestehale spratt krøllene ut over ryggen, og bygdas gutter ble stående og måpe. Slank, rett i ryggen, som en dronning. Hvor fikk denne jenta fra bygda den holdningen og skjønnheten? Ingrid sjøl var grei å se til som ung, men hvis du sammenlignet et gammelt bilde av henne med Sigrid, så var det som en budeie og en kongelig.

Og ikke bare det, hun var smart også. Utdannelse fra landbrukshøgskolen i byen, så flyttet hun hjem igjen til bygda for å jobbe som økonom. Giftet seg med dyrelegen Lars og fikk nytt, flott hus gjennom ungdomsbolig-ordningen.

Og det huset da! Murhus, solide greier, nærmest en villa til å være på landet.

Den eneste forskjellen var at hjemme hos bestemor Ingrid bugnet det av blomster og epletrær, men hos Sigrid og Lars hadde de ikke rukket å få opp mer enn noen få busker. Anleggelse av hage, det var ikke Sigrids styrke akkurat, selv om hun vokste opp på gård. Hun ble jo alltid holdt unna trekk og hardt arbeid av omsorgsfulle bestemor.

Etterhvert fikk de sønnen Jonas. Da var det enda mindre tid til å ordne hage eller kjøkkenhage.

Så begynte Sigrid å mase på bestemor Ingrid: kom nå og bo hos oss, vi har stort, varmt hus, og dere slipper å fyre!

Det begynte å bli tungt for Ingrid, hun fylte åtti og beina lystret ikke som før. Hun gav etter og flyttet et par måneder til barnebarnet. Men så en dag fikk hun høre:

Bestemor, jeg er så glad i deg, det vet du! Men du bare sitter der, du har alltid vært så driftig! Jeg hadde håpet på litt hjelp, jeg vil jo bygge opp et hjem!

Men kjære deg, jeg klarer ikke mer, beina bærer meg ikke…

Hm… så fort du kom til meg, så ble du gammel

Og så, ganske raskt, skjønte Sigrid at hun hadde tatt feil, og bestemor flyttet tilbake til sitt eget hus.

Men hun ble mer og mer liggende, nedbrutt av at hun ikke kunne være til hjelp mer. Beina drog seg sakte bortover gulvet, det var som om de hadde gått nok for ett liv. Det var tungt å rekke frem til bordet, og tanken på å gå til kirka var uutholdelig.

Presten, far Ola, kom på besøk, han hadde kjent Ingrid i mange år som trofast kirkegjenger og hjelper i menigheten. Han så seg stille rundt: Ingrid satt ved bordet og skrev brev til sønnene, som hun gjorde hver eneste måned.

Det var kaldt i stua, ovnen var ikke skikkelig fyrt. Kalde gulv, Ingrid selv satt med slitt, gammel ullgenser, et møkkete tørkle rundt hodet på henne hun som alltid hadde vært så nøye på renhold. Hjemmestrikkede raggsokker på beina.

Far Ola sukket. Denne damen trengte hjelp. Kanskje Anne kunne stille opp? Hun bodde jo nært og var yngre enn Ingrid med tjue år. Han tok med seg ferskt brød, lefser, halve fiskepuddingen til kona si, Martha, og brettet opp ermene. Han tømte ovnen for aske, bar inn ved, tente i ovnen, hentet vann og satte over kaffen.

Kjære sønn! Eller far, unnskyld, hjelp meg å skrive adressene på konvoluttene. Skriften min er blitt så stygg og skjelvende

Han skrev adresser, øyet vandret fort over de store, skjelvende bokstavene på brevene: «Jeg har det veldig bra, kjære sønn. Jeg mangler ingenting, takk og lov!»

Men alt blekk på papiret var blandet ut med tårerde kladde det til overalt.

Anne kom og tok ansvar for Ingrid, og far Ola passet på å besøke henne, høre skriftemål og gi nattverd, og på store helligdager kjørte Annes mann, onkel Pergammel sjøulk med anker tatovert på armenehenne til kirka på motorsykkelen.

Livet begynte å falle mer til ro igjen.

Sigrid kom ikke lenger på besøk. Så gikk det noen år, og så ble hun alvorlig syk. Magen hadde plaget henne lenge, men hun trodde det bare var et gammelt magesår. Det viste seg å være lungekreft. Ingen skjønte hvorfor akkurat hun Men på under et halvår gikk hun bort.

Mannen hennes slo seg ned på kirkegården etter det. Han kjøpte seg ei flaske, drakk, sov ved grava, våknet, gikk og kjøpte seg ny flaske. Fire år gamle Jonas var det ingen som ville ha ansvar forskitten, rennende nese og sulten.

Da tok Kari ham til seg, men jobben krevde så mye at hun ikke rakk følge opp barnebarnet, og Jonas var på vei til å havne på barnehjem.

Barnehjemmet i kommunen hadde egentlig et godt rykteny leder, bra mat, barna kunne komme hjem i helgene. Men det var ikke det samme som et hjem. For Kari hadde ingen valghun måtte stå i jobben til pensjon.

Men så dukket bestemor Ingrid opp på døra til Kari med onkel Per i sidevogna på motorsykkelen. Han var iført stripete blåttrøye, anker og havfruer på begge underarmene. Begge så ut som de kunne krige for saken sin.

Jeg tar Jonas hjem til meg, sa Ingrid bestemt.

Mor, du klarer knapt å gå! Hvordan skal du klare et lite barn? Han må jo både ha mat og rene klær!

Så lenge jeg lever, sender jeg aldri Jonas til et barnehjem, svarte hun bare kort.

Bestandig milde Ingrid, nå sterk og bestemtKari ble helt satt ut og pakket stillegående sakene til Jonas.

Onkel Per fraktet både gammelt og ungt hjem. Naboene ristet på hodet:

For ei godhjerta gammel dame, men nå har hun visst mista grepet, ho trenger jo selv hjelp, og nå har ho tatt til seg unge. Dette er jo ikke en kattunge Han trenger oppfølging Hvor var det Kari tenkte seg?

Etter søndagsgudstjenesten ruslet far Ola innom bestemor Ingrid, litt bekymra for hvordan det gikk. Ville han finne Jonas tynn, sulten og ustelt hos ei hjelpeløs gammel dame?

Men i stua var det varmt, ovnen god og rødglødende. En ren og fornøyd liten Jonas satt på sofaen og lyttet til eventyr fra en gammel platespiller. Bestemor sjøl fór smidig rundt i kjøkkenet, penslet bakebrett, knadde deig, slo egg i kremen. Beina hennes bar plutselig lett og raskt igjenakkurat som før hun ble syk.

Far, vet du, jeg baker boller nå Vent litt, jeg skal sende noen varme bakverk med deg hjem til Martha og lille Knut

Far Ola dro hjem i undring og fortalte alt til kona si. Martha satte seg og bladde i den gamle, blå boka i bokhylla, fant det hun lette etter og leste:

«Gamle Gerd hadde levd et langt liv. Alt var bak henne: håp, drømmer, følelseralt sov under snøhvit dyne. Det var på tide å reise dit hvor det ikke er sykdom, sorg eller sukk En snøfull februarkveld ba Gerd lenge foran bildene sine før hun la seg i senga og sa: Hent presten, nå skal jeg dø.

Ansiktet hennes ble like hvitt som snøen utenfor. Familien hentet presten, hun fikk skrifte og nattverd, og lå så der i senga, ikke et måltid eller en slurk vann på en hel dag, pusten hennes knapt hørbar.

Så smalt døra i gangen. Et fryktelig barnegråt, kald luft inn.

Hysj, her er bestemor døden nær!
Jeg får da ikke stoppet en baby, hun kom akkurat til verden og skjønner ikke at man må være stille

Barnebarnet, Runa, kom hjem fra barselavdelingen med sitt nyfødte barn. Alle andre var på jobbbare døende Gerd og fersk småbarnsmor i huset. Runa hadde ikke ordentlig melk enda, var uerfarenbabyen skrek så det skar gjennom marg og bein og gjorde dødssøvnen umulig.

Gamle Gerd løftet hodet, så forvirret og borte ut, men det klarnet i blikket. Hun satte seg opp i senga, svaiet de magre føttene ut på gulvet og famlet seg til tøflene.

Da familien kom hjem, forventet de å finne en avdød eller døende bestemor. I stedet sto Gerd i stua, kvikk som aldri før, dandert rundt med det fornøyde barnebarnet. Å dø, det kunne hun da ikke, hun hadde jo fortsatt husarbeid og et nytt liv å hjelpe frem.»

Martha lukket dagboka, smilte til mannen sin og sa:

Min oldemor, Vera Gerdsdatter, hadde så lyst til å se meg vokse opp at hun nektet å dø. Hun sang: Men å dø, det får vi vente medjeg har fortsatt ting å gjøre hjemme!

Hun levde i ti år til, var til uvurderlig hjelp for mamma og for meg, sitt elskede oldebarn.

Og far Ola smilte varmt tilbake til kona si.