Kjærligheten som ikke vises frem Anita kom ut av stua med en bøtte full av grisefôr og gikk irritert forbi mannen sin, Geir, som for tredje dag på rad drev og pusset på brønnen. Han skulle absolutt skjære ut mønstre for at det skulle bli pent – som om han ikke hadde noe bedre å gjøre! Kona styrer på med gårdsarbeidet, mater dyrene, mens han står der med stemjernet og smiler, ypperlig fornøyd med seg selv og alle sponene. Hva slags mann har Gud sendt henne? Ikke et kjærlig ord, aldri banker han neven i bordet, han bare jobber stille, av og til kommer han bort og stryker henne over den lyse og tykke flette – det er all den kjærligheten hun får. Men hun drømmer jo om både «morgenrøde» og «svanedrømmer»… Hun ble stående og tenke på sin kvinneskjebne, og var nær ved å snuble over gamle Bamse, hunden, på tunet. Geir var raskt på pletten og hjalp Anita opp, før han strengt sa til hunden: – Hva er det du surrer med, vil du skade husfruen vår? Bamse ruslet ydmykt inn i hundehuset igjen. Anita forundret seg over hvordan dyrene alltid forstår mannen hennes. Hun hadde spurt Geir om det en gang, og han hadde bare svart: – Jeg elsker dyr, og de svarer med det samme. Anita lengtet også etter kjærlighet– å bli båret på hender, hvisket varme ord i øret, og fått blomster på puta hver morgen… Men Geir var gjerrig med kjærlighet, og hun begynte nesten å tvile på om han overhodet elsket henne. – Gud velsigne dere, nabokjerringer! – ropte naboen Per over gjerdet – Geir, holder du fortsatt på med de utskjæringene dine? Hvem bryr seg om det? – Jeg vil at barna mine skal vokse opp til gode mennesker, mens de ser på det vakre rundt seg, svarte Geir. – Ja, men du må jo først få barn! – lo naboen og blunket til Anita. Geir så bedrøvet på kona, og Anita skyndte seg flau inn i huset. Hun hadde ikke hastverk med å få barn ennå, var ung og vakker og ville leve litt for seg selv først – og mannen hennes var ikke akkurat den mest maskuline. Men naboen – så flott han var! Høy, bredskuldret, riktig kjekk. Og når han traff henne på tunet, pratet han så varmt at det kilte i magen: «Solstrålen min, lyse due…» Neste morgen drev Anita kua ut på beite og møtte Per ved grinden: – Anita, min lyse due, hvorfor unngår du meg? Er du redd? Får ikke nok av å se på deg, blir nesten svimmel! – Kom til meg om morgengryet. Når mannen din drar på fisketur, så kom til meg, da skal jeg vise deg kjærlighet og gjøre deg til den lykkeligste på jorda. Anita rødmet, men svarte ikke og hastet forbi. – Jeg venter på deg, hvisket han etter henne. Hele dagen tenkte Anita på Per. Hun lengtet etter kjærlighet og ømhet, og han så på henne med et brennende blikk, men hun klarte ikke å bestemme seg. Det var jo ennå tid til soloppgang neste dag… Om kvelden fyrte Geir opp badstua og inviterte naboen til å bade. Per var fornøyd – slapp å fyre selv og sparte ved. Sammen lå de og slo hverandre med bjørkeris og nøt det. Etterpå satte Anita ut et lite glass hjemmebrent og mat, før hun kom på at det sto sylteagurker i kjelleren. Hun gikk ned og tok en krukke, og da hun kom opp igjen, stoppet hun ved døren, for hun hørte stemmer innenfra og ble stående og lytte. – Hvorfor er du så forsiktig, Geir? – hvisket Per. – Bli med meg, du vil ikke angre. Der er det enker som vet å ta vare på en mann, pene er de også! Ikke som den grå musa di, Anita. – Nei, Per, – svarte Geir lavt, men bestemt. – Jeg trenger ingen andre, vil ikke engang tenke på det. Min kone er ikke noen grå mus, hun er det vakreste som finnes på jorda. Jeg ser ingen solskinn, bare hennes øyne, den slanke kroppen hennes. Kjærligheten til henne fyller meg som en elv om våren, men jeg klarer ikke å si ømme ord, klarer ikke forklare hvor høyt jeg elsker henne. Jeg vet hun blir lei seg for det, og jeg er redd for å miste henne – jeg kunne ikke leve en dag uten henne, ikke engang puste uten henne. Anita ble stående, helt stille, med hjertet dunkende i brystet og en tåre på kinnet. Så løftet hun hodet, gikk inn til gutta og sa høyt: – Gå du, nabo, og trøst enkene – her i huset har vi viktigere ting å gjøre. Vi har ingen til å se på Geirs utskjærte vakre ting enda. Tilgi meg, kjære mann, for mine dumme tanker, for min blindhet – jeg hadde lykken i hendene uten å skjønne det. Nå er det nok bortkastet tid… Neste morgen gikk ikke Geir på fisketur.

Kjærlighet er ikke for utstilling

Jeg gikk ut fra stua med en full bøtte grise­for og passerte irritert mannen min, Eirik, som for tredje dag på rad syslet med brønnen. Han ville ha utskjæringer på lokket for at det skulle bli ekstra pent akkurat som om han ikke hadde annet å finne på! Her jobber jeg i huset, mater dyra, og der står han med stemjern i hendene, full av spon og bare smiler mot meg. Hva slags mann har Gud gitt meg? Han sier aldri noe ømt, aldri smeller han neven i bordet, han bare arbeider stille. Av og til kikker han på meg og lar hånden gli kjærlig gjennom flette­kransen min det er alt. Skulle ønske han kunne kalle meg “solstråle” eller “søte due”…

Jeg sto der og tenkte på kvinnekåra mi, da jeg så vidt ikke snublet over gamle Bamse. Eirik var lynraskt borte hos meg, tok et tak og satte blikket alvorlig på hunden:
Bamse, du får ikke gå og snuble mellom beina på matmor, du kan jo skade henne.

Bamse la skamfullt ørene tilbake og ruslet mot hundehuset. Jeg har alltid vært forundret over hvor godt dyr forstår Eirik. Spurte ham om det en gang, og han svarte bare:
Jeg elsker dyr, og de elsker tilbake.

Også jeg tenkte på kjærlighet. Drømte om å bli båret over dørstokken, høre kjærlige ord hvisket i øret, få en liten blomst på puta hver morgen… Men Eirik var sparsom med ømhet. Noen ganger tvilte jeg på om han i det hele tatt var glad i meg.

Gud signe dagen, nabokjerring! ropte Olav over gjerdet Jaså, Eirik, du driver ennå på med de snirklete mønstrene dine? Hvem skal egentlig bry seg om hvordan den brønnen ser ut?

Jeg vil at barna mine en dag skal vokse opp med sans for skjønnhet, svarte Eirik.

Ja, men de barna må dere jo først skaffe, lo Olav og blunket til meg.

Eirik så trist på meg. Jeg måtte rødme og skyndte meg inn. Barneønsket hadde jeg ikke hast med jeg var jo fortsatt ung og vakker, ville ha litt mer tid for meg selv, og mannen min var så… kjedelig. Olav, derimot høy, bredskuldret, flott! Og så prater han så varmt, som en mild regnskur som sier: “Regndråpe, solstråle min…” Hjertet stanser litt når jeg ser ham, men jeg skynder meg alltid unna. Jeg hadde jo lovet å være trofast da jeg giftet meg og mamma og pappa lærte meg å ta vare på familien. Men hvorfor har jeg likevel lyst til å stjele et blikk mot vinduet for å se om Olav er ute?

Neste morgen gikk jeg ut med kua til beite, og traff Olav ved porten.
Åh Ragnhild, dueblå øyne dine får meg ør, hvorfor holder du deg unna meg? Kom til meg i morgen grytidlig. Når din Eirik tar båten til fisking, så kom til meg da skal jeg skjemme deg bort med kjærlighet som du aldri har fått! Du skal bli lykkelig, lover jeg.

Jeg rødmet, kjente hjertet slå voldsomt, men gikk bare videre uten å svare. Jeg venter, ropte han etter meg.

Hele dagen gikk tankene mine til Olav. Hvor lyst jeg hadde på kjærlighet, hvor sjarmerende han var… Men jeg klarte ikke bestemme meg. Det var jo ennå nesten et døgn til soloppgang…

På kvelden fyrte Eirik opp badestua. Han ba Olav inn til badstue, og Olav takket glad ja da slapp han jo å fyre selv og spare ved. De satt inne og slo hverandre med bjørkeris, stønnet fornøyd. Da de var ferdige, gikk de ut i forrommet for å kjøle seg ned. Jeg satte frem en karaffel med hjemmebrent og litt snacks på bordet, men kom på at jeg hadde glemt å ta opp syltede agurker fra kjelleren. Jeg gikk ned, tok med meg glasset og skulle akkurat til å gå inn til dem igjen, da jeg hørte samtalen deres gjennom den åpne døra og ble stående stille og lytte.

Eirik, du er altfor forsiktig, hvisket Olav. Bli med meg, du angrer ikke! Der er det enker så vakre at du glemmer både tid og sted! Ikke som kona di, grå og kjedelig…

Nei, Olav, svarte Eirik lavt men bestemt. Jeg vil ikke ha noen andre, vil ikke en gang tenke på det. Min kone er ikke noen grå mus, hun er den vakreste dama jeg vet om. Ikke finnes vakrere blomst på denne jord, ingen bær er søtere. Når jeg ser på henne, kjenner jeg ikke sola, bare øynene hennes og den myke kroppen. Jeg elsker henne mer enn ord kan si, men jeg klarer aldri å få det ut. Derfor tror hun kanskje at jeg ikke bryr meg. Men jeg er redd for å miste henne, for uten henne klarer jeg ikke leve én dag.

Jeg ble stående, hjertet dunket hardt i brystet, tårene rant. Så rettet jeg ryggen, gikk inn og sa høyt:
Du får heller gå til enkene og jage bort ensomheten, nabo. Vi har viktigere ting å gjøre her hjemme, jeg og mannen min. Ingen har ennå fått nyte godt av all denne skjønnheten Eirik har laget. Unnskyld meg, elskede mann, for dumme tanker og at jeg var blind jeg hadde lykken i hendene og så det ikke. Kom, vi har sløst nok tid nå.

Neste morgen, da sola sto opp, dro ikke Eirik ut på fisketur.