Gå og aldri kom tilbake
Gå vekk, hører du? hvisket Mikkel med tårer i øynene. Gå, og kom aldri tilbake! Aldri.
Med skjelvende hender løsnet gutten den tunge jernlenken, dro så Berta mot porten, åpnet den på vid gap, og forsøkte å dytte henne ut på grusveien.
Hun forsto ikke hva som hendte. Ble hun virkelig jaget bort? Men hvorfor? Hun hadde da ikke gjort noe galt
Gå, vær så snill, gjentok Mikkel og omfavnet hunden. Du kan ikke bli her. Han kommer straks tilbake, og da
I det samme slo ytterdøra opp, og ut på trammen veltet en drukken Erik, med øksa i hånda.
*****
Om menneskene bare ante hvor tøft livet på gaten kan være for en hund som aldri valgte det selv kanskje ville flere sett annerledes på dem. Kanskje ville flere kjent medlidenhet, og ikke bare forakt og irritasjon slik det ofte er.
Men hvordan skal folk egentlig forstå hvilke prøvelser våre firbente venner møter, og hva de gjennomgår? Hvordan kan de vite?
For hundene kan jo ikke fortelle. De kan ikke klage over skjebnen sin. All sin smerte bærer de inni seg.
Men la meg fortelle dere en historie. En historie om kjærlighet, svik og trofasthet
Det begynte med at Berta ikke var ønsket allerede som valp. Hva hun hadde gjort for å mislike sin første eier vites ikke. Kanskje det var bare fordi hun eksisterte?
Denne eieren fant ikke på annet enn å kjøre den to måneder gamle valpen til nærmeste tettsted og Ja, han forlot henne rett ved veikanten. Ingen gang gadd han å kjøre henne inn til bygda, hvor kanskje noen ville tatt henne inn. I stedet la han lille Berta fra seg ved hovedveien og dro tilbake til byen.
Langs den veien dundret biler, busser, lastebiler og alt mulig annet forbi i full fart. Et skritt feil, så ville valpen lett blitt påkjørt. Kanskje var det akkurat dét eieren håpet på.
Og selv om det ikke skjedde, hvordan skulle hun klare seg uten mat og vann? Et lite liv, alene og forkommen.
Men akkurat den dagen var lykken med henne. For Berta møtte på Mikkel.
Det hadde seg nemlig slik at på akkurat denne dagen fikk Mikkel en splitter ny sykkel av faren sin, og gutten han hadde akkurat fylt fjorten dro ut for å prøve den.
Ikke sykle utenfor bygda, ropte Mari, moren, da Mikkel satte seg på sykkelen og tråkket i vei med gutteaktig iver. Hørte du det, gutten min?
Ja, mamma svarte Mikkel høyt. Det går så bra sååå
Men Mikkel syklet likevel ut av bygda. For bygdeveiene var fulle av hull vanskelig både for gående og syklende. Men ut mot riksveien, som nylig hadde fått ny asfalt, fristet det å sykle fort, med vinden i ryggen.
Dessuten var det sjelden trafikk der på en søndag. Folk holdt seg hjemme.
Da Mikkel nesten hadde nådd hovedveien, var akkurat klar til å snu, så han valpen ved veikanten, løpende frem og tilbake som forvirret. Hun kastet seg mot hver bil, men vek unna i siste øyeblikk. Det var vondt å se på.
Hva er det egentlig med den hunden? Hva gjør hun der? tenkte Mikkel, hoppet av sykkelen og gikk varsomt bort til den vesle krabaten.
*****
Mamma, pappa, se hvem jeg har funnet! smilte Mikkel da han kom inn døra. Noen har kastet henne ut ved veien. Kan vi beholde henne? Hun er så snill.
Har du syklet utenfor bygda, Mikkel? utbrøt Mari. Jeg ba deg jo om å la være!
Mamma, jeg bare Jeg dro bare til veien og snudde, svarte sønnen skyldbevisst. Og, som du ser, det var ikke forgjeves. Hadde jeg ikke plukket opp denne valpen, kunne hun dødd.
Og du da? sukket Mari. Tenkte du ikke på deg selv, gutten min? Barna skal ikke være alene på veien. Uansett ikke på sykkel.
Jeg lover, det skjer ikke igjen, ærlig. Men hva med valpen? Kan vi beholde henne? Jeg skal ta vare på henne. Jeg har jo alltid ønsket meg Og dessuten har jeg bursdag i dag.
Bursdag, ja ristet Mari på hodet. Noe sånt! Du burde fått deg en god blåflekk, så mye som du ikke hører på oss.
Mikkel klemte valpen tett inntil seg, i frykt for at foreldrene ville ta henne fra ham.
Åh, Mari, la gutten være han har jo bursdag, brøt faren, Erik, inn. Han var litt lystig i tonen, kanskje på grunn av noen glass «Linie». Fjorten år er han nå! Husker du ikke alt vi fant på i den alderen? Og han har funnet en flott hund. Ikke en tynn og pjuskete, dette er en skikkelig vakker skapning. Hun kan vokte gården vår. Behold henne, Mikkel. Jeg har ingenting imot det.
Vel, hvis pappa sier ja, så sier jeg også ja, smilte Mari og så på sønnen.
Hurra! Takk! Dere er de beste foreldrene i verden!
Mikkel var overlykkelig. Samme dag ga han henne navnet Berta.
Riktignok hadde han først trodd det var en guttehund, men så viste det seg fort at det var en tispe. Snill. Kjærlig. Mikkel og Berta fikk straks et helt spesielt bånd.
Han glemte nesten alt om den nye sykkelen, og nå var de sammen dagen lang hvor han gikk, fulgte Berta etter.
Det virket som om lykken skulle vare. Valpen ble reddet, Mikkel fikk en venn han lenge hadde drømt om (i det skjulte, for faren hans var streng og ikke så glad i hunder).
Foreldrene gledet seg over å se sønnen så glad.
Men alt skulle ikke vare. Seks måneder tok det før ulykka kom.
Det begynte med at Erik, Mikkels far, mistet jobben på meieriet, og søkte trøst i spriten.
Han drakk tungt. Hele nødsparken som han og Mari hadde satt av, forsvant i ølbokser og akevitt. Mors bønnfalling og tårer hjalp ikke. Tvert imot, hun irritert ham bare mer.
Snart begynte Erik å true med knyttnevene mot kona, og etter hvert for de minste ting. Tomt kjøleskap, lekk tak, dyre sigaretter og brennevin alt var Maris skyld. Å forklare at ansvaret var hans prella bare av.
Jeg? Jeg skyld? brølte Erik.
Men ansvaret var hans eget. Ingen tvang ham til å drikke. Han kunne fått seg jobb i byen som sjåfør, eller lagermedarbeider dersom det knipet. Guttungen skulle jo begynne på universitetet snart.
Men Erik ville ikke reise til byen. Og etter at bruket stengte, fantes det ingen ordentlig jobb igjen i bygda.
Mari! Hvor har du gjemt spriten denne gangen? drønnet det fra soverommet om morgenen.
Hun gjorde hva hun kunne for å stoppe ham, men uten hell. En motbemerkning og det ble bråk, ofte med øredøvende smell og stygge ord. Berta krøp sammen over at moren forlangte at Mikkel aldri skulle blande seg. Slik unngikk han også juling Erik slo hardt.
Da gikk Mikkel ut til Berta, strøk henne over hodet og stirret stille mot huset der foreldrene skjelte.
Berta slikket tålmodig bort saltet på kinnene hans og så, liksom han, mot døra.
En dag gikk det galt også for Mikkel. Moren hadde gått for å handle, og han lekte ute på tunet med Berta da Erik ropte på ham, grep ham hardt i armen og langet ut en rungende lusing én til, og én til
Mikkel bet tenna sammen så lenge han orket, men til slutt gråt han av smerte og prøvde å rive seg løs. Grepet hans var sterkt som et skruestikke.
Da var det Berta alltid snill og rolig, som plutselig brølte til, bjeffet mot Erik med all kraft. Familien ble paff. Mikkel benyttet anledningen, dro hånden løs og sprang bort.
Men Erik vaggende mot inngangen, sinnet lysende i øynene. Mikkel skjønte han kom tilbake, og da med noe verre. Hva skulle han gjøre?
Gå vekk, hører du? hvisket Mikkel gråtkvalt. Gå, og ikke kom tilbake! Aldri.
Med skjelvende hender løsnet han jernlenken, dro Berta mot porten, åpnet den, og dyttet henne ut på veien.
Hun skjønte ikke. Ble hun kastet ut? Men hvorfor? Hva hadde hun gjort galt
Gå, vær så snill, sa Mikkel, klemte henne. Du må, pappa kommer straks og
I samme stund sprang Erik ut i trappa, med øksa hevet, vinen dikterende blikket.
Mikkel! skrek han. Hvorfor har du sluppet hunden løs? Har du fått beskjed om det?
Ikke gjør det, pappa, stotret Mikkel og rygget.
Skrekkhendt var han klar til å løpe avgårde med Berta men kunne ikke forlate moren alene med udyret.
Hva sa du? brølte Erik.
Ikke rør hunden, pappa. Gå og sov det av deg. Du er jo ikke deg selv engang
Ikke røre henne? skrek Erik. Hun bjeffer på meg! Jeg gav henne mat, men hun glefser! Jeg skal ordne opp, så skal jeg lære deg respekt for voksne! Fryktløs unge!
Han vraltet framover, snublet, grep trestolpen og styrtet ned trappa.
Hent henne!
Erik, ikke gjør det ropte Mari, som akkurat kom fra butikken. Hun er bare en valp! Du dreper henne!
Slutt med maset! Den bikkja skal skjønne hvem som bestemmer her! Mikkel, ta henne hit!
Nå var det ingen tid å miste.
Mikkel vendte seg mot Berta, så henne inn i øynene, kysset henne på det svarte, våte snuten og dyttet henne ut på veien:
Gå! Gå nå! Og tilgi oss, Berta Jeg ville ikke at det skulle bli sånn.
Sirius brølte Erik, da han skjønte sønnen satte henne fri.
Og Berta, et siste blikk til Mikkel, satte kursen mot skogkanten.
Det var det eneste stedet hun kunne gjemme seg.
«Ikke kom tilbake, Berta, ellers dreper han deg!» ropte Mikkel bak henne.
Hva som hendte videre, så ikke Berta.
Håpet bare at de hun var mest glad i Mikkel og Mari ville klare seg.
*****
Fra det øyeblikket gikk det Nei, ikke én måned, ikke ett år. Sju lange år har gått siden Berta forlot tunet. Sju år levde hun i håpet om et mirakel.
Hun trodde og håpet den dagen ville komme, da hun møtte Mikkel igjen.
Men håpet ble svakere for hvert år. For Mikkel og Mari hadde for lengst forlatt bygda.
Først et halvt år etter at hun flyktet, våget Berta seg tilbake. Forsiktig skjøv hun opp porten ingen vakthunder bjeffet, og bak lå huset nedbrent og forlatt. Ingen Mari, ingen Mikkel, ingen Erik (som Berta slettes ikke savnet).
Hun kom tilbake et par ganger men fant aldri noen hjemme. Men hun følte på seg at det ikke hadde skjedd dem noe vondt. De hadde nok bare flyttet. Bare hvor, og til når, det visste ikke Berta.
Nå var det ikke lenger noe hjem å komme til. Hverken for Berta eller for dem.
Så hun vandret fra bygd til bygd i over ett år. Til hun ble funnet ved veien, av en gammel mann. Akkurat ved den samme bygda hvor hun vokste opp.
På villstrå, du? lo den gamle, med grått hår og skjegg. Vil du bli med meg hjem?
Berta ble med. For hun hadde ikke noe valg.
Gubben, selv om han hadde sans for ei flaske, viste seg å være en god mann.
Han matet henne med suppe, grøt, sukkerbein han spart ikke på kronene hennes skyld.
Han tok henne med på jobb. Nattevakt på gravlunden. Først syntes Berta det var skummelt mellom alle gravene, men hun ble vant med det etter hvert. Hun ble også vant til Nikolai. Ensom var han, men han var snill.
Når han drakk, ble han ikke til et beist slik Erik hadde nei, han sukket tungt og fortalte Berta om alt som hadde gått galt i livet hans. Kone som hadde reist, datter som ikke lenger ville vite av ham. Ikke lykkes han med noe.
Da la Berta seg tett inntil, snuten mot leggen, og lyttet. For hun forsto det betyr noe for et menneske å bli hørt.
Og da det igjen ble stille, tenkte hun på de lykkelige dagene på Mari, på Mikkel. Bare Erik forsøkte hun å glemme for alltid.
Men under en runde på gravlunden oppdaget hun hans grav.
Først trodde hun ikke sine egne sanser han hadde vært død lenge, men hun kjente lukta. Av hat og alkohol.
Hva tør du her borte? spurte Nikolai, da han så henne ved en bestemt grav. Erik, ja Ja, han brant inne, sies det.
Berta så forbauset på den gamle.
Ja visst. Kona og sønnen reiste til byen Gud være lovet. Men denne drakk seg fordervet. Bøndene sier han behandlet familien sin grusomt. Kanskje fikk han som fortjent. Men, om de døde, taler vi vel bare vel eller tier Kom, vi går.
Slik bodde Berta hos Nikolai nesten fem år. Så døde han også, og Berta sto igjen alene.
Hva nå? Hun var blitt gammel, ingen ville ta henne inn.
Så hun ble på kirkegården. Mat fant hun innimellom, og hun bestemte seg for her fikk hun vente på døden. Ikke hadde hun bruk for noen ny eier. Nikolai var mer en sorgens venn enn en herre.
Etter enda en tid, da den første snøen falt, skjedde det utenkelige.
Som vanlig sirklet hun rundt etter noe å spise, men stoppet og lyttet stemmer? Uvanlig på en søndag. To mennesker, mann og kvinne. Og de sto ved Eriks grav.
Berta snek seg nærmere, nysgjerrig.
Jeg sa jo, Oda, at dette var en dårlig idé. Hva gjør jeg her? Jeg vil ikke ha noe med far å gjøre etter alt han gjorde. Nå snakker du om tilgivelse Tilgi for at han sendte moren min i graven altfor tidlig?
Det må du, Mikkel Tilgi og gi slipp. Hvor lenge skal du plages av mareritt? Som bestemor sa bare slipp tilgivelsen til, så blir det lettere. Far var din far, alkoholisert tyrann eller ei. Med så mange drømmer om ham, lider han. Du må tilgi.
Hva vet du om sånt?
Bestemor fortalte meg det. Tilgi, så blir alt lettere for deg og ham.
Kanskje du har rett
Mikkel så mot graven, trakk pusten dypt og sa:
Jeg tilgir deg, far. For meg, for mor, og for Berta Det var leit at jeg måtte jage min beste venn på grunn av deg. Jeg håper det gikk bra med henne.
Men Berta sto stille bak ham og trodde ikke sine øyne.
For det var virkelig ham! Hennes elskede menneske.
Årene hadde gått. Han var blitt voksen, men hun kjente ham straks igjen.
Ville han kjenne henne igjen?
Mikkel snudde seg brått, som om han hadde følt blikket hennes.
Hva er det, Mikkel? spurte Oda bekymret. Du ser ut som du har sett et spøkelse!
Ikke et spøkelse men en hund, svarte han tankefullt.
Det finnes da mange hunder på kirkegårder. Ble du skremt?
Jeg tror jeg tror jeg har sett henne før Vent nå
Han tok noen steg mot Berta. Ventet. Tok noen steg til stadig sikrere.
Berta logret svakt, kom noen steg nærmere.
Så, på et blunk, løp de mot hverandre. Oda ble stående perpleks da Mikkel kastet seg ned på huk og omfavnet sin hund, første gang på sju år. Berta la labbene på skuldrene hans og slikket ansiktet hans vått av glede.
Drømmen hennes var endelig oppfylt. Gjenforent med sin venn, sin gutt, som hun hadde ventet på i alle disse årene.
*****
Klart tok Mikkel med seg Berta hjem. Hun fant straks tonen med kjæresten hans.
De ble en liten familie først tre, så fire (en dag kom Berta med en forfrossen liten kattunge, som Mikkel og Oda tok inn uten diskusjon), til sist fem da sønnen Niklas kom til verden.
Senere pusset Mikkel opp huset hjemme i bygda, og hver sommer dro hele familien på landet.
Alt de sammen hadde gjennomgått Mikkel og Berta så var de lykkelige.
