SKJEGG GRÅTT, MEN SJELA GOD
«Du har lurt meg hele tida! Jeg gir opp denne korrespondansen. Skuffet over damer, altså. Hvordan kunne du late som så lenge og lyve meg rett opp i fjeset? Jeg vurderte faktisk å fri, og så ødelegger du alt. Kan jo ikke starte et felles liv med løgn og mistenksomhet! Ha det. Skriv meg aldri mer. Kommer ikke til å svare. Din tidligere gentleman.»
Et sånt brev fikk jeg fra en engelskmann. Jeg hadde skravlet med Connor på e-post i et år. Vi nærmet oss et møte, der borte hos ham i Sheffield. Men, nei da… Ble ikke noe av ham.
Da var jeg førtini. Skilt for lengst. Ungene og barnebarna levde sitt eget liv. Jeg ville kjenne meg som kvinne for en siste gang før livet glapp mellom fingrene. Årene løp fortere enn Sognsvann-ekspressen. Hver sin hobby blant barna, hver sin stue. Jeg gidder jo ikke bare sitte hjemme og mimre over gamle blinkskudd. Blir jo surdeig i sjela av sånt, og plutselig sitter man der med kilometervis sokkestrikking og broderte laken. Venninnene var parkert i ekteskap, bundet til hus og peis. Alle potensielle «friere» på jobben nøye vurdert, men ingen fikk førstepri.
Så etter råd fra kollegaen min fikk jeg den lyse ideen å prøve en datingside. Kan jo neppe bli verre, tenkte jeg.
Lang profil, satte meg selv i et godt lys, la ved et heldig bilde ja, jeg var klar for flaks! Satt og ventet på noe magisk. Ikke pushy man må jo holde standarden oppe.
Et par uker senere lander én, og kun én, e-post i innboksen min. Jeg leser spent, midt i mitt koselige rekkehushjørne på Kampen. «Vel, vel, en engelskmann, 59 år, næringsdrivende, skilt og har to voksne sønner.» Bildet: Dress, skjorte og flott hus. Vil gjerne bli kjent. Og kanskje, tenk om, så frir han en dag.
Jada, lykken kommer lett bare å skrive brev med tunga rett i munnen… Jeg sang nesten «Ja, vi elsker» av glede. En del av meg ville svare «Klar, jeg kan komme til Sheffield og gifte meg når som helst, eller hvordan det nå foregår hos dere borte i regnværet…» Men, kalte det «trenger å tenke meg om litt», altså må jo spille hard to get!
«Det er mange interessenter, Connor, alle får ikke svar med det samme. Håper du forstår.»
Connor var eksemplarisk; forståelsesfull og taktfull. Han svarte at «det skjønner jeg, slik ei dame som deg kaprer sikkert mange hjerter, inkludert mitt eget». Jeg følte jeg fløy på små skyer etter slike komplimenter fra utlandet.
Vi fikk raskt en åpen, fortrolig tone. Det føltes som vi var skapt for hverandre. Bare synd vi kom til verden hver vår på feil side av Skagerrak. Connor kalte meg «Min mystiske rose», jeg kalte ham «Min gentleman». Jeg ble avhengig av Connors ømme e-poster livet føltes halvt uten dem. I hodet var jeg allerede gift, tuslet rundt i et stort hus og delte lange frokoster med drømmemannen. Desto mer vi skrev, jo nære ble vi.
Jeg sa det rett ut til barna (du vet sønnen Magnus og datteren Live): «Snart flytter jeg ut, dere får arve leiligheten, jeg sier opp jobben.» Barna, upolerte som alltid, jordet meg brått:
«Mamma, vi kjenner deg ikke igjen. Pensjon rett rundt hjørnet, og så skal du gifte deg med en fremmed? Helt bak mål. Hva skal du der borte med ham? Før du vet ordet av det, har han gråstarr og høy puls, tråkker til doen fem ganger om natta, og du får bli sykepleier og hushjelp resten av livet. Orker du at han sutter og syter gjennom vinteren? Slapp av, mamma, drit i engelskmennene.»
Men barnas pekefingre bryr jeg meg ikke om. Lysten til å bli en lady var ustoppelig! Jeg gjorde klar ny garderobe, ny sveis, øvet på bordskikk, ventet på visum… Og SÅ midt i den store forventningen dette bedritne brevet fra Connor: «Du er ingen mystisk rose, men ei vanlig jugeløve. Skriv ikke, jeg svarer ikke!»
Jeg var forvirra. Når har jeg løyet? Hvilken ulykksalig sprettbønne kunne han sikte til? Jeg skrev likevel til Connor. Hørte ikke snurten på et HALVT ÅR.
Når jeg først hadde slått meg til ro med strikkepinnene igjen, og var i ferd med å annullere fremtidsplanene barna hadde for leiligheten, DA kommer det plutselig e-post fra «Min gentleman»:
«Mystiske rose, tilgi meg! Jeg var lenge på sykehus og sa farvel til livet. Alt var usikkert. Ville ikke uroe deg. Ga min sønn, Oliver, beskjed om å svare på mine vegne. Ba ham være hyggelig. Men ifølge ham kuttet du plutselig all kontakt. Hvorfor?
Nå er jeg frisk, og ser fram til å invitere deg hjem til meg som kone.»
Jeg leste brevet om og om igjen før jeg begynte å gråte. Hvilket svar kunne jeg gi? Det var tydelig at Oliver ikke var spesielt lysten på stemor fra Norge. Han hadde stemplet meg som løgner til faren.
Jeg tygde lenge på det, før jeg bestemte meg: ikke noe svar til Connor. Se for deg: jeg ruller med koffert til Sheffield, og der sprer Oliver rottegift i havregrøten, eller visker faren fulle øret med løgnhistorier om meg. Og hvem vil vel ikke tro på sønnen sin først? Før jeg vet ordet av det, kastes jeg ut fra slottet. Hva skal jeg med sånt bråk? De får rydde opp i sitt eget slektstre.
Dessuten, barnebarna mine skal begynne på skolen nå til høsten. Noen må jo hjelpe dem med lesing og matte. Og jeg burde dra på hytta, plante tomater, klippe gress, vanne blomster… Det er tross alt hjemme en hare verdsetter busken mest.
Nå får det være nok dating for en stund. Det stjeler bare alt overskudd. Livet går jo sin jevne (men ubønnhørlige) gang.
«God dag, nabo! Hadde aldri trodd jeg skulle se deg her, det er lenge siden sist! Har du fått for mye å gjøre, eller har du rukket å bli gift, a?» spøkte hyttenaboen min, trykket nesa mot gjerdet.
«Hei, Nikolai! Jeg har savnet deg, jeg», svarte jeg. «Du har vel ikke gått hen og gifta deg i mellomtida, du da? Kan du hjelpe meg å kløyve ved? Te og kake i kveld om du gidder. Har haugevis å ta igjen her ute.»
Nikolai flirte lurt: «Du, Anniken, hvordan skulle jeg rukket det når bruden er borte hele året?»
«Hva betyr det?» sa jeg og vippet på hodet, men skjønte innmari godt hva han mente.
«Gift deg med meg da, Anniken. Nå kjenner vi jo hver eneste rynke hos hverandre. Som ordtaket sier: gammelt tre knirker, men lever lenge.»
Jaja, min beiler har kanskje grått skjegg, men ei dårlig sjel er det ikke!
Nikolai og jeg har vært lykkelig gift i sju år nåVi sto der, mellom bjørkene og verneskoene hans, og lo til rugbrødsmulene spratt fra matpakken min. Jeg tok ham i hånden, den var grov og trygg.
«Nikolai, tror du ikke vi har det best her blant stubber og små barn, kaffekopper og ved? Jeg vil heller være din kjerring på Toten enn noen mystisk rose i Sheffield.»
Han nikket, smilte skeivt mens solskinnet lå i rynkene hans.
«Da sier vi det sånn,» svarte han, «og jeg setter på vannet.»
Så tok vi hver vår kubbe og bar inn, med latteren som følgesvenn og jeg tenkte: Her, midt i gamle, knirkete stuer og blåbærlyng, ligger lykken pent pakket inn. Den kom ikke i en dress på e-post, men i et nabosmilet jeg nesten hadde glemt å se.
Og den kvelden, med søte kaker og varm te, ble det aldri mer snakk om Sheffield eller jugeløver. Bare om gamle minner, framtidsplaner, og kanskje om bryllup på brygga neste sommer, med bjørkeløv i håret og barnebarna som brudepiker.
Sjel og skjegg, sammen grå, men livet det gløder enda.
