Jeg har avlyst bryllupet.
Ja, det er helt riktig. To uker (!!) før den dagen vi har planlagt i måneders løp, har vi valgt lokaler, laget detaljerte planer og reservert alt ned til minste punkt. Salen i Oslo er booket, et orkester fra Norges Musikkorps har øvd på programmet, fotografen har skrevet en minuttdetaljert tidsplan, og brudekjolen henger i skapet hvit, pen, akkurat den jeg så for meg første gang jeg prøvde den på. Vi har også funnet leilighet lys, liten men koselig, der vi skulle flytte inn rett etter vielsen og starte vårt «nye liv».
Hvorfor avlyser jeg alt?
Fordi brudgommen plutselig bestemte seg for at han kan løfte hånden mot meg.
Ikke tro at vi er sekulære eller løssluppne. Vi har fulgt kristne normer, holdt oss beskjedne, og har aldri berørt hverandre. Våre møter har alltid vært høflige, respektfulle, innenfor tradisjonens rammer. Jeg trodde virkelig at han var en mann som kunne bygge et ekteskap på ære, mykhet og gjensidig støtte.
Men så, på en helt vanlig dag, midt i stresset som hele bryllupsplanleggingen skaper, løfter han stemmen. Først er det et skarpt rop, høyt og helt annerledes enn hans vanlige rolige tone. Ett sekund senere kommer et klokkende slag et ekte slag som får synet mitt til å mørkne.
Ja, du hørte riktig.
Den samme eksamensglade, velrenommerte mannen fra Universitetet i Bergen, den «ideelle» forskeren, den kultiverte intellektuelle som alle snakker om, slo meg to uker før bryllupet. En såkalt modell for andre.
Den sanne siden av ham kom frem. Kanskje den alltid har vært der, men gjemt bak en maske av respektabilitet, fromhet og ærbødighet. I et øyeblikk av raseri viste han hvem han egentlig er og det var ikke en mann som kan beskytte og ta vare på.
Er jeg på en eller annen måte lettet over at dette skjedde? Ja. Så ille som det høres ut, har jeg reddet meg selv. Det er bedre å se monsteret før ekteskapet enn å leve med det resten av livet, fryktende for hvert lite pust han tar.
Men å beskrive hva som skjer med familien min etter avlysningen er for stort. Det er en virvelvind av følelser, anklager, spørsmål, konstant prat med naboer og bekjente. Det eneste jeg kan si er at det er utrolig tungt.
Jeg er knust.
Jeg trenger terapi.
Noen ganger føler jeg at jeg bare vil ha et sterkt beroligende middel, kanskje noe som kan få meg til å sove bort smerten for alltid.
Fordi i stedet for støtte får jeg følelsen av å være familiens skam. Som om jeg har ødelagt noe. Som om jeg skulle ha tålt mer. Som om det er min skyld, skjønner du?
Sjelevennen min er knust i tusen små biter. Jeg lever i en slags tåke, som om alt rundt meg skjer utenfor meg. Smerten er dyp, helt i kjernen av mitt «jeg». Av og til fanger jeg meg selv i tanken på å forsvinne, å la meg oppløse i luften, å forsvinne fra en verden med så lite medfølelse og forståelse.
Likevel har jeg ikke skrevet dette for ingenting. Det er en viktig beskjed.
Hvis du, selv et minutt før bryllupet, føler at mannen du har valgt ikke kan holde seg i krise,
hvis du ser at han har et temperament som kan eksplodere,
hvis det er selv den minste sjanse for at han kan løfte hånden mot deg,
stå opp og avlys alt.
Stopp.
Gjør en stopp.
Det spiller ingen rolle hvor mange kroner du har brukt.
Det spiller ingen rolle hvor mange som blir skuffet, sjokkert eller sinte.
Det spiller ingen rolle hva slekt, naboer eller venner sier.
Det virker for meg mye klokere å ta en pause nå enn å ende opp som en kvinne som blir slått fra første dag i ekteskapet og kanskje resten av livet.
Og meg? Jeg ber ikke om medlidenhet. Jeg vil bare være takknemlig om du ber for at jeg skal komme meg. At jeg en dag kan føle meg hel igjen. At jeg en dag kan bygge en ekte familie, den drømmen alle kvinner har. En familie hvor kjærligheten er myk, ikke frykt. Hvor hånden er til støtte, ikke til slag.
Kanskje vil jeg en dag tro på kjærligheten igjen.
