Første gang jeg gifter meg i 55
Det er nå fem år siden jeg og min mann holdt bryllupet. Jeg er 60 år, han er 65. Det er ikke rart at jeg giftet meg da jeg var 55; i dag kan nesten alt skje. Det merkeligste er at dette er mitt første ekteskap og også min manns første.
Jeg hadde aldri planlagt å gifte meg. Da jeg var ung, før jeg fylte tjue, forlot kjæresten meg han het Sverre. Han dro i femte måned av svangerskapet mitt. Først tenkte jeg, Gud, tilgi meg, jeg vil avslutte alt, men så tok jeg meg sammen og sverget at jeg aldri skulle gifte meg igjen. Jeg ville ikke ha en ny svikefulle mann som kunne løpe sin vei ved første mulighet.
Jeg holdt ordet. Datteren min vokste opp, giftet seg, fikk barnebarn, og jeg fortsatte som en sta esel å leve alene. Jeg kunne lett ha sagt at menn aldri kom meg i nærheten. Men jeg er sta: når jeg bestemmer meg for noe, gjør jeg det. En enslig tilværelse har gjort meg tøff og litt grov, uten de vanlige kvinnelige trekkene.
Skjebnen er likevel uforutsigbar, og jeg vil fortelle hvordan én mann likevel klarte å trekke meg under bryllupsgarden.
Da jeg gikk av med pensjon, begynte jeg, som mange pensjonister, å dyrke grønnsaker i hagen. Jeg arvet en liten hytte på landet med en liten tomt fra foreldrene. Jeg pendler med tog fra Oslo til Lillehammer; turen tar litt over en time, så jeg tar med meg en kryssordavis og tiden flyr av gårde. En ettermiddag, på en av stoppestedene, setter en mann og en kvinne tydelig et ektepar seg ved siden av meg, og også en liten, skrøpelig eldre herre.
Først er det stille. Så hører jeg min nabo, en kvinne med myk stemme, si: Sverre, skal vi stikke innom barna og hjelpe dem? Du er jo far
Først blir stemmen hennes druknet av togets dundrende sus.
Er du gal, tenker hun, vil du at jeg skal krype på knærne foran de dumme?
Deretter starter hun å kjefte på mannen og barna, og jeg får et blikk på naboene mine. Mine øyne hviler på det rasende ansiktet til den høylytte mannen og jeg blir kaldskjelven. Det er Sverre! Den samme Sverre som forlot meg gravid for mange år siden. Han har ikke endret seg; bare ansiktet er mer rynkete og hardt. Han er fortsatt like høy som da jeg var ung. Sverre ser meg ikke, men da han merker blikket mitt, roper han hysterisk: Hva stirrer du på! Snu blikket bort, ellers får jeg deg i øyet!
Jeg står fastfrosset. Hendene og beina vil ikke lytte; enten av overraskelse eller frykt. Så skjer det noe overraskende. Den lille, eldre mannen som sitter overfor meg, reiser seg bestemt mellom meg og Sverre og siger med fast stemme: Hvis du ikke slutter å fornærme kvinner, får du ta opp kampen med meg. En mann som snakker sånn med kvinner er søppel for meg Jeg skal bøye deg som et fårhorn!
Jeg får hjertet til å hoppe i halsen. Hvilket fårhorn? Sverre vil knuse det med fingrene!
Jeg forbereder meg på å forsvare min beskytter, men da trekker Sverre seg sammen, krøller skuldrene sine, og mumler noe utydelig. Da forstår jeg at denne «helten» bare kan vise styrke foran kvinner, men trekker seg tilbake foran en ekte, modig mann. Jeg kjenner tårer presse på.
Alt skjer så raskt, som i en film der tretti år flyr forbi på ett minutt.
Sverre og hans kone går av toget etter to stopp, og jeg begynner å gråte. En tomhet og avsky fyller meg.
Selv tårer kan ikke ødelegge ditt vakre ansikt, sier min beskytter med et smil. Nå virker han ikke lenger som en liten fyr med neglene i været; han sitter der som en ekte, modig mann. Han heter Fjøril Henriksen, pensjonert offiser.
Slik møter jeg min fremtidige, litt sene ektemann. Plutselig innser jeg at jeg for første gang på mange, mange år ønsker å gifte meg, vil føle meg elsket.
Det skjer.
Fjøril og jeg er lykkelige sammen. Livet plasserer visdom på rett sted, uansett alder. Selv senhøsten i livet kan fylles med kjærlighet og glede.
