Uncategorized

15. desember 2025 Kjære dagbok, I dag fikk jeg vite at den merkelige jenta på første etasje egentlig

— Lise, har du mistet forstanden i dine eldre dager? Barna dine er jo allerede i skolealder, hva skal du med bryllup? — slik sa søsteren min da jeg fortalte henne at jeg skal gifte meg.

14. november 2024 Kjære dagbok, I dag fikk jeg en melding fra søsteren min, Ingrid, som nesten fikk meg

Uncategorized

024

GLEM MEG FOR ALLTID

GLEM ALT OM MEG FOR ALLTID Glem at du noen gang har hatt en datter, sier hun som om hun kutter av, min

Uncategorized

015

BRANNEN HAR INNTATT FARESONEN

Kjære dagbok, La kona di bli på hytta en stund til, kom en bestemt stemme fra kjøkkenet. En venninne

Uncategorized

039

To livsvalg: En historie om kjærlighet og valg

Den barnløse kjerring er ikke lenger en kjerring, men bare en halvkjerring, sier svigermoren min, mens

Uncategorized

012

Min sønn har et fantastisk minne. Allerede i barnehagen kunne han alle tekstene til juleforestillingene utenat, så for oss var det alltid en overraskelse helt til siste dag hvilket kostyme han faktisk skulle ha – barna ble jo syke, og han kunne erstatte hvem som helst fordi han kunne alle rollene. Til juleavslutningen fikk femåringen min rollen som agurk. Dagen før fikk jeg vite dette, løp og kjøpte en grønn t-skjorte, farget kartong og satt hele natten og sydde grønne shortser, limte sammen en salathatt av kartong og lagde en nydelig agurkhale av ståltråd og grønt stoff. Pappa skulle følge på selve dagen, noe som ikke helt ga meg ro i sjelen, så det ble nøye instruering om hvordan han skulle kle på sønnen og feste hatten, lest opp for pappa før jobb. Midt i vakten ringte barnehagelæreren med skjelvende stemme – hovedrollen hadde blitt syk, og i morgen skulle sønnen min plutselig være… Kolobok! På mitt nervøse spørsmål om ikke Kolobok kunne ha på seg… agurkkostyme, falt det en talende stillhet i røret. Jeg ringte mannen min på jobb for å fortelle om krisen. Med sprudlende stemme (som burde fått meg til å ane ugler i mosen allerede da) sa han at det ikke var noe problem. Han skulle ta med seg to kirurgvenner – tre kirurger er det ultimate teamet som fikser hva som helst! De tøffe karene dro hjem til oss for å ordne det hele (min intuisjon må ha vært svært syk den dagen!). Klokken ni på kvelden, etter en hektisk dag på fødeavdelingen, ringte jeg hjem. Sønnen min svarte og fortalte at de hadde kjøpt en hvit t-skjorte, pappa limte gult kartong, onkel Vova lagde mat, og onkel Vladik lo. En time senere meldte sønnen min at han skulle legge seg, onkel Vladik hadde klippet ut en sirkel i gult kartong og tegnet øyne, onkel Vova åpnet en boks med sylteagurker, og pappa hikstet av latter. Ved midnatt ringte jeg igjen. Mannen min sa at onkel Vova og Vladik var utslitte av å lage Kolobok og sov nå, men det var noen små detaljer. Kolobok var ved en feil limt fast av onkel Vova – med superlim – på den hvite t-skjorten, og det ble veldig skjevt. Derfor, da onkel Vladik slet mesterverket løs, revnet t-skjorten. Så de sydde gule sirkelen fast med kirurgisk tråd på den grønne agurkt-skjorten. Men det ble kjempefint, selv om jeg knapt kan forestille meg hvordan. Dessuten fikk Kolobok tretti tenner, så han smilte med åpent gap, men fant ikke nok hvit kartong til to av tennene. (Ingen fare, sa jeg – det er det ingen som legger merke til blant tretti tenner.) Så jeg kunne jobbe i fred – min sønn ville ha det flotteste kostymet! Og hvem var det som snorket? Det var onkel Vladik, som hadde klippet tenner av kartong så lenge at han sovnet i stolen. Hele natten hadde jeg dårlige anelser. Jeg ba sjefen på mine knær på morgenmøtet om å få gå, bare en liten time, til sønnens juleavslutning. Jeg kom litt for sent… Fra festsalen ljomet latter og hylende gråt. Jeg åpnet døra… Ved juletreet prøvde Kolobok å hoppe. Et digert, gult, måneformet ansikt på sønnens bryst strakte seg fra hake til knær. Dette monsterets øyne stirret i hver sin retning. Tre lange, horisontale kirurgiske sting over øynene så ut som dype livserfarne rynker på Koloboks panne. Ekstra underholdende var de to manglende fortennene i det åpne smilet. Det så ut som en svært gammel Kolobok, rammet av et hardt liv – kanskje nylig løslatt fra et russisk fengsel… Hele dette kirurg-arbeidet ble toppet av en munter, salatgrønn agurkhatt med ståltrådshale og stoff, rett på hodet til Kolobok. Akkurat da begynte sønnen min å fremføre diktet: “Hvor ellers får dere se en slik som meg?…” (fortsettelsen var at bare i eventyret eller på juleavslutning kan man se slikt, men på det tidspunktet lo publikum ukontrollert og barnehagelæreren falt sammen på huk med latteranfall…).

Sønnen min har alltid hatt et fantastisk minne. I barnehagen kunne han utenat alle replikkene til julespillene

Uncategorized

Hvordan kunne hun?! Uten å spørre! Uten å rådføre seg! Tenk å finne på noe sånt: å komme inn i noens leilighet og begynne å bestemme som om det var sitt eget hjem! Ingen respekt! Kjære Gud, hvorfor må jeg oppleve dette? Hele livet har jeg tatt vare på henne, og dette er takken! Hun ser ikke engang på meg som et ordentlig menneske! – Nina tørket tårene, – hun synes visst livet mitt er forferdelig! Hun burde heller ta en titt på sitt eget! Sitter der i ettromsleiligheten sin og tror hun har fått tak i lykken. Ikke har hun en ordentlig mann, ikke en ordentlig jobb – bare hjemmekontor. Hva lever hun egentlig av? Og så skal hun lære meg hva som er riktig og galt? Jeg har for lengst lagt bak meg det hun så vidt har begynt å forstå! Den siste tanken fikk Nina til å hoppe opp fra stolen. Hun gikk ut på kjøkkenet, satte på kjelen, og stilte seg ved vinduet. Da hun så ut over det festpyntede, lysende bybildet, begynte hun å gråte igjen: «Alle forbereder seg til nyttår, bare jeg har ikke noe å feire… Alene, som alltid…» Vannkokeren pep. Nina, fordypet i tankene, la ikke merke til det engang… Hun var tjue da moren, i en alder av 45, fikk en datter til. Nina undret seg: hvorfor trengte moren alt det styret? – Jeg vil ikke at du skal bli helt alene, forklarte moren, – det er så godt å ha en søster. Du vil skjønne det en dag. – Jeg skjønner det nå, sa Nina likegyldig, – men bare vit at jeg ikke kommer til å passe på henne. Jeg har mitt eget liv. – Ikke nå lenger, svarte moren med et smil. Ordene viste seg å bli profetiske. Den lille jenta var bare tre år da moren døde… Faren gikk bort enda tidligere. Alt omsorg for lillesøsteren falt på Nina, som i praksis ble som en mor for Natasha. Til hun var ti, kalte lillesøsteren henne «mamma». Nina giftet seg aldri. Søsteren var ikke grunnen; det dukket bare aldri opp den rette mannen som kapret hjertet hennes. Det var heller ikke så lett å møte noen – Nina gikk aldri ut, søkte ikke moro: bare hjem, jobb og søster, om og om igjen… Hun ble voksen på et øyeblikk etter foreldrenes død. Hele livet sitt viet hun søsteren: hun oppdro henne, sørget for utdanning. Nå er Natasha voksen, bor for seg selv. Skal gifte seg. Hun er ofte innom Nina: søstrene står hverandre nær, selv om de er svært forskjellige i alder, gemytt og verdenssyn. Nina, for eksempel, er altfor forsiktig og sparsom. Leiligheten hennes har blitt et lager av gamle, unyttige ting. Let litt, og du finner sikkert en kåpe hun brukte for ti år siden, mye slankere den gang. Eller kvitteringer fra to tusen og noe. På kjøkkenet hos Nina florerer det av sprukne kopper, hakkete kjeler, stekepanner uten håndtak. Hun bruker dem ikke lenger, men kaster ingenting – tenk om det blir bruk for dem? Ikke har hun pusset opp heller – ikke kosmetisk, ikke delvis. Ikke fordi hun ikke har råd, men fordi tapeten fortsatt holder. Vanen med å spare på alt for søsterens skyld har satt sine spor. Natasha er helt motsatt: blid, lett og ledig. Hjemme hos henne er det bare det nødvendigste. Ingen lagre, kun det som trengs. Hun har til og med en regel: «Hvis jeg ikke har brukt en ting i løpet av et år, skal den ut!» Derfor er det lyst, åpent og luftig hjemme hos Natasha. Gang på gang foreslo hun til Nina: – Kom, vi gjør litt oppussing! Vi kan gå gjennom tingene dine, snart har du ikke plass til deg selv her engang. – Jeg skal ikke kaste noe, og jeg vil ikke forandre på noe, svarte Nina, – jeg trenger ingen oppussing. – Hvordan kan du si det? Har du sett gangen din? De tapetene har eksistert siden tidenes morgen! Det er som å gå inn i en kjeller. Alt gammelt rot stjeler jo energi, du aner ikke hvor mye! Det er ikke bra, det kan gjøre deg syk, forsøkte Natasha å overtale. Men Nina ristet på hodet, som alltid. Da bestemte Natasha seg for å gjøre oppussingen selv – som en overraskelse! Så skulle Nina få se forskjellen på før og etter. Hun valgte gangen, den delen med minst møbler og ting. En uke før nyttår, mens Nina jobbet nattevakt, kom Natasha og samboeren hennes til leiligheten (søstrene hadde nøkkel til hverandre) og hengte opp nye tapeter. De mørke, grove veggene ble til vårgrønt med gullmønster. Så satte de alt på plass, for Natasha turte ikke kaste noe av søsterens ting, og dro hjem. Nina, som ikke ante noenting, kom hjem og gikk straks ut igjen – hun trodde hun tok feil dør. Sjekket nummeret. Det stemte… Hun gikk inn igjen. Og skjønte alt. Natasha! Hvordan våget hun?! Nina slo nummeret til søsteren, kjeftet henne huden full og la på. En halvtime etter sto Natasha i døra. – Hvem ba deg?! – utbrøt Nina på trappa. – Jeg ville bare glede deg, Ninochka. Se så fint det er blitt: lyst og rent, forklarede Natasha. – Ikke tro du kan bestemme i mitt hjem! – Nina klarte ikke roe seg. Hun kastet skarpe ord mot Natasha. Til slutt orket Natasha ikke mer: – Nå er det nok. Lev i rotet ditt som du vil. Jeg kommer aldri inn hit igjen! – Sant gjør vondt, hva? Flykter du? – Jeg synes bare synd på deg, svarte Natasha stille og gikk… Hun har ikke ringt på en uke. Slik har aldri søstrene kranglet før. Og nå er det snart nyttår. Skal de virkelig feire hver for seg? Nina gikk ut i gangen og sank ned på en krakk. «Det har faktisk blitt mer plass her,» tenkte hun og forestilte seg Natasha og Sasha som la tapet, hvor nøye de hadde vært, ikke en eneste rynke, og hvordan de så for seg overraskelsen i ansiktet hennes. «Hvorfor ble jeg så sint? Det er jo mye finere nå. Lysere. Og jeg er glad innerst inne. Kanskje søsteren min har rett?» Plutselig ringte telefonen… – Ninochka, – Nina hørte at Natasha gråt, – tilgi meg. Jeg ville ikke såre deg. Jeg ville bare glede deg… – Ikke tenk på det, jenta mi, jeg er ikke sint lenger, – Nina gråt også av følelsene, – og jeg har ingenting å tilgi. Tapeten er fantastisk, og etter nyttår begynner vi å rydde ordentlig – hvis det går greit for deg, da. – Selvfølgelig! Jeg hjelper gjerne! Hva med i dag? Det er jo nyttår… Jeg klarer ikke tanken på å feire uten deg… – Ikke jeg heller… – Så kom da! – utbrøt Natasha gledestrålende – Alt er klart: ekte juletre, lyslenker, levende lys. Akkurat som du liker. Og ikke stress: jeg har laget nesten alt ferdig. Jeg trodde helt til det siste at vi skulle møtes i kveld, sammen. Ta det med ro – Sasha kommer og henter deg. Nina gikk bort til vinduet igjen. Nå så hun på den festpyntede byen med helt nye øyne. Hun så ut, og tenkte: «Takk, mamma… For søsteren min…»

«Hvordan kunne hun?! Uten å spørre! Uten å rådføre seg! Man må jo være helt ute, komme inn i andres leilighet

Uncategorized

Oppskriften på lykke… Hele oppgangen fulgte spent med da de nye beboerne flyttet inn i leiligheten i andre etasje. Det var familien til en avdelingsleder ved den viktige fabrikken i den lille provinsbyen vår. – Hvorfor velger de å bo i det gamle bygget? – undret pensjonisten Nina Andrejevna til venninnene sine. – Med de kontaktene kunne de nok fått seg en splitter ny leilighet i et nybygg. – Ikke døm ut fra deg selv, mamma. Hvorfor nytt når vi har en ordentlig “stalinleilighet” her, med høyt under taket, store og separate rom, stor entré og en romslig balkong – nesten som et ekstra værelse! – svarte den tredve år gamle og fortsatt single Anette med markant sminke. – Dessuten fikk de telefon med én gang, og det er bare tre av ni leiligheter i blokka som har fasttelefon her… – Hele tiden skal du bare skravle i telefonen, – irettesatte moren, – nå har du virkelig gått naboene på nervene. Ikke finn på å besøke disse nye, de er seriøse folk og travle… – Så seriøse er de da ikke, det er unge folk, de har ei datter på ni, Natasha heter hun, – svarte Anette uskyldig, – de er nesten på min alder, kanskje fem år eldre bare. Naboene viste seg å være høflige og blide. Lida jobbet på skolebiblioteket, mens Ivan allerede kunne skilte med ti års fartstid på fabrikken. Alt dette fortalte Anette ute i bakgården om kvelden, når hun slo av en prat med kvinnene som moren pleide å sitte sammen med. – Og hvor vet du alt dette fra? – spurte damene nysgjerrig. – Du burde blitt politi, du! – Jeg går jo innom for å ringe, de sier ja i motsetning til noen andre… – hintet Anette om ganger hvor naboene hadde nektet henne adgang, fordi hun brukte halve kvelden på venninne-prat i telefonen. Sånn ble Anette kjent med innflytterne, og hun ringte ofte både venner og kolleger fra deres telefon, og satt gjerne i timevis. Hun dukket enten opp nystriglet eller i koselige morgenkåper, opplagt på vennskap med ekteparet. En dag merket hun at Ivan demonstrativt stengte døren til TV-stua når hun kom inn for å ringe. Dette gjentok seg flere ganger. Anette smilte likevel til Lida etter samtalen, takket for seg, og stakk nesen inn på kjøkkenet, men Lida svarte alltid med et nikk og ba henne lukke døren etter seg. – Jeg kan ikke lukke selv, jeg har mel på hendene, – sa Lida, – og hos oss går døra i lås selv – fransk lås. – Å, så det er baking på gang igjen? Deilige bakverk stadig hos dere… Jeg kan ikke sånt, – sukket Anette. – Ja, det blir ostefylte boller til frokost i morgen, men rekker ikke å bake på morgenen, så jeg gjør det nå, – smilte Lida og vendte seg tilbake til deigen. Anette rynket på nesen og forlot dem misfornøyd over manglende interesse for nærmere kontakt. – Hør, Lida, jeg vet det kan være vanskelig å be henne om å la være, – nevnte Ivan, – men telefonen vår er stadig opptatt om kveldene, og vennene mine får ikke tak i oss. Det blir for mye… – Ja, jeg har også merket at hun føler seg veldig hjemme her – nesten litt for mye. Det får være måte på… – svarte Lida enig. Samme kveld satt Anette igjen i gangen, velstelt og klar for en prat med sin venninne. – Anette, blir du ferdig snart? Vi venter en viktig telefon, – sa Lida etter ti minutter. Anette nikket, avsluttet samtalen, men trakk så en sjokoladeplate frem fra lomma: – Jeg har med noe søtt! La oss ta en kopp te sammen, for å bli bedre kjent. Hun gikk ut på kjøkkenet og la sjokoladen på bordet. – Nei, vær så snill, ta den bort. Natasha ser det, blir fristet – men hun har allergi, så her i huset er sjokolade tabu, – forklarte Lida. – Hva? Tabu? – rødmet Anette. – Jaja, jeg ville jo bare takke. – Ingen grunn til takk, men det holder nå med telefonpraten, med mindre det virkelig haster – lege, nødnummer… da må du ringe, selvfølgelig! Men ellers ikke, beklager. Mannen min skal ha samtale fra jobben, og Natasha gjør lekser… Vi prøver å ha det rolig, håper du forstår. Anette tok sjokoladen med seg og gikk uten et ord. Hun skjønte ikke hvorfor de behandlet henne slik, og bestemte seg for at Lida bare var sjalu. – Hun skjønner vel at jeg er yngre og penere, – forklarte hun moren, – derfor oppfører hun seg sånn… Jeg ville jo bare være hyggelig! – Du er sta og har ikke skjønt det – du kan ikke trenge deg inn i andres familieliv. De trenger ikke dine samtaler, og hjemmet deres er ikke et fellesrom. Nå har du fått klar beskjed. Og så blir du sur, og begynner med sjalusi attpåtil. Finn deg en mann, få din egen telefon, så får du se hvem som kommer til deg for å ringe, – sa Nina Andrejevna. Siste forsøk på kontakt tok Anette da hun en dag kom med notatbok for å be om oppskriften på Lidas osteboller. – Kan du ikke diktere meg oppskriften? Jeg burde lære sånne ting nå, – spurte hun ivrig. – Du bør heller spørre din egen mor. Foreldre kan mye, – svarte Lida overrasket, – dessuten gjør jeg alt på slump, har aldri hatt nøyaktige mål… Hendene gjør jobben av seg selv etter hvert, – smilte Lida, – og nå har jeg dårlig tid. Du får spørre mamma! Anette rødmet igjen og gikk hjemover. Klart hun visste at morens gamle kladdebok, full av salater, kjøttkaker og til og med minner om russisk aspik, sto dypt i kjøkkenskapet. Bakst, som moren hennes ofte laget før, fylte mange sider. Selv hadde hun ikke lyst til å bake, og moren, som kjempet mot overvekt og høyt blodtrykk, bakte sjelden nå. Men likevel tok Anette frem kladdeboken, og bladet likegyldig til hun fant akkurat den oppskriften hun trengte, til stor overraskelse for moren. – Har du tenkt å bake? – utbrøt Nina Andrejevna. – Hvorfor er det så merkelig? – spurte Anette og brettet inn siden i boka. – Har du og Slava funnet sammen igjen? Jeg trodde det var slutt mellom dere, sånn som med alle dine tidligere kjærester, – undret moren. – Nei da, jeg bestemmer selv, – svarte Anette irritert. – Det skulle tatt seg ut. Du er jo moden for giftemål, – innrømmet moren. – Hva var det du så etter i boka? Kanskje jeg kan hjelpe? – Det er ikke nødvendig, jeg forbereder meg mentalt, – svarte datteren. Men noen dager senere, da moren kom hjem etter kveldsvandringen, slo duften av nystekte bakevarer imot henne. – Hvor i alle dager kommer denne lukten fra? Kaker i ovnen? Nå har du falt for noen, det er sikkert, – utbrøt moren. – Ikke rop så hele blokka hører, – gliste Anette, – kom, smak heller! Og dette er ikke kaker, men deilige osteboller. Tradisjonelle. Kjelen putret, bordet var dekket. Moren smakte – de var nydelige. – Du har talent, – sa moren, – det er lenge siden vi bakte sånn sammen, men dette har du ikke glemt. Virkelig bra, jenta mi. – Er du sikker eller bare snill nå? – spurte Anette. – Smak selv, det er absolutt spiselig! – svarte moren, og brukte farens gamle uttrykk om mat som var vellykket. – Nå får jeg snart be Slava på te og osteboller. Tror du han liker dem? – Garantert! Det var sånn jeg fikk din far på kroken også – han elsket ostebollene mine! – lo moren. – Bak og inviter, så går jeg til naboen og ser film. Det er på tide du blir fornuftig. Kjoler og krøller alene får ikke menn til å bli værende. Etter dette kom kjæresten hennes stadig på besøk, de kranglet mindre, og moren ble vant til at datteren nå tilbrakte mer tid på kjøkkenet – og Slava hjalp også til under latter og glede. Da datteren endelig fortalte at hun og Slava hadde levert inn ekteskapsmelding, ble Nina Andrejevna rørt til tårer: endelig… Anette forandret seg. Hun gikk ned i vekt for å se bra ut til bryllupet. Slava spurte stadig: – Nå har du sluttet helt å bake osteboller? Men kanskje du baker noen til bryllupet? Før den hjemmefeirede vielsen forberedte Anette, moren og tanten i to dager, selv om det kun skulle komme cirka tjue – mest nære slektninger. Ungeparet bosatte seg i et eget rom i treromsleiligheten, og et år senere hadde alle i blokka fått egen telefon. Anette var fornøyd, ringte alle i begynnelsen, men nå gikk det mye fortere: – Oi, Rita, jeg kan ikke snakke – deigen er ferdighevet, og Slava kommer snart hjem! Snakkes! Hun sprang til kjøkkenet der deigen hadde blåst seg opp til en luftig pute. Anette var allerede gravid, snart klar for permisjon, men hun slappet ikke av – hun bakte og lagde mat til mannen, og selv elsket hun hjemmelagde osteboller. Så gott! Og mannen forgudet henne, for den gode baksten og varmen hjemme.

Vet du, hele oppgangen fulgte spent med da de nye naboene flyttet inn i leiligheten i andre etasje.

Uncategorized

Fikk sønnen min til å skille seg — og nå angrer jeg …

Barnebarnet mitt ble levert på døra igjen av svigerdattera, sukket naboen min, Liv, da vi møttes i trappeoppgangen i blokka.

Uncategorized

«Hva mener du, du skal ikke ta deg av sønnen til min sønn?» – svigermors utbrudd bryter stillheten – For det første, jeg snur ikke ryggen til Igor. La meg minne om at det er jeg som etter jobb, som en skikkelig kone og mor, tar kveldsskiftet med matlaging, klesvask og husarbeid her hjemme. Jeg kan selvsagt hjelpe til og gi råd, men å ta på meg det fulle foreldreansvaret har jeg ikke tenkt. – Altså, hva mener du – skal du ikke det? Er du en sånn hykler, altså? – Du da, Rita! Hvem gidder å jobbe gratis? – Som forventet klarte ikke Svetlana, som på klassefesten fortsatt elsket å diskutere og kritisere alt og alle, å la være å slenge med leppa. Tiden da Rita ikke visste hva hun skulle svare, var for lengst forbi. Nå stod hun støtt i seg selv, og lot ikke sjansen gå fra seg til å sette Svetlana på plass. – Bare fordi du må bekymre deg for penger, betyr det ikke at alle andre har samme problem, – trakk hun på skuldrene. – Jeg arvet to leiligheter i Oslo av pappa. Den ene bodde vi i før foreldrene mine skilte seg, og den andre fikk jeg fra farfar gjennom pappa. Leieinntektene, som du skjønner, er ikke akkurat småpenger her i byen – jeg har det greit og kan unne meg litt luksus, så jeg må ikke ta den første jobben jeg får bare for lønna. Det var jo derfor du gikk fra å være lege til butikkansatt? Det var strengt tatt en hemmelighet. Rita hadde lovet å ikke si det til noen. Men hvis Svetlana ville holde det skjult, burde hun kanskje tenkt over hva hun sa. I hvert fall ikke kalt Rita dum offentlig. Trodde hun virkelig at ingen ville reagere? Hvis noen er dum her, så er det ikke Rita. – Butikkansatt, seriøst? – Du lovte å holde tett! – hveste Svetlana krenket, grep veska og stormet ut av restauranten med tårer i øyekroken. – Fortjent, – kommenterte André etter et par sekunders stillhet. – Ja, endelig. Hun har vært nok mas. Hvem inviterte henne egentlig? – spurte Tanja. – Jeg samlet jo alle, – beklaget tidligere tillitsvalgte Anna. – Jeg vet hun ikke var hyggelig på skolen, men folk kan jo forandre seg. Trodde jeg. Noen gjør det. – Men ikke alltid, – konstaterte Rita med et lite skuldertrekk. Alle lo, og etter hvert ble Rita utspurt om jobben sin. Nysgjerrigheten var forståelig, ikke mange kjenner til hennes yrke (og man ønsker det egentlig ingen), og det finnes mange myter og misforståelser. Rita forklarte og opplyste, steg for steg. – Hvorfor hjelpe dem i det hele tatt, om det ikke finnes håp? – spurte en tidligere klassekamerat. – Hvem sier det? Hør her, jeg har en gutt på fem. Under fødselen fikk han oksygenmangel og har nå forsinket psykisk utvikling. Prognosen er heldigvis god – han begynte bare å snakke litt sent, og må følges opp av logoped og nevrolog nå. Men han har gode sjanser for å gå i vanlig klasse og klare seg fint seinere i livet. Hadde ingen brydd seg, ville situasjonen vært en annen. – Skjønner. Du kan altså velge bort pengejag, og gjør noe samfunnsnyttig, – oppsummerte Valter. Samtalen dreide deretter inn på klassekameratenes familier og liv. Plutselig følte Rita seg iakttatt. Hun ristet det av seg, men fornemmelsen kom tilbake, så hun kastet et blikk rundt – ingen som så på henne. Hun slappet av blant gamle venner, og glemte snart den rare følelsen. En uke etter klassefesten. Tidlig om morgenen, Rita skal på jobb, men finner bilen sin sperret på parkeringen. Hun ringer nummeret i vinduet på den andres bil. Masse unnskyldninger og et løfte om å flytte bilen straks. – Beklager så mye, jeg fant bare ikke en annen plass! Jeg heter forresten Marius, – sier en ung og blid mann. – Rita, – svarer hun. Marius har en sjarmerende ro over seg, klærne, parfynet, oppførselen – alt vekker umiddelbart sympati, og hun sier ja til en kaffedate. Så ble det flere dater. Tre måneder senere kunne hun ikke se livet for seg uten Marius. I tillegg hadde både moren hans og sønnen fra et tidligere ekteskap tatt henne hjertelig imot. Gutten hadde særskilte behov, men Rita, med sin faglige bakgrunn, fant fort tonen med Igor. Hun hjalp til med tips og metoder for å styrke forholdet mellom far og sønn og bidra til bedre sosial utvikling. Etter et års forhold flyttet de sammen. Rita tok med seg sakene sine til Marius og Igor, og leiligheten sin leide hun ut via samme byrå som de to i Oslo. Det var nå de første varsellampene blinket. Først bagateller – «kan du hjelpe Igor å kle på seg?» eller «kan du være med ham en halvtime mens jeg handler?» Helt greit så lenge hun hadde overskudd og tid, og hun trivdes med Igor. Men etter hvert ble forespørslene mer og mer krevende. Så Rita måtte ta en prat med Marius: hans sønn er først og fremst hans ansvar. Hun kunne bistå, men ikke ta mer enn en femtedel av ansvaret for Igor, spesielt siden hun jobbet med barn med særskilte behov til daglig. Marius forstod. Men rett før bryllupet begynte han og moren å diskutere sønnens rehabiliteringsprogram – tydelig med tanke på at Rita skulle ta seg av det på fritida. – Nå må jeg stoppe dere, – sa Rita bestemt. – Marius og jeg har en avtale: han tar ansvar for barnet sitt. Jeg ber deg jo ikke vaske eller gjøre oppussingsarbeid for moren min – jeg løser det selv. – Det er noe annet, – innvendte svigermor. – Moren din er voksen og bor for seg selv. Barn skal ha omsorg. Tror du virkelig at du kan trekke deg unna Igor etter bryllupet uten at vi reagerer? – For det første, jeg skyver ikke Igor fra meg. Jeg minner om at det er jeg som tar et kveldsskift med husarbeid etter min egen jobb. Men å ta på meg ansvaret for Igors rehabilitering gjør jeg ikke. Han er Marius sin sønn, og det er hans hovedansvar. Jeg kan hjelpe, men ikke ta foreldrerollen fullt ut. – Hva mener du, du skal ikke? Er du virkelig sånn dobbeltmoralsk? Du kan stå på fest og snakke varmt om jobben din, men når det gjelder å ta deg av et barn, så nekter du? – Hva snakker dere om? – forstod ikke Rita. Så skjønte hun plutselig: Marius’ mor jobbet på restauranten de hadde klassefesten på. Alt gikk opp for henne. – Så dere planla alt dette, bare for å parkere Marius’ syke barn hos meg? – Trodde du virkelig jeg ville satse på en som deg hvis ikke det var for Igor og yrket ditt? – brøt Marius ut. – Uten det ville jeg aldri sett to ganger på deg … – Nei vel? Da slipper du å se mer, – svarte Rita og slengte forlovelsesringen til ham. – Du kommer til å angre, – truet Marius og moren. – Ingen ordentlig mann vil ha en grå mus med dødjobb og null penger. – Jeg har to leiligheter i Oslo, så penger har jeg, – svarte Rita tørt. Deres ansikter forandret seg synlig, og Rita pakket sakene sine. Selvsagt kom tryglingen straks: nå skulle han selv ta ansvaret, aldri mer snakke slik, «unnskyld, elsker deg»… Men Rita trodde ikke på løftene. Hun lo til slutt: «Du lot musa gå, og det spørs om det er jeg som angrer, gitt.» I ettertid lo hun og klassekameratene sammen av hele historien. Og Rita holder fortsatt på håpet om at hun en dag kan møte noen som elsker henne for den hun er, ikke for pengene eller ferdighetene – bare fordi sjelen hennes treffer dem. I mellomtiden nøyer hun seg med jobben og vennene sine. Og vurderer å skaffe katt – de kan nemlig oppdrares, i motsetning til enkelte menn.

Hva mener du med at du ikke har tenkt å ta deg av barnet til sønnen min? stemmen til svigermoren brast