GLEM ALT OM MEG FOR ALLTID
Glem at du noen gang har hatt en datter, sier hun som om hun kutter av, min datter Tuva.
Alt har gått nedover i en fei. Jeg føler både medfølelse for Tuva og for den tidligere ektemannen.
Vi har blitt sett på som en ordentlig familie, full av kjærlighet, forståelse og støtte. Så plutselig faller alt sammen.
Tuva er nettopp blitt femten år en vanskelig alder. Så får hun vite at faren drar til en annen kvinne. Hvordan skal hun forstå det, akseptere det? Tuva sklir nedover en skråning: tvilsomme selskaper, mistenkelige gutter, sprit
Jeg er også i en blindgate. Hva skal jeg gjøre med den tilbakevendende mannen? Kaste ham ut eller tilgi? Tilgi, men hvordan leve videre når mistanken gnager? Jeg har ingen svar.
Sondre har alltid kunnet elske. Vi har kjent hverandre siden skolebenken. Han er en romantiker, kan overraske og begeistre. Jeg blir forelsket i ham helt og holdent. Jeg ser ingen andre muligheter enn Sondre kun han.
Foreldrene mine gir også sin velsignelse: «Du finner ikke en bedre svigersønn».
Vi lager et drømmebryllup som skal bli husket resten av livet.
Hverdagen starter. Sondre vil alltid pynte den. En dag kommer jeg hjem fra jobb, og sengen er dekket med roseblader. Jeg blir overveldet.
Hvorfor denne overraskelsen? kysser jeg ham på kinnet.
Husk, Åse! Den dagen satte jeg meg ved pulten din, og vi ble bedre kjent, ler Sondre.
Å, Gud! Ikke overdriv! svarer jeg, men innvendig jubler jeg. Han husker de små øyeblikkene. Så er han som gull for meg.
Sondre kommer hjem fra en oppdragelse og med en haug av ansiktskrem.
Å, Åse, jeg har fått detaljerte råd om hver krukke og hvert scrubtube. Legg fra deg stekepannene og grytene. Jeg vil ha en velpleid kone, ikke en husholderske, sier han mens han setter meg på sofaen ved siden av seg.
Tiden går, og Sondre forblir kjærlig, omsorgsfull og oppmerksom. Jeg er stolt av ham. Tuva elsker ham.
Vi har et felles familieforetak som går bra, og vi unner oss alt. Livet er enkelt og lykkelig.
Vi må flytte til Oslo, hovedstaden, for nye og bedre muligheter. Vi forlater alt vi eier og drar for å erobre nye horisonter. Alt går som en dans på roser. Foretaket vokser, og vi får kontakt med en forretningskvinne som driver sin egen firma. Vi inngår partnerskap, men om jeg hadde visst hvordan det ender, hadde jeg snudd meg bort fra henne.
Alt er fortsatt fantastisk. Sondre og jeg bestemmer oss for å utvide familien og planlegger et andre barn. Naïve oss.
En dag kommer Tuva hjem fra skolen og spør forsiktig:
Mamma, er faren virkelig på oppdragelse?
Selvfølgelig, finnes det andre muligheter? svarer jeg uvitende.
Vika så ham i butikken, men hun kan ha tatt feil, sier Tuva og skynder seg tilbake til rommet sitt.
Jeg tenker over dette. Vika er Tuvas venninne og har ofte vært i vårt hjem. Jeg ringer Vika.
Hei, Vika! Møtte du onkel Sondre i butikken i dag? Jeg får ikke tak i ham, spør jeg lekende.
Ja, tante Åse, jeg møtte ham. Onkel Sondre var med en jente, de klemte hverandre og lo høyt, beskriver Vika.
Sondre er altså femte dag borte på oppdragelse Jeg bestemmer meg for å vente på oppklaring.
Tre dager senere kommer Sondre hjem, sliten men i godt humør.
Hvordan var oppdragelsen? spør jeg, og prøver å holde samtalen i gang.
Bra, svarer han kort.
Jeg vet alt, Sondre! Det var ingen oppdragelse, du lyver! roper jeg.
Hvorfor tror du det, Åse? svarer han protesterende.
Jeg har vitner til din åpenbare løgn, sier jeg.
Åse, gi meg en liten matpakke fra veien, så kan du slutte å være sur, prøver han å gjøre om det til en spøk.
Jeg vil tro det er en spøk eller en misforståelse, men jeg kjenner sannheten. Jeg har mistet min kjære, ikke sett etter ham, ikke beskyttet ham. En stillhet, spenning og misforståelse henger mellom oss. Tuva merker at det er uro i hjemmet. Barn merker straks endringer i foreldrenes forhold.
Jeg vil ikke grave i Sondres liv, ikke røre hans skitne vasketøy. Det som skjer, skjer. Sondre vil kanskje ikke forlate familien, nå som jeg er gravid.
Men så skjer det uopprettelige: ambulanse tar meg til sykehuset, og jeg mister barnet. Legen forklarer at stresset forårsaket spontanabort. Jeg føler meg som en blottet elektrisk ledning.
Sondre blir stadig mer fri. Han drar snart til den forretningskvinnen. Jeg kunne også kalle henne kvikk.
Det er bare Tuva og jeg igjen. Vi sørger, og verden rister under føttene våre. Jeg vil ikke leve videre, men tenker på Tuva som skulle lide alene. Jeg takker datteren min for at hun hindrer meg i å gi opp. Tuva holder meg i hånden, og vi blir nærmere enn noen gang i denne tunge tiden.
Tuva slutter å lage nattlige opptredener, blir stille og rolig. Hun må beskytte moren. Jeg må lære å leve, puste og snakke med folk igjen.
To år senere dukker min eksmann opp. Jeg kan ikke se ham, han er en fremmed for meg. Smerten han påførte både meg og Tuva er ubeskrivelig. Jeg tar ham inn i huset, men han får ingenting mer enn Tuvas tilstedeværelse. Alt forsvinner som sand mellom fingrene.
Vi står i stillhet, som fremmede.
Hvordan har du det, Åse? spør Sondre, som nå virker mer som en spøk.
Hva vil du ha med oss å gjøre? svarer jeg spottende.
Er Tuva hjemme? spør han, i håp om støtte fra datteren.
Tuva kommer motvillig ut av rommet, krysser armene og ser ned på faren.
Tuva, kjære, tilgi meg, ber Sondre.
Glem du noen gang hadde en datter! svarer Tuva og går bort.
Gjenta? roper jeg på ham.
Sondre forlater rommet.
Våre felles venner forteller at Sondres forlovede tok ham bort fra alt han eide, og han sitter igjen med ingenting. Derfor kommer han til oss, håper på tilgivelse.
Tre år har gått. Tuva studerer på universitetet, jeg jobber i et stort firma. Vi lever rolig, uten lidenskap eller smerte. Jeg drømmer igjen om et lykkelig liv: gifte Tuva med en god gutt, nyte pensjonisttilværelsen, kanskje adoptere en katt eller en liten hund. Jeg er 37 år.
Skjebnen viser meg nå en ny vei. Gjester fra Tyrkia kommer ofte til firmaet vårt. En tyrkisk delegat, Fatih, viser meg tydelige tegn på beundring. Han flommer meg med komplimenter, gir meg grønne blader og omsorg. Jeg blir grepet av denne utradisjonelle mannen. Han er intelligent, utrolig pen og høflig. Snart gifter vi oss.
Fatih vinner over mine foreldre. De er først skeptiske til en svigersønn fra utlandet, men han serverer tyrkisk mat, lager vitser og inviterer dem til Ankara. De gir sin velsignelse.
Min datters godkjennelse betyr også mye. Jeg skal flytte til hans hjemland. Tuva ser meg strålende og forelsker seg, og gir sitt samtykke.
Mamma og Fatih, måtte dere være lykkelige for alltid!
Etter hvert tilgir Tuva den uansvarlige faren og inviterer ham til sitt eget bryllup.
