Min sønn har et fantastisk minne. Allerede i barnehagen kunne han alle tekstene til juleforestillingene utenat, så for oss var det alltid en overraskelse helt til siste dag hvilket kostyme han faktisk skulle ha – barna ble jo syke, og han kunne erstatte hvem som helst fordi han kunne alle rollene. Til juleavslutningen fikk femåringen min rollen som agurk. Dagen før fikk jeg vite dette, løp og kjøpte en grønn t-skjorte, farget kartong og satt hele natten og sydde grønne shortser, limte sammen en salathatt av kartong og lagde en nydelig agurkhale av ståltråd og grønt stoff. Pappa skulle følge på selve dagen, noe som ikke helt ga meg ro i sjelen, så det ble nøye instruering om hvordan han skulle kle på sønnen og feste hatten, lest opp for pappa før jobb. Midt i vakten ringte barnehagelæreren med skjelvende stemme – hovedrollen hadde blitt syk, og i morgen skulle sønnen min plutselig være… Kolobok! På mitt nervøse spørsmål om ikke Kolobok kunne ha på seg… agurkkostyme, falt det en talende stillhet i røret. Jeg ringte mannen min på jobb for å fortelle om krisen. Med sprudlende stemme (som burde fått meg til å ane ugler i mosen allerede da) sa han at det ikke var noe problem. Han skulle ta med seg to kirurgvenner – tre kirurger er det ultimate teamet som fikser hva som helst! De tøffe karene dro hjem til oss for å ordne det hele (min intuisjon må ha vært svært syk den dagen!). Klokken ni på kvelden, etter en hektisk dag på fødeavdelingen, ringte jeg hjem. Sønnen min svarte og fortalte at de hadde kjøpt en hvit t-skjorte, pappa limte gult kartong, onkel Vova lagde mat, og onkel Vladik lo. En time senere meldte sønnen min at han skulle legge seg, onkel Vladik hadde klippet ut en sirkel i gult kartong og tegnet øyne, onkel Vova åpnet en boks med sylteagurker, og pappa hikstet av latter. Ved midnatt ringte jeg igjen. Mannen min sa at onkel Vova og Vladik var utslitte av å lage Kolobok og sov nå, men det var noen små detaljer. Kolobok var ved en feil limt fast av onkel Vova – med superlim – på den hvite t-skjorten, og det ble veldig skjevt. Derfor, da onkel Vladik slet mesterverket løs, revnet t-skjorten. Så de sydde gule sirkelen fast med kirurgisk tråd på den grønne agurkt-skjorten. Men det ble kjempefint, selv om jeg knapt kan forestille meg hvordan. Dessuten fikk Kolobok tretti tenner, så han smilte med åpent gap, men fant ikke nok hvit kartong til to av tennene. (Ingen fare, sa jeg – det er det ingen som legger merke til blant tretti tenner.) Så jeg kunne jobbe i fred – min sønn ville ha det flotteste kostymet! Og hvem var det som snorket? Det var onkel Vladik, som hadde klippet tenner av kartong så lenge at han sovnet i stolen. Hele natten hadde jeg dårlige anelser. Jeg ba sjefen på mine knær på morgenmøtet om å få gå, bare en liten time, til sønnens juleavslutning. Jeg kom litt for sent… Fra festsalen ljomet latter og hylende gråt. Jeg åpnet døra… Ved juletreet prøvde Kolobok å hoppe. Et digert, gult, måneformet ansikt på sønnens bryst strakte seg fra hake til knær. Dette monsterets øyne stirret i hver sin retning. Tre lange, horisontale kirurgiske sting over øynene så ut som dype livserfarne rynker på Koloboks panne. Ekstra underholdende var de to manglende fortennene i det åpne smilet. Det så ut som en svært gammel Kolobok, rammet av et hardt liv – kanskje nylig løslatt fra et russisk fengsel… Hele dette kirurg-arbeidet ble toppet av en munter, salatgrønn agurkhatt med ståltrådshale og stoff, rett på hodet til Kolobok. Akkurat da begynte sønnen min å fremføre diktet: “Hvor ellers får dere se en slik som meg?…” (fortsettelsen var at bare i eventyret eller på juleavslutning kan man se slikt, men på det tidspunktet lo publikum ukontrollert og barnehagelæreren falt sammen på huk med latteranfall…).

Sønnen min har alltid hatt et fantastisk minne. I barnehagen kunne han utenat alle replikkene til julespillene, så vi kunne aldri vite helt sikkert hvilken rolle han fikk det kunne jo hende han måtte hoppe inn for noen som ble syke, han kunne jo alt uansett.

Til juleavslutningen fikk min fem år gamle gutt vite at han skulle være en agurk. Jeg fikk beskjeden kvelden før, så jeg dro til en klesbutikk etter jobb og fant en grønn t-skjorte og litt farget papp. Hele natten satt jeg og sydde grønne shorts, laget en salatgrønn papphatt med en liten stilk av ståltråd dekket med grønt stoff, alt for at han skulle være klar.

Pappaen skulle gå på juleavslutningen, og jeg må innrømme at jeg ikke helt stolte på det, så jeg leste opp instruksjoner på hvordan sønnen skulle kles opp, og hvordan hatten skulle festes alt ble gjennomgått før pappa gikk på jobb tidlig om morgenen.

Midt i vaktbyttet ringer barnehagelæreren meg, stemmen hennes skjelver: «Han som skulle spille hovedrollen er syk, så i morgen blir sønnen din… rundstykket!» Jeg utbrøt stresset: «Men… kan ikke rundstykket bare være kledd ut som en agurk?» Det ble stille i andre enden, sånn underlig mangefasettert norsk stillhet.

Jeg ringte mannen min på jobb og forklarte at det var full krise. Helt overbevisende, og med altfor glad stemme (det burde ringt noen bjeller hos meg), svarte han at dette var ingen problem! Han skulle ta med to kollegaer begge overleger hjem til oss, og tre kirurger klart og tydelig kunne løse alt! Disse karene hadde tross alt fikset både større og mindre problemer før! (Det slo meg ikke at magefølelsen min nærmet seg koma.)

Utpå kvelden, i en travel korridor på sykehuset, rakk jeg å ringe hjem. Sønnen min svarte og fortalte at de nå hadde kjøpt en hvit t-skjorte, pappa satt og limte gult papp, onkel Stein lagde kveldsmat og onkel Arvid lo.

En time senere sa han at han skulle legge seg, og at onkel Arvid hadde klippet ut en stor gul sirkel, og nå tegnet øyne på den, mens onkel Stein åpnet et glass sylteagurker og pappa lo så han hikket.

Da jeg ringte igjen rundt midnatt, svarte mannen min: Onkel Stein og onkel Arvid var helt utslitt de sov allerede! Dessverre var det litt «småplukk»: Onkel Stein hadde limt det store rundstykke-ansiktet på den hvite t-skjorten, men det satt skeivt, og da onkel Arvid prøvde å rive det av, revnet t-skjorten. Så derfor hadde de til slutt sydd den enorme gule sirkelen fast på den grønne agurkskjorten med kirurgisk tråd.

Resultatet var visst veldig «spektakulært», men jeg fikk det aldri helt klart for meg hvordan. I farten hadde de også laget tretti tenner av hvit papp til rundstykket men manglet to for å fylle ut smilet. «Ikke noe stress,» sa jeg trøtt, «det er sikkert ikke så nøye.»

Derfor mottok jeg nok en gang forsikringer om at alt var under kontroll min sønn skulle ha den beste kostymen på juleavslutningen. I bakgrunnen hørte jeg en høy snork. Onkel Arvid hadde visst nok slitt seg ut på å klippe ut tenner, og sovnet midt i lenestolen.

Jeg var urolig hele natten, men klarte å mase til meg en time fri fra vakt slik at jeg rakk avslutningen til sønnen min, selv om jeg kom litt for sent…

Fra gymsalen buldret latter og hikst. Jeg snek meg inn døren. Ved den store julegranen forsøkte et kjemperundt og gult rundstykke-ansikt å hoppe. Ansiktet var så stort at det rakk fra sønnens hake og ned til knærne, øynene kikket i hver sin retning. Tre lange horisontale kirurg-sømmer over øynene lignet dype rynker hos en rundstykke-figur som hadde sett altfor mye av livet.

Det som slo meg mest, var smilet med tretti papp-tenner og to som manglet midt foran. Selvfølgelig, de to største fortennene var ikke der!

Alt dette detaljerte kirurgarbeidet var toppet med en morsom salatgrønn papphatt med ståltrådsstilk helt tydelig fra agurkkostymet.

Akkurat da startet sønnen min å sitere diktet sitt: «Hvor ser du noen som meg?…» (Videre tekst hørte ingen hele salen hikstet og lo, og barnehagetanten satte seg tungt ned med tårene trillende.)Foran hele forsamlingen stanset sønnen min, løftet blikket stolt, så pappsmilet nesten flagret, og ropte ut den siste linjen på sitt eget vis: «for jeg er det eneste rundstykket med agurkskall og hull i tennene!»

Et øyeblikk lå latter, klapping og tårer i luften på én gang. Til og med pappa, onkel Arvid og onkel Stein jublet fra bakerste rad den siste så rørt at han reiste seg og ropte «Heia rundstykke!». Sønnen min svingte hatten i været, og idet han bukket, vippet stilken på skrå som en flagrende grønn fjær.

Jeg så på læreren, som tørket øyne og smilte gjennom tårene. Jeg så på sønnen min, som sto midt i gymsalen, innhyllet i latter og kjærlighet, der han bøyde seg ned i sitt skrudde, egenrådige rundstykkedraktunivers. Med agurkhatt, tannløst smil og hjemmelagde arr gikk han ut av sin første hovedrolle og det slo meg, midt i alt det rare, at dette var den perfekte forestillingen.

For når alt annet rakner, og planene våre blir skeive, så er det kanskje akkurat der ekte minner oppstår. Og i det øyeblikket ønsket jeg bare at det fantes flere roller for feilbarlige rundstykker i verden og flere barnehageavslutninger hvor det å være litt på skeiva er det fineste som finnes.