Uncategorized

Uventede gjester i leiligheten Katja åpnet døren først og stivnet på terskelen. Fra leiligheten lød lyden av TV, samtaler på kjøkkenet og en fremmed lukt. Maksim bak henne holdt nesten ikke på å miste kofferten av overraskelse. – Vær stille, hvisket hun og strakte ut armen. – Det er noen der inne. På deres favoritt, beige sofa satt to ukjente mennesker. En mann i joggebukse bladde på fjernkontrollen, ved siden av ham satt en kraftig kvinne med strikketøy. På stuebordet sto kopper, tallerkener med smuler og medisiner. – Unnskyld, hvem er dere? spurte Katja med skjelvende stemme. De fremmede snudde seg, uten å vise den minste forlegenhet. – Å, dere har kommet, sa kvinnen uten å legge fra seg strikkingen. – Vi er Lidas slektninger. Hun ga oss nøklene, sa at dere ikke var hjemme. Maksim bleknet. – Hvilken Lida? – Moren din, sa mannen og reiste seg endelig. – Vi er fra Smolensk, kom hit med Misha for utredning hos legene. Hun lot oss bo her, sa at dere ikke ville ha noe imot det. Katja gikk sakte ut på kjøkkenet. Ved komfyren sto en tenåring på rundt femten og stekte pølser. Kjøleskapet var fullt av fremmed mat. På bordet hopet oppvasken seg opp. – Og hvem er du? hvisket hun. – Misha, svarte gutten og snudde seg. – Er det ikke lov å spise? Bestemor Lida sa at det var greit. Kvinnen gikk tilbake i gangen, der Maksim allerede hadde funnet frem telefonen. – Mamma, hva er det du gjør? sa han lavt, men sint. I røret lød den friske stemmen til svigermor: – Maksimka, har dere kommet? Hvordan var ferien? Hør nå, jeg ga nøklene til Svetka, hun og Vitya er i Oslo, skulle med Misha til legen. Tenkte dere ikke var hjemme, leiligheten stod tom – hvorfor la den stå ubrukt? De skal bare være der en uke. – Mamma, spurte du oss først? – Hvorfor skulle jeg spørre? Dere var jo borte. Bare si at jeg har ansvar for leiligheten og at de skal rydde etter seg. Katja tok telefonen: – Lidia Petrovna, mener du alvor? Du slapp fremmede inn i vårt hjem? – Hvilke fremmede? Det er jo min kusine Svetlana! Vi sov i samme seng som barn. – Hva har det med saken å gjøre? Det er vår leilighet! – Katja, ikke ta på vei. Det er jo familie. De er rolige folk, ødelegger ingenting. Gutten deres er syk, de trengte hjelp. Eller er du så gjerrig? Mannen tok igjen telefonen: – Mamma, du kommer hit om en time og henter dem. Alle sammen. – Maksimka, de skal bo til torsdag! Misha skal til lege og på flere prøver. De slapp å leie hotell – jeg hjalp dem! – Mamma, en time. Ellers ringer jeg politiet. Han la på. Katja satte seg på en puff i gangen og dekket ansiktet med hendene. Koffertene stod urørte, fra stuen hørtes TV-en, og det freste i pølsene på kjøkkenet. For to timer siden hadde de gledet seg på flyet om å komme hjem. Men nå satt hun i sin egen leilighet som en uønsket gjest. – Vi skal pakke, sa kvinnen fra stuen med et skyldigt blikk. – Lida trodde virkelig dere ikke ville ha noe imot det. Vi hadde ikke nummeret deres. Lida foreslo det, vi sa ja. Vi skulle bare være her en uke for undersøkelser. Maksim sto ved vinduet og sa ingenting. Katja så hvor anspent ryggen hans var. Han var alltid sånn når han var sint på moren, men ikke visste hvordan han skulle si det. – Men hvor er katten vår? ropte hun plutselig. – Hvilken katt? – Murzik. Den oransje. Vi lot nøklene være bare for hans skyld. – Vet ikke, sa Svetlana og trakk på skuldrene. – Vi har ikke sett ham. Katja sprang for å lete. Katten lå gjemt under sengen på soverommet, sammenkrøpet i et hjørne. Øynene var enorme, pelsen bustete. Da hun forsøkte dra ham frem, freste han og la ørene bakover. – Murzik, vennen min, sa hun liggende på gulvet. – Det er bare meg, alt er bra. Katten så skeptisk på henne. Det luktet fremmed i rommet. På nattbordet sto det medisiner. Senga var oppredd på en annen måte enn vanlig. Noen andres tøfler lå på gulvet. Maksim satte seg ved siden av: – Unnskyld. – For hva? Du visste ingenting. – For mamma. For at hun er sånn. – Hun tror hun har rett. – Hun har alltid oppført seg sånn, sa han oppgitt. – Husker du da vi flyttet inn og hun kom uanmeldt? Jeg trodde jeg hadde forklart at sånn gjør man bare ikke. Men tydeligvis ikke. Stemmer lød i gangen. Svigermor var ankommet. Katja reiste seg, rettet på håret og gikk ut. Lidia Petrovna sto i gangen med opprørt blikk. – Maksim, har du blitt gal? – Mamma, sett deg, sa mannen og pekte mot kjøkkenet. – Sette meg? Svetlana, Vitya, pakk sammen – vi blir kastet ut. Vi drar hjem til meg. – Mamma, sett deg. Nå. Lidia så endelig på sønnens ansikt og sa ikke mer. De gikk sammen ut på kjøkkenet, der Misha spiste sine siste pølser. – Mamma, satte Maksim seg rett overfor henne. – Forklar meg, hvordan kan du finne på å slippe noen inn i hjemmet vårt uten å spørre? – Jeg ville bare hjelpe! Svetlana ringte og gråt, Misha hadde det vondt, de skulle til Oslo og hadde ikke noe sted å bo. Jeg så at dere ikke var hjemme, og tenkte det var greit. – Mamma, det er ikke din leilighet. – Hvordan ikke min? Jeg har jo nøkler. – Du fikk nøkler for å mate katten, ikke for å drive hotell. – Maksim, det er familien! Svetlana er min søster, vi har alltid vært nære. Vitya er arbeidsom. Misha er syk, de trengte hjelp. Skal du sende dem ut? Katja helte opp vann til seg. Hendene skalv. – Lidia Petrovna, dere spurte aldri oss. – Hvorfor skulle vi det? Dere var jo bortreist! – Nettopp derfor burde du ha spurt! ropte Maksim. – Vi har mobiltelefoner. Du kunne ringt eller skrevet. Da ville vi visst det. – Og hva ville dere svart? Sikkert nei? – Kanskje det, eller ja til noen dager – men vi hadde visst om det. Det handler om respekt. Lidia reiste seg: – Slik er det bestandig. Jeg gjør mitt beste, og blir bare kritisert. Svetlana, gjør dere klar, vi drar hjem til meg. – Mamma, du har bare ettroms. Det er ikke plass til fire. – Vi får plass. Alt er bedre enn utakknemlighet. Katja satte glasset på bordet: – Lidia Petrovna, nå må du stoppe. Du vet godt at dette var galt. Hadde du ment noe annet ville du ringt først. Svigermor stivnet. – Du visste vi ville bli sinte, så du lot det bare skje. Satset på at vi ikke ville kaste folk ut. Stemmer det? – Jeg ville bare hjelpe. – Nei. Du ville at det skulle bli som du ønsket. Det er noe annet. Lidia så forvirret ut for første gang. – Svetlana gråt. Misha hadde det vondt. Jeg syntes så synd på dem. – Det skjønner vi, sa Maksim. – Men du kan ikke bare bestemme over andres ting. Forestill deg at jeg kom til deg mens du var borte, og slapp inn mine venner i din leilighet – uten å spørre. Hvordan hadde du følt det? – Jeg hadde blitt sint. – Nettopp. De satt tause. Fra stuen hørtes pakking. Svetlana gråt stille, Vitya pakket sammen. Misha sto i døråpningen og så ned i gulvet. – Unnskyld, mumlet gutten. – Jeg trodde vi fikk lov. Bestemor sa det var greit. Katja så på ham. En vanlig gutt, litt redd, litt lei seg. Ikke hans feil at de voksne ikke kunne ta en prat. – Du har ikke gjort noe galt, sa hun slitent. – Gå og hjelp foreldrene dine. Lidia tok opp et lommetørkle og tørket tårene. – Jeg trodde faktisk jeg gjorde det rette. Kom aldri på tanken å spørre. Dere er jo barna mine. Jeg tenkte på dere, jeg har alltid gjort alt for dere. – Vi er voksne, mamma. Vi er i trettiårene. Vi har våre egne liv. – Jeg forstår, sa svigermor og reiste seg. – Vil dere ha nøklene tilbake? – Ja, sa Katja. – Beklager, men tilliten er brutt. – Jeg forstår. Svetlanas familie pakket fort. De unnskyldte seg lenge før de dro. Lidia tok dem med til seg og lovet å finne plass. Maksim låste døren bak dem og lente seg mot den. De gikk stille gjennom leiligheten. Senga måtte oppreddes, kjøleskapet ryddes. Overalt var spor etter fremmede – glemte ting, flyttet møbler, skitne tallerkener. Murzik satt fortsatt under senga og nektet å komme ut. – Tror du hun forstod? spurte Katja da hun åpnet kjøkkenvinduet. – Vet ikke. Jeg vil tro det. – Og hvis ikke? – Da får vi være strengere. Dette tillater jeg aldri mer. Hun omfavnet mannen. De sto midt i kaoset i sitt eget hjem og sa ingenting. – Vet du hva som var verst? sa Katja og trådte tilbake. – Katten. Vi gjorde alt dette for ham. Og han satt redd og sulten midt i sirkuset. – Tror du de matet ham? – Ser ikke sånn ut. Matskålen er tom, vannet skittent. De glemte ham sikkert. Maksim satte seg foran senga: – Murzik, unnskyld, kompis. Mamma får aldri nøklene igjen. Katten tittet forsiktig fram. Etterhvert kom han ut og strøk seg inntil eierens bein. Katja hentet mat, og han kastet seg over den som om han ikke hadde spist på en uke. De begynte å rydde – kastet fremmed mat fra kjøleskapet, byttet sengetøy, vasket opp. Murzik spiste seg mett og sovnet i vinduskarmen. Leiligheten ble gradvis deres igjen. Om kvelden ringte Lidia. Stemmen var lav, unnskyldende: – Maksim, jeg har tenkt på det. Du hadde rett. Unnskyld. – Takk, mamma. – Er Katja sint på meg? Mannen så på kona, hun nikket: – Ja, men det går over. Med tiden. Etter telefonen satt de lenge ved kjøkkenbordet og drakk te. Ute ble det mørkt. Leiligheten var ryddig, stille – deres igjen. Ferien var over – brått og brutalt.

Først åpnet Ingrid døren og ble stående lamslått på dørstokken. Fra leiligheten lød lyden av TV, stemmer

Uncategorized

014

Tonja luket blomsterbedene da hun hørte noen kalle på henne ute i hagen

Tone Hansen har nettopp gått gjennom jordbunnen på gården i Østre Toten da hun hører noen rope på henne

Uncategorized

016

Jeg ba ikke om gjester! – svigerdatterens stemme brast. – Jeg har ikke invitert dere! Mark stod på kjøkkenet, konsentrert og pisket saus til pastaen. I den ene hånden holdt han en visp, i den andre en åpen kokebok, og ansiktet var preget av dyp konsentrasjon. Duften av hvitløk, tomater og basilikum fylte leiligheten, blandet med den milde lukten fra telysene Anna hadde plassert i stua. – Jeg tror jeg får det til, – han så mot kona, som skar ost til salaten. – I det minste har den ikke skilt seg. Anna smilte kjærlig til ham. Det mørke håret var satt opp i en løs dott, og de store, brune øynene skinte mykt i lyset fra kjøkkenlampen. – Du er så flink, – Anna gikk bort og la armene rundt livet hans. – Det lukter fantastisk. Akkurat som i den restauranten i Roma. – Det er det vi sikter etter! Tenk: stillhet, rolig musikk, middag med levende lys… Ingen telefoner, ingen gjester. Bare oss to. Idéen om å feire bursdagen hennes i fred og ro hadde de begge vært enige om. Etter utallige familieselskap trengte de sårt en kveld for seg selv. Anna hadde på forhånd kjøpt yndlingsvinen deres, og Mark hadde fått fri tidlig fra jobb for å lage middag. Da alt var klart og forretten satt på stuebordet, skrudde Anna på dempet musikk. – Gratulerer med dagen, kjære, – Mark løftet glasset sitt. – Måtte året ditt blir fylt av glede og ro. – Tusen takk, – svarte Anna og klinket glass med ham. Den dype vinen fylte munnen idet hun lukket øynene og nøt øyeblikket. En kveld slik som denne hadde Anna drømt om i flere uker. Akkurat i det øyeblikket, midt i stillheten, hørtes en gjennomtrengende ringelyd fra dørtelefonen i gangen. Mark rynket pannen. – Hvem kan det være? Vi venter jo ingen. Anna trakk på skuldrene, men kjent uro kriblet under huden. Mark gikk til panelet. – Ja? – svarte han. Etter et øyeblikk lød en høy, kjent stemme ut i gangen: – Markus, det er oss! Lukk opp, vi har med litt til bursdagsbarnet! Marks ansikt stivnet. Han kastet et rådvilt blikk på Anna. – Mamma? – hvisket han. – Hva gjør du her? – Hva, tror du ikke jeg kommer og gratulerer svigerdatteren min med dagen? Slipp oss inn, det er surt ute! Mark trykket taus inn koden for å åpne ytterdøra. Stemningen ble trykket. – Mammaen din? Nå? – hvisket Anna. Stemmen hennes ristet. – Beklager… Jeg visste ikke… Hun sa hun bare skulle ringe… Før de rakk å trekke pusten, banket det hardt på døren – bestemt, ikke som folk som kommer på besøk, men som eiere. Mark trakk pusten og åpnet. Utenfor sto Svetlana Petrivna, moren hans, lav, rund og i en fargerik ullsjal, og med leppestiften klint på. Hun bar en stor plastboks og skjøv seg uten videre inn i gangen. – Endelig! Vi holder jo på å fryse, som løshunder! – uten noen hilsen kastet hun fra seg kåpa og kikket seg rundt. Da så Mark og Anna at en hel gjeng fulgte på. Onkel Kåre, Svetlana Petrivnas bror, stor, i joggedress og med en kasse juice, tante Lise med et digert sjokolade-kake i eske, og til sist dattera Vilde, dypt forsvunnet i mobilen, og de to yngste barna som straks raste inn i leiligheten. – Mamma, hva foregår? – Mark tok mot til seg og spurte. – Hva da? Vi er da familie! Vi ville overraske Annemor. Alt for deg, vennen! – hun snudde seg mot svigerdatteren med boksen. – Vær så god – hjemmelaget sylte. Mark elsker det. Anna tok automatisk imot den tunge boksen. – Takk… Men vi… vi ventet ikke besøk… – Men vi er da ingen gjester! Vi er dine egne! – Svetlana lo bredt og forsvant inn i stua. – Se så romantisk da, levende lys! Tante Lise satte kaka midt på bordet, flyttet vaser og vinglass uten å spørre. – Anna, gratulerer! Dette er min egen “Praha”-kake, gammel oppskrift. Du må smake! Barna løp sounden rundt og lekte sisten, og en av dem rev nesten ned gulvvasen idet Anna kastet seg frem for å berge den. Hjertet hamret. Mark kviknet til, prøvde å ta styring. – Okay, hvis dere først er her… Sett dere – Anna, kanskje vi skal dekke på kjøkkenet? Men Svetlana bestemte: – Hva for? Det er godt plass her! Kåre, flytt bordet, Lise, ta koppene, Vilde, legg vekk mobilen og hjelp til! Vilde sukket tungt og tuslet mot kjøkkenet. Den romantiske stemningen var blåst vekk. Om ti minutter var bordet dekket: hjemmelaget sylte, sildesalat, potetsalat, syltede sopp og “Praha”-kake. – Så, Anna, fortell – hvordan har du det? – Svetlana satte seg og lot blikket hvile på Anna. – Fortsatt samme jobb? Sjefen, er hun like krevende? – Det går greit… – svarte Anna lavt. – Vilde her har ikke fått seg jobb. Kanskje du kan finne noe til henne hos deg? Hun er flink, altså. Anna svarte ikke. Alt i henne strammet seg. Mark prøvde så godt han kunne å holde praten oppe med onkelens spørsmål om fotball, men var tydelig utmattet. Han kastet hjelpeløse blikk på Anna. Barna, stappfulle av sukker, var i gang igjen. Yngstemann, Sander, fant fram Annas samling av små glassfigurer fra bokhylla. – Mamma, se på disse! – ropte han. – Forsiktig, Sander! De er skjøre! – Anna spratt opp, men for sent. Han rakk ut hånda mot en glassvase – et klirr, og små biter spredte seg over gulvet. Det ble dødsens stille. Selv musikken var slutt, man hørte bare knittringen fra stearinlysene. – Uff da! – ropte tante Lise. – Sander, jeg SA du ikke måtte ta på tingene! – Men herregud, ikke stress med det, – viftet Svetlana med hånden. – Litt glass, det gjør vel ingenting. Det får vi bare kaste. Det var jo et uhell. Anna så rolig opp på henne. – Det var min bestemor som ga meg den, – sa hun med lav, men tydelig stemme. – Hun er død nå. – Ja, ja, hun har det vel bra der hun er nå… Men ungene er da viktigere! Dyre ting må bort hvis man venter besøk! Nå fikk Anna nok. Hun reiste seg brått, stolen skrapte. – Men jeg ba ikke om gjester! – for en gangs skyld brast stemmen. – Jeg inviterte dere ikke! Vi ville bare være to i kveld! Det er min bursdag, ikke et familieselskap! Stua ble dødsstille. Selv barna kjente spenningen. Onkel Kåre stirret ned, tante Lise gapte. Svetlana ble rød. – Så du mener vi ikke er velkomne? Vi kommer for å feire og har med mat – og det er feil? – Mamma, la det være, – Mark reiste seg. – Anna har rett. Vi ville ha kvelden alene. Du kan ikke bare komme uanmeldt og ta med halve slekta. – Du mener jeg “trenger meg på”? Hos min egen sønn? Jeg bar deg på armene – og nå er jeg ikke velkommen? – Det handler om respekt for oss og våre planer. Det ble et høylytt oppgjør mellom Mark og Svetlana, mens resten av familien satt tause. Anna orket ikke mer. Hun gikk stille ut av stua. Hun visste ikke hvor lenge det pågikk. Etter hvert hørte hun døren smelle og stillheten senke seg. Døren til rommet åpnet seg. Mark stod der, helt utslitt. – De har gått, – sa han lavt. – Anna, unnskyld. Jeg skulle bare slått av dørklokka… – Men det gjorde du ikke, – svarte Anna tomt. – Du skulle stoppet henne. – Det er jo mamma. Hun ville vel bare det beste. – For hvem? For seg selv? – Jeg kunne ikke kaste henne ut… – Det ble jo krangel uansett. Hun så ut av vinduet. Der satt hele slekta i bilen. Krisen var over – men Anna visste det bare var en pause. – Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette videre, – hvisket hun. – Jeg vil ikke leve med frykten for at din mor tar seg inn i livet vårt når som helst. – Jeg skal ta det opp. På alvor. – Du har sagt det før. Ingenting endrer seg. Kvelden de hadde gledet seg til, forsvant før den rakk å begynne. – Unnskyld, – sa Mark igjen. – Gratulerer med dagen, kjære. Anna lukket øynene. Hun var trettitre. Men følte seg seksti. – Kanskje vi kan feire litt likevel? – prøvde Mark. – Nei. Jeg orker ikke mer i dag. Jeg vil bare sove. Hun gikk mot badet. Ville vaske av seg hele denne kvelden. Etter krangelen holdt Svetlana Petrivna seg for seg selv, helt uforstående til hvorfor de ble sure da hun bare ville feire sammen med dem. Jeg ba ikke om gjester! – svigerdatterens stemme brast. – Jeg har ikke invitert dere!

Jeg har da ikke bedt noen på besøk! stemmen til svigerdatteren brast. Jeg inviterte dere ikke!

Uncategorized

012

Jeg sa jo tydelig fra: Ikke ta med barna deres i bryllupet vårt! Dørene til festsalen gled langsomt opp, og varm, gyllen belysning flommet ut i foajeen. Jeg stod der i brudekjolen min, holdt lett i kjoleskjørtet og prøvde å skjule skjelvingen i hendene. Musikk lød lavt og mykt, gjestene smilte, servitørene bar fram champagneglass… Alt var akkurat slik vi hadde drømt om, jeg og Arne. Nesten. Mens jeg forsøkte å fange pusten før jeg skulle inn i salen, skrek det plutselig bremser ute på gårdsplassen. Gjennom glassdørene så jeg en gammel sølvgrå minibuss svinge inn foran trappa. Døra ble rykket opp, og ut veltet et høylytt følge: tante Grete, datteren hennes med mann… og fem unger som allerede startet kappløpet rundt bilen. Jeg ble iskald. — Ikke dette… hvisket jeg. Arne kom nærmere. — De kom altså? spurte han, med blikket rettet mot det samme kaoset. — Ja. Og… med barna. Vi ble stående i døråpningen, klare til å gå inn til gjestene — men isteden stivnet vi totalt, som to skuespillere som plutselig har glemt teksten på premieredagen. Og da skjønte jeg: Holder jeg ikke ut nå, blir hele dagen ødelagt. Men for å forklare hvordan vi havnet i dette absurde dramaet, må vi skru tiden noen uker tilbake. Da jeg og Arne bestemte oss for å gifte oss, var én ting klinkende klart: Det skulle være et rolig, stemningsfullt, koselig bryllup — kun 40 gjester, levende jazz, varm belysning, lun stemning. Uten barn. Ikke fordi vi misliker barn, men fordi vi drømte om en kveld uten vill lek, roping, fall fra trampoliner, søl med saft og andres oppdragelsesscener. Alle venner tok det helt fint. Mine foreldre også. Arnes foreldre ble litt overrasket, men slo seg fort til ro. Men så var det den mer fjerne slekta… Først ringte tante Grete — en dame med volum på stemmebåndet nedarvet i generasjoner. — Ina! begynte hun uten hilsen. Hva er dette for slags tull om at barn ikke er velkommen i bryllupet? Du mener alvor? — Ja, Grete, svarte jeg rolig. Vi ønsker en stille kveld så alle voksne kan slappe av. — Slappe av FRA barna?! hun var så indignert at jeg et øyeblikk trodde jeg hadde foreslått å forby barn i hele landet. Vi er jo en sammensveiset familie! Vi gjør alt sammen! — Dette er vår dag. Ingen må komme, men regelen står. Pause. Tung som granitt. — Greit. Da kommer ikke vi, sa hun tørt. Og la på. Jeg ble sittende med telefonen i hånda, som om jeg akkurat hadde trykket på knappen til en familiekatastrofe. Tre dager senere møtte Arne opp med mørkt blikk. — Ina… Vi må prate, sa han idet han tok av jakka. — Hva har skjedd? — Kathrine gråter. Hun mener det er et overtramp mot familien. At hennes tre barn ikke er noen bråkebøtter, men oppegående folk. Og hvis de ikke får komme, da kommer verken hun, mannen hennes eller svigerforeldrene. — Altså minus fem? — Åtte, rettet han og sank ned i sofaen. De mener vi har brutt en tradisjon. Jeg lo — hysterisk, nervøst, nesten skjærende. — Tradisjonen med barn som løper ned servitører på bryllupsfester? Arne smilte skeivt. — Ikke si det høyt. De er skjøre nok som det er. Men der tok det ikke slutt. En uke senere var vi på familiekveld hos Arnes foreldre. Og der kom det: Bestemor — stille, rolige Anna Pauline som helst ber om å ikke bli dratt inn i noe drama — tok plutselig ordet. — Barn er en velsignelse, sa hun strengt. Uten dem… blir bryllupet tomt. Jeg åpnet munnen, men Arnes mamma var kjappest: — Mamma, nå får det holde! Hun lente seg trøtt tilbake. Barn i bryllup betyr bare kaos. Du har jo alltid klaget på støyet selv! Hvor mange ganger har vi ikke krabbet rundt etter småtassene under bordene? — Familien skal være samlet! — Familien skal respektere ønsket til brudeparet, svarte svigermor rolig. Jeg hadde lyst til å reise meg og klappe. Bestemor ristet bare på hodet: — Det er feil, likevel. Og jeg skjønte: Nå hadde krangelen fått «Game of Thrones»-dimensjoner — og vi var blitt kongeparet noen ville velte. Så, noen dager etter, kom knockouten. Telefon. Arnes onkel Morten på skjermen. Alltid rolig, alltid «det angår ikke meg». — Heisann, Ina, sa han forsiktig. Vi tenkte bare… hvorfor kan ikke barna komme? De er jo en del av oss. Hele gjengen pleier alltid å dra sammen i bryllup. — Morten, sukket jeg matt, — vi vil bare ha en rolig kveld. Ingen hindrer noen i å bli hjemme… — Jepp, hører deg. Men altså, hvis barna våre ikke får bli med, så kommer ikke Oda heller. Og ikke jeg. Jeg lukket øynene. To til i minus. Gjestelista ble redusert med 15 navn på noen små uker. Arne satte seg tett inntil meg og la armen rundt skuldrene mine. — Vi gjør det rette, hvisket han. Ellers blir bryllupet aldri vårt. Men presset fortsatte. Bestemor hintet stadig: «Uten barnelatter blir alt dødt.» Kathrine la ut dramatisk Facebook-post i familiechatten: «Leit at noen ikke ønsker barn på sin store dag…» Så kom bryllupsdagen. Minibussen svingte inn; ungene raste inn over steinhellene som under generalprøve. Tante Grete steg ut og la håret bak øret. — Jeg klikker snart… hvisket jeg. Arne klemte hånda mi. — Slapp av, vi tar det. Vi gikk ut for å møte dem. Tante Grete var allerede på topptrinnet: — Hei unge folkens! Hun slo ut armene teatralsk. Beklager forsinkelsen. Men vi måtte jo komme – vi er jo familie! Og barna kunne ikke være hjemme alene. Men de er helt rolige, altså. Vi drar snart igjen. — Rolige? mumlet Arne og så på barna som allerede kikket under bryllupsbuen. Jeg trakk pusten dypt. — Grete… Dette var avtalen. Vi ble enige om: ingen barn. Du visste det lenge. — Men altså… begynte hun. Da grep bestemor ordet. — Vi ville bare si gratulerer, sa hun jevnt. Men barna er en del av familien. Det føles feil å utelate dem. — Anna Pauline, sa jeg mykt, — vi setter virkelig pris på at dere kom. Men valget er vårt. Hvis ingen respekterer det, må vi dessverre… Rakk ikke si mer. — MAMMA! utbrøt Arnes mor og kom ut fra salen. Nå holder det. La de unge få feire som de vil. Voksenselskap — barn blir hjemme. Ferdig! Kom nå. Bestemor ble forvirret. Tante Grete stivnet. Barna plutselig stille — de kjente på stemningen. Grete snufset. — Vi ville jo ikke lage bråk. Trodde bare det var best sånn. — Dere trenger ikke dra, sa jeg. Men barna må kjøre hjem. Kathrine himlet med øynene. Mannen hennes trakk pusten. To minutters stillhet — og de førte rolig barna tilbake i bilen. Kathrines mann kjørte dem hjem, de voksne ble. For første gang helt frivillig. I det vi entret salen, ventet perfekt atmosfære — levende lys, jazz, dempet summing fra venner. Venner hevet glassene, kelnere bød på champagne. Og da forstod jeg: Vi hadde gjort det rette. Arne bøyde seg mot meg: — Vel, frue… Vi vant, ser det ut til. — Ja visst, smilte jeg. Kvelden var magisk. Vi danset brudevals uten småbarn som snublet mellom føttene. Ingen roping, sølte ikke, ingen tegnefilmer på mobilhøyttaler. Folk pratet, lo, nøt musikken. Noen timer utpå kom bestemor bort. — Ina, Arne… sa hun lavt. Jeg tok feil. I dag… det er godt. Veldig godt. Uten mas. Jeg smilte varmt. — Takk, Anna Pauline. — Jeg… eldre folk henger ofte fast i dogmer. Men jeg ser jo — dere visste hva dere ville. De ordene betød mer enn alle kveldens taler. Mot slutten kom tante Grete, kjøpte seg mot med et vinglass. — Ina… Jeg overreagerte. Unnskyld. Vi har bare alltid gjort det sånn. Men i dag… det var vakkert. Stille. Skikkelig voksent. — Takk for at dere kom, svarte jeg ærlig. — Det er sjelden vi voksne får slappe av uten barna. Men nå… følte jeg meg som et menneske igjen, sa hun. Nesten litt trist jeg aldri har tenkt tanken før. Vi ga hverandre en klem. Ukenes spenning forsvant. Da kvelden var slutt, gikk jeg og Arne ut i lyset fra lyktene. Han tok av seg jakka og la den over skuldrene mine. — Hva syntes du om bryllupet vårt? spurte han. — Helt perfekt, svarte jeg. Fordi det var vårt. — Fordi vi sto på vårt. Jeg nikket. Ja, det var viktigst. Familien er viktig. Tradisjoner også. Men respekt for grenser er minst like viktig. Om brudeparet sier «uten barn», er det ikke et innfall. Det er en rett. Og det viste seg — selv de mest inngrodde familiemekanismer kan la seg justere, når man er tydelig og fast. Dette bryllupet ble en lærepenge — for alle, men aller mest for oss: av og til må man tørre å si «nei» for å berge dagen. Og dette «nei-et» gjorde dagen virkelig lykkelig.

Jeg sa jo tydelig at ingen skulle ta med barna sine i bryllupet! Dørene inn til selskapslokalet åpnes

Uncategorized

014

Fest for to

Da jeg var liten, fikk Ingrid med foreldre på bryllupet til kusinen sin i Oslo. I starten var alt spennende

Uncategorized

013

Samtaler gjennom skrivetoner

Etter tjuetre år i ekteskap hadde hverdagen til Ingrid blitt tåpelig kjedelig. Datteren, Liv, hadde giftet

Uncategorized

015

Er du gal? Dette er jo sønnen vår, ikke en fremmed! Hvordan kan du bare kaste ham ut av huset?! – ropte svigermor rasende med knyttede never…

Har du mista vettet? Dette er jo sønnen vår, ikke en fremmed! Hvordan kan du jage ham ut av huset?

Uncategorized

018

Ut av leiligheten min! – sa mamma rolig til datteren sin — Ut, — sa moren helt rolig. Arina smilte skjevt og lente seg tilbake i stolen – hun var sikker på at moren snakket til venninnen. — Ut av leiligheten min! — sa Natasha og snudde seg mot datteren. — Lene, har du sett innlegget? — venninnen stormet inn på kjøkkenet uten å ta av seg kåpen. — Arisha har fått barn! Tre kilo, femtito centimeter. Helt lik faren, samme snute. Jeg har løpt rundt på alle butikkene og handlet klær til babyen. Hvorfor er du så nedfor? — Gratulerer, Natasha. Jeg er glad på deres vegne, — Lene reiste seg for å helle te til venninnen. — Sett deg, ta i det minste av jakka. — Åh, jeg har ikke tid til å sette meg, — Natasha satte seg på stolkanten. — Har så mye å gjøre, alt mulig. Arina er så flink, alt ordnet selv, helt fra grunnen av. Mannen hennes er en gullklump, de har fått leilighet på lån, driver og pusser opp. Jeg er så stolt av jenta mi. Jeg har tydeligvis oppdratt henne riktig! Lene satte te-koppen foran venninnen uten et ord. Ja, riktig… Hvis bare Natasha visste… *** For akkurat to år siden kom Arina, Natashas datter, plutselig på besøk uten forvarsel, med røde, hovne øyne og skjelvende hender. — Tante Lene, vær så snill, ikke si noe til mamma! Jeg ber deg! Hvis hun får vite det, tåler hjertet hennes det ikke, — gråt Arina og vred nervøst på det våte lommetørkleet. — Arina, ro deg ned. Fortell alt. Hva har skjedd? — Lene ble virkelig skremt. — Jeg … jeg på jobb … — Arina snufset. — Noen penger forsvant fra veska til en kollega. Femti tusen. Og kameraene filmet at jeg gikk inn på kontoret når ingen var der. Men jeg tok dem ikke, tante Lene! Æresord! Men de sa: enten må jeg levere tilbake femti tusen i morgen før lunsj, ellers melder de meg til politiet. De har et “vitne” som påstår å ha sett at jeg gjemte lommeboka. Dette er et opplegg, tante Lene! Men hvem vil tro meg? — Femti tusen? — Lene rynket pannen. — Men hvorfor har du ikke gått til faren din? — Det har jeg! — Arina begynte å hulke igjen. — Han sa at jeg får skylde meg selv, og at jeg ikke får en krone fra ham, siden jeg er så dum. Han sa: «Gå til politiet, la dem lære deg en lekse.» Han slapp meg ikke engang inn i leiligheten, ropte bare gjennom døra. Tante Lene, jeg har ingen andre å gå til. Jeg har tjue tusen, det jeg har spart. Jeg mangler tretti. — Men Natasha? Hvorfor sier du det ikke til henne? Hun er jo moren din. — Nei! Mamma dreper meg. Hun sier alltid at jeg gjør henne til skamme, og dette … tyveri … Hun jobber jo på skole, alle kjenner henne. Vær så snill, kan du låne meg tretti tusen? Jeg sverger jeg betaler deg tilbake med to-tre tusen i uken. Jeg har allerede ordnet ny jobb! Vær så snill, tante Lene! Lene fikk vondt av jenta. Bare tjue år, livet har så vidt begynt, og så dette… Faren ville ikke hjelpe, avviste henne, og moren – ja, hun hadde kanskje rett i at hun kom til å bli rasende… — Hvem har vel ikke gjort feil i livet? — tenkte Lene da. Arina sluttet ikke å gråte. — Greit, — sa hun. — Jeg har de pengene. Hadde lagt dem til side til tannlegen, men tennene får vente. Men lov meg dette er siste gang. Og jeg sier ingenting til moren din, hvis du er så redd. — Tusen takk! Tusen takk, tante Lene! Du reddet livet mitt! — Arina kastet seg om halsen på henne. Første uka kom Arina faktisk med to tusen. Hun var glad, sa at alt var ordnet, ingen politisak, den nye jobben gikk fint. Men så … sluttet hun bare å svare på meldinger. Én måned, to, tre. Lene så henne hos Natasha på bursdager, men Arina oppførte seg som om de bare var bekjente – et kaldt «hei» og det var det. Lene presset ikke. Hun tenkte: — Ja ja, hun er ung, flau og unngår kontakt. Trettitusen er ikke nok til å ødelegge et langt vennskap med Natasha. Hun skrev det av og glemte det. *** — Hører du etter? — Natasha viftet hånden foran Lene. — Hva sitter du og tenker på? — Å, bare litt egne greier, — Lene ristet på hodet. — Du, — visket Natasha lavt. — Jeg møtte Kaja, du husker, gamle naboen vår? Hun kom bort til meg i butikken i går. Hun oppførte seg rart. Begynte å spørre om Arisha, hvordan hun har det, om hun hadde betalt tilbake det hun skyldte. Jeg skjønte ikke helt hva hun mente. Jeg sa at Arina er selvstendig og klarer seg fint selv. Men Kaja smilte bare skeivt og gikk. Du vet ikke noe om at Arisha skylder henne penger? Lene kjente alt bli anspent i magen. — Nei, kanskje bare en slant. — Jaja, jeg må gå. Skal innom apoteket også, — Natasha reiste seg, ga Lene et kyss på kinnet og forsvant. Samme kveld klarte ikke Lene å la være. Hun fant Kajas nummer og ringte. — Hei Kaja, det er Lene. Møtte du Natasha i dag? Hvilke penger snakket du om? I andre enden hørtes et tungt sukk. — Åh, Lene … Jeg trodde du visste. Du står jo nærmest dem alle. For to år siden kom Arina løpende til meg. Rennet i nesa, rødsprengte øyne. Sa hun var beskyldt for tyveri på jobben. Enten måtte hun betale tretti tusen, eller så ble det fengsel. Ba på sine knær om at mamma ikke måtte få vite det. Gråt. Jeg, dum som jeg var, lånte henne pengene. Hun lovte å betale tilbake innen en måned. Etterpå hørte jeg ingenting… Lene klemte telefonen hardt. — Tretti tusen? — spurte hun. — Akkurat tretti? — Ja. Sa at det var summen hun manglet. Hun ga tilbake fem hundre etter et halvt år, og så hørte jeg ikke mer. Senere fikk jeg vite av Vera i oppgangen at Arina kom til henne med samme historie. Vera lånte henne førti tusen. Og Gerd, deres gamle lærer, «reddet også Arisha fra fengsel». Hun lånte henne faktisk femti tusen. — Vent litt… — Lene satt seg ned. — Betyr det at hun ba om samme sum fra alle, med samme historie? — Ja, det ser sånn ut, — Kajas stemme var hard. — Jenta samlet inn «avgift» fra alle moras venninner. Fra hver av oss, tretti-førti tusen. Hun fant på den historien om tyveri for å få oss til å synes synd på henne. Vi er jo glade i Natasha, derfor har vi aldri sagt noe – vi ville ikke gjøre henne opprørt. Og Arina har brukt pengene… Hun la ut bilder fra Tyrkia på sosiale medier en måned etter. — Jeg ga henne også tretti tusen, — sa Lene dempet. — Sånn er det bare, — sa Kaja kynisk. — Vi er sikkert fem–seks stykker. Det er jo ren business, Lene. Dette er ikke «ungdomsfeil», men svindel. Og Natasha aner ingenting. Går der og er stolt av datteren. Og datteren — er kjeltring! Lene la på. Det suste i ørene. Hun savnet ikke pengene – de hadde hun for lengst avskrevet. Det som gjorde henne kvalm var hvor kalkulert og kaldt en tjue år gammel jente kunne utnytte voksne kvinners tillit. *** Neste dag gikk Lene til Natasha. Hun hadde ingen planer om å lage noe skandale. Hun ville bare se Arina i øynene. Arina kom akkurat hjem fra barselavdelingen og bodde hos moren mens oppussingen pågikk i leiligheten de hadde i lån. — Å, tante Lene! — Arina smilte bredt og stivt da hun så morens venninne på døra. — Ta deg en kopp te? Natasha styrte på kjøkkenet. — Kom inn, Lenemor. Hvorfor ga du ikke beskjed? Lene satte seg rett overfor Arina ved bordet. — Arina, — begynte hun rolig. — Jeg snakket med Kaja. Og Vera. Og Gerd, læreren din. Vi hadde et lite møte i går kveld. En slags «støttegruppe for ofre». Arina stivnet, ble blek, og kastet et raskt blikk mot morens rygg. — Hva mener du, Lene? — Natasha snudde seg. — Joda, Arina skjønner hva jeg mener, — Lene så på henne. — Husker du, Arina, den stygge saken for to år siden? Da du spurte meg om tretti tusen? Og Kaja fikk samme forespørsel. Vera også, førti tusen. Og Gerd, femti tusen. Vi hjalp deg alle unna «fengsel». Hver og en trodde hun var den eneste som visste din store hemmelighet. Vannkokeren skalv i hånden til Natasha og kokende vann sildret ut på ovnen. — Hvilke femti tusen? — sa Natasha sakte og satte fra seg kjelen. — Arina? Hva snakker hun om? Har du lånt penger av vennene mine? Til og med Gerd?! — Mamma … det er ikke sånn … — Arina begynte å stamme. — Jeg … jeg betalte tilbake … nesten alt … — Du har ikke betalt tilbake noe, Arina, — avbrøt Lene. — Du ga meg to tusen for syns skyld, og så forsvant du. Du lurte oss for nesten to hundre tusen, med en oppdiktet historie. Vi holdt kjeft ut av hensyn til moren din. Men i går skjønte jeg at vi skulle vært mer opptatt av oss selv. — Arina, se på meg. Du lurte penger fra vennene mine!? Du diktet opp en historie om tyveri for å lure folk som besøker meg? — Mamma, jeg trengte virkelig penger til å komme i gang med livet! — ropte Arina. — Dere ga meg jo aldri noe! Pappa ga meg ikke en krone ekstra, og jeg måtte ha et sted å bo! Hva så? De har penger i bøtter og spann, jeg tok jo ikke det siste de hadde! Lene ble kvalm. Så sånn var det, ja… — Greit. Natasha, jeg beklager at jeg tok det opp nå, men jeg kan ikke skjule det lenger. Jeg vil ikke støtte sånn atferd. Hun behandler oss som idioter! Natasha støttet seg mot bordet, skuldrene skalv. — Ut, — sa hun rolig. Arina smilte skjevt og lente seg tilbake – trygg på at moren snakket til Lene. — Ut av leiligheten min! — Natasha snudde seg mot datteren. — Pakk tingene dine og kom deg til mannen din. Jeg vil ikke se deg her mer! Arina bleknet. — Mamma, jeg har et spedbarn! Jeg kan ikke stresse! — Du har ikke en mor lenger, Arina. Moren var jenta jeg trodde var ærlig. Du er en kjeltring. Gerd … Herregud, hun ringer meg hver dag og spør hvordan det går, uten å si et ord … Hvordan skal jeg se henne i øynene nå? Hvordan?! Arina grep veska, slang et kjøkkenhåndkle på gulvet. — Ta penga deres da! — skrek hun. — Gamle kråker! Dra til helvete, begge to! Hun stormet inn i naborommet, løftet babyliften og forsvant ut. Natasha sank ned på stolen og skjulte ansiktet i hendene. Lene følte seg ille til mote. — Unnskyld, Natasha… — Nei, Lene … Det er jeg som må be om unnskyldning. For at jeg har oppdratt en … tyv. Jeg trodde jeg hadde gjort en god jobb, og så … Gud, for en skam… Lene klappet venninnen på skulderen idet Natasha brast i gråt. *** En uke senere oppsøkte Arinas mann samtlige «utlånere», blass og medtatt, og ba om unnskyldning uten å møte blikket deres. Han lovet å betale tilbake alt. Og det begynte faktisk å tikke inn penger – Gerd fikk femti tusen for datteren sin fra Natasha. Lene føler seg ikke skyldig. En svindler fortjener tross alt en konsekvens. Ikke sant?

Ut herfra! sa mamma Ut, sa mamma helt rolig. Siri smilte skjevt og lente seg bakover i stolen.

Uncategorized

017

De haster ikke med å elske, fordi de alltid har elsket

Kjære dagbok, Det er alltid stille i bybiblioteket i Oslo, selv om folk kommer og går. Jeg har aldri

Uncategorized

035

Den Ubrukelige Kona

Pengene har forsvunnet som dugg for solen denne uka, sånn raskt, puff, så er de borte, Einar trakk på