Tone Hansen har nettopp gått gjennom jordbunnen på gården i Østre Toten da hun hører noen rope på henne fra bakgården. Hun tørker svetten fra pannen med håndflaten og går mot porten. Der står en ukjent kvinne i en slitt frakk.
Hei, Tone! Jeg har noe viktig å snakke om.
Hei. Kom inn, siden du allerede er her…
Tone inviterer kvinnen inn, setter på kaffetrakteren og tenker på hva hun kan trenge.
Jeg heter Nina. Vi har aldri møtt hverandre, men jeg har hørt om deg fra andre. Jeg går rett til saken Din avdøde mann hadde en sønn, Mika. Han er tre år gammel.
Tone ser overrasket på Nina. En mann som kan ha en annen sønn, virker usannsynlig for henne.
Det er ikke min sønn. Det er naboen min, Kari, som fikk ham fra din mann. Han er like skjeggfull og rødhåret som faren, så vi trenger ingen ekspertvurdering.
Hvorfor vil du ha ham? Min ektemann døde for kun noen uker siden, og jeg har ingen anelse om hva han har gjort i hemmelighet
Nina trekker pusten dypere.
Kari er også død. Hun fikk lungebetennelse, og nå er gutten en foreldreløs. Kari hadde verken far eller mor; hun kom fra en annen del av landet og jobbet i en liten butikk. Det er trist for gutten, han står alene i barnevernet
Tone blir mer irritert.
Jeg har selv to døtre, født i ekteskap. Vil du virkelig ta denne gutten fra meg? Det er frekt å komme til en enke og be om å adoptere et barn du aldri har kjent.
Men gutten er din brors barn, så han er jo i blodet ditt. Han er snill, god og kjærlig. Sykehuset forbereder papirene
Tone sukker.
Ikke spill med empati. Min mann etterlot seg kanskje flere barn, men jeg skal ikke oppdra dem alle.
Nina nikker og går bort. Tone heller opp en kopp kaffe og tenker.
Hun møtte Einar kort tid etter at hun ble uteksaminert fra lærerutdanningen. På en feiring med venninner kom noen gutter bort for å prate. Einar skiller seg ut med sitt røde hår og sprø flekker over hele ansiktet. Han er livlig, tullete, leser dikt og forteller vitser. Han tilbyr seg å følge henne hjem.
Årene går, og de gifter seg. De flytter inn hos bestemor i Gjøvik, som senere dør og etterlater huset til dem. De får datteren Åse, og to år senere kommer lille Lise. Økonomien er trang, men de klarer seg.
Einar begynner å drikke. Tone prøver å holde ham borte fra flaket, men uten hell. Han blir borte i flere dager, mister jobben. Tone tar to deltidsjobber for å holde familien flytende. Til slutt bestemmer hun seg for å skille seg. Hun planlegger å flytte til Oslo, hvor tante Ingrid har tilbudt henne et rom og en jobb. Men så krasjer Einar, full, inn i en bil og dør på stedet. Tone sitter ved kisten, gråter, og de to døtrene skriker sammen med faren.
En dag kommer den eldre datteren Åse hjem fra skolen. Hun er høy, slank, har moras blå øyne og farens røde hår.
Mamma, hva kan vi spise? Jeg skal på kino med venninne, men jeg er sulten. Hvorfor er du så trist?
Tone svarer:
Jeg bearbeider nyheten. Jeg har nettopp fått vite at faren din har en annen sønn, tre år gammel. Moren er død, og gutten er i barnevernet. Jeg ble bedt om å ta ham med.
Åse gisper.
Så utrolig! Hvem er moren? Kjenner du henne?
Nei. Hun heter Kari, men jeg vet ikke mer.
Lise kommer inn og setter seg ved bordet. Tone ser på begge døtrene, begge med farens røde hår, og tenker på genene som er så sterke.
Neste dag forteller Åse:
Mamma, vi var på sykehuset med Lise for å se på broren vår. Han er morsom, har fete kinn og ligner på oss. Han gråter ofte og vil ha moren sin.
De bringer ham et eple og en appelsin. Han ligger i krybbe, strekker hendene etter dem. En sykepleier lar dem leke litt med ham.
Kan vi få ta ham med hjem? Han er vår lille bror.
Tone blir sint på Åse.
Så dere tror jeg skal ta ansvar for en gutt som min mann har gjort noe med? Jeg har nok å gjøre med mine egne barn. Jeg jobber som jeg gjør, selger grønnsaker fra hagen, og du vil at jeg skal bære den ekstra byrden?
Åse svarer:
Men det er en støtte fra barnevernet hvis vi får omsorgsrett. Du er jo en mor, føler du ingen medfølelse for gutten?
Tone blir enda mer opprørt, men bestemmer seg for å finne gutten selv.
Neste morgen går hun til barnehuset i Gjøvik.
Unnskyld, hvor er gutten Mika, tre år gammel, som skal sendes til barnevernet? spør hun sykepleieren i resepsjonen.
Hva vil du med ham, frøken?
Jeg vil bare se ham. Han er min manns barn fra en annen kvinne
Sykepleieren nikker, lar henne gå inn. Tone åpner døren og stopper opp. Der sitter lille Mika, med røde krøller, blå øyne, en vakker liten gutt. Han leker med klosser, smiler da han ser henne.
Tante Hvor er mamma?
Mamma er ikke her, Mika
Jeg vil hjem
Han begynner å gråte. Tone føler hjertet sitte fast. Hun går bort, løfter ham forsiktig.
Du må ikke rope, lille gutt
Sykepleieren roper:
Du kan ikke ta ham med!
Tone holder ham tett, tørker tårene hans.
Tanten min, ta meg med Jeg vil ha deg, og det er ingen å leke med her.
Jeg kommer tilbake, Mika. Jeg lover det. Ikke gråt mer.
Tone går hjem med en ny beslutning. All sinne forsvinner når hun ser den hjelpeløse gutten som ligner på sine egne døtre.
Femten år går. Mika får innkalling til forsvaret. Han er nå en ung mann.
Ring meg, sønn, og lytt til kommandanten, så er alt bra Jeg er så bekymret, tider er usikre
Mamma, jeg skal klare det! Jeg lover at jeg ikke skuffer deg. Jeg får jobb på en bilverksted, som Erik Anderssen betaler bra. Jeg vil bli mester, du vet
Tone stryker hans røde hår med fingrene.
Livet er som en smal sti i skogen, som noen ganger fører til uventede steder. Tone trodde skjebnen hadde kastet en ny byrde på henne, en ny smerte fra ektemannens svik. Men i den tornefulle busken av sinne vokste et skjørt spirer gutten, uskyldig og uten skyld. Hjertet så mer enn øynene, oppdaget i Mika ikke fremmed blod, men en ensom sjel som søkte varme. Det var ikke et rop om et fremmed barn, men en stille bønn: Mamma. Tone, til tross for logikk, frykt og tretthet, rakte ut hånden. Årene viser at godhet er en gave, ikke et offer. Mika blir ikke en ekstra belastning han blir den som henter vann til hagen mens Tone roder, den som får søstrene til å le når livet er tungt, den som vokser opp og sier: «Takk, mamma», og i de ordene finnes hele universet.
