Etter tjuetre år i ekteskap hadde hverdagen til Ingrid blitt tåpelig kjedelig. Datteren, Liv, hadde giftet seg og flyttet med mannen til Oslo, og de to ble igjen alene med Eirik. Ingrid så også at mannen trakk seg stadig mer unna.
Liv, kom du på lørdag? Jeg skal også invitere Lill, så kan vi samles som før. Det har gått lang tid siden vi har vært i en tett liten krets, sa Ingrid. Eirik har planlagt en fisketur med kompisene.
Det blir bra, lenge siden. Jeg er på vei.
Ingrid fikk gjestene til å sette seg i sofaen, skrudde på rolig musikk og gikk inn på kjøkkenet. Hun kom tilbake med en bakplate, satte den på salongbordet, helte akvavit i små glass og smilte til de andre.
For oss vakre!
Alle løftet glassene, men Lill så alvorlig ut.
Hvorfor er du så stille? spurte Ingrid, klarte du ikke å møte din virtuelle venn?
Lill tok en slurk, rynket på nesen og mumlet:
Huff, så ekkelt dere drikker.
Hva? Det er jo helt normalt, tenkte Ingrid og lo. Vi drikker det ikke hver dag, bare for stemningen
Liv lo. Hun visste at Lill egentlig ikke likte sprit i det hele tatt hverken akvavit, vin eller brennevin.
Nei, du må ikke se på henne så strengt. Hun er helt edru, hun tar kun et lite glass hvert hundre år hun rynket også på nesen av den sterke smaken.
Hvorfor gikk det ikke, spurte Lill med blikket på Ingrid.
Fortell, hvordan var daten?
Den var grei. Han virker hyggelig, snill i samtale, ikke en kjedelig type Han har et bra yrke, leilighet og en fin bil.
God start, lo Liv. Skal vi også registrere deg på et datingside?
Hvorfor skulle jeg? spurte Ingrid. Jeg har en mann, Eirik, og det føles litt upassende. Dere gjør hva dere vil, men jeg holder meg til mitt eget.
Hun er gift! kom Lill inn. Har du fått klager på Eirik? At han ikke gir oppmerksomhet og ser på deg som en vegg?
Det er ikke nødvendig å starte et forhold, poengterte Liv. Man kan bare skrive til hverandre for selskap og stemning. La oss sette deg opp på en datingside.
Etter en liten skål med akvavit gikk Ingrid med på forslaget. De satte seg foran laptoppen og skrev en kort presentasjon: «Morsom kvinne med god humor søker mann for hyggelig samtale. Jeg heter Lise.»
Ingrid glemte meldingen. På jobben fylte rapporter og møter opp, og hun fikk sjelden tid til å sjekke e-posten. To uker senere oppdaget hun at hun hadde fått flere brev. De fleste var direkte upassende, så hun slettet dem med en gang.
Et brev fanget oppmerksomheten:
«Jeg drømmer også om å skrive med en smart og livlig kvinne. Jeg er gift, men kona viser lite interesse for meg i det siste. Livet har blitt rutinepreget og kjedelig. Jeg er 47 år, heter Ivar.»
Ingrid leste med interesse; hun så likheten med sitt eget liv. Mange opplever at kjærligheten svinner bort. Hun bestemte seg for å svare.
«Det er også noe som mangler i min ekteskapelige hverdag. Det er trist å innrømme, men vi snakker sjelden om hjertet. Jeg elsker likevel min mann, men jeg ønsker et like sinn å dele tanker med, bare via brev.»
Nå har du fått svar, spurte Lill.
Ja, men bare ett var interessant, de andre var røff. Jeg slettet dem alle.
Det er jo sånn de skriver, lo Lill.
Hvordan går det med din virtuelle venn?
Det går bedre enn du tror. Gunnar er en grei fyr, men han har et såret hjerte etter skilsmissen. Exen hans dro med en yngre mann, nesten på gleichen alder som sønnen deres. Sønnen er gift, fortsatte Lill.
Kanskje du får gifte deg selv, smilte Ingrid. Det er jo ikke bare fraseri på datingsider. Kanskje dette er din skjebne
To dager senere kom svaret fra Ivar:
«Vi har mye til felles. Jeg vil gjerne skrive med deg, selv om jeg fortsatt elsker min kone. Hun irriterer meg av og til, spesielt når hun er med sine venninner på jentekvelder. Jeg kan ikke si det til henne, hun ville blitt såret. Hun tilbringer mer tid med dem enn med meg.»
Ingrid tenkte seg om.
Det er virkelig et tørt liv han lever. Men han ser ut til å elske sin kone. Vi samles også ofte på jentekvelder, kanskje Eirik også blir irritert. Men han har aldri sagt noe. Hvis han hadde vært misfornøyd, ville han ha sagt det.
Hun skrev tilbake:
Jeg forstår deg. Jentekveldene er viktige for kvinner; de får slappe av, le og til og med gråte. Det betyr ikke at man glemmer familien. I mitt tilfelle ser det ut til at mannen er fornøyd.
Ingrid fortalte venninnene om korrespondansen med Ivar, og de støttet henne. Lill fortalte at Gunnar hadde kjøpt reisebilletter til ferien i Spania om to uker.
Så bra, ropte Liv, jeg blir også invitert?
Hvor gamle er du nå? spøkte Ingrid. Kanskje du møter en ny venn. Livet er uforutsigbart, ha tro og vent.
Hvor er denne vennen da? lo Liv.
Snart reiste Lill og Gunnar til Spania. Ingrids nettprat med Ivar fortsatte; de skrev flere ganger i uka. Ivar var vittig og sjarmerende, og hun likte ham mer for hver dag.
Samtidig forverret krisen med Eirik seg. Jo mer tid han brukte på jobb, jo mer skrev Ingrid til Ivar. En dag fikk hun blomster av Eirik, men hun følte at de var utenfølelse.
Hvorfor dette? spurte hun.
Bare fordi, svarte han. Hva kan jeg si?
Hun begynte også å mistenke at Eirik hadde en annen, men turte ikke å spørre.
Til slutt foreslo Ivar et møte.
«Ingrid, jeg vet at vi ikke planla å møte hverandre, men jeg har oppdaget at vi bor i samme by. Jeg lurer på om du er den jeg ser for meg. Skal vi møtes?»
Ingrid gikk med på det.
Jeg har ingenting å tape, tenkte hun. En date er ikke et brudd, spesielt siden Eirik er opptatt.
Hun forberedte seg grundig: gikk til frisøren, fikk kortere hår og en ny farge. På vei til kafeen tenkte hun på Ivar, som hadde lovet en hvit rose.
Da hun kom inn, så hun en kjent person.
Ingrid! Hva gjør du her? ropte Eirik overrasket.
Hun så den hvite rosen på bordet og forsto alt.
Du er altså Ivar? svarte han, men smilte: Det er bare Lise, akkurat som jeg sa. Sett deg, vi har mye å snakke om.
Samtalen gikk tregt i starten. Ingrid kjempet med skyldfølelsen over å ha avtalt møte bak ryggen på Eirik, men ble også sint på ham for å ha gjort det samme. Hun husket hva hun hadde skrevet om ham i brevet.
Eirik hadde også sine tvil, men Ingrid var den første som brøt stillheten.
Så du mener jeg ser dårligere ut nå?
I dag ser du strålende ut, men det er ikke for meg.
Er det sant at du elsker kona di?
Selvfølgelig, men vi har mistet kontakten. Jeg har for lite tid til deg, du har for lite tid til meg, sa Eirik trist.
Og dere brukte tid på nettstedet, lo Ingrid.
Kanskje vi bør begynne på nytt, foreslo Eirik. Ingrid nikket og smilte.
Jeg er enig, sa Eirik, tok hennes hender og så dypt inn i øynene. Nå ser jeg min elskede kone.
Og jeg ser min elskede ektemann. Det er leit at brevene slutter, lo Ingrid.
Hvorfor? Vi kan fortsette å skrive, svarte Eirik.
Ingrid innså at ekte fellesskap bygges på ærlighet og nærhet, ikke på skjulte samtaler. Åpenhet og omtanke for hverandre gjenopplivet kjærligheten, og hun forsto at livet er verdt å leve sammen, hånd i hånd.
