Uventede gjester i leiligheten Katja åpnet døren først og stivnet på terskelen. Fra leiligheten lød lyden av TV, samtaler på kjøkkenet og en fremmed lukt. Maksim bak henne holdt nesten ikke på å miste kofferten av overraskelse. – Vær stille, hvisket hun og strakte ut armen. – Det er noen der inne. På deres favoritt, beige sofa satt to ukjente mennesker. En mann i joggebukse bladde på fjernkontrollen, ved siden av ham satt en kraftig kvinne med strikketøy. På stuebordet sto kopper, tallerkener med smuler og medisiner. – Unnskyld, hvem er dere? spurte Katja med skjelvende stemme. De fremmede snudde seg, uten å vise den minste forlegenhet. – Å, dere har kommet, sa kvinnen uten å legge fra seg strikkingen. – Vi er Lidas slektninger. Hun ga oss nøklene, sa at dere ikke var hjemme. Maksim bleknet. – Hvilken Lida? – Moren din, sa mannen og reiste seg endelig. – Vi er fra Smolensk, kom hit med Misha for utredning hos legene. Hun lot oss bo her, sa at dere ikke ville ha noe imot det. Katja gikk sakte ut på kjøkkenet. Ved komfyren sto en tenåring på rundt femten og stekte pølser. Kjøleskapet var fullt av fremmed mat. På bordet hopet oppvasken seg opp. – Og hvem er du? hvisket hun. – Misha, svarte gutten og snudde seg. – Er det ikke lov å spise? Bestemor Lida sa at det var greit. Kvinnen gikk tilbake i gangen, der Maksim allerede hadde funnet frem telefonen. – Mamma, hva er det du gjør? sa han lavt, men sint. I røret lød den friske stemmen til svigermor: – Maksimka, har dere kommet? Hvordan var ferien? Hør nå, jeg ga nøklene til Svetka, hun og Vitya er i Oslo, skulle med Misha til legen. Tenkte dere ikke var hjemme, leiligheten stod tom – hvorfor la den stå ubrukt? De skal bare være der en uke. – Mamma, spurte du oss først? – Hvorfor skulle jeg spørre? Dere var jo borte. Bare si at jeg har ansvar for leiligheten og at de skal rydde etter seg. Katja tok telefonen: – Lidia Petrovna, mener du alvor? Du slapp fremmede inn i vårt hjem? – Hvilke fremmede? Det er jo min kusine Svetlana! Vi sov i samme seng som barn. – Hva har det med saken å gjøre? Det er vår leilighet! – Katja, ikke ta på vei. Det er jo familie. De er rolige folk, ødelegger ingenting. Gutten deres er syk, de trengte hjelp. Eller er du så gjerrig? Mannen tok igjen telefonen: – Mamma, du kommer hit om en time og henter dem. Alle sammen. – Maksimka, de skal bo til torsdag! Misha skal til lege og på flere prøver. De slapp å leie hotell – jeg hjalp dem! – Mamma, en time. Ellers ringer jeg politiet. Han la på. Katja satte seg på en puff i gangen og dekket ansiktet med hendene. Koffertene stod urørte, fra stuen hørtes TV-en, og det freste i pølsene på kjøkkenet. For to timer siden hadde de gledet seg på flyet om å komme hjem. Men nå satt hun i sin egen leilighet som en uønsket gjest. – Vi skal pakke, sa kvinnen fra stuen med et skyldigt blikk. – Lida trodde virkelig dere ikke ville ha noe imot det. Vi hadde ikke nummeret deres. Lida foreslo det, vi sa ja. Vi skulle bare være her en uke for undersøkelser. Maksim sto ved vinduet og sa ingenting. Katja så hvor anspent ryggen hans var. Han var alltid sånn når han var sint på moren, men ikke visste hvordan han skulle si det. – Men hvor er katten vår? ropte hun plutselig. – Hvilken katt? – Murzik. Den oransje. Vi lot nøklene være bare for hans skyld. – Vet ikke, sa Svetlana og trakk på skuldrene. – Vi har ikke sett ham. Katja sprang for å lete. Katten lå gjemt under sengen på soverommet, sammenkrøpet i et hjørne. Øynene var enorme, pelsen bustete. Da hun forsøkte dra ham frem, freste han og la ørene bakover. – Murzik, vennen min, sa hun liggende på gulvet. – Det er bare meg, alt er bra. Katten så skeptisk på henne. Det luktet fremmed i rommet. På nattbordet sto det medisiner. Senga var oppredd på en annen måte enn vanlig. Noen andres tøfler lå på gulvet. Maksim satte seg ved siden av: – Unnskyld. – For hva? Du visste ingenting. – For mamma. For at hun er sånn. – Hun tror hun har rett. – Hun har alltid oppført seg sånn, sa han oppgitt. – Husker du da vi flyttet inn og hun kom uanmeldt? Jeg trodde jeg hadde forklart at sånn gjør man bare ikke. Men tydeligvis ikke. Stemmer lød i gangen. Svigermor var ankommet. Katja reiste seg, rettet på håret og gikk ut. Lidia Petrovna sto i gangen med opprørt blikk. – Maksim, har du blitt gal? – Mamma, sett deg, sa mannen og pekte mot kjøkkenet. – Sette meg? Svetlana, Vitya, pakk sammen – vi blir kastet ut. Vi drar hjem til meg. – Mamma, sett deg. Nå. Lidia så endelig på sønnens ansikt og sa ikke mer. De gikk sammen ut på kjøkkenet, der Misha spiste sine siste pølser. – Mamma, satte Maksim seg rett overfor henne. – Forklar meg, hvordan kan du finne på å slippe noen inn i hjemmet vårt uten å spørre? – Jeg ville bare hjelpe! Svetlana ringte og gråt, Misha hadde det vondt, de skulle til Oslo og hadde ikke noe sted å bo. Jeg så at dere ikke var hjemme, og tenkte det var greit. – Mamma, det er ikke din leilighet. – Hvordan ikke min? Jeg har jo nøkler. – Du fikk nøkler for å mate katten, ikke for å drive hotell. – Maksim, det er familien! Svetlana er min søster, vi har alltid vært nære. Vitya er arbeidsom. Misha er syk, de trengte hjelp. Skal du sende dem ut? Katja helte opp vann til seg. Hendene skalv. – Lidia Petrovna, dere spurte aldri oss. – Hvorfor skulle vi det? Dere var jo bortreist! – Nettopp derfor burde du ha spurt! ropte Maksim. – Vi har mobiltelefoner. Du kunne ringt eller skrevet. Da ville vi visst det. – Og hva ville dere svart? Sikkert nei? – Kanskje det, eller ja til noen dager – men vi hadde visst om det. Det handler om respekt. Lidia reiste seg: – Slik er det bestandig. Jeg gjør mitt beste, og blir bare kritisert. Svetlana, gjør dere klar, vi drar hjem til meg. – Mamma, du har bare ettroms. Det er ikke plass til fire. – Vi får plass. Alt er bedre enn utakknemlighet. Katja satte glasset på bordet: – Lidia Petrovna, nå må du stoppe. Du vet godt at dette var galt. Hadde du ment noe annet ville du ringt først. Svigermor stivnet. – Du visste vi ville bli sinte, så du lot det bare skje. Satset på at vi ikke ville kaste folk ut. Stemmer det? – Jeg ville bare hjelpe. – Nei. Du ville at det skulle bli som du ønsket. Det er noe annet. Lidia så forvirret ut for første gang. – Svetlana gråt. Misha hadde det vondt. Jeg syntes så synd på dem. – Det skjønner vi, sa Maksim. – Men du kan ikke bare bestemme over andres ting. Forestill deg at jeg kom til deg mens du var borte, og slapp inn mine venner i din leilighet – uten å spørre. Hvordan hadde du følt det? – Jeg hadde blitt sint. – Nettopp. De satt tause. Fra stuen hørtes pakking. Svetlana gråt stille, Vitya pakket sammen. Misha sto i døråpningen og så ned i gulvet. – Unnskyld, mumlet gutten. – Jeg trodde vi fikk lov. Bestemor sa det var greit. Katja så på ham. En vanlig gutt, litt redd, litt lei seg. Ikke hans feil at de voksne ikke kunne ta en prat. – Du har ikke gjort noe galt, sa hun slitent. – Gå og hjelp foreldrene dine. Lidia tok opp et lommetørkle og tørket tårene. – Jeg trodde faktisk jeg gjorde det rette. Kom aldri på tanken å spørre. Dere er jo barna mine. Jeg tenkte på dere, jeg har alltid gjort alt for dere. – Vi er voksne, mamma. Vi er i trettiårene. Vi har våre egne liv. – Jeg forstår, sa svigermor og reiste seg. – Vil dere ha nøklene tilbake? – Ja, sa Katja. – Beklager, men tilliten er brutt. – Jeg forstår. Svetlanas familie pakket fort. De unnskyldte seg lenge før de dro. Lidia tok dem med til seg og lovet å finne plass. Maksim låste døren bak dem og lente seg mot den. De gikk stille gjennom leiligheten. Senga måtte oppreddes, kjøleskapet ryddes. Overalt var spor etter fremmede – glemte ting, flyttet møbler, skitne tallerkener. Murzik satt fortsatt under senga og nektet å komme ut. – Tror du hun forstod? spurte Katja da hun åpnet kjøkkenvinduet. – Vet ikke. Jeg vil tro det. – Og hvis ikke? – Da får vi være strengere. Dette tillater jeg aldri mer. Hun omfavnet mannen. De sto midt i kaoset i sitt eget hjem og sa ingenting. – Vet du hva som var verst? sa Katja og trådte tilbake. – Katten. Vi gjorde alt dette for ham. Og han satt redd og sulten midt i sirkuset. – Tror du de matet ham? – Ser ikke sånn ut. Matskålen er tom, vannet skittent. De glemte ham sikkert. Maksim satte seg foran senga: – Murzik, unnskyld, kompis. Mamma får aldri nøklene igjen. Katten tittet forsiktig fram. Etterhvert kom han ut og strøk seg inntil eierens bein. Katja hentet mat, og han kastet seg over den som om han ikke hadde spist på en uke. De begynte å rydde – kastet fremmed mat fra kjøleskapet, byttet sengetøy, vasket opp. Murzik spiste seg mett og sovnet i vinduskarmen. Leiligheten ble gradvis deres igjen. Om kvelden ringte Lidia. Stemmen var lav, unnskyldende: – Maksim, jeg har tenkt på det. Du hadde rett. Unnskyld. – Takk, mamma. – Er Katja sint på meg? Mannen så på kona, hun nikket: – Ja, men det går over. Med tiden. Etter telefonen satt de lenge ved kjøkkenbordet og drakk te. Ute ble det mørkt. Leiligheten var ryddig, stille – deres igjen. Ferien var over – brått og brutalt.

Author Fame LovingViews 14

Først åpnet Ingrid døren og ble stående lamslått på dørstokken. Fra leiligheten lød lyden av TV, stemmer fra kjøkkenet og en lukt som ikke var deres. Bak henne holdt Henrik nesten på å miste kofferten i gulvet av overraskelse.

Stille, hvisket hun, og løftet hånden foran ham. Det er noen her.

På deres egen beige sofa satt to fremmede og slanget seg. Mannen i joggebukse bladde på fjernkontrollen, en bred dame med strikketøy satt ved siden av. På stuebordet sto kopper, tallerkener med smuler og noen legemidler.

Unnskyld, hvem er dere? Ingrids stemme skalv.

De snudde seg uten tegn til skam.

Åja, dere har kommet tilbake, svarte kvinnen uten å slutte å strikke. Vi er slektninger av Tove. Hun ga oss nøkkel og sa det ikke bodde noen her.

Henrik ble hvit i ansiktet.

Hvilken Tove?

Din mor, sa mannen og reiste seg omsider. Vi kommer fra Drammen, skulle til medisinsk undersøkelse med Jonas. Hun lot oss bo her, mente dere ikke ville ha noe imot det.

Ingrid gikk langsomt inn på kjøkkenet. Der sto en femtenåring over stekepannen og stekte pølser. Kjøleskapet var fullt av fremmed mat. Kjøkkenbordet sto overfylt av skitne kopper og tallerkener.

Og du? hvisket hun.

Jonas, svarte gutten og snudde seg. Er det ikke lov å spise? Bestemor Tove sa det var greit.

Hun gikk ut i gangen igjen hvor Henrik allerede hadde funnet frem mobilen.

Mamma, hva er det du holder på med? Han snakket lavt, men var tydelig forbannet.

Fra andre enden lød svigermors lyse stemme:

Henrik, kjære! Er dere hjemme allerede? Hadde dere en fin ferie? Hør, jeg ga nøkkelen til Siv hun og Per kom til Oslo, skulle vise Jonas til spesialistene. Tenkte jo at dere var bortreist og leiligheten sto tom. Hvorfor skulle plassen stå ubrukt? Det gjelder bare en uke.

Mamma, ba du oss om lov?

Hvorfor spørre? Dere var jo ikke hjemme. Bare si fra at jeg tar ansvar for leiligheten og at de rydder etter seg.

Ingrid rev til seg telefonen:

Tove, mener du virkelig dette alvorlig? Har du sluppet inn fremmede i leiligheten vår?

Hvilke fremmede? Det er min kusine Siv! Vi delte seng som barn.

Jeg bryr meg ikke om hvem du delte seng med. Dette er vårt hjem!

Ingrid, ikke vær så hissig. Det er familie. De er rolige, ødelegger ingenting. Gutten er syk, de trengte hjelp. Eller er du så egoistisk?

Henrik tok tilbake mobilen igjen:

Mamma, du har én time på deg til å hente dem. Alle sammen.

Henrik, de skal være her til torsdag! Jonas skal ta prøver, ha konsultasjon. De brukte jo alt av pengene sine på hotell, jeg hjalp dem å spare litt.

En time, mamma. Hvis ikke, ringer jeg politiet.

Han la på. Ingrid satte seg på puffen i gangen og skjulte ansiktet i hendene. Koffertene sto uåpnet. Fra stua pumpet TVen, på kjøkkenet freste pølsene. For to timer siden gledet de seg på flyet til endelig å komme hjem. Nå satt hun i sitt eget hjem som en fremmed.

Vi skal pakke sammen, sa kvinnen fra stua og gikk mot gangen med et skyldbetynget blikk. Tove sa dere sikkert brydde dere likegyldig. Vi prøvde å finne dere, men hadde ikke nummeret. Hun tilbød det, vi takket ja. Hadde bare tenkt å være her noen dager for utredning.

Henrik sto ved vinduet, stille. Ingrid kunne se hvor anspent ryggen hans var slik sto han bare når han var forbannet på moren, men ikke klarte si noe.

Hvor er katten vår? kom det plutselig fra Ingrid.

Hvilken katt?

Felix. Oransje, snill. Det var han vi ba om at du skulle mate, Tove.

Vet ikke, svarte Siv og trakk på skuldrene. Vi har ikke sett noen katt.

Ingrid løp for å lete. Hun fant Felix sammenkrøpet under senga, med store øyne og bustete pels. Da hun forsøkte å dra ham frem, freste han og presset ørene bakover.

Felix, lille venn, sa hun og la seg på gulvet. Det er bare meg. Alt er bra.

Katten stirret skeptisk. Rommet luktet fremmed. På hennes nattbord sto ukjente medisiner. Senga var redd opp på en uvant måte. Noen andres tøfler lå midt på gulvet.

Henrik satte seg ned ved henne.

Unnskyld.

For hva? Du visste jo ingenting.

For mamma. For at hun alltid gjør sånn.

Hun tror hun har rett.

Hun har alltid vært sånn, sa han irritert. Husker du da vi nettopp hadde flyttet inn her hun dukket opp uten forvarsel? Jeg trodde jeg forklarte hvor galt det var. Tydeligvis ikke.

Stemmer fra gangen varslet at svigermor var kommet. Ingrid reiste seg, strøk håret bak øret og gikk ut.

Tove sto i døren med hevet øyenbryn.

Henrik, har du blitt gal?

Sett deg, mamma, sa Henrik og nikket mot kjøkkenet.

Hva er vitsen med det? Siv, Per, pakk sammen. Vi blir ikke ønsket her. Så reiser vi hjem til meg.

Sett deg, gjentok Henrik.

Hun oppdaget blikket hans og satte seg stille. De gikk inn på kjøkkenet, hvor Jonas fortsatt spiste pølser.

Mamma, forklar meg hvordan du kunne finne på å slippe noen inn her uten å spørre oss først?

Men jeg ville bare hjelpe! Siv ringte, gråt og fortalte om Jonas smerter og at de måtte til Oslo. Jeg tenkte leiligheten var tom.

Dette ER ikke ditt hjem.

Men jeg har jo nøkkel.

Nøkkel for å mate katten. Ikke for å drive hotell.

Henrik, det er jo familie! Siv er min søster, Per er skikkelig arbeidsom, Jonas er syk. Vil du kaste dem ut på gata?

Ingrid skjenket seg selv vann. Hendene hennes skalv.

Tove, du spurte oss ikke engang.

Hvorfor det? Dere var jo ikke her.

Nettopp da måtte du ha spurt! hevet Henrik stemmen. Vi har telefoner. Du kunne ringt, sendt melding, forhørt deg. Da kunne vi avtalt.

Og hva hadde dere sagt? Avslått?

Kanskje. Eller gått med på noen dager men på våre premisser. Poenget er at vi hadde visst det. Det heter respekt.

Tove reiste seg.

Det er alltid sånn. Jeg prøver å være snill, så får jeg høre hvor forferdelig jeg er. Siv, pakk sammen, vi drar hjem til meg.

Mamma, du har bare ett soverom. Du sa jo selv at dere ikke får plass.

Man får plass. Hva som helst er bedre enn denne utakknemligheten.

Ingrid satte glasset hardt i bordet:

Tove, stopp. Du vet utmerket godt at dette var galt. Hadde du ment det var greit, ville du spurt oss først.

Tove ble stille.

Du visste vi ville si nei. Derfor sa du ikke noe. Du tenkte vi kom hjem og bare godtok det. Ikke sant?

Jeg ville bare hjelpe.

Nei, du ville bestemme. Det er to forskjellige ting.

For første gang siden de kom inn, så hun faktisk rådvill ut.

Siv gråt. Jonas hadde vondt. Jeg fikk vondt av å si nei.

Det forstår vi, sa Henrik. Men likevel kunne du ikke bestemme over noe som ikke er ditt. Hva om jeg hadde sluppet venner inn i din leilighet mens du var borte, uten å spørre deg? Hvordan ville du følt det?

Jeg hadde blitt steikforbanna.

Nettopp.

De satt tause. Fra stua lød lyder av pakking. Siv gråt stille, Per lukket kofferter. Jonas kikket inn døra, med blikket i gulvet.

Unnskyld, mumlet gutten. Bestemor sa det var greit.

Ingrid så på ham. Vanlig tenåringsgutt, skremt og lei seg. Ikke hans skyld at de voksne krangler.

Det er ikke din feil, sa hun slitent. Hjelp foreldrene dine å pakke.

Tove fant frem et lommetørkle, tørket øynene:

Jeg mente bare å gjøre noe godt. Jeg tenkte ikke på at jeg skulle spørre. Dere er barna mine. Jeg har ordnet alt for dere. Jeg trodde…

Vi er ikke barn, mamma. Vi er voksne. Tretti år gamle.

Jeg forstår, sa Tove og reiste seg. Vil dere ta nøklene mine?

Vi må det, svarte Ingrid. Unnskyld, men tilliten er borte.

Jeg forstår.

Sivs familie pakket raskt. De ba om unnskyldning flere ganger før de gikk. Tove tok dem med hjem, lovet at de skulle finne en løsning. Henrik la hånden på døren da de dro, og ble stående med pannen lent mot treet.

De gikk stille rundt i leiligheten. Senga måtte renses opp. Kjøleskapet tømmes. Overalt rester etter fremmedes nærvær glemte klær, flyttede møbler, skitne glass. Felix satt fremdeles trykket sammen under senga.

Tror du hun skjønte alvoret? spurte Ingrid og åpnet kjøkkenvinduet.

Jeg vet ikke. Jeg håper det.

Hvis ikke?

Da må vi sette hardt mot hardt. Dette får aldri skje igjen.

Hun la armene rundt sin mann. Midt i andres rot i sitt eget hjem sto de og holdt på hverandre.

Vet du hva som sårer meg mest? sa Ingrid og slapp ham. Katten. Hele grunnen til at vi ga fra oss nøkkelen. Nå har han gått sulten og livredd gjennom kaoset her.

Tror du de har matet ham?

Tydeligvis ikke. Skålen er tom, vannet grumsete. De husket ikke på ham i det hele tatt.

Henrik krabbet inn under senga:

Felix, kom kom, kompis. Mamma får aldri mer nøkkel.

Katten sneik forsiktig frem, strøk seg mot bena hans. Ingrid hentet mat og satte foran ham Felix kastet seg over skålen som om han ikke hadde spist på en uke.

De startet å rydde. Kastet fremmed mat, la på nytt sengetøy, vasket alt. Felix sovnet sammenkrøpet på vinduskarmen. Sakte, men sikkert, ble hjemmet deres eget igjen.

Senere på kvelden ringte Tove. Stemmen var lav og unnskyldende:

Henrik, du hadde rett. Unnskyld.

Takk, mamma.

Ingrid er sint på meg, ikke sant?

Henrik så på sin kone. Hun nikket.

Ja, men hun tilgir deg til slutt.

De ble sittende lenge ved kjøkkenbordet. Utenfor begynte kvelden å stille alt til ro. Leiligheten var igjen stille, ren, bare deres. Ferien var over, brått og hensynsløst.