Oppskriften på lykke… Hele oppgangen fulgte spent med da de nye beboerne flyttet inn i leiligheten i andre etasje. Det var familien til en avdelingsleder ved den viktige fabrikken i den lille provinsbyen vår. – Hvorfor velger de å bo i det gamle bygget? – undret pensjonisten Nina Andrejevna til venninnene sine. – Med de kontaktene kunne de nok fått seg en splitter ny leilighet i et nybygg. – Ikke døm ut fra deg selv, mamma. Hvorfor nytt når vi har en ordentlig “stalinleilighet” her, med høyt under taket, store og separate rom, stor entré og en romslig balkong – nesten som et ekstra værelse! – svarte den tredve år gamle og fortsatt single Anette med markant sminke. – Dessuten fikk de telefon med én gang, og det er bare tre av ni leiligheter i blokka som har fasttelefon her… – Hele tiden skal du bare skravle i telefonen, – irettesatte moren, – nå har du virkelig gått naboene på nervene. Ikke finn på å besøke disse nye, de er seriøse folk og travle… – Så seriøse er de da ikke, det er unge folk, de har ei datter på ni, Natasha heter hun, – svarte Anette uskyldig, – de er nesten på min alder, kanskje fem år eldre bare. Naboene viste seg å være høflige og blide. Lida jobbet på skolebiblioteket, mens Ivan allerede kunne skilte med ti års fartstid på fabrikken. Alt dette fortalte Anette ute i bakgården om kvelden, når hun slo av en prat med kvinnene som moren pleide å sitte sammen med. – Og hvor vet du alt dette fra? – spurte damene nysgjerrig. – Du burde blitt politi, du! – Jeg går jo innom for å ringe, de sier ja i motsetning til noen andre… – hintet Anette om ganger hvor naboene hadde nektet henne adgang, fordi hun brukte halve kvelden på venninne-prat i telefonen. Sånn ble Anette kjent med innflytterne, og hun ringte ofte både venner og kolleger fra deres telefon, og satt gjerne i timevis. Hun dukket enten opp nystriglet eller i koselige morgenkåper, opplagt på vennskap med ekteparet. En dag merket hun at Ivan demonstrativt stengte døren til TV-stua når hun kom inn for å ringe. Dette gjentok seg flere ganger. Anette smilte likevel til Lida etter samtalen, takket for seg, og stakk nesen inn på kjøkkenet, men Lida svarte alltid med et nikk og ba henne lukke døren etter seg. – Jeg kan ikke lukke selv, jeg har mel på hendene, – sa Lida, – og hos oss går døra i lås selv – fransk lås. – Å, så det er baking på gang igjen? Deilige bakverk stadig hos dere… Jeg kan ikke sånt, – sukket Anette. – Ja, det blir ostefylte boller til frokost i morgen, men rekker ikke å bake på morgenen, så jeg gjør det nå, – smilte Lida og vendte seg tilbake til deigen. Anette rynket på nesen og forlot dem misfornøyd over manglende interesse for nærmere kontakt. – Hør, Lida, jeg vet det kan være vanskelig å be henne om å la være, – nevnte Ivan, – men telefonen vår er stadig opptatt om kveldene, og vennene mine får ikke tak i oss. Det blir for mye… – Ja, jeg har også merket at hun føler seg veldig hjemme her – nesten litt for mye. Det får være måte på… – svarte Lida enig. Samme kveld satt Anette igjen i gangen, velstelt og klar for en prat med sin venninne. – Anette, blir du ferdig snart? Vi venter en viktig telefon, – sa Lida etter ti minutter. Anette nikket, avsluttet samtalen, men trakk så en sjokoladeplate frem fra lomma: – Jeg har med noe søtt! La oss ta en kopp te sammen, for å bli bedre kjent. Hun gikk ut på kjøkkenet og la sjokoladen på bordet. – Nei, vær så snill, ta den bort. Natasha ser det, blir fristet – men hun har allergi, så her i huset er sjokolade tabu, – forklarte Lida. – Hva? Tabu? – rødmet Anette. – Jaja, jeg ville jo bare takke. – Ingen grunn til takk, men det holder nå med telefonpraten, med mindre det virkelig haster – lege, nødnummer… da må du ringe, selvfølgelig! Men ellers ikke, beklager. Mannen min skal ha samtale fra jobben, og Natasha gjør lekser… Vi prøver å ha det rolig, håper du forstår. Anette tok sjokoladen med seg og gikk uten et ord. Hun skjønte ikke hvorfor de behandlet henne slik, og bestemte seg for at Lida bare var sjalu. – Hun skjønner vel at jeg er yngre og penere, – forklarte hun moren, – derfor oppfører hun seg sånn… Jeg ville jo bare være hyggelig! – Du er sta og har ikke skjønt det – du kan ikke trenge deg inn i andres familieliv. De trenger ikke dine samtaler, og hjemmet deres er ikke et fellesrom. Nå har du fått klar beskjed. Og så blir du sur, og begynner med sjalusi attpåtil. Finn deg en mann, få din egen telefon, så får du se hvem som kommer til deg for å ringe, – sa Nina Andrejevna. Siste forsøk på kontakt tok Anette da hun en dag kom med notatbok for å be om oppskriften på Lidas osteboller. – Kan du ikke diktere meg oppskriften? Jeg burde lære sånne ting nå, – spurte hun ivrig. – Du bør heller spørre din egen mor. Foreldre kan mye, – svarte Lida overrasket, – dessuten gjør jeg alt på slump, har aldri hatt nøyaktige mål… Hendene gjør jobben av seg selv etter hvert, – smilte Lida, – og nå har jeg dårlig tid. Du får spørre mamma! Anette rødmet igjen og gikk hjemover. Klart hun visste at morens gamle kladdebok, full av salater, kjøttkaker og til og med minner om russisk aspik, sto dypt i kjøkkenskapet. Bakst, som moren hennes ofte laget før, fylte mange sider. Selv hadde hun ikke lyst til å bake, og moren, som kjempet mot overvekt og høyt blodtrykk, bakte sjelden nå. Men likevel tok Anette frem kladdeboken, og bladet likegyldig til hun fant akkurat den oppskriften hun trengte, til stor overraskelse for moren. – Har du tenkt å bake? – utbrøt Nina Andrejevna. – Hvorfor er det så merkelig? – spurte Anette og brettet inn siden i boka. – Har du og Slava funnet sammen igjen? Jeg trodde det var slutt mellom dere, sånn som med alle dine tidligere kjærester, – undret moren. – Nei da, jeg bestemmer selv, – svarte Anette irritert. – Det skulle tatt seg ut. Du er jo moden for giftemål, – innrømmet moren. – Hva var det du så etter i boka? Kanskje jeg kan hjelpe? – Det er ikke nødvendig, jeg forbereder meg mentalt, – svarte datteren. Men noen dager senere, da moren kom hjem etter kveldsvandringen, slo duften av nystekte bakevarer imot henne. – Hvor i alle dager kommer denne lukten fra? Kaker i ovnen? Nå har du falt for noen, det er sikkert, – utbrøt moren. – Ikke rop så hele blokka hører, – gliste Anette, – kom, smak heller! Og dette er ikke kaker, men deilige osteboller. Tradisjonelle. Kjelen putret, bordet var dekket. Moren smakte – de var nydelige. – Du har talent, – sa moren, – det er lenge siden vi bakte sånn sammen, men dette har du ikke glemt. Virkelig bra, jenta mi. – Er du sikker eller bare snill nå? – spurte Anette. – Smak selv, det er absolutt spiselig! – svarte moren, og brukte farens gamle uttrykk om mat som var vellykket. – Nå får jeg snart be Slava på te og osteboller. Tror du han liker dem? – Garantert! Det var sånn jeg fikk din far på kroken også – han elsket ostebollene mine! – lo moren. – Bak og inviter, så går jeg til naboen og ser film. Det er på tide du blir fornuftig. Kjoler og krøller alene får ikke menn til å bli værende. Etter dette kom kjæresten hennes stadig på besøk, de kranglet mindre, og moren ble vant til at datteren nå tilbrakte mer tid på kjøkkenet – og Slava hjalp også til under latter og glede. Da datteren endelig fortalte at hun og Slava hadde levert inn ekteskapsmelding, ble Nina Andrejevna rørt til tårer: endelig… Anette forandret seg. Hun gikk ned i vekt for å se bra ut til bryllupet. Slava spurte stadig: – Nå har du sluttet helt å bake osteboller? Men kanskje du baker noen til bryllupet? Før den hjemmefeirede vielsen forberedte Anette, moren og tanten i to dager, selv om det kun skulle komme cirka tjue – mest nære slektninger. Ungeparet bosatte seg i et eget rom i treromsleiligheten, og et år senere hadde alle i blokka fått egen telefon. Anette var fornøyd, ringte alle i begynnelsen, men nå gikk det mye fortere: – Oi, Rita, jeg kan ikke snakke – deigen er ferdighevet, og Slava kommer snart hjem! Snakkes! Hun sprang til kjøkkenet der deigen hadde blåst seg opp til en luftig pute. Anette var allerede gravid, snart klar for permisjon, men hun slappet ikke av – hun bakte og lagde mat til mannen, og selv elsket hun hjemmelagde osteboller. Så gott! Og mannen forgudet henne, for den gode baksten og varmen hjemme.

Vet du, hele oppgangen fulgte spent med da de nye naboene flyttet inn i leiligheten i andre etasje. Familien var ikke hvem som helst det var fabrikksjefen fra hjørnesteinsbedriften her i bygda, vet du!

Hvorfor i all verden har de valgt å bo i en gammel bygård? knegget pensjonisten Ragnhild til venninnene sine. Med kontaktene deres kunne de jo fått seg leilighet i et nyere bygg!

Men mamma, ikke gå ut fra deg selv, da! Hvorfor skulle de ønske seg noe nytt og moderne, når vi har “murbygård” med høye tak, store rom og lang gang? Balkongen er jo nesten like stor som et helt rom, svarte datteren Marthe, som er i begynnelsen av trettiårene, singel, alltid litt prangende sminka. Og tenk, de fikk fasttelefon med én gang. Vi har bare tre telefoner på ni leiligheter her!

Du skal bare snakke i telefonen du, svarte moren småirritert. Du maser sånn at naboene blir slitne. Ikke gå og plage våre nye naboer nå, de har sikkert hendene fulle!

Åh, så alvorlige er de ikke. De er unge, og datteren deres, Ingeborg, er bare ni år, sukket Marthe og så såra på moren, de er jo nesten på min alder. Kanskje noen år eldre, da.

De nye naboene var faktisk veldig hyggelige og høflige. Lise jobbet i skolebiblioteket, og mannen hennes, Jørgen, hadde allerede ti års fartstid på fabrikken.

Marthe kunne alt om dem på null komma niks og skravla om det når hun var nede på benken og drakk kaffe med moren og de andre damene på kveldstid.

Du er jo blitt rene lensmannen, hvordan vet du alt dette? spurte de alltid småfleipete.

Jeg går til dem for å ringe, jeg, vet du. I motsetning til noen andre, hintet hun tørt og så på de gangene ingen ville slippe henne inn fordi hun kunne bli sittende og prate tull med noen i evigheter.

Sånn ble altså Marthe ganske fort kjent med de nye folkene og begynte å ringe både venninner og kolleger fra deres telefon. Hun la ikke skjul på at hun gjerne ville ha en litt nærmere kontakt med paret, og kom stadig vekk innom i alt fra pyntede klær til fleecedresser.

En kveld så hun Jørgen lukke TV-stua med vilje da hun kom inn for å ringe. Det skjedde ikke bare én gang. Marthe smilte sitt søteste til Lise etter samtalen og takket, titta innom kjøkkenet, men Lise svarte alltid rolig med et nikk og spurte henne om å lukke døra når hun gikk.

Klarer ikke lukke døra, har hendene fulle av mel, sa Lise ofte og smilte. Og låsen vår smekker igjen helt av seg selv. Fransk system, vet du.

Men, å, hva baker du da? Igjen? Fy flate, det lukter så ofte fersk bakst fra dere Jeg kan ikke bake, altså.

Det er bare boller med vaniljekrem til frokost, men jeg rekker jo ikke stå opp å bake før jobb, så må gjøre det på kvelden, smilte Lise og snudde seg til deigen sin igjen.

Marthe snudde på seg og gikk litt misfornøyd, skuffet over at Lise ikke så ut til å ville bli venninne.

Du, Lise, jeg forstår godt at du ikke synes det er lett å be henne gå, sa Jørgen en kveld, men telefonen vår er jo alltid opptatt på kvelden, og kameratene mine får aldri tak i meg. Det går jo ikke an.

Jeg har lagt merke til det samme, svarte Lise. Hun tar seg altfor til rette, rett og slett, sitter og prater som om hun bor her.

Like etter, kom Marthe pyntet og sminket, satte seg som vanlig på puffen i gangen og begynte en lang samtale med venninna si.

Marthe, kan du snart bli ferdig? Vi venter på en telefon, sa Lise etter ti minutters tid.

Marthe nikket forståelsesfullt og la på, men trakk straks opp en sjokolade fra lomma:

Jeg har tatt med noe søtt i dag! Skal vi ikke ta oss en kopp te sammen? Litt for å bli bedre kjent og sånn.

Hun gikk mot kjøkkenet til Lise og la sjokoladeplaten på bordet.

Nei, ta den bort, vær så snill. Hvis Ingeborg får øye på det så tigger hun, og hun tåler ikke søtt. Hun har allergi, så det går bare ikke. Beklager, men sjokolade er helt uaktuelt her i huset.

Hva? Helt tabu? rødmet Marthe. Vel, du får bare ha det sånn. Ville jo bare være vennlig

Det er ikke nødvendig å takke oss for noe. Men gjerne bruk telefonen kun hvis det haster, sånn som å ringe legen eller nødnummeret. Det er selvsagt, da er det bare å ringe på uansett tid på døgnet, presset Lise ut, det ringer folk til mannen min fra jobben og Ingeborg blir forstyrret mens hun gjør lekser. Vi prøver å holde det rolig.

Marthe tok sjokoladen med seg og gikk uten å si et ord. Hun skjønte rett og slett ikke hvorfor de var så avvisende, og kom fram til at Lise nok var sjalu på henne.

Hun ser jo jeg er yngre og penere enn henne, forklarte hun moren med et oppgitt sukk. Ville jo bare være hyggelig, men ikke en gang en tekopp fikk jeg Jeg hadde jo med min egen sjokolade.

Nå må du slutte, Marthe, og innse at jeg kanskje har gjort en dårlig jobb med oppdragelsen. Du må ikke trenge deg inn i andres hjem og privatliv, de har ikke behov for telefonpraten din, sa Ragnhild beint ut. Det er ikke gjennomgang her, skjønner du. Nå satte de deg faktisk litt på plass. Og så driver du og dikter opp sjalusi! Få deg heller en kjæreste, og få deg egen telefon, så kan folk heller komme hjem til deg for å ringe!

Marthe gjorde et siste forsøk på å nærme seg Lise denne gangen kom hun for å spørre om oppskriften på bollene.

Jeg har så lyst til å lære å bake de bollene dine. Kan du skrive oppskriften for meg? Så kan jeg prøve meg hjemme, sa Marthe med blokka klar.

Du, spør heller mammaen din. Våre mødre kan mer enn vi tror. Jeg må innrømme at jeg aldri har skrevet opp oppskriften, jeg bare baker på slump. Hendene vet hva de gjør, smilte Lise, og forresten må jeg snart gå. Spør mammaen din, hun har sikkert en god oppskrift!

Marthe ble rød i kinnene og gikk rett hjem. Hun visste sjølsagt at moren hadde en gammel, slitt kokebok liggende i kjøkkenskapet, full av små, sirlig skrevne oppskrifter. Der var det oppskrifter på alt mulig salater, kjøttkaker, supper og fisk i aspik. Og bakverk i haugevis.

Men baking frista ikke Marthe, og mamma hadde jo kutta ut bakingen for lenge siden på grunn av høyt blodtrykk og vekta.

Allikevel fant Marthe boka frem og bladde med lata fingre gjennom sidene, før hun plutselig fant akkurat boller med vaniljekrem, til morens store overraskelse.

Skal du virkelig bake nå? utbrøt Ragnhild.

Hva er så rart med det da? smalt Marthe igjen boken med en bretting på riktig side.

Har du begynt å flørte med han Eirik igjen, spurte moren, jeg trodde du hadde droppa ham som de andre.

Hvem sier vi er ferdig, kremtet Marthe. Han kommer sikkert løpende igjen snart.

Ja, ja. Kanskje på tide å finne deg en kar for alvor. Men hva var det du lette etter der, da? Kanskje jeg kan hjelpe?

Nei da, jeg bare forbereder meg mentalt, svarte datteren lattermildt.

Et par dager seinere, da moren kom inn etter rusletur, slo det imot henne en duft av fersk bakst.

Det er noe som er galt fatt når det lukter boller her! utbrøt Ragnhild. Du har garantert blitt forelska, altså!

Ikke rop så alle naboene hører, lo Marthe og gjorde plass til kaffeslabberas. Det er ikke boller, det er skolebrød. Helt tradisjonelle.

Vannkokeren putra på komfyren, Marthe hadde satt frem fine kopper, tekannen og tallerken med rykende ferske skolbrød.

Nå imponerer du, sa moren og smilte. Trodde du hadde glemt alt, men dette fikk du til. Kjempefint, jenta mi.

Du trenger ikke bare skryte, si ærlig hva du synes, spurte Marthe.

Har du ikke smakssans selv? Smak da, dette kan du trygt servere til hvem som helst! Akkurat som faren din pleide å si: Dette er fullt spiselig!

Da inviterer jeg Eirik på te med skolebrød. Tror du han vil like det?

Selvfølgelig, ropte moren. Faren din elsket sånne. Bak mer, inviter, og jeg kan gå på besøk til naboen og se film imens. Endelig har du skjønt det: Menn blir ikke gale av fancy kjoler og krøller, men av hjemmebakst!

Plutselig begynte Eirik å stikke innom hver dag. De småkrangla mindre, moren vendte seg til at datteren var mer på kjøkkenet, og Eirik hjalp gjerne til. Latter og gode dufter fylte huset.

Da Marthe fortalte moren at hun og Eirik hadde levert papirer på rådhuset, ble Ragnhild blank i øynene.

Marthe endret seg. Hun ble slankere, kanskje fordi hun ville føle seg fin til bryllupet. Eirik spurte stadig vekk:

Kjære, nå har du visst glemt bollene? Skal du bake til bryllupet, da?

Før bryllupet, som faktisk ble holdt i stua hjemme, stod Marthe, mamma og tanten hennes og forberedte mat så svetten rant, selv om de bare ventet i underkant av tjue gjester, stort sett bare slekta.

Etterpå fikk Marthe og Eirik sitt eget store rom i treroms-leiligheten. Og etter ett år fikk alle i blokka fasttelefon, så Marthe var i ekstase. Hun ringte stadig venner rundt, men samtalene ble nå kjappe.

Du, Siri, jeg må legge på. Deigen hever og Eirik er straks hjemme. Ha det, vennen!

Hun ilte ut til kjøkkenet der deigen veltet ut av bollen. Marthe var gravid, snart skulle hun ut i permisjon, men hun ville aldri slutte å bake for å glede mannen sin. Og hun elsket det selv også. Skolebrød laget med tålmodighet og hjerte, hjemme hos seg selv det var lykke, det. Og Eirik? Han forgudet henne for akkurat det.

Rate article
Intigue Life
Oppskriften på lykke… Hele oppgangen fulgte spent med da de nye beboerne flyttet inn i leiligheten i andre etasje. Det var familien til en avdelingsleder ved den viktige fabrikken i den lille provinsbyen vår. – Hvorfor velger de å bo i det gamle bygget? – undret pensjonisten Nina Andrejevna til venninnene sine. – Med de kontaktene kunne de nok fått seg en splitter ny leilighet i et nybygg. – Ikke døm ut fra deg selv, mamma. Hvorfor nytt når vi har en ordentlig “stalinleilighet” her, med høyt under taket, store og separate rom, stor entré og en romslig balkong – nesten som et ekstra værelse! – svarte den tredve år gamle og fortsatt single Anette med markant sminke. – Dessuten fikk de telefon med én gang, og det er bare tre av ni leiligheter i blokka som har fasttelefon her… – Hele tiden skal du bare skravle i telefonen, – irettesatte moren, – nå har du virkelig gått naboene på nervene. Ikke finn på å besøke disse nye, de er seriøse folk og travle… – Så seriøse er de da ikke, det er unge folk, de har ei datter på ni, Natasha heter hun, – svarte Anette uskyldig, – de er nesten på min alder, kanskje fem år eldre bare. Naboene viste seg å være høflige og blide. Lida jobbet på skolebiblioteket, mens Ivan allerede kunne skilte med ti års fartstid på fabrikken. Alt dette fortalte Anette ute i bakgården om kvelden, når hun slo av en prat med kvinnene som moren pleide å sitte sammen med. – Og hvor vet du alt dette fra? – spurte damene nysgjerrig. – Du burde blitt politi, du! – Jeg går jo innom for å ringe, de sier ja i motsetning til noen andre… – hintet Anette om ganger hvor naboene hadde nektet henne adgang, fordi hun brukte halve kvelden på venninne-prat i telefonen. Sånn ble Anette kjent med innflytterne, og hun ringte ofte både venner og kolleger fra deres telefon, og satt gjerne i timevis. Hun dukket enten opp nystriglet eller i koselige morgenkåper, opplagt på vennskap med ekteparet. En dag merket hun at Ivan demonstrativt stengte døren til TV-stua når hun kom inn for å ringe. Dette gjentok seg flere ganger. Anette smilte likevel til Lida etter samtalen, takket for seg, og stakk nesen inn på kjøkkenet, men Lida svarte alltid med et nikk og ba henne lukke døren etter seg. – Jeg kan ikke lukke selv, jeg har mel på hendene, – sa Lida, – og hos oss går døra i lås selv – fransk lås. – Å, så det er baking på gang igjen? Deilige bakverk stadig hos dere… Jeg kan ikke sånt, – sukket Anette. – Ja, det blir ostefylte boller til frokost i morgen, men rekker ikke å bake på morgenen, så jeg gjør det nå, – smilte Lida og vendte seg tilbake til deigen. Anette rynket på nesen og forlot dem misfornøyd over manglende interesse for nærmere kontakt. – Hør, Lida, jeg vet det kan være vanskelig å be henne om å la være, – nevnte Ivan, – men telefonen vår er stadig opptatt om kveldene, og vennene mine får ikke tak i oss. Det blir for mye… – Ja, jeg har også merket at hun føler seg veldig hjemme her – nesten litt for mye. Det får være måte på… – svarte Lida enig. Samme kveld satt Anette igjen i gangen, velstelt og klar for en prat med sin venninne. – Anette, blir du ferdig snart? Vi venter en viktig telefon, – sa Lida etter ti minutter. Anette nikket, avsluttet samtalen, men trakk så en sjokoladeplate frem fra lomma: – Jeg har med noe søtt! La oss ta en kopp te sammen, for å bli bedre kjent. Hun gikk ut på kjøkkenet og la sjokoladen på bordet. – Nei, vær så snill, ta den bort. Natasha ser det, blir fristet – men hun har allergi, så her i huset er sjokolade tabu, – forklarte Lida. – Hva? Tabu? – rødmet Anette. – Jaja, jeg ville jo bare takke. – Ingen grunn til takk, men det holder nå med telefonpraten, med mindre det virkelig haster – lege, nødnummer… da må du ringe, selvfølgelig! Men ellers ikke, beklager. Mannen min skal ha samtale fra jobben, og Natasha gjør lekser… Vi prøver å ha det rolig, håper du forstår. Anette tok sjokoladen med seg og gikk uten et ord. Hun skjønte ikke hvorfor de behandlet henne slik, og bestemte seg for at Lida bare var sjalu. – Hun skjønner vel at jeg er yngre og penere, – forklarte hun moren, – derfor oppfører hun seg sånn… Jeg ville jo bare være hyggelig! – Du er sta og har ikke skjønt det – du kan ikke trenge deg inn i andres familieliv. De trenger ikke dine samtaler, og hjemmet deres er ikke et fellesrom. Nå har du fått klar beskjed. Og så blir du sur, og begynner med sjalusi attpåtil. Finn deg en mann, få din egen telefon, så får du se hvem som kommer til deg for å ringe, – sa Nina Andrejevna. Siste forsøk på kontakt tok Anette da hun en dag kom med notatbok for å be om oppskriften på Lidas osteboller. – Kan du ikke diktere meg oppskriften? Jeg burde lære sånne ting nå, – spurte hun ivrig. – Du bør heller spørre din egen mor. Foreldre kan mye, – svarte Lida overrasket, – dessuten gjør jeg alt på slump, har aldri hatt nøyaktige mål… Hendene gjør jobben av seg selv etter hvert, – smilte Lida, – og nå har jeg dårlig tid. Du får spørre mamma! Anette rødmet igjen og gikk hjemover. Klart hun visste at morens gamle kladdebok, full av salater, kjøttkaker og til og med minner om russisk aspik, sto dypt i kjøkkenskapet. Bakst, som moren hennes ofte laget før, fylte mange sider. Selv hadde hun ikke lyst til å bake, og moren, som kjempet mot overvekt og høyt blodtrykk, bakte sjelden nå. Men likevel tok Anette frem kladdeboken, og bladet likegyldig til hun fant akkurat den oppskriften hun trengte, til stor overraskelse for moren. – Har du tenkt å bake? – utbrøt Nina Andrejevna. – Hvorfor er det så merkelig? – spurte Anette og brettet inn siden i boka. – Har du og Slava funnet sammen igjen? Jeg trodde det var slutt mellom dere, sånn som med alle dine tidligere kjærester, – undret moren. – Nei da, jeg bestemmer selv, – svarte Anette irritert. – Det skulle tatt seg ut. Du er jo moden for giftemål, – innrømmet moren. – Hva var det du så etter i boka? Kanskje jeg kan hjelpe? – Det er ikke nødvendig, jeg forbereder meg mentalt, – svarte datteren. Men noen dager senere, da moren kom hjem etter kveldsvandringen, slo duften av nystekte bakevarer imot henne. – Hvor i alle dager kommer denne lukten fra? Kaker i ovnen? Nå har du falt for noen, det er sikkert, – utbrøt moren. – Ikke rop så hele blokka hører, – gliste Anette, – kom, smak heller! Og dette er ikke kaker, men deilige osteboller. Tradisjonelle. Kjelen putret, bordet var dekket. Moren smakte – de var nydelige. – Du har talent, – sa moren, – det er lenge siden vi bakte sånn sammen, men dette har du ikke glemt. Virkelig bra, jenta mi. – Er du sikker eller bare snill nå? – spurte Anette. – Smak selv, det er absolutt spiselig! – svarte moren, og brukte farens gamle uttrykk om mat som var vellykket. – Nå får jeg snart be Slava på te og osteboller. Tror du han liker dem? – Garantert! Det var sånn jeg fikk din far på kroken også – han elsket ostebollene mine! – lo moren. – Bak og inviter, så går jeg til naboen og ser film. Det er på tide du blir fornuftig. Kjoler og krøller alene får ikke menn til å bli værende. Etter dette kom kjæresten hennes stadig på besøk, de kranglet mindre, og moren ble vant til at datteren nå tilbrakte mer tid på kjøkkenet – og Slava hjalp også til under latter og glede. Da datteren endelig fortalte at hun og Slava hadde levert inn ekteskapsmelding, ble Nina Andrejevna rørt til tårer: endelig… Anette forandret seg. Hun gikk ned i vekt for å se bra ut til bryllupet. Slava spurte stadig: – Nå har du sluttet helt å bake osteboller? Men kanskje du baker noen til bryllupet? Før den hjemmefeirede vielsen forberedte Anette, moren og tanten i to dager, selv om det kun skulle komme cirka tjue – mest nære slektninger. Ungeparet bosatte seg i et eget rom i treromsleiligheten, og et år senere hadde alle i blokka fått egen telefon. Anette var fornøyd, ringte alle i begynnelsen, men nå gikk det mye fortere: – Oi, Rita, jeg kan ikke snakke – deigen er ferdighevet, og Slava kommer snart hjem! Snakkes! Hun sprang til kjøkkenet der deigen hadde blåst seg opp til en luftig pute. Anette var allerede gravid, snart klar for permisjon, men hun slappet ikke av – hun bakte og lagde mat til mannen, og selv elsket hun hjemmelagde osteboller. Så gott! Og mannen forgudet henne, for den gode baksten og varmen hjemme.