Uncategorized

Du må vite hva som skjedde med Lyn, den skitne hunden som bare dukket opp ved porten vår for tre uker siden.

Ikke skjebnen… Toget suste gjennom andre dagen. Passasjerene hadde rukket å bli kjent, drukket litervis med te, løst en bunke kryssord. Samtalene om “livet” hadde begynt – ingen steder kommer denne medpassasjersyndromet bedre til uttrykk enn på toget; folk forteller historier du aldri får høre andre steder enn i en vogn. Jeg satt på sidensete, mens tre eldre damer i nabokupeen byttet oppskrifter på deig og diskuterte de beste måtene å strikke ullsokker på. Toget rullet ut på en bro med fantastisk utsikt: klar blå himmel, solfylt dag, bred elv med lette bølger. På et høyt, silkegrønt elvebrett sto en hvitkalket kirke med gyldne kupler. Damenes stemmer stilnet. En av dem gjorde korsets tegn. – Hør nå, jeg skal fortelle en historie, – sa hun. – Tro det, eller la være. Det hendte for noen år siden, en vårdag. Jeg bor alene – ingen barn, mannen gravla jeg for lenge siden. Landsbyen vår, liten som den er, strekker seg over begge elvesider, og for å komme til butikken og posten må man krysse en bro over til den andre bredden. Tidlig den morgenen ringte broren min. Han skulle på jobb og ville ta omveien innom. Vi hadde ikke sett hverandre på fem år, han bor langt unna. Gleden var stor! Jeg fant ut at noe måtte handles inn – mel, sukker, kanskje bake noen kaker til en kjær gjest. Kastet på meg jakka uten å kneppe igjen, bare snørte den, hoppet i støvler og løp avgårde. Ved elva tenkte jeg: “Å gå via broen er en omvei. Kanskje jeg bare løper over isen?” Det var varme dager, men fortsatt nattefrost. Og fiskerne der borte, nesten ved broen, ga selvtillit. “Store mannfolk med utstyr sitter jo der uten problem, da skal vel jeg, liten og lett, klare det?” Jeg gikk forsiktig ned til elva. Satte fot foran fot – det knaket ikke. “Dette går fint,” tenkte jeg, “jeg rekker det kjapt her i svingen der elva smalner.” – Ja, tro det eller ei, jeg skjønte ikke straks at jeg hadde gått gjennom isen, – fortsatte damen. – Som et brennende støt, pustebesvær og så var det mørkt. Jeg kjempet meg oppover, men kåpa trakk meg ned. Heldigvis var den ikke kneppet igjen! Jeg fikk av meg kåpa i vannet, og det ble lettere å flyte opp. Det er så skremmende – du klynger deg til iskanten men den knaker og du faller ned igjen. Jeg fikk ikke frem en lyd, stemmen sviktet. Jeg så naboen min på elvebredden, hun stirret på meg. Jeg løftet hånda, vinket, håpet hun ville rope på fiskerne. Men hun rygget unna og gikk! “Ja vel”, tenkte jeg, “nå er det siste sekund. Synd, broren min finner meg ikke igjen når han kommer.” Siste krefter. Isen brast igjen. Så – plutselig – så jeg en mann komme løpende. Ingen hadde vært der, hvor kom han fra? Han la seg på magen, rakte ut hånden og ropte: – Kom igjen nå! Du klarer det! Jeg aner ikke hvor kreftene kom fra. Men plutselig knaket isen under ham òg. Han løp, røsket opp en ung bjørk og skyndte seg tilbake. La seg på isen, skjøv bjørka mot meg. Jeg grep etter grenene, men de gled ut av hendene – de var blitt glatte, dekket av is. Han dro bjørka tilbake, snudde den og skjøv rotenden mot meg, ropte: – Grip tak i rota! Grip rota! Jeg hang meg på røttene og han dro meg opp, som en fisk på kroken. Lå der på isen, tårene frøs på kinnet. Mannen bøyde seg over meg. – Var det bra med deg, kjære vene? – spurte han. Jeg nikket, kunne ikke prate. – Gudskjelov, – sa han. – Gå hjem nå. Du blir ikke syk, ikke vær redd. Jeg tørket bort tårene, reiste meg. – Jeg snudde meg, men mannen var borte. Hvor kunne han ha tatt veien? Elva var oversiktlig på alle kanter. Jeg så fiskerne komme løpende mot meg. En av fiskerne hjalp meg helt hjem. Jeg fikk på tørre klær, drakk varm te. Det var bare å gå til butikken uansett. Gikk over broen denne gangen, kom til landhandleren – der sto naboen min utenfor, så på meg som et spøkelse og korset seg. – Du druknet ikke, altså? – Hvorfor ropte du ikke på hjelp? – svarte jeg. – Tenkte at jeg bare ville drukne selv, og jeg ville aldri rekke frem til fiskerne uansett. Dør du, så er det din skjebne. Men du døde jo ikke. Det gikk jo bra til slutt. Broren min var på besøk bare én dag. Jeg fortalte ham aldri om hendelsen. Da han reiste, spurte jeg rundt i bygda om noen kjente mannen som reddet meg. At han ikke var herfra merket man, klærne var uvante også – det virket nesten som en kappe med hette. Det er ikke mange gårder her. Kjente du ikke alle, så visste du i hvert fall hvem som var på besøk. Denne mannen hadde jeg sett før et sted, men hvor? Ingen i bygda hadde hatt fremmedbesøk. Ingen, utenom meg, hadde sett denne mannen. Jeg dro til nabobygda, til kirken, for å tenne et lys for undrende redning. Da jeg kom inn, stivnet jeg – fra ikonet stirret min redningsmann tilbake på meg. Den samme mannen – Nikolai undergjøreren. Jeg sank ned foran ikonet. Etterpå snakket jeg lenge med presten. – Ja, slik kan undere skje. Og sant å si ble jeg aldri syk i ettertid. Ikke hatt så mye som et nys siden den dagen, – avsluttet damen. – Tro det eller ei.

…Toget gikk inn i sin andre dag. Folk hadde rukket å hilse på hverandre, drukket utallige kopper

Uncategorized

Sofia raste rundt i rommene, og prøvde å presse inn de mest nødvendige tingene i kofferten. Bevegelsene hennes var hektiske og forvirrede, som om noen jaget henne.

Sofie løper fra rom til rom og prøver å presse de aller viktigste tingene ned i kofferten. Bevegelsene

Uncategorized

Jeg ropte ut av vinduet: — Mamma, hvorfor står du opp så tidlig? Du kommer til å fryse! — Hun snudde seg, vinket med snøskuffa og svarte: — Jeg jobber for dere, latsabber. — Dagen etter var mamma borte… Fremdeles klarer jeg ikke å gå rolig forbi hagen vår. Hver gang jeg ser den stien i snøen, kjenner jeg hjertet snøre seg sammen, som om noen klemmer det hardt. Jeg tok det bildet den andre januar, bare fordi jeg så fotsporene i snøen – og nå er det bildet det eneste jeg har igjen fra den tiden…

Jeg ropte ut gjennom vinduet: Mamma, hva gjør du oppe så tidlig? Du kommer til å fryse! Hun snudde seg

Uncategorized

0248

Engelbeskytter

Lene husker ikke foreldrene sine. Faren forlot moren da hun var gravid, og hun har aldri hørt mer fra ham.

Uncategorized

KJØRENDE AKTIVITET

15. desember 2025 Jeg sto i fødeavdelingen på Oslo universitetssykehus og så på den digitale fargen av

Uncategorized

Ekteskap av bekvemmelighet – En uventet avtale mellom stefar og stedatter for business og drømmer, og hvordan kjærlighet kan oppstå der man minst venter det

17. juli Kan jeg få snakke med deg, Morten? Den lyse hårmanken til Ingrid dukket opp i døråpningen til

Uncategorized

TO SØSTRE… Det var en gang to søstre. Den eldste, Valentina, var vakker, suksessrik og rik. Den yngste, Zoja, var en stakkars alkoholiker. Når denne historien begynner, var det ikke lenger noe å si om skjønnheten til 32 år gamle Zoja – hun så mer ut som en gammel kjerring: utmagret, ansiktet blålig og opphovnet så man knapt kunne se øynene, bustete hår som ikke hadde kjent såpe eller kost på lenge. Valentina kunne ingen bebreide; hun brukte mye tid og penger på å få søsteren ut av alkoholens klør: på dyre klinikker, til “kloke koner” – alt forgjeves. Hun kjøpte en koselig leilighet til Zoja, men skrev den på seg selv, så Zoja ikke skulle bytte den bort for sprit. Etter et halvt år var bare en skitten madrass igjen av inventaret, og der lå den døende søsteren da Valentina kom for å ta farvel – hun skulle flytte utenlands for godt. Zoja kunne ikke si noe, hadde bare styrke til å åpne øynene litt og se gjennom det skitne vinduet et uklart omriss. Rundt lå tomme flasker som hjertelige lokale alkoholikere hadde delt med henne. Valentina klarte ikke å forlate søsteren – hvordan skulle hun leve med det? Hun bestemte seg for å lette samvittigheten ved å frakte Zoja til sin tante Oline på bygda. Søstrene hadde nesten ikke kontakt med Oline, bare visst at morens søster fantes og for mange år siden hadde kommet med landlige gaver: syltetøy, røde, velduftende epler, tørket sopp. Valentina husket kun navnet på bygda. Tenkte: hun ble ikke invitert i begravelse, så tanten lever sikkert. Hun ba en mannlig venn om hjelp, svøpte Zoja i et teppe, la henne i baksetet og reiste til bygda Samovarheim. Bygda fant de, tantes hus også – ikke vanskelig: fire bolighus var hele bygda. Zoja lagt på tantes seng, penger lagt på bordet: “Hun dør, jeg må dra, tante Oline. Pengene er til begravelsen – kanskje jeg kommer en gang, så jeg kan finne graven. Her er det nok til både gjerde og stein.” Hun ga tanten nøkkelen til Zoja sin leilighet – hvem ellers? Hun takket nei til te og dro avgårde … Tante Oline, 68, sprek og enslig, brettet ut Zoja, sjekket at hun pustet, og satte på samovaren. Mens den varmet, fylte hun termos med tørkede urter fra lerposer, tilsatte noen bær, kokte opp og lot det trekke tett lukket. Tre dager matet hun Zoja med urteavkok og honning, nesten tvang en teskje inn i munnen annenhver halvtime. Selv om natten. Fjerde dag fikk Zoja også geitemelk fra Marta, teskje for teskje. Deretter ble det grønnsaksbuljong og kyllingsuppe. Kyllingene var hennes egne, ikke mange, bare sju – hun ofret to for å lage kraft til den døende niesen. Først etter en måned klarte Zoja å sitte oppreist. Tante Oline dro henne til badstua på kjelke (det var vinter), svøpte henne inn i sjal og pledd. På badet brygget hun ulike urter og vasket Zoja med urteavkok. Til slutt grer hun Zojas hår, og det dufter av eng og sommer … Enslige tante Oline la all sin ubrukte omsorg og kjærlighet i niesen og fikk henne på bena igjen – ja, nærmest liv for liv, teskje for teskje, sammen med kraften fra urtebrygget, helte hun innbitt biter av sin godhet i døende Zoja. Dyre klinikker og “kloke koner” klarte ikke å redde jenta, men hennes egen tante gjorde det. Zoja overlevde. Blev sterkere av deilig, kløverduftende melk fra geita Marta, milde morgenomeletter av ferske egg. Håret ble silkemykt og blankt. Roser i kinnene. Det viste seg hun var en skjønnhet med blå øyne. Etter hvert hjalp hun tanten i hus og fjøs, lærte å melke Marta, samlet egg hver morgen. Maten lagde de selv – alt fra hagen. Zoja, som kom tilbake fra dødens rand, tenkte aldri på sitt gamle liv. Hun trivdes med dette nye. Hun så solen stige, hvite skyer på himmelen, blomster som spirer om våren. I sivet langs elva dukket en and opp med små unger som hun matet med brød. Så oppdaget hun et talent. Tante Oline lærte henne å hekle. Først små brikker, så dro de til byen og kjøpte masse garn – Zoja begynte å hekle store, vakre sjal med fantastiske mønstre. Bestillinger flommet inn. Hun tjente gode penger. Etter tre år tok skjønnheten Zoja med seg elskede tante fra avsides Samovarheim og til en rolig småby ved det varme havet. De la sammen tantes oppsparte midler og Zojas salg av eksklusive sjal, og kjøpte et lite, koselig hus med hage. Om morgenen står geita Marta, fraktet ned i spesialbil betalt av Valentina, og tygger drømmende et eple fra lav gren mens hun ser utover havet. Der, i det varme vannet rett utenfor stranden, bader to kvinner hun elsker. Og vet dere hva det aller fineste er? Dette er en sann historie.

TO SØSTRE… Det var en gang to søstre. Den eldste, Ingrid vakker, suksessrik og velstående.

Uncategorized

Min spåkone spådde for meg…

Det var en gang, da jeg som ung jente besøkte sierten i den lille bygda ved fjorden. Hva vil du, skrømt?

Uncategorized

013

Valeria vasket opp på kjøkkenet da Ivan kom inn — men først slo han av lyset: «Det er lyst nok, ikke sløs med strømmen», mumlet han. «Jeg tenkte å sette på en klesvask,» svarte Valeria. «Det får du gjøre i natt når strømmen er billigere», svarte Ivan tørt. «Og når du skrur på vannet må du ikke bruke så sterk stråle. Du bruker altfor mye vann, Valeria. Altfor mye. Vet du ikke at du bare sløser bort pengene våre?» Ivan skrudde ned vannet. Valeria så trist på mannen sin, tørket hendene og satte seg ved bordet. «Ivan, har du noen gang sett på deg selv utenfra?» spurte hun. «Jeg gjør ikke annet», svarte Ivan bittert. «Hva sier du om deg selv da?» «Som mann? Som far?» «Mann som mann, far som far. Helt vanlig, ikke bedre eller verre enn andre. Hva vil du egentlig?» «Mener du at alle menns liv er som ditt?» «Hva er det du vil oppnå — vil du bare krangle?» Valeria skjønte hun ikke kunne gå tilbake, og måtte fortsette: «Vet du hvorfor du ikke har forlatt meg ennå, Ivan?» «Hvorfor skulle jeg det?» smilte han skjevt. «Kanskje fordi du ikke elsker meg. Eller barna våre. Du elsker egentlig ingen. Og nå vil jeg si deg noe: Grunnen til at du aldri gikk fra oss, Ivan, er din egen gjerrighet. Fordi du er så gjerrig at et brudd ville vært et enormt økonomisk tap for deg. Vi har vært gift i femten år — hva har vi egentlig oppnådd? Bortsett fra å få barn og være gift.» «Vi har hele livet foran oss,» sa Ivan. «Nei, Ivan — ikke hele. Vi har aldri vært på ferie sammen, ikke engang ved sjøen her i landet. Vi tilbringer ferien i byen, drar aldri til skogs etter sopp engang — fordi det er ‘for dyrt’.» «Fordi vi sparer penger. For fremtiden.» «Vi? Kanskje du mener deg selv?» «Det er for dere jeg sparer.» «Mener du på alvor at du har spart mine og dine penger for MEG og barna i femten år?» «Selvsagt. Takket være meg har vi mye på konto.» «Vi? Eller du? Kan jeg få litt penger til klær til meg og barna? Jeg har gått med gamle klær siden bryllupet og barna med arvede klær fra fetterne.» Ivan nektet. Alt var for dyrt, og svigermor hadde gitt dem to rom, det burde være nok. Hvorfor bruke penger på klær, når barna kan arve? Og hvorfor skal en tobarnsmor på 35 kle seg opp? Hun bør tenke over livets mening, ikke klær og rare ting. «Så derfor holder du pengene på din konto og gir oss ingenting, for vårt eget ‘lykke’, for vårt åndelige utvikling — er det sånn?» «Fordi om dere får noe, bruker dere det opp med én gang! Hva skal vi leve av hvis noe skjer?» «Men vi lever jo allerede som om det verste har skjedd, Ivan!» Valeria fortalte at hun var lei av å alltid måtte spare og høre om strøm, vann og gass. Lei av å bruke billig såpe og papirløse hverdager. Hun krevde å vite hvor lenge hun skulle fortsette å leve slik — 10, 15, 20 år til? Eller begynner livet når hun fyller 40? 50? 60? Kanskje aldri. Ivan var taus. «Tenk om vi ikke lever til 60», fortsatte hun, «vi spiser dårlig billigmat, har alltid dårlig humør. Og det lever man ikke lenge av.» Hvis de dro fra svigermor og spiste ordentlig, kunne de ikke spare. «Nettopp derfor går jeg fra deg, Ivan. Jeg er lei av å spare. Jeg vil bruke pengene mine — og dine barnebidrag — og jeg skal leve livet, ikke sette alt på sparebøssa.» Ivan ble redd, ikke for barna — men for pengene sine: reiser, barnebidrag, deling av felles konto… «Vi deler sparepengene våre likt», informerte Valeria. Han protesterte. «Jo, vi deler, og jeg kommer til å bruke alt. Når jeg dør, vil jeg ikke ha én krone igjen på konto — da vet jeg at jeg har brukt alt på livet mitt.» To måneder senere var Ivan og Valeria skilt.

Ingrid står og vasker opp på kjøkkenet da Harald kommer inn. Før han går inn, slår han av lyset.