Uncategorized

25. april 2024 Kjære dagbok, Jeg giftet meg med Sigrid med vilje jeg ville såre Marte så dypt som mulig.

«HVORFOR REDDET DU HAM? HAN ER JO EN GRØNNSAK! NÅ MÅ DU BÆRE POTTENE RESTEN AV LIVET DITT, MENS JEG ER UNG OG TRENGER EN MANN!» — ROPTE FORLOVEDEN PÅ INTENSIVEN. LEGEN LIDA TIDDE. HUN VISSTE AT DENNE PASIENTEN IKKE VAR EN “GRØNNSAK”, MEN DEN ENESTE SOM FAKTISK HØRTE HENNE.

«Hvorfor reddet du ham? Han er jo en grønnsak! Nå må du skifte bleier resten av livet, og jeg er ung

Uncategorized

013

Det unge sønnens testament

14. desember 2025 Kjære dagbok, Jeg har stått ved inngangen til operasjonsavdelingen på Oslo universitetssykehus

Uncategorized

012

Katja gikk rundt vinduene og så på maten. Med blikket. Hun forestilte seg hva hun kunne få for pengene i sin tynne lommebok. Det så ut til at hun måtte spare.

Synnøve går langs butikkvinduene i Oslo og ser på maten. Hun tenker med blikket på hva den tynne lommeboken

Uncategorized

011

Min ekskone… Det skjedde for to år siden. Tjenestereisen min nærmet seg slutten, og jeg skulle snart reise hjem til Alapajevsk. Etter å ha kjøpt billett, bestemte jeg meg for å gå litt rundt i byen, siden jeg hadde tre timer til overs. På gaten kom en kvinne bort til meg som jeg umiddelbart kjente igjen. Det var min første kone, som jeg skilte meg fra for 12 år siden. Zina hadde ikke forandret seg nevneverdig, bortsett fra at ansiktet hennes var blitt veldig blekt. Det virket som om dette møtet rørte henne like mye som det gjorde med meg. Jeg elsket henne sterkt, nærmest sykelig, og det var grunnen til skilsmissen vår. Jeg var sjalu på alle rundt henne, til og med hennes egen mor. Dersom hun ble forsinket, begynte hjertet mitt å hamre, og jeg følte at jeg holdt på å dø. Til slutt orket ikke Zina mer, hun forlot meg på grunn av mine konstante spørsmål: hvor hun hadde vært, med hvem og hvorfor. En dag kom jeg hjem fra jobb med en liten valp under jakken, jeg ville glede henne med en morsom gave, men leiligheten var tom og på bordet lå en lapp. På lappen skrev hun at hun dro, selv om hun elsket meg. Mine mistanker hadde pint henne, og hun hadde bestemt seg for å gå. Hun ba meg om tilgivelse og bønnfalt meg om å ikke lete etter henne… Og nå, 12 år senere, møtte jeg henne tilfeldig i byen hvor jeg var på jobb. Vi snakket lenge, og jeg kom på at jeg kunne miste langdistansebussen. Til slutt måtte jeg si: – Jeg må gå nå, jeg rekker ikke bussen min. Da sa Zina: – Sasha, vær så snill, kan du gjøre meg en tjeneste? Jeg vet du har det travelt, men for alt det gode som var mellom oss, ikke si nei. Kan du bli med meg inn på et kontor? Det betyr mye for meg, og jeg klarer ikke å gå inn alene. Selvsagt sa jeg ja, men la til: “Bare vi rusher litt!” Vi gikk inn i en stor bygning og brukte lang tid på å gå fra den ene fløyen til den andre. Vi gikk opp og ned trapper, og jeg syntes det ikke tok mer enn 15 minutter. Mange folk passerte oss, både barn og gamle. Jeg tenkte ikke over hva barn og gamle gjorde i et administrasjonsbygg, all oppmerksomhet var rettet mot Zina. På et tidspunkt gikk hun inn en dør og lukket den bak seg. Like før døren gikk igjen så hun på meg, som om hun tok farvel, og sa: – Det er så rart, jeg klarte verken å være med deg eller uten deg. Jeg sto ved døren og ventet på henne. Jeg ville spørre hva hun mente med de siste ordene, men hun kom aldri tilbake. Da våknet jeg opp fra tankene. Jeg innså at jeg måtte dra, og nå sto jeg her og hadde dårlig tid! Da jeg så meg rundt, ble jeg redd. Bygningen jeg var i var forlatt. Det gapet hull etter vinduer, og det var ingen trapper, bare planker å snuble seg nedover. Jeg rakk bussen min en time for sent og måtte kjøpe ny billett. Da jeg kjøpte billett, fikk jeg beskjed om at den bussen jeg hadde gått glipp av hadde veltet og falt i elva. Ingen overlevde. To uker senere sto jeg foran døren til min tidligere svigermor, som jeg hadde funnet gjennom folkeregisteret. Aljona fortalte meg at Zina hadde dødd for 11 år siden, ett år etter skilsmissen. Jeg kunne ikke tro det, og tenkte at moren hennes bare ikke ville at jeg skulle forfølge Zina igjen med min sjalusi. På min bønn om å vise meg graven hennes sa min svigermor overraskende ja. Et par timer senere sto jeg foran gravsteinen til kvinnen jeg hadde elsket hele mitt liv, og som på uforklarlig vis reddet livet mitt… (Merk: Navn og stedsnavn har blitt tilpasset til norsk kontekst i henhold til instruksjoner.)

Ekskona… Dette hendte for to år siden. Oppdraget mitt nærmet seg slutten, og jeg skulle reise hjem

Uncategorized

Anna Petrovna satt på en benk i sykehusparken og gråt. I dag fylte hun 70 år, men verken sønnen eller datteren kom på besøk eller gratulerte henne. Heldigvis husket romvenninnen, Evgenia Sergejevna, bursdagen og ga en liten gave, og pleier Masha bød henne et eple til ære for dagen. Omsorgsboligen var anstendig, men personalet brydde seg lite. Alle visste at de eldre ble plassert her av barn som syntes de ble en byrde. Sønnen til Anna Petrovna hadde selv brakt henne, under påskudd av at hun trengte hvile og behandling – i virkeligheten kom hun bare i veien for svigerdatteren. Leiligheten var Annas, men sønnen overtalte henne til å skrive den over på ham. Han lovte at alt skulle bli som før, men snart flyttet hele familien inn, og en krig med svigerdatteren brøt ut. Hun klaget på alt, og sønnen tok ikke lenger morens parti. Så begynte de å hviske sammen, og snart foreslo sønnen et «rekreasjonsopphold» på institusjon. Da Anna spurte ham rett ut om han satte henne på gamlehjem, nektet han, men hun så sannheten. Han skrev henne inn og kom bare én gang innom med litt frukt. Siden har hun bodd der i to år. Da hun ringte hjem etter en måned, svarte fremmede – sønnen hadde solgt leiligheten og forsvunnet. Anna gråt noen netter, men visste at hun aldri fikk komme hjem. Det mest sårende var at hun i sin tid sviktet datteren Dasha for sønnens skyld. Livet begynte i landsbyen med ektemannen, huset og barna. De flyttet til byen for et bedre liv, men mannen døde brått i en ulykke. Anna stod alene med to små og jobbet som renholder for å klare seg. Sønnen rotet seg bort, og Anna måtte låne penger for å redde ham, som hun slet med å betale tilbake. Datteren Dasha giftet seg, men ble alene etter mye sykdom i familien. Anna hadde spart, men gav pengene til sønnen fremfor datteren da hun trengte hjelp. Dasha kuttet kontakten og sa hun ikke hadde noen mor lenger. De tok aldri opp igjen kontakten – i tjue år. Dasha fikk til slutt familien sin på beina og flyttet med dem til kysten. Nå, etter to tiår, sitter Anna alene – men plutselig hører hun stemmen til datteren. Hjertet stanser nesten, hun snur seg og ser Dasha. Datteren har funnet henne etter lang tids leting og vil ta henne med hjem til sitt eget store hus ved havet. De omfavner hverandre i glede og tårer, for denne gangen er det gledestårer. «Hedre din far og din mor, så dine dager kan bli mange i det landet Herren din Gud gir deg.»

Inger Johansdatter satt på en benk i hagen utenfor eldrehjemmet og felte noen tårer. I dag fylte hun

Uncategorized

HAN TRODDE IGEN PÅ MENNESKER

Kjære dagbok, I går så jeg kattens øyne igjen speile seg i kjøkkenvinduet, mens den fremmede kvinnen

Uncategorized

010

Morgenen da det ble verre for Mikael Sergejevitsj: Han slet med å puste. — Nikita, jeg trenger ingenting. Ingen medisiner, ingenting. Bare én ting ber jeg om: La meg få ta farvel med Vennen min. Vær så snill. Koble fra alt dette… Mennene fra hele rommet samlet seg. — Nikita, finnes det virkelig ikke noe du kan gjøre? Det er ikke verdig å dra slik… — Jeg vet det… Men dette er et sykehus, alt må være sterilt. — Skitt i det… Se på mannen, han får jo ikke dra. Han forsto alt. Men hva kunne han gjøre? Nikita reiste seg. Han kunne gjøre alt. Til helvete med reglene, til helvete med farens firma. La dem sparke ham. Brått snudde han seg og møtte Anjas blikk, fullt av beundring. Nikita løp ut. — Venn, bare stille nå, kanskje ingen merker noe. Kom, kom til eieren din. Emma Edvardovna blokkerte døråpningen. — Hva er dette for noe? — Emma Edvardovna… Vær så snill. Fem minutter. La dem ta farvel. Jeg forstår alt. Sparker du meg etterpå, så er det sånn. Hun var stille et øyeblikk, så trådte hun til siden. — Greit. Da får de sparke meg også. — Venn, kom! Nikita spurtet gjennom sykehuskorridoren med Vennen ved siden av seg. Foran åpnet Anja døren. Hunden skjønte straks og hoppa rett bort til Mikael Sergejevitsjs seng og la seg på sengekanten. Stillheten lå tungt i rommet. Mannen åpnet øynene. Forsøkte å løfte armen, men slanger var i veien, så han rev dem ut selv. — Venn! Du kom… Hunden la hodet på brystet hans. Mikael Sergejevitsj strøk over pelsen. Smilte… Smilet ble værende. Armen falt. Noen sa: — Hunden gråter… Nikita gikk bort til sengen. Det stemte. — Kom. La oss gå… *** Nikita satte seg på gjerdet, hunden la seg borti buskene. En av mennene fra rommet, han som først ga ham kotelettene sine, kom med en sigarettpakke. Nikita ville si at han ikke røykte, men tok likevel en. Anja satte seg ved siden av, rød rundt øynene og snørrete. — Anja… Dette er min siste dag. — Hvorfor? — Først fordi jeg ble tvunget hit, så fordi jeg ville bevise for far at jeg duger… Han skulle gi meg firmaet. Men det er ikke derfor jeg er her lenger. Jeg orker ikke. Reiser hjem. Skal si det rett ut – sønnen din duger ikke. Unnskyld, Anja… Nikita dro. Skrev oppsigelsen, pakket sakene. Anja så ut vinduet da han kom ut til sin Mercedes, åpnet passasjerdøra og snakket til Vennen i buskene. Etter noen minutter hoppet hunden inn, og de forsvant. Anja gråt. — Du er ikke udugelig! Du er best! *** Noen dager senere så Anja Nikitas far med overlegen. — Er du Nikitas pappa? — Jaha? — Du skal ikke våge å si at Nikita ikke duger! Han var den ENESTE som torde la en døende ta farvel med hunden sin! Nikita har et hjerte! Så snudde hun og gikk. Faren smilte. — Sett det der? — Hva gjør man med slike? Flott jente, men alltid skal hun ha sannheten! — Er det så galt? — Det er ikke alltid bra… *** Tre år senere. Hele familien til Nikita kommer ut av et vakkert hus. Nikita triller barnevogna, Anja holder en staselig hund i bånd. Ved elva slipper hun hunden. — Venn, ikke gå for langt! Kort etter piper babyen i vogna, og hunden spretter straks bort. Anja ler. — Nikita, det virker som vi ikke trenger barnevakt likevel. Sonja mistet bare smokken. Alt roet seg, hunden sjekket at alt var i orden, og løp så etter en sommerfugl.

Tidlig om morgenen ble det verre med Odd Arvid. Han gispet etter luft. Henrik, jeg trenger ingenting mer.

Uncategorized

NYE UTSIKTER

Dine arbeidsoppgaver inkluderer også å holde kontoret rent. Og du er regnskapsfører? Hvis du ikke liker

Uncategorized

Nattekspressen Dørene på den gamle trikken lukket seg med et trekkspill-knepp, og varmen fra vogna strømmet ut som damp i den kjølige natten. Fem feststemte ungdommer ramlet inn, satte skitne støvler på alt fra trappetrinn til seteben og andres føtter, mens latter og skrål fylte vogna. Ingen av de ensomme sjelene som nattbussen hadde samlet sammen, brøt inn mot det høylytte, ville bråket fra guttegjengen som med skjærende stemmer diskuterte intime temaer, hevet glassene og slo flaskebunner sammen etter hver vits og latterkule. Bakerst i vogna hadde de etablert en uoffisiell bar, mens den trette konduktøren, hvis briller var eldre enn alle guttene til sammen, nærmet seg med billettspolen i hånden. – Billetter, takk, sa hun matt til guttene, som påstod de hadde periodekort, fnyste og tulla. Den yngste, knapt myndig, prøvde å rope høyest av alle, men konduktøren lot seg ikke imponere. – Vis fram da, svarte hun kjølig. Deres skjemt ble overskygget av den eldste, som spydde ut et syrlig svar og utbasunerte yrket sitt som elektriker, mens ølet rant fra den sprukne flasken og fylte kupéen med sur lukt. Da trikken etterhvert la fra kai, med konduktørens beskjed om at de fikk betale eller gå av, forlot resten av passasjerene vogna i stillhet. Guttene fortsatte å le av konduktøren, men stemningen endret seg da trikken plutselig, underlig nok, gjorde vendereis midt i gaten – hvordan kunne det skje på en skinnegang? Med stadig økende fart, slukte mørket vognens lamper, og kun de svake blinkene fra sjåførens kabin og fra byens neonlys utenfor ga et glimt inn i kupeen. – Sjåfør! Hvor skal du? ropte en av dem, men fikk intet svar. Mobiltelefonene var uten dekning, og etter hvert ble panikken større. Ute av byen skjønte guttene alvoret da konduktøren forble tause, og de forsøkte desperat å bryte seg ut, uten hell. Først da det ble tilbudt penger, og en tynt guttestemme ba på sine knær om å slippe hjem – han måtte lese til eksamen – åpnet ingenting seg. Først ved et stort, mørkt vann stoppet vogna, og konduktøren kom inn med bøtte og mopp: – Når dere er ferdige med å vaske vogna fra tak til gulv, skal jeg slippe dere av igjen. Er vi enige? Fem nikket synkront. Natten var lang, men til soloppgang blenkte vogna som ny, guttene arbeidet stille og samstemt. Da de endelig satte seg tilbake, stemplet konduktøren billettene og nattekspressen vendte hjem, klar for nye reisende i den gryende dagen.

Du, jeg må bare fortelle deg hva som skjedde i natt på nattbussen her i Oslo det var helt vilt!