Morgenen da det ble verre for Mikael Sergejevitsj: Han slet med å puste. — Nikita, jeg trenger ingenting. Ingen medisiner, ingenting. Bare én ting ber jeg om: La meg få ta farvel med Vennen min. Vær så snill. Koble fra alt dette… Mennene fra hele rommet samlet seg. — Nikita, finnes det virkelig ikke noe du kan gjøre? Det er ikke verdig å dra slik… — Jeg vet det… Men dette er et sykehus, alt må være sterilt. — Skitt i det… Se på mannen, han får jo ikke dra. Han forsto alt. Men hva kunne han gjøre? Nikita reiste seg. Han kunne gjøre alt. Til helvete med reglene, til helvete med farens firma. La dem sparke ham. Brått snudde han seg og møtte Anjas blikk, fullt av beundring. Nikita løp ut. — Venn, bare stille nå, kanskje ingen merker noe. Kom, kom til eieren din. Emma Edvardovna blokkerte døråpningen. — Hva er dette for noe? — Emma Edvardovna… Vær så snill. Fem minutter. La dem ta farvel. Jeg forstår alt. Sparker du meg etterpå, så er det sånn. Hun var stille et øyeblikk, så trådte hun til siden. — Greit. Da får de sparke meg også. — Venn, kom! Nikita spurtet gjennom sykehuskorridoren med Vennen ved siden av seg. Foran åpnet Anja døren. Hunden skjønte straks og hoppa rett bort til Mikael Sergejevitsjs seng og la seg på sengekanten. Stillheten lå tungt i rommet. Mannen åpnet øynene. Forsøkte å løfte armen, men slanger var i veien, så han rev dem ut selv. — Venn! Du kom… Hunden la hodet på brystet hans. Mikael Sergejevitsj strøk over pelsen. Smilte… Smilet ble værende. Armen falt. Noen sa: — Hunden gråter… Nikita gikk bort til sengen. Det stemte. — Kom. La oss gå… *** Nikita satte seg på gjerdet, hunden la seg borti buskene. En av mennene fra rommet, han som først ga ham kotelettene sine, kom med en sigarettpakke. Nikita ville si at han ikke røykte, men tok likevel en. Anja satte seg ved siden av, rød rundt øynene og snørrete. — Anja… Dette er min siste dag. — Hvorfor? — Først fordi jeg ble tvunget hit, så fordi jeg ville bevise for far at jeg duger… Han skulle gi meg firmaet. Men det er ikke derfor jeg er her lenger. Jeg orker ikke. Reiser hjem. Skal si det rett ut – sønnen din duger ikke. Unnskyld, Anja… Nikita dro. Skrev oppsigelsen, pakket sakene. Anja så ut vinduet da han kom ut til sin Mercedes, åpnet passasjerdøra og snakket til Vennen i buskene. Etter noen minutter hoppet hunden inn, og de forsvant. Anja gråt. — Du er ikke udugelig! Du er best! *** Noen dager senere så Anja Nikitas far med overlegen. — Er du Nikitas pappa? — Jaha? — Du skal ikke våge å si at Nikita ikke duger! Han var den ENESTE som torde la en døende ta farvel med hunden sin! Nikita har et hjerte! Så snudde hun og gikk. Faren smilte. — Sett det der? — Hva gjør man med slike? Flott jente, men alltid skal hun ha sannheten! — Er det så galt? — Det er ikke alltid bra… *** Tre år senere. Hele familien til Nikita kommer ut av et vakkert hus. Nikita triller barnevogna, Anja holder en staselig hund i bånd. Ved elva slipper hun hunden. — Venn, ikke gå for langt! Kort etter piper babyen i vogna, og hunden spretter straks bort. Anja ler. — Nikita, det virker som vi ikke trenger barnevakt likevel. Sonja mistet bare smokken. Alt roet seg, hunden sjekket at alt var i orden, og løp så etter en sommerfugl.

Tidlig om morgenen ble det verre med Odd Arvid. Han gispet etter luft.
Henrik, jeg trenger ingenting mer. Ingen av de medisinene dine, ingenting. Bare én ting ber jeg deg om, la meg få ta farvel med Varg. Vær så snill. Koble fra alt det her…
Han nikket mot dryppene.
Jeg klarer ikke gå fra denne verden på den måten her. Skjønner du? Jeg klarer ikke…
En tåre trillet nedover kinnet hans. Henrik forsto at hvis han koblet av alt medisinsk utstyr, rakk han trolig ikke å rulle Odd Arvid helt ut til døra engang.

Alle mennene fra rommet samlet seg rundt sengen.
Henrik, det må da gå an å finne på noe? Sånn skal det ikke ende…
Jeg skjønner jo Men sykehuset, alt skal være sterilt.
Det får være det samme… Du ser vel at et menneske ikke får gå i fred?
Alt sammen forsto han. Men hva kunne han egentlig gjøre? Henrik reiste seg. Jo, alt kunne vel egentlig gå an. Til helvete med regelen, til helvete med farens firma. Spark meg om dere må. Bestemt snudde han seg, og møtte blikket til Ingrid. I øynene hennes lyste det beundring.

Henrik sprang ut døra.
Varg, du må være stille, vær så snill. Kanskje ingen legger merke til oss. Kom, vi skal til matfar.
Han hadde allerede åpnet døra da veien ble blokkert. Foran ham sto Sigrid Edvardsen.
Hva skjer her, da?
Sigrid Edvardsen… Jeg ber deg, bare fem minutter. La dem få si farvel. Sparke meg etterpå om du vil, jeg skjønner.
Hun stod taus et sekund. Hva som gikk gjennom hodet hennes, vet ingen, men så trådte hun til side.
Ja vel. Da får de sparke meg også.

Varg, kom da!
Henrik løp gjennom korridoren, Varg tett ved siden av. Ingrid hadde allerede åpnet døra foran. Hunden, som om han kjente hva som var i ferd med å skje, kastet seg med lange byks frem til rommet… Så et hopp til, og Varg stod på bakbena, med forpotene på sengekanten til Odd Arvid. Det ble dødsstille i rommet. Mannen åpnet øynene. Prøvde løfte hånden, men dryppene hindret ham. Da rev han dem ut med den andre hånden.

Varg! Du kom
Hunden la hodet på brystet til Odd Arvid. Han strøk Varg sakte. Én gang, to ganger. Smilte… Smilet frøs fast på leppene hans. Hånden gled ned fra hunden. Noen hvisket:
Hunden gråter…
Henrik gikk bort til sengen. Varg gråt faktisk.
Det er nok nå. Kom, vi går… Vi går…
***

Henrik satte seg på gjerdet, mens Varg tuslet bort til buskene og la seg. En annen mann fra rommet, han som først hadde gitt vekk kotelettene sine, kom bort og rakte frem en pakke sigaretter. Henrik så på ham og ville til å si at han ikke røkte, men slo så oppgitt ut med hånden og tente seg en.

Ingrid satte seg ved siden av. Øynene røde, nesen hoven.
Ingrid… Dette er min siste dag her.
Hvorfor?
Du skjønner, først jobbet jeg her som en straff, så for å bevise noe for faren min… Han skulle gi meg firmaet sitt. Men det handler ikke om det, dette handler om noe annet. Jeg klarer det ikke. Jeg drar hjem. Jeg skal si det rett ut til ham din sønn er en ubrukelig mann. Unnskyld, Ingrid…

Henrik dro. Skrev oppsigelsen, pakket saken sine. Ingrid så ham gjennom vinduet da han parkerte Mercedesen utenfor sykehusinngangen, steg ut og åpnet døra til passasjersetet. Han gikk bort til buskene og snakket stille til Varg før han satte seg på bilen og ventet. Etter fem minutter kom hunden bort, kikket langt og dypt inn i Henriks øyne, før han hoppet inn i bilen.

Ingrid gråt igjen.
Du er ikke ubrukelig! Du er den beste!
***

Noen dager senere så Ingrid hovedlegen gå forbi med en mann som lignet Henrik. Hun løp ned trappen og ut på tunet.
Er du Henriks far?
Hovedlegen så forbauset på henne.
Ingrid, hva er det som står på?
Bare vent, Sverre Nikolai, du kan sparke meg etterpå! Men, er det deg?
Vidar Olsen så like forundret på den lille jenta med de søte fregnene.
Ja, det er jeg.
Du våger ikke! Skjønner du! Ikke tenk et sekund at Henrik er ubrukelig! Han er den beste! Han var den eneste som turte å la et menneske ta farvel med sin beste venn før døden. Henrik har et hjerte av gull og en sjel som ingen andre!

Ingrid snudde på hælen og gikk inn. Vidar smilte.
Så du henne?
Sverre Nikolai svarte:
Hva skal vi gjøre med en sånn? Flott jente, men hun vil alltid ha sannheten!

Er det så ille?
Det er ikke alltid bare bra
***

Tre år gikk.

En hel familie kom ut av porten til et vakkert hus. Henrik trillet barnevogna, mens Ingrid holdt en stor, flott hund i bånd. De gikk til elva, og Ingrid slapp hunden løs.
Varg, ikke gå for langt!
Hunden sprang i store klyv mot elva. Etter noen minutter begynte barnet i vogna å gråte. Varg var straks tilbake ved vogna.

Ingrid lo.
Henrik, vi får visst aldri bruk for barnevakt. Hvorfor løper du da, Varg? Det var bare Sonja som mistet smokken.
Barnet sovnet igjen, Varg stakk snuten forsiktig ned i vogna og, da han så alt var i orden, satte han etter en sommerfugl…