Nattekspressen Dørene på den gamle trikken lukket seg med et trekkspill-knepp, og varmen fra vogna strømmet ut som damp i den kjølige natten. Fem feststemte ungdommer ramlet inn, satte skitne støvler på alt fra trappetrinn til seteben og andres føtter, mens latter og skrål fylte vogna. Ingen av de ensomme sjelene som nattbussen hadde samlet sammen, brøt inn mot det høylytte, ville bråket fra guttegjengen som med skjærende stemmer diskuterte intime temaer, hevet glassene og slo flaskebunner sammen etter hver vits og latterkule. Bakerst i vogna hadde de etablert en uoffisiell bar, mens den trette konduktøren, hvis briller var eldre enn alle guttene til sammen, nærmet seg med billettspolen i hånden. – Billetter, takk, sa hun matt til guttene, som påstod de hadde periodekort, fnyste og tulla. Den yngste, knapt myndig, prøvde å rope høyest av alle, men konduktøren lot seg ikke imponere. – Vis fram da, svarte hun kjølig. Deres skjemt ble overskygget av den eldste, som spydde ut et syrlig svar og utbasunerte yrket sitt som elektriker, mens ølet rant fra den sprukne flasken og fylte kupéen med sur lukt. Da trikken etterhvert la fra kai, med konduktørens beskjed om at de fikk betale eller gå av, forlot resten av passasjerene vogna i stillhet. Guttene fortsatte å le av konduktøren, men stemningen endret seg da trikken plutselig, underlig nok, gjorde vendereis midt i gaten – hvordan kunne det skje på en skinnegang? Med stadig økende fart, slukte mørket vognens lamper, og kun de svake blinkene fra sjåførens kabin og fra byens neonlys utenfor ga et glimt inn i kupeen. – Sjåfør! Hvor skal du? ropte en av dem, men fikk intet svar. Mobiltelefonene var uten dekning, og etter hvert ble panikken større. Ute av byen skjønte guttene alvoret da konduktøren forble tause, og de forsøkte desperat å bryte seg ut, uten hell. Først da det ble tilbudt penger, og en tynt guttestemme ba på sine knær om å slippe hjem – han måtte lese til eksamen – åpnet ingenting seg. Først ved et stort, mørkt vann stoppet vogna, og konduktøren kom inn med bøtte og mopp: – Når dere er ferdige med å vaske vogna fra tak til gulv, skal jeg slippe dere av igjen. Er vi enige? Fem nikket synkront. Natten var lang, men til soloppgang blenkte vogna som ny, guttene arbeidet stille og samstemt. Da de endelig satte seg tilbake, stemplet konduktøren billettene og nattekspressen vendte hjem, klar for nye reisende i den gryende dagen.

Du, jeg må bare fortelle deg hva som skjedde i natt på nattbussen her i Oslo det var helt vilt! Jeg hoppet på fra Jernbanetorget ut mot Bjerke, og det var ganske tomt ombord, bare noen få folk og konduktøren, en dame med grått hår og briller som sikkert har vært på nesa hennes siden ungdommen. Plutselig dundrer det inn fem gutter, helt tydelig godt i gassen etter en runde på byen. De bråka voldsomt, trampet med slitte, gjørmete sko over alt ned trappa, bortover sitteplassene og ja, beina våre passasjerer fikk gjennomgå.

Ingen sa noe til dem, selv om de laget et lurveleven og kjeftet om hvem som hadde gjort hva og med hvem, sånn halve bakken full av promillesteming, du vet? Det rant øl i store slurker, de klinket flasker bak i bussen etter hvert latterutbrudd og var akkurat som gutta boys ute på nachspiel. De hadde rett og slett innredet “baren” bakerst i bussen.

Så starta Oslo-bussen opp, dørene smalt igjen med et sukk, og vi rulla rolig vekk fra sentrum. Folk ombord var rundt ti stykker, konduktøren inkludert, og hun beveget seg trett bort til guttegjenget med billettstabelen i hånda.

Da må dere betale for reisen, gutter, sa hun, nesten resignert.
Vi har månekort!, slengte han ene fra seg, og rapte samtidig.
Jeg og! ropte en annen.
Sistemann en spinkel type, sikkert så vidt russ så usikker ut, men prøvde å skjule nervøsiteten ved å skråle høyest.

Viser dere dem? svarte konduktøren tørt, overhodet ikke imponert.
Vis oss ditt først, da! freste den største i flokken, mens han fekte rundt med bubbles og spyttet ut halve ølen.
Jeg er konduktør, svarte hun, proft og med samme steinansikt.
Og jeg er elektriker! Betyr det at jeg ikke trenger å betale strømregningen min, da? skrek han tilbake, mens ølet rant utover jakka hans og luktet surt i hele bussen.

Enten betaler dere, eller så går dere av, sa konduktøren kort.
Akkurat da stoppet bussen, og alle andre passasjerer reiste seg og gikk ut de gadd bare ikke mer.

Vi har sagt vi har månedskort, knegget han yngste mens han spente ut den magre brystkassa si.
Kjører, vi drar til depotet! ropte konduktøren til sjåføren.
Ja, gjør det, gjentok gutta hånlig mens de latet som de tørket lattertårer bortover kinnet.

Så, dørene klappet sammen, og bussen begynte å snu ja faktisk, midt i veien! Da slo det plutselig inn for han mest edrue:
Hvordan i all verden snur trikken midt i gata når den følger strømkabler? spurte han, og resten bare trakk på skuldrene.

Så skjønner du, bussen begynner faktisk å gasse på, forbi biler på riksveien, og det blinket i lampene i taket før de fleste gikk i svart. Bare lyset fra gatelykta og noen reklameplakater utenfor skinte inn mellom dunkene der borte langs vinduene, og nå var det bare konduktøren som satt rett frem. Ikke noe stoppesteder mer.

Halla sjefen, hvor tar du oss?! ropte til slutt en av gutta, men ingen svarte.
Hallo! Stopp, vi skal av! ropte de høyere, litt mer panikk nå.

Men konduktøren reagerte ikke i det hele tatt.
Nå var vi langt ute Oslo lyset forsvant, det var bare oss og mørket langs landeveien. Mobiltelefonene kom frem, men det var ikke dekning, ikke et eneste ikon for Telenor eller Telia.

Så skar bussen ut fra veien og over et jorde. Da reiste han ene seg, gikk bort til konduktøren og begynte å true:
Du vet hvor jeg jobber?! Hvis jeg ikke er på kontoret i morgen, så sørger jeg for at du mister pensjonen!

I det han ropte det, slukket alle lysene foran.
Vær så snill, kan du slippe oss av? Jeg må lese til eksamen, pep yngstemann.

Gutta, som nå var på gråten og helt edru, begynte å tenke på gisselaksjoner og prøvde å knuse vinduet med tomme ølflasker. De rev og slet i den trekkspilldøra uten hell.

Og plutselig, helt ut av det blå, dro de frem 500-kronesedler.
Her, behold resten bare kjør oss tilbake til byen, tryglet de.

Uansett hva de sa tårer, bønner, trusler konduktøren bare satt urørlig. Bussen dundra videre, helt til den plutselig sto helt stille rett før et stort, mørkt vann like utenfor byen.

Hvor er vi? hvisket de skjelvende.
De skal drukne oss, sa han yngste og hulket.
Emil, kan du kjøre buss? Kanskje vi kan slå ut sjåføren? Man hørte desperasjonen i stemmen, men Emil bare ristet på hodet.

Så plutselig åpnet døra seg foran, og konduktøren gikk ut i måneskinnet. Der så vi henne rote rundt i bussens skjul, og et langt rør dukket opp i hendene hennes.
Det er over, nå skyter de oss og hiver oss i vannet, hikstet han ene, og alle stirret skjelmsk på hverandre.

I det neste sekundet tente konduktøren lyset i bussen, trampet inn igjen og plantet moppen og bøtta midt foran dem.
Når dere er ferdige med å vaske veggene, får dere kluter til setene og gulvet. Så kan dere dra hjem. Noen innspill? spurte hun med verdens bredeste glis.

Gutta ristet synkront på hodet de hadde fått mer enn nok. Hele natta sto de, to hentet vann, en byttet klut, to bar bøtter til ei diger tønne som ingen ante hvor kom fra. Du skjønner, nattbussen hadde nok vært der før.

De vaska til sola sto opp. Bussen skinte som ny, og de jobbet stille og alvorlig, ikke et fnugg igjen av byenattens rampestreker. Da de var ferdige, perforerte konduktøren billettene deres, og bussen rullet sakte inn mot byen igjen. Hver rebell ble sluppet av én etter én, før bussen svingte tilbake til rute klar for ny dag og nye passasjerer.