Kjære dagbok,
I går så jeg kattens øyne igjen speile seg i kjøkkenvinduet, mens den fremmede kvinnen sto foran meg og mumlet lavt:
Hva skal jeg gjøre med deg? tenkte jeg på min egen mor, som alltid hadde sagt at jeg ikke skulle ta inn et dyr.
Mia, min lille gråstripete katt, hadde nå blitt tre år gammel. Han forsto hver nyanse i stemmen min, og den kvelden var det tydelig for ham at jeg ikke lenger trengte ham. Jeg visste at hun min bestemor, Eva hadde gått bort. Jeg lå ved siden av den gamle damen den natten, så hennes sjel stige rolig mot taket og forsvinne gjennom vinduet.
Da jeg våknet, fant jeg nye møbler i leiligheten på Grünerløkka. Lukten av ny maling og fersk møbelolje fikk meg til å krype sammen på sofaen. Jeg unngikk så vidt blikket til de nye menneskene som trengte seg inn i mitt hjem. Varmen som en gang fylte rommet, ble erstattet av en uventet kulde.
En morgen forsvant Mia helt uten spor. Elise, den nye leietakeren, kom inn på kjøkkenet for å gi ham mat, men oppdaget at gårsdagens frokost fortsatt lå uåpnet i skålen.
Kanskje det er best så, tenkte hun, lettet over at katten hadde gått.
Mia smøg seg bort i stillhet, uten å vente på at noen skulle kaste ham ut som en uønsket gjenstand. Han gled gjennom den åpne døren mens folk stadig flyttet inn og ut av leiligheten.
Han vandret langs ukjente stier, klatret over gjerdet til en liten park og krysset over veien mellom de gamle torvhusene. På veien ble han kastet steiner av skolegutter, og to ganger falt han fra taket på et gammelt lagerbygg, men han fortsatte målbevisst å flykte fra sitt gamle liv.
Etter hvert ble han så sliten at magen sinnet protesterte. Det hadde gått tre dager uten mat, og han var nær ved å kvele av sult. Han så seg omkring og oppdaget en gammel trehytte bak et falleferdig gjerde. Den så ut som om ingen bodde der, men den ga fra seg en varm, fredfull duft.
Mia krøp inn gjennom et hull i gjerdet og steg opp på loftet hvor et vindu stod på gløtt. På loftet lå høy, lukten av mus fylt rommet, og i et hjørne lå en gammel ullteppe. Han la seg på det og for første gang følte han seg hjemme, så sliten at tungen hans klikket av tretthet.
Midt i søvnen ble han vekket av en menneskelig stemme. Han krøp mot åpningen i loftsvinduet og så ned på gårdstunet. Der så han en liten jente, Solveig, som snakket med noen og samtidig legde tinning på en rusten metallplate. Duften av mat fylte luften, og Mia forsto med en gang at dette var hans redning.
Magen rumlet igjen, men han lukket øynene og sov. Da han våknet, så han Solveig sette en tallerken med mat på bordet. Stomperiet i magen sporet ham ned fra loftet, og han snek seg mot tallerkenen. Med et raskt sprang grep han den største biten han kunne nå og løp bort med den, akkurat i tide.
Bak huset kom Solveig ut, etterfulgt av en rødbrun hund, Rødhale, og to små, buttete valper som tisslet seg i søla.
Kom, kjære, sa hun mykt, jeg har tatt med mat til deg, lille venn.
Plutselig hørte jeg den milde stemmen til min bestemor i Solveigs ord, den samme varmen jeg en gang hadde kjent hjemme.
Å, se! ropte jenta, vi har gjester! Er du sulten også, pus?
Mia hadde ikke kraft nok til å løpe langt, så han satt nært tallerkenen og så på Solveig. Hun la merke til at han ikke flyktet, og satte flere små biter ved siden av ham.
Spis, sa hun rolig, du ser helt utsultet ut. Deretter helte hun opp litt melk i en liten skål.
Drikk, den treng du nå, for ikke å bli for svak.
Mia slappet av, spiste alt hun la foran ham og drakk melken. Deretter krøp han tilbake til loftet og la seg igjen på teppet. Han innså at han endelig hadde funnet et hjem.
Slik gikk sommeren Solveig kom hver dag og matet både meg og Rødhale, og hun kalte ham Mia. Jeg ble sterkere og friskere. Vi spiste alle fra samme skål, og jeg følte meg som en del av en ny familie. Jeg begynte å fange mus på loftet, og hver gang Solveig kom, leverte jeg en fangst som en takk for maten. Hun lo og sa takk, og lot meg få klapp på snuten, og varmen fra hennes hånd minnet meg om den gamle, trygge følelsen fra fortiden.
Da høsten kom, ble nettene kaldere. Jeg hadde aldri opplevd kulde før snøen var et hvitt eventyr, og morgenen var fylt av små, hvite fluer som danset i vinden. Det var slutten av oktober.
Denne dagen kom ikke Solveig, men bestefar på traktor med Rødhale og valpene. Jeg så forsiktig ned fra loftet på den fremmede mannen. Solveig gikk ut på tunet og begynte å sette frem mat. Lukten fikk Rødhale til å hoppe ut, fulgt av de to valpene.
Åh, du! lo bestefar, her har vi en hel familie.
Ja! lo Solveig, og katten kommer også, så ser vi.
Jeg hørte ingen trusler i bestefars stemme, og jeg steg ned fra loftet.
Kom, ikke vær redd, sa Solveig og strøk meg over ryggen. Jeg roet meg og begynte å spise.
Da, kjære, la oss dra hjem, sa bestefar, vi har nok opplevd i dag. Han plukket opp valpene og la dem i traktorens kurv. Rødhale løp etter.
Katt, kom med oss, vi skal til bestefars hytte i skogen, der skal dere alle ha det bra, sa Solveig.
Jeg så på henne med dette milde blikket som min egen mor hadde, den som en gang hadde reddet meg som liten katt på gaten og tatt meg inn i sitt hjem.
Solveig tok meg forsiktig i armene og plasserte meg i en stor kurv, kledd i et mykt teppe. Jeg gjorde ingen motstand, lukket øynene og trodde igjen på mennesker. Kanskje er dyrene de eneste skapningene som kan tilgi oss alt og elske oss uansett hva som skjer.
