Uncategorized

Synnøve jobbet på et spaanlegg i Geiranger, og hun pendlet hver dag med lokaltog fra Åndalsnes.

Fødeavdelingen på medisinsenteret var uvanlig folksom. Selv om alle indikatorene viste på helt normale fødsler, samlet det seg tolv leger, tre erfarne sykepleiere og til og med to barnekardiologer.

Sykehuset St. Olav i Oslo var uvanlig fylt med folk. Selv om alle målinger viste helt normale fødsler

Uncategorized

014

Uten Synd

Kjære dagbok, Jeg er fem år da jeg for første gang opplevde at jeg ble helt alene i verden.

Uncategorized

Sønnen min er ikke klar for å bli far … «Tøs! Utakknemlige svin!» skrek moren etter datteren Natalia, så fort hun fikk anledning. Datterens tydelige babymage stoppet ikke mors vrede – tvert imot, den gjorde henne bare mer rasende. «Kom deg ut av huset – og ikke kom tilbake! Jeg vil aldri se deg igjen!» Og moren mente alvor. Det var ikke første gangen Natalia ble kastet ut for en eller annen forseelse, men denne gangen – fordi hun var gravid – fikk hun streng beskjed om aldri å komme hjem igjen, utover hvis alt var over. Med tårevåte kinn og en liten koffert klamret Natalia seg til kjæresten sin, den forvirrede gutten. Det viste seg at Nazar ikke en gang hadde fortalt foreldrene sine at Natalia ventet barn med ham. Hans mor spurte strengt om det var for sent å gjøre noe med situasjonen – og det var det, magen var stor. Natalia var i sjokk, desperat etter hjelp, og hun som en måned før hadde protestert vilt mot mammas forslag, vurderte nå alt, drevet av frykt for fremtiden. – Min sønn er ikke klar for å bli far, erklærte Nazars mor bestemt. – Han er for ung, du vil ødelegge hele fremtiden for ham. Selvfølgelig skal vi hjelpe deg så godt vi kan. Nå har jeg fått en bekjent til å skaffe deg plass på et rehabiliteringssenter for sånne som deg – ingen vil ha gravide tullinger. På senteret fikk Natalia et lite rom. Endelig kunne hun puste ut, roe seg ned, samle krefter. Ingen maste, hun ble forberedt fysisk og psykisk på fødselen, og det var psykologhjelp tilgjengelig. Da alt var over og hun fikk babyen – en liten jente – i armene, ble hun overveldet av panikk. Men etter hvert våget hun å se etter, granske: Hva er dette ukjente mirakelet – hennes nyfødte datter? Julehøytiden nærmet seg, men istedenfor gledelig budskap fikk Natalia beskjed: Du må finne deg et annet sted, plassen din skal gis videre. Med lille Eva, som nettopp hadde rundet én måned, satt Natalia alene og fortvilet. Hvor skulle hun og babyen bo? Hvordan skulle hun overleve? Hennes egen mor hadde frosset hjertet sitt og ville ikke engang se barnebarnet. – Så rart, lille venn, så trist vi har det på julaften … sa Natalia lavt til datteren. Hun elsket egentlig denne høytiden. Som barn elsket hun å gå julebukk, kunne alle sangene, og tjente alltid godt med penger fordi hun rakk over flere bydeler med venner. Nå lengtet hun intenst etter den følelsen: å gå fra dør til dør, synge julesanger, oppleve gleden og stemningen. «Hvorfor ikke?» tenkte hun. – Barnet mitt er stille, sover godt, jeg pakker henne inn, fester henne til meg og så kan jeg gå ut, synge litt og la sjelen få hvile. De som ikke åpner døra, får bare være.» Dagen etter julaften valgte Natalia seg et rolig villaområde for kolijulen. Folk åpnet ikke akkurat ivrig for en kvinne med baby; alle ventet tradisjonelt på mannfolkene. Men enkelte slapp henne inn, og Natalia sang med så varm og ekte stemme, at folk takket henne med både penger og mat. Spesielt rørte de seg over det lille barnet – de forstod: det var ikke av god skjebne en kvinne gikk julebukk med spedbarn. Det var tungt å gå fra dør til dør. «Der borte bor sikkert rike folk, kanskje jeg får en fin gave om jeg prøver dem også,» tenkte Natalia fornøyd. Hun hadde allerede fått en pen sum i lomma og følte seg litt roligere. – Kan jeg få gå julebukk? spurte hun da eieren åpnet døra og slapp henne inn. Men fremferden til mannen inne overrasket Natalia. Han stirret på henne, så på barnet, ble blek og sank ned på sofaen. – Nadja? hvisket han. – Hva? Nei, jeg er Natalia … De forveksler meg sikkert med noen. – Natalia? Men du ligner så utrolig på min kone … og barnet … det er en jente? – Ja. – Jeg hadde også en datter … Men de døde. Bilulykke. Og for noen dager siden drømte jeg at kona og dattera kom hjem … og nå står du her … kan det virkelig være mulig? – Jeg … vet ikke helt hva jeg skal si … – Kom inn, kom inn! Fortell meg din historie, jeg ber deg … Natalia ble først redd denne fremmede mannen – han var for følelsesladet, for rar. Men så tenkte hun at hun hadde ikke noe sted å gå uansett. Hun gikk inn i stuen hans og så straks bilder på veggene av en kvinne og et barn. Og det var sant – den avdøde kona lignet veldig på henne … Så begynte Natalia å fortelle. Hele sin historie. Alt med alle detaljer og små nyanser. Endelig fantes det et menneske som lyttet – virkelig lyttet. Mannen satt helt stille, fulgte hvert ord. Og av og til så han på lille Eva, som sov søtt og smilte i søvne – som om hun visste at de endelig hadde funnet veien hjem – hjemmet som snart skulle bli deres eget.

Sønnen er ikke klar for å bli far «Løsunge! Utakknemlige gris!», skrek moren til sin datter, Ingrid

Uncategorized

016

Valeria vasket opp på kjøkkenet da Ivan kom inn og slukket lyset: — Det er lyst nok, vi trenger ikke sløse strøm, brummet han. — Jeg skulle sette på en vaskemaskin, svarte Valeria. — Det får du gjøre i natt, når strømmen er billigere, svarte Ivan tørt. Slutt å bruke så mye vann, Valeria, du sløser bort pengene våre. Han skrudde ned vannet, og Valeria så trist på mannen sin. Hun tørket hendene og satte seg ved bordet. — Ivan, har du noen gang sett deg selv utenfra? spurte hun. — Jeg ser på meg selv hver dag, svarte han surt. — Og hva tenker du? Om deg selv som mann og far? — Midt på treet, ikke bedre eller verre enn andre, hva maser du om? — Mener du at alle menn og fedre er som deg? spurte Valeria. — Vil du krangle nå? svarte Ivan. Valeria visste at det ikke var noen vei tilbake, og at denne samtalen måtte tas til slutten, til ivans endelig forsto at det var et mareritt å leve sammen med ham. — Vet du hvorfor du aldri har forlatt meg? spurte Valeria. — Hvorfor skulle jeg det? svarte Ivan spydig. — Fordi du ikke elsker meg eller barna våre. Faktisk elsker du ingen. Jeg skal fortelle deg hvorfor du ikke har gått fra oss: på grunn av grådigheten din. Du er så gjerrig at det å skilles fra meg ville vært en kjempeøkonomisk katastrofe for deg. Hvor mange år har vi vært sammen nå? Femten? Hva har vi oppnådd — annet enn ekteskap og barn? Ikke én utenlandsreise, ikke én gang ferie ved sjøen, ikke engang helgetur til hytta. Alt er for dyrt. — Fordi vi sparer til fremtiden, svarte Ivan. — Vi? Eller du? For hvem? — For dere, for familien, svarte Ivan. — For deg og barna? Jeg har gått i gamle klær i femten år og bor fortsatt i din mors leilighet. Barna arver bare gamle klær fra tremenninger. Får jeg kjøpe nye klær til meg og barna? Eller kanskje heller flytte til egen leilighet? — Mamma har gitt oss to rom, og barna kan bruke brukte klær, svarte Ivan. — Og jeg? Hvem skal jeg arve klær fra? Kona til broren din? — Du er 35 år og har to barn, det er ikke klær du skal tenke på, svarte Ivan. — Hva skal jeg tenke på da? — På meningen med livet, svarte Ivan. — På åndelighet, ikke på klær og ting. — Så derfor sparer du, og vi får aldri bruke pengene? For vår lykke og åndelige utvikling? — Dere kan ikke håndtere penger, dere sløser alt, ropte Ivan. Hva hvis noe skjer? Hvordan skal vi da leve? — Men når skal vi egentlig begynne å leve, Ivan? Vi lever allerede nå som om “noe har skjedd”. Du sparer til og med på såpe og dopapir! — Det er de små tingene som teller, svarte Ivan. — Bestem deg for hvor lenge vi må holde ut: ti, femten, tjue år til? Når får vi egentlig leve normalt? Når jeg blir førti? Femti? Seksti? — Ivan var taus. — Kanskje vi aldri rekker å begynne å leve før vi dør av dårlig mat og dårlig humør, Ivan. Men jeg orker ikke mer. Jeg flytter. Jeg skal leie min egen leilighet og bruke min egen lønn på både mat og klær til meg og barna. Jeg skal leve fra lønning til lønning, levere barna til deg og moren din i helgene og nyte livet: teater, restaurant og kanskje syden om sommeren. Jeg kommer til å bruke opp alt, også din barnebidrag. Og den sparekontoen du har opparbeidet — den deler vi, og jeg skal bruke den også. Jeg skal ikke spare til livet mitt, jeg skal leve NÅ. Min drøm, Ivan, er at jeg dør uten én eneste krone igjen på konto — så vet jeg at jeg har levd. To måneder senere var Ivan og Valeria skilt.

For mange år siden, da jeg fremdeles var gift med Ivan, sitter jeg tydelig og minnes hvordan han en dag

Uncategorized

011

Maksim, få ham bort! Nå driver han og slikker igjen! Med irritasjon så Nastja på Temka, som hoppet klønete rundt beina hennes. Hvordan hadde de klart å skaffe seg en slik tulling? De hadde tenkt så lenge, valgt rase med omhu, rådført seg med hundekjennere og skjønte hvor stort ansvar det var. Til slutt falt valget på en tysk schæfer, som skulle bli både trofast venn, vakthund og beskytter – alt i ett, som en sjampo med tre egenskaper. Bare at denne beskytteren trengte beskyttelse mot kattene selv… «Han er jo bare en valp ennå. Vent og se når han vokser opp.» «Ja, da. Jeg kan ikke vente til denne hesten blir stor. Har du sett hvor mye han spiser? Hvordan skal vi greie å fø ham? Og ikke tråkk så hardt, din tulling – du vekker barnet!» klaget Nastja mens hun plukket opp skoene Temka hadde spredd omkring. De bodde i første etasje i en stor murblokk fra 50-tallet, på Frogner, med lave vinduer nesten nede i asfalten. Fin beliggenhet, om det ikke var for én ting – vinduene vendte ut mot et bortgjemt hjørne av bakgården, hvor skyggene snek seg mellom buskene om kvelden, mennene samlet seg for å ta seg en øl og det iblant ble slagsmål. Nastja var nesten hele dagen alene hjemme med nyfødte Katja. Maksim forsvant til jobben på Munchmuseet tidlig om morgenen, og på fritiden trålet han bruktmarkeder og bokantikvariater. Med et trent kunsthistorikerblikk, – ja, med haukeblikk, som Nastja spøkte, kunne han plukke ut kunstskatter, sjeldne bøker og gammelt norsk sølv. Maksim var lidenskapelig samler. Snart hadde de en pen samling bilder, og i skapet skinte norsk porselen fra 60-tallet, sosialrealistiske statuer, og sølvbestikk fra 1900-tallet… Nastja syntes det var skummelt å være alene med alt det verdifulle, og med ei lita jente på armen – særlig fordi innbrudd ikke var uvanlig. «Nastja, hva synes du – burde vi lufte Temka nå eller vente til etter lunsj?» «Vet ikke… og det er vel strengt tatt ikke mitt hunde-ansvar!» Så fort Temka hørte det magiske ordet «ut», fløy han som en rakett ut i gangen, traff nesten veggen i svingdøra, grep båndet og hoppet opp og ned som en kalv på vårbeite. Han elsker alle, drar med ball til alle og gir alle en klem – bare besøkende som prøver å komme inn. For en åpen sjel! Men de hadde jo skaffet ham for å ha et vaktdyr. Kattene på gårdsplassen var mye tøffere – dem burde man hatt til beskyttelse! I morgen skulle Maksim til Notodden på Skagenfestivalen, og hva skulle Nastja gjøre alene hjemme? Passe på porselenet og gå tur med denne keitete fyren? Jaja. Ved daggry listet Maksim seg ut, men Nastja våknet likevel av kjelen som pep, båndet som klirret og Maksim som hysjet på Temka. Hun døste av igjen til datteren vekket henne – Maksim var borte. Dagen startet som vanlig. Fredelig hverdag – er ikke det lykken? Venninnene hennes sukket: «Åh, Nastja, gift så tidlig, sliter deg ut mellom mann og baby, står over grytene…» Men er det så lite å glede seg over i hverdagen? Ikke alt hadde gått i oppfyllelse, men hun visste at en må elske sine kjære med både feil og styrker. Ingen har lovet oss perfeksjon… Først da hun forstod dette, fikk hun ro og bestemte seg for å glede seg over det hun hadde. Hun satt på barnerommet og ammet Katja, som ofte sovnet under måltidet. Døra ringte, men Nastja åpnet ikke – hun ventet ingen, og i Oslo kommer ingen på besøk uten beskjed. De dyrebare, rolige morgentimene var bare hennes. Husets gamle veggur tikket, og fra vinduet hørte hun den flyktige byen: Tramper fra T-banen og biler, feiekost mot asfalt og barnestemmer. Hvor var Temka nå? Han hadde ikke vist seg på en stund. Vel, Temka var ikke egentlig en lapphund, men han var så håpløs etter sin natur. Nå måtte de bare leve med ham. Nastja beundret datteren sin som sov søtt etter maten. «Vesla mi,» hvisket hun, «voks deg sterk og glad! Hva mer kan vi ønske oss?» Plutselig hørtes en merkelig lyd fra stua. Knitring, så et skarpt pip. Nastja listet seg ut i tøflene. Det første hun så, var Temka, gjemt halvveis bak gardinen mellom gangen og stua, i en merkelig spent stilling – med tunga ut og hele kroppen stiv. Hun fulgte blikket hans og frøs: I vinduet, i selve gluggen, hang halve kroppen til en mann! Skallet hode, armer og skuldre inne i rommet, han stønnet og presset seg inn. Det skjedde ikke henne, det kunne ikke være mulig! Hva skulle hun gjøre? Rope? Mannen var nesten inne! Hun rykket til da det hveste – en svart skygge fyrte mot vinduet, og bare så vidt forstod hun at det var Temka. Han fløy opp på vinduskarmen og hogg tak i innbruddstyvens hals! «A-aaah!» stønnet mannen med grøssende stemme, øynene sperret opp. Nastja ropte på naboene, og alt gikk som i et virvar. Folk kom løpende, noen ringte politiet. Alle forsøkte å hjelpe, men det viktigste var at de ikke var alene. Da hun overvant frykten og nærmet seg mannen, var hun redd Temka skulle rive ham i hjel. Men Temka, kloke gutten, hadde satt tennene i jakke-kragen, holdt hardt men forsiktig – ikke en dråpe blod! Bare når mannen prøvde å vri seg løs, strammet bikkja kjeften litt ekstra. Når innbruddstyven roet seg, slapp han litt taket. Hvordan kunne han vite dette? Den klovnebikkja oppførte seg som en ekte vakthund – han hadde lagt seg i bakhold, latt mannen sette seg fast for så å slå til, og holdt ham i sikkert grep. Selv de stødigste politifolkene kunne ikke huske at en tyv hadde vært så glad for å bli arrestert. Fyren var livredd i Temkas grep, og ville aller helst bli tatt med én gang, mens hunden nektet å gi slipp før politiets hundefører ropte: «Slipp!» Da åpnet Temka kjeften, satte seg ved vinduet og gløttet trofast opp som om han ventet flere ordrer. «Dere er heldige med den hunden, dere skulle sendt ham til oss i etterforskningen,» sa politimannen og klappet Temka stolt på nakken. Maksim kom sent hjem. Han åpnet forsiktig døra og stanset overrasket på dørstokken. Temka lå i sofaen – selve det strengeste forbudet hjemme! Han hadde breiet seg ut, alle fire bena strødd, nesten uanstendig, og Nastja klødde ham på magen, koste og småsnakket: «Min lille glede, min deilige hest. Vokse deg stor og sterk! Til glede for pappa og mamma. Og så urettferdig jeg har vært mot deg – ikke vær sint, vennen…» Denne historien ble fortalt meg av Maksim selv, på en Skagenfestival for mange år siden. Temka ville sikkert fortalt det enda mer fargerikt – hvordan han lurte, angrep og overrakte forbryteren. Det var lenge siden, men historien har festet seg. Jeg kjenner hvordan Temka klør på døra til minnet – og nå deler jeg den med dere…

Nå slikker han seg igjen! Eirik, få ham bort! Synnøve så oppgitt på Trym, som hoppet forvirret rundt

Uncategorized

MERKELIGE NABOER I leilighet 222 i oppgang 8, i Mayakovskij-gata, har det flyttet inn nye naboer. Et ektepar i femtiårene, litt korte i kroppen og slanke. Han har skjegg og alltid en grå frakk, hun ser man ofte i lang skjørt og fargerik alpelue. De er høflige, smiler i heisen og holder døra om noen sliter med tunge poser. Og ikke minst – de er stille, noe man setter pris på i dagens nybygg. Men det var bare slik det virket i starten. Etter et par uker hørte både Smirnov i 221 og Kazakov i 223 de nye naboene tydelig – og det ble tema rundt middagsbordet hjemme. Slik snakket Smirnovene, som har vært gift halve livet, om de nye naboene: – Har du sett de nye naboene? – Ja, jeg tok heisen med dem i går. – Hva synes du? – Virker ganske vanlige, egentlig. Hvorfor? – De er skikkelig kjærlige, altså… – Hva mener du? – Når det blir stille i gangen om dagen, hører man ALT. Tre dager på rad har de hatt voksenlek, og med mye fantasi. Høres mer ut som en film enn virkeligheten… – Haha, det var noe! – Du kommer sikkert til å høre det selv – kan være morsomt, men det forstyrrer jobbing, for å si det mildt. – Kom igjen, la folk få ha det moro! De nærmer seg jo seksti og «leker» fortsatt. «Ikke som oss,» tenkte han, men sa det selvfølgelig ikke høyt. I helga ble også familiens overhode ufrivillig tilskuer til nabolekene. Denne gangen var det «gartner og frue» som ble spilt ut, og Smirnovene hørte på og rødmet. **** Samtidig gikk praten slik hos Kazakovene – det yngste ekteparet i oppgangen, snart tretti og venter sitt første barn: – Kostya, har du sett de nye naboene? – Møtte dem i oppgangen i går. Hvorfor? – De er så spesielle. Hun lager alltid kjempegod mat til ham, nesten som på restaurant, og han overøser henne med gaver, ikke en eneste dag uten. – Hvordan vet du det? – Jeg går jo tur hver dag, og det dufter så godt fra leiligheten deres! Har også sett ham flere ganger med blomster og gavepose – løper hjem som på date. – Hmm. – Kanskje de ikke er gift, men elskere? – Vet ikke… Men de bor jo sammen. – Hører dem kose og le på kjøkkenet også – hvis ikke de bråker med serviset, ler de som nyforelsket ungdom. – Okei. Nå starter nyhetene, jeg går og ser. Fredag møtte Kazakov Kostya naboen i heisen, med blomster, en flaske rødvin – åpenbart klar for en stor kveld. **** Tiden gikk, og snart hadde de rare naboene bodd en måned i 222. Smirnovene hadde begynt å venne seg til lydene i veggen – nye scener eller sukk og knirk fra madrassen hver dag, som om de prøvde å nyte livet til det fulle. En kveld sa Vera Smirnova, litt sjenert: – Jeg var på kjøpesenteret og havnet inne på undertøyavdelingen. Se hva jeg kjøpte – og åpner kappen. Smirnov Nikolai fikk et glimt i øyet og bet seg i leppen. – Jeg var innom en butikk for voksne selv. Se hva jeg fant – vet ikke om du liker det. – Vet ikke før man har prøvd, sa Vera, og rødmet. **** – Nå er de i gang, hvisket naboen fra 222 og sto med øret mot veggen til Smirnovene. **** Konstantin fra 223 bestemte seg for å stikke innom gullsmeden – hadde vært lenge siden han hadde overrasket kona med gave. Tidligere fant han alltid noe for å gjøre henne glad, i det minste en sjokolade. Plutselig så han en kjent jakke: – Oksana! Hva gjør du her? Litt langt hjemmefra, vel? – Eh, skulle bare gå meg en tur, svarte kona lett rødmende. – Kjøpte øredobber til deg. Her, vær så god. Oksana smilte opp og kysset ham: – Tusen takk, kjære! Jeg skal lage pasta carbonara med reker til middag – husker du, før, laget jeg det ofte? Her har de best reker. – Husker det, får vann i munnen bare av å tenke på det. – Ikke bli sen, da – jeg har maten klar klokka 19, så slipper du lunken mat. – Skal prøve. Må kanskje kjøpe med noen blomster også, tenkte Konstantin. **** – Hva skjer? spurte mannen fra 222. – De lager noe ekstra til middag, smilte hun. Og hos de andre er de også i gang. **** En måned senere var Smirnovene ikke til å kjenne igjen – ti år yngre over natta, kan ikke få nok av hverandre og lengter stadig etter litt alenetid. Nyturer til hotell gjør hverdagen spennende, og årets beste samtaler kommer helt plutselig. **** Kazakovene, som venter baby hvert øyeblikk, har begynt å date på nytt – kino, restaurant, utstilling. Oksana har funnet den gamle kokeboka frem, og Konstantin kjøper små gaver ukentlig, minst en sjokolade i veska – har sluttet helt å følge med på nyhetene. **** – Hvordan går det borti der nå? spurte kvinnen fra 222. – Ganske stille – forsiktig knirking i madrassen, sikkert fordi ungene er hjemme. Men alt virker bedre, følger med så jeg er helt sikker. – Hos de andre er det også topp stemning. De klukker som to turtelduer, og det lukter fortsatt som restaurant i hele gangen. – Da så – akkurat tre måneder, perfekt. Vi blir noen uker til for å være sikker på at resultatet holder. – Hvem står for tur nå? – Simonsen, blokka 4, leilighet 65. I 66-bor det en familie som har glemt hverandre. I 64 må vi rydde opp på soverommet som vanlig! – Greit! Jeg lar kassettene dine ligge fremme, så kan du lage mer lyd. Og jeg avbestiller ikke matleveringen eller dufteoljene. Forresten: Rosene du byttet vann på hver dag sist uke er visnet – må kjøpe ny bukett. – Ordner det. Kan du massere ryggen min nå, før vi legger oss…

MERKELIGE NABOER Du, det har flyttet inn noen nye folk i leilighet 222 i blokk åtte her i Ullevålsveien.

Uncategorized

094

BRIDKET EN KJÆRLIG GÅS UNGDOM

Siden jeg gikk ut av sykehuset, ble jeg i døråpningen stoppet av en fyr. Unnskyld, sa han høflig mens

Uncategorized

011

«Vi skal bare bo her til sommeren!»: Slik kastet jeg ut frekke svigerfamilien og byttet alle låser Det ringte ikke bare på døren – det ulte i porttelefonen og krevde min oppmerksomhet. Jeg så på klokken: sju en lørdags morgen. Min eneste langhelg etter en hard uke med kvartalsrapporten. På skjermen dukket svigerinnen min opp – Svetlana, eller “Sveta”, søsteren til min mann Ivar. Hun så ut som hun var klar til å storme Bastillen, med tre bustete barnehoder bak seg. – Ivar! – ropte jeg uten å løfte røret. – Din familie. Dette fikser du. Han rullet ut av soverommet og dro shortsen på bak-frem. Han visste: med den stemmen min har han overtrådt lojalitetsgrensa mi fullstendig. Mens han stotret i røret, stod jeg allerede i gangen med korslagte armer. Min leilighet – mine regler. Denne treroms i sentrum kjøpte jeg lenge før vi giftet oss, og det siste jeg ville var å se ukjente folk ta over. Døra åpnet seg, og en liten “sirkusfamilie” ramlet inn i min velduftende gang. Sveta, lastet med bager, sa ikke engang hei – hun skubbet meg til siden som et møbel. – Å herlighet, endelig fremme! – pustet hun lettet, og slengte bæreposene rett på det italienske flisegulvet. – Alina, står du der fremdeles? Sett på tevannet, barna er sultne etter reisen! – Sveta, – stemmen min var rolig, men Ivar trakk skuldrene opp – han visste at han hadde et stormvær i vente til kvelden. – Hva skjer? – Sa ikke Ivar? – hun rullet med øynene og satte på “uskyldig-aktig”. – Vi har totalrenovering! Skifter rør, river opp gulv, umulig å bo hjemme. Vi blir bare her i en uke. Dere har så god plass, ingen kommer til å merke oss. Jeg så på Ivar. Han gransket taket og visste meget godt at han hadde sviktet meg grovt denne gangen. – Ivar? – Alina, helt sant… – pep han. – Det er jo søsteren min. Barna kan jo ikke bo i byggestøv. Bare en uke. – En uke, – slo jeg fast. – Syv dager. Og alt av mat står dere for. Ingen barn som løper rundt, ingen fingre på veggene, og ingen i nærheten av hjemmekontoret mitt. Og ro etter klokken ti. Sveta himlet med øynene: – Jøss, Alina, du er en skikkelig festbrems! Lei deg ikke, vi klarer oss. Hva med soveplasser da? Håper ikke det er gulvet? Slik startet mitt lille mareritt. «En uke» ble til to. Så tre. Min nøye innredede leilighet ble omgjort til svinesti. Sko i hauger i gangen jeg snublet i, kaos på kjøkkenet: fettflekker på benken, brødsmuler, klissete flekker. Sveta oppførte seg ikke som en gjest, men som madam med hushjelp rundt seg. – Alina, kjøleskapet er jo tomt! – klaget hun en kveld mens hun kikket inn. – Barna må ha yoghurt, og vi voksne trenger kjøtt. Du tjener jo godt, kan du ikke ta litt ansvar for svigerfamilien? – Du har kort, det finnes butikker. Gå og handle. De leverer til og med på døra. – For en gjerrigknark, – mumlet hun, og slo igjen kjøleskapet så glassene klirret. – Du får ikke med deg rikdommen i grava, vet du. Men det som bikket det hele var dette: en dag jeg kom tidlig hjem, fant jeg niesene mine på soverommet mitt. Den eldste hoppet på den svindyre madrassen, den minste… hun tegnet på veggen. Med min Tom Ford-leppestift. Begrenset utgave. – Ut! – brølte jeg så de spredte seg som kyllinger. Sveta kom stormende. Da hun så ødelagt tapet og knust leppestift, bare løftet hun hendene: – Alvorlig, du må ikke rope slik! Det er jo barn! Litt maling på veggen, so what? Leppestiften koster ikke så mye – du kjøper vel en ny. Forresten… vi har funnet ut at vi blir til sommeren, for håndverkerne våre er udugelige. Dere trenger jo litt liv her – nå får dere det! Ivar stod der og sa ingenting. En feiging. Jeg svarte ikke. Jeg gikk på badet for å ikke begå noe ulovlig på flekken. Måtte trekke pusten. Senere da Sveta dusjet, blinket skjermen på mobilen hennes på kjøkkenbenken. Jeg pleier aldri å lese andres meldinger, men denne lyste opp skjermen. Fra «Marina Utleie»: «Svetlana, husleien er overført. Leieboerne er fornøyde, kan de bli til august?» Så kom bankvarsel: «+80 000 kr til konto». Det klikket for meg. Puslespillet falt på plass. Ingen oppussing. Denne frekke snylteren hadde leid ut sin egen leilighet for penger, og bodde gratis hos meg på min bekostning. Mat, strøm og alt. Genial forretning. På min regning. Jeg tok bilder av skjermen. Hendene skalv ikke. Jeg kjente meg bare kald og beslutsom. – Ivar, kom til kjøkkenet. Da han dukket opp, viste jeg ham bildet. Han bladde febrilsk, ble rød, så blek. – Alina, kanskje det er en feil? – Feilen er at du ikke har kastet dem ut enda, – svarte jeg kjølig. – Nå har du et valg. Innen morgendagen er de ute, eller så er både du og moren og søsteren din ute. Sammen med hele sirkuset deres. – Men hvor skal de gå? – Ikke mitt problem. Enten under en bro eller på Grand Hotel – opp til dem. Neste morgen sa Sveta at hun ville på shopping – hun hadde sett seg ut noen «fantastiske støvletter», sikkert for leilighetspengene. Barna overlater hun storhjertet til Ivar. Jeg ventet til hun smalt døra bak seg. – Ivar, ta med barna og gå i parken. Bli der lenge. – Hvorfor? – Fordi jeg straks skal utføre skadedyrkontroll her. Da de dro, ringte jeg først til låssmeden. Deretter politiet. Gjestfrihetsspillet var over. Nå var det sanering. I går spurte Ivar: – Alina, kanskje det er en feil? Ingen feil. Bare kald, kynisk analyse. Låssmeden jobbet raskt. – Solid dør, – kommenterte han. – Og den låsen du har valgt – det er som Fort Knox. – Akkurat det jeg trengte. Sikkerhet. For jobben betalte jeg nok til en bedre middag ute, men roen etterpå var verdt hver eneste krone. Deretter tok jeg sorte søppelsekker – store og solide – og stappet absolutt alt i: Svetas bh-er, barnegensere, leker, alt. Ikke pent, bare effektivt. All hennes kosmetikk ropte jeg ut i én bevegelse ned i sekken. Snart stod en liten fjellhaug av svarte sekker i trappeoppgangen, sammen med to kofferter. Da politiet ankom, stod jeg allerede klar med nødvendige papirer. – God dag, konstabel, – sa jeg. – Her bor bare jeg, og nå venter jeg ulovlige inntrengere. Jeg ønsker at dere registrerer dette som forsøk på ulovlig inntrenging. Politibetjenten, en ung mann, bladde gjennom papirene. – Slekt? – Tidligere slekt, – smilte jeg. – Vi har nådd «åpen konflikt»-stadiet. Sveta kom en time senere, strålende med handleposer fra luksusbutikkene. Smilet forsvant når hun så sekkene og politiet sammen med meg. – Hva i…? – skrek hun. – Alina, har du klikket? Det er mine ting! – Nettopp, – sa jeg. – Ta dem med deg og dra. Hotellet er stengt. Hun prøvde å presse seg forbi, men politiet stanset henne. – Har du folkeregistrering her, frue? – Jeg… jeg er søsteren til mannen min! Vi bare besøker! – ansiktet hennes ble rødt. – Du er gal, Alina! Hvor er Ivar? Jeg ringer han straks! – Ring gjerne, – sa jeg. – Men han svarer ikke, han er nok opptatt med barna og å forklare hvorfor moren deres er så driftig. Hun prøvde igjen og igjen. Null svar. Ivar hadde kanskje funnet ryggrad. Eller fryktet skilsmisse. – Du har ingen rett! – skrek hun, og mistet nesten en eske med nye sko. – Vi har ingensteds å bo! Jeg har barn! – Ikke lyv, – sa jeg, og så henne hardt i øynene. – Hils Marina og spør hvor lenge hun vil leie din leilighet. Sveta stivnet og bleknet. – Hvordan…? – Neste gang, lås mobilen, frøken forretningskvinne. Du har snyltet og spart penger på min regning – gratulerer. Men nå skal du høre på meg: Jeg senket stemmen og alt runget i trappeløpet: – Nå tar du alt ditt og forsvinner. Hvis jeg ser deg eller dine barn nær huset mitt, melder jeg deg til Skatteetaten for svart utleie. Og for tyveri – jeg mangler en gullring, og kan si til politiet at jeg fant den blant dine ting. Ringen lå i safen min. Men det visste ikke Sveta. Hun ble kritthvit. – Du er en jævel, Alina, – hvisket hun. – Måtte Gud dømme deg. – Gud er opptatt – nå bestemmer jeg. Og nå er leiligheten min fri igjen. Hun slepte sekkene med seg, banneord mellom tennene, og prøvde bestille taxi med skjelvende fingre. Politimannen så lattermild ut – han måtte ikke skrive rapport. Da døra gikk igjen bak Sveta og hennes hjemløse drømmer, snudde jeg meg til politiet. – Tusen takk for hjelpen. – Bare hyggelig. Skaff deg solide låser, det er det viktigste. Jeg gikk inn, låste døren. Den nye låsen klakket trygt og solid. Det luktet klorin – renholdet var i gang i alle rom. Ivar var hjemme etter to timer. Barna var levert til Sveta der nede. Han listet seg inn. – Alina… hun har reist. – Jeg vet. – Hun ropte visst til hele nabolaget… – Jeg gir blaffen i hva rottene skriker når de jages av skipet. Jeg satt på kjøkkenet med nytraktet kaffe i min favorittkopp. Ingen mer leppestift på veggen, bare min mat i kjøleskapet. – Visste du om utleien hennes? – spurte jeg uten å se på ham. – Nei! Helt sant! Hadde jeg visst… – Hadde du visst, hadde du tiet stille, – konstaterte jeg. – Nå hører du: Dette er siste gangen. Skjer det en gang til med din familie, står kofferten din ute sammen med deres ting. Oppfattet? Han nikket fort, småredd. Han visste at jeg mente alvor. Jeg tok en slurk kaffe. Den var perfekt. Varm, sterk – og endelig drukket i fullstendig, fredelig stillhet i min egen leilighet. Krona trykker ikke. Den sitter som den skal.

«Vi blir boende her til sommeren!» Om hvordan jeg kastet ut den frekke slekta til mannen min og byttet lås.

Uncategorized

011

Deja vu Hun ventet alltid på brev. Helt siden barndommen. Hele livet. Adresser skiftet. Trærne ble lavere, folk fjernere, forventningene roligere. Han stolte ikke på noen og ventet ingenting. Han var en vanlig, robust mann. Jobb. Og hjemme en hund. Reiser alene eller med sin firbeinte venn. Hun – en sjarmerende jente med store triste øyne. En gang spurte noen henne: – Hva går du aldri hjemmefra uten? – Uten et smil! – svarte hun, og de søte smilehullene på kinnene bekreftet det. Hun hadde alltid vært mer venn med guttene. Pirat i skjørt – det var kallenavnet hennes i nabolaget. Men hun hadde én lek for seg selv: Hun forestilte seg som mamma med mange barn og en snill mann, og de bodde i et stort, koselig hus omgitt av en vakker hage. Han kunne ikke tenke seg livet uten idrett. Pokaler, medaljer og diplomer lå i en eske i garasjen. Han visste ikke hvorfor han sparte på dem. Av respekt for foreldrene, som var så stolte!… Han hadde lenge tenkt å levere dem. Seirene handlet ikke bare om å vinne – han elsket selve prosessen, jobbe seg ut til siste svettedråpe og så kjenne den nye bølgen av krefter. Foreldrene hennes omkom. Hun var rundt sju år. Lillesøsteren og hun ble plassert i ulike barnehjem. Slik vokste de opp, med sine egne kamper, sorger og gleder. Barnehjemslivet var nå bak dem. Nå bodde de rett over gata for hverandre, i et strøk med lave hus, varme gater, fargerike bakgårder og bondemarkeder. Broren var hennes beste og eneste familie. Det var en urolig dag… Hennes vakt var over. Hun gikk gjennom garasjeområdet, Vasilych tok henne igjen, ga henne en farslig klem og takket for baksten. – Sov hjemme i natt, hører du? – Jeg rekker det, – lo hun, kysset ham på kinnet og skyndte seg til bilen. – Åhh… – sukket ambulansemannen etter henne. I høytidene ble hun ofte satt i samme vaktlag, få ville jobbe slike dager, selv ikke legene. I teamet var det to menn til. De kvinnelige kollegaene likte henne ikke. Hun likte å være ordentlig og pynte seg litt – stemningen endret seg mye hvis legen var i godt humør og så bra ut. Han kjørte så fort han kunne. Sports-trofeene hoppet i kassen bak, hunden pep urolig i baksetet. Faren hadde foreslått å feire nyttår sammen. Han flyttet umiddelbart esken med pokaler ut i bilen. Han gledet seg; i år skulle han ikke jobbe i høytiden, selv om han alltid savnet “gutta” og trenerjobben var meningsfull. Men de sjeldne møtene med foreldrene stakk i hjertet… Noen dager før feiringen, vekket telefonen ham tidlig om morgenen. – Det er dårlig med moren din, – sa faren, stemmen skalv. Den tøffe pensjonerte obersten klarte ikke skjule uro. Foreldrene hadde vært sammen siden skoletiden. Selv som voksne så de på hverandre som et nyforelsket par. Den gnisten mellom dem imponerte ham alltid. Det var som om de visste en hemmelighet!… Hun smilet trett. Hvert år før nyttår bakte hun mange ulike kaker og kjørte dem rundt til folk etter vakten. I år fikk hun faktisk sove noen timer på vaktrommet – ellers ville ikke Vasilych latt henne kjøre, og ville kjørt henne selv med glede. Ti kilometer til foreldrehjemmet. Plutselig begynte snøstormen. Hun husket hvordan hunden hadde nektet å gå inn i bilen tidlig på kvelden, alt den klirringen fra bagasjerommet, endeløse turer, på vei, på vei…, veier … – Mamma, pappa, hold ut… Jeg har bare dere igjen … Hunden slikket henne straks i nakken, som om den leste tankene hennes. – Unnskyld, kompis, og deg også! … Hun slo av motoren – snøværet kom så upassende. Én kake igjen. Ett, to, tre kilometer til, så ut på landeveien og sving mot hyttefeltet, der hennes kjæreste pasient bodde; en sprek eldre dame med glimt i øyet – ikke til å kalle henne “bestemor”. Mannen hennes hadde det samme lyset i blikket. Herlig par. Glad i å reise. De klaget aldri. Slik ville foreldrene hennes sikkert vært nå… Plutselig et mørkt blaff. Rett foran bilen. I alt det hvite fra himmelen. – Hvor kom du fra, hund – fra skogen eller rømte du fra noen? Vakre øyne … Hvorfor er halsen klissete!? … Vått skjerf … Trett, så ufattelig sliten … Jack, Jack, kompis … Hvorfor gjør det så vondt!? … Mamma, jeg kommer, pappa, jeg er snart fremme … Mørkt … Vasilych svarer ikke. Han reiste etter barnebarna. Nei, ambulansen kommer ikke gjennom her. For mye snø. – Slapp av, kamerat…, kom igjen, hold ut, jeg skal få deg ut. Herregud!… Og en hund… Hun skulle akkurat kjøre da en grå bil suste forbi. – Noen har det travelt hjem i kveld, – tenkte hun. Få minutter senere ligger den grå bilen veltet i grøfta. Den svarte hunden ligger noen meter unna. Tror den lever. – Hva er klokka egentlig? – Hun likte ikke varmt vann, men nå reddet en het dusj henne. Skjelvingen ga seg. Hun satte seg på gulvet på badet. Lukket øynene. Pustet ut. En liten blund, bare… – Hvordan fikk du ham ut, så kraftig kar?! – Det runget i hodet som brorens stemme. Hele kroppen var stiv. Musklene husket smerten. Hun kjørte mannen og de to hundene til sykehuset i sin egen bil. Halvveis møtte broren henne og hjalp til. Samme dag dro hun tilbake til hyttefeltet for å levere kaken. Tok med esken som hadde falt ut av den grå bilen, for sikkerhets skyld. – Kanskje den er verdifull for han mannen. Hovedsaken er at alle lever. Han kommer til seg selv, så får jeg levert den. Mannen til den eldre damen åpnet døren med forvirret blikk. – Har det skjedd noe? – Kona er på sykehus. Skal til henne nå. Har ikke fått tak i sønnen… Hun var stille. Bøyde hodet. – Går det bra med deg? – spurte han, tok henne i hånden. – Skal jeg kjøre deg? – tilbød hun seg. De kjørte i stillhet. Snøstormen stilnet. – Jeg ser du har en eske i baksetet, hvor kommer den fra? – klarte pensjonisten ikke å la være å spørre. – Det var en ulykke. En mann svingte unna en hund som kom løpende ut fra skogen, bilen veltet, esken falt ut … – Grå bil, hvit hund i bilen, og den svarte hunden fra skogen? – spurte han lavt. Hun stanset bilen, snudde seg mot ham. Obersten knep nevene sammen, så ut på veien. – Han klarte seg! Og kona di blir frisk igjen. – Hun klemte ham. – Vet du, jenta mi… Kan jeg kalle deg det? – Selvfølgelig! – Tårene sto fast i øynene hennes. – Kona har hatt en merkelig drøm flere netter på rad om en svart hund. Sønnen har en hvit. Hvor kom denne svarte fra!?… – Fantastiske øyne. Utrolig. Så triste … – det var det første han tenkte, da han såvidt våknet på sykehuset. På stolen ved siden av lå faren halvdøs. – Mamma. Ulykke. – Alt kom tilbake. Og jentas øyne … Nyttår feiret de i slutten av januar. Moren ble bedre. Faren var lykkelig. Jack haltet litt fortsatt, men det gikk seg nok til. Jobben ventet. Guttene måtte tilbake i trening etter juleferien, gjøre klar til konkurranser. Han hadde blitt værende lenge hos foreldrene. Nå var det på tide å dra tilbake til byen. Men han tenkte stadig på den jenta … Han var ute ved porten da faren ropte fra loftsvinduet. – Pappa, trenger du hjelp? Faren smilte lurt. Mannen så seg rundt på loftet og fikk øye på alle sine pokaler oppe på hyllene. – Hvor i …?! – lo sønnen. – Tenk deg om!… Jeg går ut og lufter Jack før du drar. Hun var tidlig hjemme. Dine ventet. Hun hadde ikke hjerte til å la være å hente henne fra den kjente veterinæren da hun kom til seg selv. Ellers ville det blitt omplassering. Dine var ikke helt svart – på brystet hadde hun en hvit flekk formet som et hjerte. Hun gikk inn i oppgangen og sjekket postkassen uten å tenke, omtrent på autopilot. Skulle akkurat til å lukke da hun fikk øye på en hvit konvolutt. Brevet sa: Jeg kommer i kveld. Takk, kjære deg! Kjærlighet, som et kompass, hjelper oss å finne veien

Déjà-vu Hun venter på brev. Alltid. Helt siden hun var barn. Hele livet. Adresser endrer seg.