Sønnen min er ikke klar for å bli far … «Tøs! Utakknemlige svin!» skrek moren etter datteren Natalia, så fort hun fikk anledning. Datterens tydelige babymage stoppet ikke mors vrede – tvert imot, den gjorde henne bare mer rasende. «Kom deg ut av huset – og ikke kom tilbake! Jeg vil aldri se deg igjen!» Og moren mente alvor. Det var ikke første gangen Natalia ble kastet ut for en eller annen forseelse, men denne gangen – fordi hun var gravid – fikk hun streng beskjed om aldri å komme hjem igjen, utover hvis alt var over. Med tårevåte kinn og en liten koffert klamret Natalia seg til kjæresten sin, den forvirrede gutten. Det viste seg at Nazar ikke en gang hadde fortalt foreldrene sine at Natalia ventet barn med ham. Hans mor spurte strengt om det var for sent å gjøre noe med situasjonen – og det var det, magen var stor. Natalia var i sjokk, desperat etter hjelp, og hun som en måned før hadde protestert vilt mot mammas forslag, vurderte nå alt, drevet av frykt for fremtiden. – Min sønn er ikke klar for å bli far, erklærte Nazars mor bestemt. – Han er for ung, du vil ødelegge hele fremtiden for ham. Selvfølgelig skal vi hjelpe deg så godt vi kan. Nå har jeg fått en bekjent til å skaffe deg plass på et rehabiliteringssenter for sånne som deg – ingen vil ha gravide tullinger. På senteret fikk Natalia et lite rom. Endelig kunne hun puste ut, roe seg ned, samle krefter. Ingen maste, hun ble forberedt fysisk og psykisk på fødselen, og det var psykologhjelp tilgjengelig. Da alt var over og hun fikk babyen – en liten jente – i armene, ble hun overveldet av panikk. Men etter hvert våget hun å se etter, granske: Hva er dette ukjente mirakelet – hennes nyfødte datter? Julehøytiden nærmet seg, men istedenfor gledelig budskap fikk Natalia beskjed: Du må finne deg et annet sted, plassen din skal gis videre. Med lille Eva, som nettopp hadde rundet én måned, satt Natalia alene og fortvilet. Hvor skulle hun og babyen bo? Hvordan skulle hun overleve? Hennes egen mor hadde frosset hjertet sitt og ville ikke engang se barnebarnet. – Så rart, lille venn, så trist vi har det på julaften … sa Natalia lavt til datteren. Hun elsket egentlig denne høytiden. Som barn elsket hun å gå julebukk, kunne alle sangene, og tjente alltid godt med penger fordi hun rakk over flere bydeler med venner. Nå lengtet hun intenst etter den følelsen: å gå fra dør til dør, synge julesanger, oppleve gleden og stemningen. «Hvorfor ikke?» tenkte hun. – Barnet mitt er stille, sover godt, jeg pakker henne inn, fester henne til meg og så kan jeg gå ut, synge litt og la sjelen få hvile. De som ikke åpner døra, får bare være.» Dagen etter julaften valgte Natalia seg et rolig villaområde for kolijulen. Folk åpnet ikke akkurat ivrig for en kvinne med baby; alle ventet tradisjonelt på mannfolkene. Men enkelte slapp henne inn, og Natalia sang med så varm og ekte stemme, at folk takket henne med både penger og mat. Spesielt rørte de seg over det lille barnet – de forstod: det var ikke av god skjebne en kvinne gikk julebukk med spedbarn. Det var tungt å gå fra dør til dør. «Der borte bor sikkert rike folk, kanskje jeg får en fin gave om jeg prøver dem også,» tenkte Natalia fornøyd. Hun hadde allerede fått en pen sum i lomma og følte seg litt roligere. – Kan jeg få gå julebukk? spurte hun da eieren åpnet døra og slapp henne inn. Men fremferden til mannen inne overrasket Natalia. Han stirret på henne, så på barnet, ble blek og sank ned på sofaen. – Nadja? hvisket han. – Hva? Nei, jeg er Natalia … De forveksler meg sikkert med noen. – Natalia? Men du ligner så utrolig på min kone … og barnet … det er en jente? – Ja. – Jeg hadde også en datter … Men de døde. Bilulykke. Og for noen dager siden drømte jeg at kona og dattera kom hjem … og nå står du her … kan det virkelig være mulig? – Jeg … vet ikke helt hva jeg skal si … – Kom inn, kom inn! Fortell meg din historie, jeg ber deg … Natalia ble først redd denne fremmede mannen – han var for følelsesladet, for rar. Men så tenkte hun at hun hadde ikke noe sted å gå uansett. Hun gikk inn i stuen hans og så straks bilder på veggene av en kvinne og et barn. Og det var sant – den avdøde kona lignet veldig på henne … Så begynte Natalia å fortelle. Hele sin historie. Alt med alle detaljer og små nyanser. Endelig fantes det et menneske som lyttet – virkelig lyttet. Mannen satt helt stille, fulgte hvert ord. Og av og til så han på lille Eva, som sov søtt og smilte i søvne – som om hun visste at de endelig hadde funnet veien hjem – hjemmet som snart skulle bli deres eget.

Sønnen er ikke klar for å bli far

«Løsunge! Utakknemlige gris!», skrek moren til sin datter, Ingrid, alt hun kunne. Den runde magen til jenta dempet ikke morens sinne tvert imot, det gjorde henne bare enda sintere. «Kom deg ut av huset, og ikke vis deg her igjen! Jeg vil aldri se deg mer!»

Mor hennes var helt alvorlig. Hun hadde kastet Ingrid på dør mange ganger før, men denne gangen var det verre: datteren hadde blitt gravid, og nå fikk hun ikke komme tilbake, ikke før alt var over.

Tårevåt, med en liten koffert under armen, gikk Ingrid bort til kjæresten sin, Andreas. Andreas visste hverken ut eller inn, og hadde ikke engang våget å fortelle sine egne foreldre at Ingrid ventet barn med ham. Da de fikk vite det, spurte moren hans straks: «Er det for sent å gjøre noe?» Men det var altfor sent alt kunne sees tydelig på magen. Ingrid var nærmest i sjokk, hun hadde ikke lenger noe valg; hun trengte bare at noen hjalp henne. For bare en måned siden hadde hun stått imot morens forslag, men nå var hun redd og fortvilet over fremtiden.

«Min sønn er ikke klar til å bli far,» sa moren til Andreas bestemt. «Han er ung, du vil ødelegge hele livet hans. Vi hjelper så godt vi kan, men nå har jeg ordnet plass til deg på et krisesenter for unge gravide.»

På senteret fikk Ingrid et lite rom. Der kunne hun endelig puste ut, roe seg ned og få litt etterlengtet ro. Ingen tok på henne skylden, og både psykolog og jordmor forberedte henne både fysisk og mentalt på fødselen. Da den dagen kom, og hun fikk det lille bylte med datteren i armene, ble hun redd. Panikken tok over. Men så, etter hvert, begynte hun å se på det lille mennesket, hennes egen datter, og undret seg over dette rare, nye livet.

Julehøytiden nærmet seg. Men i stedet for gledelige nyheter, fikk Ingrid beskjed hun måtte finne seg et annet sted å bo, for det var allerede venteliste på plassen hennes.

Med lille Emma på armen, en måned gammel, satt Ingrid på rommet sitt og visste ikke hvordan de skulle klare seg videre hvor hun skulle få penger, hvem hun kunne spørre om husly. Hennes egen mor hadde ikke myknet, ville ikke engang se barnebarnet, de var begge strøket ut av hennes liv.

«Tenk, vesle venn, så trist julekveld vi har i år » sa Ingrid stille til Emma. Hele sitt liv hadde hun elsket julen. Hun hadde gått julebukk hvert år, kunne alle julesanger, og tjente ofte noen kroner på å gå fra dør til dør sammen med barna i nabolaget. Nå kjente hun på savnet etter den følelsen å gå ut, synge, kjenne på fellesskapet, og tjene litt. «Hvorfor ikke?» tenkte hun. «Emma er stille og rolig, jeg pakker henne godt inn, tar henne med, og så får jeg synge litt. Om ingen åpner, får det bare være.»

1. juledag tok Ingrid med seg Emma til et rolig villastrøk. Som hun ventet, var det få som åpnet for en ung kvinne som julebukket folk hadde gjerne ventet seg voksne menn. Likevel, de som åpnet døren, lot seg røre av hennes sang, og de ga ikke bare noen kroner, men også julekaker og godterier. Særlig falt de for det lille barnet hun bar. Folk skjønte at hun nok ikke gikk julebukk for moro skyld, men fordi livet hadde tatt en hard vending.

Å gå fra dør til dør var tungt. «Jeg prøver ett siste hus der ser det ut til å bo rike folk. Kanskje blir det en skikkelig gave», tenkte Ingrid. Lommen var nå fylt av noen gode hundrelapper, og for første gang på lenge følte hun seg litt roligere.

«Kan jeg synge en julesang for deg?» spurte hun da en mann åpnet døren og slapp henne inn. Men reaksjonen hans overrasket henne. Han stirret på henne, så på barnet, bleknet, skalv og sank tungt ned på en stol.

«Solveig?» spurte han lavt.

«Beklager? … Nei, jeg heter Ingrid … Du må ta feil.»

«Ingrid?… Du er så lik min avdøde kone … Og denne babyen er det en jente?»

«Ja.»

«Jeg hadde også en datter. Men de døde … i en ulykke. For noen netter siden drømte jeg at de kom hjem … Og nå står du her. Er det mulig?»

«Jeg … jeg vet ikke hva jeg skal si …»

«Du må komme inn. Fortell meg hvem du er, vær så snill »

Ingrid ble litt redd av fremtoningen hans han var altfor preget. Men hun hadde likevel ingen andre steder å gå. Hun kom inn i det store huset, hørte stillheten, så på veggen et bilde av en kvinne med et barn, virkelig slående lik henne selv

Så begynte hun å fortelle om sitt liv og ordene bare strømmet ut. Endelig var det noen som lyttet, og som ville vite hvordan hun hadde det. Mannen satt taus, han lyttet til hvert ord og kikket av og til bort på lille Emma, som sov så trygt og smilte i søvne, som om hun følte at hun var kommet hjem, til et sted som kanskje, bare kanskje, kunne bli hennes nye trygge havn.

Noen ganger tar livet en uventet retning, og vi møter varme fra helt uventede steder. Kanskje er det slik vi finner en ny familie eller i det minste en påminnelse om at ingen trenger å kjempe alene.