For mange år siden, da jeg fremdeles var gift med Ivan, sitter jeg tydelig og minnes hvordan han en dag kom inn på kjøkkenet akkurat mens jeg stod og vasket opp. Før han steg inn, hadde han allerede slått av lyset i rommet.
Det er fortsatt lyst nok ute, du trenger da ikke bruke mer strøm enn nødvendig, mumlet han strengt.
Jeg hadde egentlig tenkt å sette på en vask med klær, svarte jeg forsiktig.
Ta det i kveld, sa Ivan kort. Strømmen koster jo mye mindre om natta. Du trenger ikke skru opp vannet slik heller, du bruker altfor mye vann, Ingrid. Altfor mye. Du skjønner ikke at du skyller alle pengene våre rett ned i sluket.
Han skrudde ned vannstrålen. Jeg så på mannen min med tristhet, tørket hendene, skrudde av vannet og satte meg ved kjøkkenbordet.
Ivan, har du noen gang forsøkt å se deg selv utenfra? spurte jeg stille.
Jeg gjør vel knapt annet, fnyset han surt.
Ja vel, men hva ser du da? spurte jeg.
Som mann, eller? Ivan flakket med blikket.
Som ektefelle og far, presiserte jeg.
Mann, som mann, og far som far, svarte Ivan likegyldig. Ikke mer, ikke mindre. Helt vanlig. Hvorfor maser du?
Vil du virkelig påstå at alle ektemenn og fedre i Norge er som deg? spurte jeg.
Hva er det du prøver på nå? svarte Ivan med en hard undertone. Er det krangel du er ute etter?
Men jeg skjønte godt at det ikke gikk an å gå tilbake, og at samtalen måtte fortsette. At det var for sent å stoppe.
Vet du hvorfor du ennå ikke har forlatt meg, Ivan? spurte jeg og pustet tungt.
Hvorfor skulle jeg forlate deg? svarte han med et skjevt smil.
Fordi du ikke elsker meg, sa jeg. Du elsker heller ikke barna våre.
Ivan åpnet munnen som for å avbryte, men jeg fortsatte:
Ikke prøv å nekte. Du elsker ingen, og vi trenger ikke kaste bort tid på å diskutere det. Det jeg ville si er hvorfor du så langt ikke har gått fra meg og barna.
Og hvorfor, da? svarte Ivan.
Fordi du er altfor gjerrig, svarte jeg fort. Fordi du er så innmari nøysom. For deg ville et brudd vært et økonomisk tap. Hvor lenge har vi vært sammen nå, Ivan? Femten år? Hva har de femten årene egentlig vært verdt? Hva har vi fått til sammen, utenom barn og et ekteskap på papiret?
Vi har fremdeles hele livet foran oss, mumlet han.
Ikke hele, Ivan, sa jeg stille. Bare resten. Og i all denne tiden, Ivan, har vi aldri reist til sjøen sammen, ikke en gang i Norge. Du vil selvfølgelig si at utenlandsferier er luksus, men vi dro ikke engang på hyttetur, ikke sopp- eller bærtur. Sommerferie har vi alltid brukt hjemme i byen. Fordi alt annet er for dyrt.
Vi sparer jo til fremtiden, svarte Ivan kort.
Vi sparer? ser jeg på ham undrende. Eller er det du som sparer?
Det er for dere jeg gjør det, svarte han.
For oss? Er det virkelig sant, Ivan? I femten år har du tatt både min og din inntekt og satt på sparekonto for meg og barna?
Ja, hvem andre skulle det vært for? svarte han og rettet ryggen. Vet du hvor mye vi har på konto, takket være meg?
Vi? undret jeg høyt. Du mener vel deg selv. Men kanskje jeg ikke forstår … Greit, la oss teste det. Gi meg penger, så jeg kan kjøpe nye klær til meg og barna. For i femten år har jeg brukt det jeg giftet meg i, eller det kona til storebroren din hadde til overs. Samme gjelder våre barn de arver fra sine eldre fettere og kusiner. Og skulle jeg endelig få råd, vil jeg også flytte ut. Jeg orker ikke lenger bo hos din mor.
Mamma har gitt oss to rom! svarte Ivan. Du burde være takknemlig. Og klær til ungene, hvorfor bruke penger på noe slikt? Når barna til storebroren min har vokst fra det, passer det jo til våre akkurat.
Og jeg da? Hvem sin gamle garderobe skulle passe meg, Ivan? spurte jeg.
Hvem skal du pynte deg for? svarte Ivan og flirte. Du er jo 35 år og mor til to! Det er fint lite poeng i å bruke penger på slikt.
Hva burde jeg tenke på da, Ivan? spurte jeg.
På meningen med livet, svarte han, På at det finnes viktige og store ting her i livet, ikke bare klær og sånt tull.
Ja vel, sa jeg stille. Derfor lar du pengene stå på din konto og gir oss ingenting. For vår lykke, så vi kan vokse åndelig?
Dere bruker jo opp alt med én gang, ropte Ivan. Hva skal vi gjøre om noe virkelig galt skjer, har du tenkt på det?
Ja, det var det, Ivan. Men nå lever vi jo allerede som om noe galt har skjedd! Kan du ikke se det?
Ivan sa ingenting, bare stirret på meg med bistert blikk.
Du sparer til og med på såpe, toalettpapir og servietter, fortsatte jeg. Du tar med deg hjem alt av såpe og håndkrem du får på fabrikken.
Mange bekker små gjør en stor å, svarte Ivan kort. Å bruke penger på alt det der, er bare latterlig.
Kan du ikke si omtrent når det er slutt på sparingen? Ti år til? Femten? Når er tiden her så jeg kan kjøpe ordentlig dopapir uten å få dårlig samvittighet? Jeg er 35 nå, og tydeligvis er det for tidlig?
Ivan svarte ikke.
La meg gjette når jeg blir førti, kanskje? Da er jeg vel voksen nok? fortsatte jeg.
Ivan svarte stadig ikke.
Klart det er for tidlig, sa jeg, for hvem begynner livet da? Unnskyld meg. Hva med femti? Da, kanskje?
Han sa ingenting.
Forståelig. Femti er jo ingenting. Hva om vi venter til seksti? Da har vi vel spart en formue! Kanskje jeg da kan kjøpe nye klær til både meg og barna?
Ivan var taus.
Hør, Ivan, sa jeg med skjelvende stemme. Hva om vi ikke engang når seksti? Vi spiser jo elendig, billige matvarer, fordi du alltid skal spare. For ikke å snakke om humøret vårt, som alltid er på bunnen. Du har aldri tenkt på at vi kanskje ikke har lang tid igjen, når vi har det slik?
Flytter vi fra mamma og begynner å spise bedre, kan vi ikke spare lenger, svarte Ivan.
Nettopp, og det er derfor jeg går fra deg. Jeg orker ikke spare lenger. Du liker det, Ivan, men jeg gjør ikke.
Hvordan skal du overleve da? sa Ivan forskrekket.
Jeg klarer meg, svarte jeg rolig. Jeg skal leie en leilighet for meg og barna. Lønna mi er like god som din. Det holder. Da får jeg også kjøpe de klærne og maten vi vil ha. Og viktigst av alt jeg slipper mer mas om strøm, gass og vann. Jeg kan bruke vaskemaskin om dagen. Jeg kommer aldri mer til å få dårlig samvittighet for å glemme lyset på kjøkkenet. Og jeg skal kjøpe det beste dopapiret. Det alltid skal ligge papirservietter på bordet. Jeg vil kunne kjøpe det jeg har lyst på uten å vente på tilbud.
Du vil jo ikke få spart noenting! utbrøt Ivan forskrekket.
Og hvorfor ikke? svarte jeg. Egentlig kan jeg legge til side det du betaler i barnebidrag. Men du har rett, Ivan jeg kommer ikke til å spare en eneste krone. Ikke fordi jeg ikke kan, men fordi jeg ikke vil. Alle pengene skal brukes opp, lønn for lønn. Barna lever du og din mor kan ha hos dere i helgene, og da får jeg endelig fritid; jeg kan gå i teater, på restaurant, på utstillinger og om sommeren skal jeg dra til sjøen. Hvor i landet, vet jeg ennå ikke, men det finner jeg ut av når jeg endelig har fått fri fra deg.
Jeg så frykten i øynene til Ivan da jeg sa det. Ikke for min eller barnas skyld, men for seg selv han regnet ut i hodet hva som ville bli igjen etter barnebidraget, og tenkte fortvilt på hvor mye jeg nå kom til å bruke hans penger på reiser og opplevelser.
Jeg har ikke nevnt det viktigste, sa jeg videre. Kontoen du har spart opp til, den deler vi.
Hvordan deler vi den? mumlet Ivan forvirret.
Likt, svarte jeg. Alle pengene som er satt til side i femten år. Jeg skal bruke opp hver eneste krone. Jeg vil leve nå, Ivan. Jeg vil ikke spare til livet mitt jeg vil bruke opp det jeg har på meg selv.
Ivan satt tyst, uten et ord han klarte ikke å finne stemmen igjen, og frykten lammet ham.
Og vet du hvilken drøm jeg har? Jeg drømmer om at når tiden min er omme, skal det ikke stå én krone igjen til meg på konto. Da vet jeg at jeg har brukt alt jeg hadde på meg selv, mens jeg levde.
To måneder senere var vi skilt.
