MERKELIGE NABOER I leilighet 222 i oppgang 8, i Mayakovskij-gata, har det flyttet inn nye naboer. Et ektepar i femtiårene, litt korte i kroppen og slanke. Han har skjegg og alltid en grå frakk, hun ser man ofte i lang skjørt og fargerik alpelue. De er høflige, smiler i heisen og holder døra om noen sliter med tunge poser. Og ikke minst – de er stille, noe man setter pris på i dagens nybygg. Men det var bare slik det virket i starten. Etter et par uker hørte både Smirnov i 221 og Kazakov i 223 de nye naboene tydelig – og det ble tema rundt middagsbordet hjemme. Slik snakket Smirnovene, som har vært gift halve livet, om de nye naboene: – Har du sett de nye naboene? – Ja, jeg tok heisen med dem i går. – Hva synes du? – Virker ganske vanlige, egentlig. Hvorfor? – De er skikkelig kjærlige, altså… – Hva mener du? – Når det blir stille i gangen om dagen, hører man ALT. Tre dager på rad har de hatt voksenlek, og med mye fantasi. Høres mer ut som en film enn virkeligheten… – Haha, det var noe! – Du kommer sikkert til å høre det selv – kan være morsomt, men det forstyrrer jobbing, for å si det mildt. – Kom igjen, la folk få ha det moro! De nærmer seg jo seksti og «leker» fortsatt. «Ikke som oss,» tenkte han, men sa det selvfølgelig ikke høyt. I helga ble også familiens overhode ufrivillig tilskuer til nabolekene. Denne gangen var det «gartner og frue» som ble spilt ut, og Smirnovene hørte på og rødmet. **** Samtidig gikk praten slik hos Kazakovene – det yngste ekteparet i oppgangen, snart tretti og venter sitt første barn: – Kostya, har du sett de nye naboene? – Møtte dem i oppgangen i går. Hvorfor? – De er så spesielle. Hun lager alltid kjempegod mat til ham, nesten som på restaurant, og han overøser henne med gaver, ikke en eneste dag uten. – Hvordan vet du det? – Jeg går jo tur hver dag, og det dufter så godt fra leiligheten deres! Har også sett ham flere ganger med blomster og gavepose – løper hjem som på date. – Hmm. – Kanskje de ikke er gift, men elskere? – Vet ikke… Men de bor jo sammen. – Hører dem kose og le på kjøkkenet også – hvis ikke de bråker med serviset, ler de som nyforelsket ungdom. – Okei. Nå starter nyhetene, jeg går og ser. Fredag møtte Kazakov Kostya naboen i heisen, med blomster, en flaske rødvin – åpenbart klar for en stor kveld. **** Tiden gikk, og snart hadde de rare naboene bodd en måned i 222. Smirnovene hadde begynt å venne seg til lydene i veggen – nye scener eller sukk og knirk fra madrassen hver dag, som om de prøvde å nyte livet til det fulle. En kveld sa Vera Smirnova, litt sjenert: – Jeg var på kjøpesenteret og havnet inne på undertøyavdelingen. Se hva jeg kjøpte – og åpner kappen. Smirnov Nikolai fikk et glimt i øyet og bet seg i leppen. – Jeg var innom en butikk for voksne selv. Se hva jeg fant – vet ikke om du liker det. – Vet ikke før man har prøvd, sa Vera, og rødmet. **** – Nå er de i gang, hvisket naboen fra 222 og sto med øret mot veggen til Smirnovene. **** Konstantin fra 223 bestemte seg for å stikke innom gullsmeden – hadde vært lenge siden han hadde overrasket kona med gave. Tidligere fant han alltid noe for å gjøre henne glad, i det minste en sjokolade. Plutselig så han en kjent jakke: – Oksana! Hva gjør du her? Litt langt hjemmefra, vel? – Eh, skulle bare gå meg en tur, svarte kona lett rødmende. – Kjøpte øredobber til deg. Her, vær så god. Oksana smilte opp og kysset ham: – Tusen takk, kjære! Jeg skal lage pasta carbonara med reker til middag – husker du, før, laget jeg det ofte? Her har de best reker. – Husker det, får vann i munnen bare av å tenke på det. – Ikke bli sen, da – jeg har maten klar klokka 19, så slipper du lunken mat. – Skal prøve. Må kanskje kjøpe med noen blomster også, tenkte Konstantin. **** – Hva skjer? spurte mannen fra 222. – De lager noe ekstra til middag, smilte hun. Og hos de andre er de også i gang. **** En måned senere var Smirnovene ikke til å kjenne igjen – ti år yngre over natta, kan ikke få nok av hverandre og lengter stadig etter litt alenetid. Nyturer til hotell gjør hverdagen spennende, og årets beste samtaler kommer helt plutselig. **** Kazakovene, som venter baby hvert øyeblikk, har begynt å date på nytt – kino, restaurant, utstilling. Oksana har funnet den gamle kokeboka frem, og Konstantin kjøper små gaver ukentlig, minst en sjokolade i veska – har sluttet helt å følge med på nyhetene. **** – Hvordan går det borti der nå? spurte kvinnen fra 222. – Ganske stille – forsiktig knirking i madrassen, sikkert fordi ungene er hjemme. Men alt virker bedre, følger med så jeg er helt sikker. – Hos de andre er det også topp stemning. De klukker som to turtelduer, og det lukter fortsatt som restaurant i hele gangen. – Da så – akkurat tre måneder, perfekt. Vi blir noen uker til for å være sikker på at resultatet holder. – Hvem står for tur nå? – Simonsen, blokka 4, leilighet 65. I 66-bor det en familie som har glemt hverandre. I 64 må vi rydde opp på soverommet som vanlig! – Greit! Jeg lar kassettene dine ligge fremme, så kan du lage mer lyd. Og jeg avbestiller ikke matleveringen eller dufteoljene. Forresten: Rosene du byttet vann på hver dag sist uke er visnet – må kjøpe ny bukett. – Ordner det. Kan du massere ryggen min nå, før vi legger oss…

MERKELIGE NABOER

Du, det har flyttet inn noen nye folk i leilighet 222 i blokk åtte her i Ullevålsveien. Et ektepar, sikkert litt over femti. Begge er ganske lave og tynne, vet du. Han har skjegg og pleier å gå rundt i en grå frakk. Hun har ofte på seg et langt skjørt og en fargerik alpelue. Alltid høflige, smiler i heisen og holder døra åpen hvis du sliter med handleposene. Og viktigst av alt, de er stille noe man virkelig setter pris på med alle de pappveggene nå til dags.

Men du, det var altså bare førsteinntrykket. Etter to uker begynte Smirnov-familien fra 221 og Kazakovparet fra 223 å merke dem veldig tydelig, for å si det sånn. Det ble straks et fast tema rundt middagsbordene deres.

Hør, sånn lød det typisk hos Smirnovene, som har vært gift halve livet, begge rundt førti:

Så du de nye naboene våre?
Ja, tok heisen med dem i går.
Hva syns du?
Jeg? Jo, virker helt vanlige egentlig. Hvorfor?
Altså de er jammen glade i hverandre
Hva mener du?
Når alle er ute på dagen, blir det jo stille i blokka. Da hører man alt. Og nå har de i tre dager drevet med ja, voksne leker. Helt seriøst!
Kødder du?
Neida, og med masse fantasi attpåtil. Skulle tro det var en film, ikke ekte liv
Haha, litt morsomt, da!
Du får høre sjøl en dag, men det begynner å gå meg litt på nervene altså, vanskelig å få jobba.
Jaja, la gå, ikke vær så prippen da folk runder femti og holder koken.
Han tenkte for seg selv: «Ikke akkurat sånn det skjer her i huset» men sa det selvfølgelig ikke høyt.

I helga fikk også mannen i huset høre på nabospillet. Da var det klassikeren «gartner og frue» som gikk for fulle mugger, mens Smirnovene satt i sofaen og rødmet.

*****
Hos Kazakovene i 223, de yngste på etasjen, netto nærmere 30 og venter sitt første barn, gikk praten sånn:

Kostas, har du sett de nye i oppgangen?
Jada, traff han i går. Hvorfor?
De er så søte! Hun lager stadig mat som lukter herlig, akkurat som på restaurant. Og han ingen dag uten blomster eller gave til henne, rett hjem med et smil!
Hvordan vet du det?
Går forbi der hver dag. Det lukter jo helt vilt godt fra døra deres! Og jeg har sett ham med blomster og gavepose flere ganger, han småjogger nærmest hjem.
Kanskje de ikke er gift? Kanskje elskere?
Aner ikke, de bor jo sammen.
Og så prater og ler de sammen på kjøkkenet, så hvis man ikke bråker med serviset, så hører man alt. Hihi og haha, som to nyforelskede.
Mmm, får sjekke nyhetene jeg.
Og på fredag traff Kostas fra 223 nabomannen ved heisen. Han stod der med en bukett, en flaske rødvin og forventingen lyste i ansiktet.

*****

Tida gikk, og etter en måned hadde faktisk alle funnet seg til rette med lydene fra 222. Det virket ikke som naboene ville gi seg heller. Hver dag noe nytt, sukk og stønn og madrass som knirker. Levde virkelig som om hver dag var den siste, altså!

En kveld sa Vera Smirnova, litt sjenert og med blikket i gulvet:
Var innom Sørlandssenteret i dag, og du må se hva jeg fikk med meg fra undertøysavdelingen og dro jakka til side.
Nikolai Smirnova fikk stjerner i blikket og fuglematen gled tørt over leppene.
Jeg var forresten innom en voksenbutikk her om dagen også, sa han. Kjøpte denne, vet ikke om du liker det
Prøver vi ikke, vet vi ikke! fniste Vera og ble rød som rødbeter.

*****
Nå satte maskineriet i gang! hvisket naboen fra 222 og la øret mot veggen mot Smirnovene.

*****
Kostjakarlen bestemte seg for å stikke innom gullsmeden i lunsjen. Hadde lenge droppet de små overraskelsene til kona før var det jo hver uke noe en liten sjokolade liggende i veska til henne, et kort, hva som helst. Han kom plutselig på en kjent jakke:
Oda! ropte han til kona si, hva gjør du her? Er jo langt hjemmefra.
Bare ute på en tur, jeg. Men du da?
Var innom for å kjøpe øredobber til deg, her, klarte ikke holde det hemmelig.
Oda strålte:
Takk, kjære, hun kysset ham. Jeg hadde planer om å lage reker og pasta carbonara til middag. Husker du da jeg lagde det i gamle dager? De har de beste rekene her!
Husker, bare jeg hører det får jeg vann i munnen!
Kom hjem til sju, så jeg slipper å varme opp maten, da.
Klart det, svarte han, og tenkte at han burde kjøpe med blomster også.

*****
Hva er status? spør mannen fra 222.
Noe spennende foregår på kjøkkenet, lo kona. De har også fått maskineriet i gang.

*****

Ytterligere en måned gikk, og Smirnovene var nesten ikke til å kjenne igjen. Ti år yngre, gløden tilbake. Nå kunne de nesten ikke vente med å få tid alene sammen. Noen ganger lot de barna være hos mormor, tok inn på hotell og nøt hverandre til fulle.

De fant flere felles interesser, alt fløt bedre.

*****

Hos Kazakovene var det like før babyen kom, men de begynte plutselig å gå på stevnemøter igjen. Kinoen, en tur på restaurant, kunstutstilling. Oda fant frem sin gamle kokebok, Kostas skjemte henne bort hver uke med en liten gave og i veska hennes lå det alltid en sjokolade. Han husket knapt hva Dagsrevyen var lenger.

*****

Og hvordan går det der inne, da? spurte damen fra 222.
Helt topp. Det knirker svakt i madrassen, men det er nok barna hjemme. Men alt virker mye lettere nå, jeg lytter innimellom så jeg er sikker.
De andre har det fint også. Sitter på kjøkkenet og prater som turtelduer og lo sammen. Og det lukter nydelig mat derfra!
Se der, sleit inn på tre måneder. Gir det et par uker til for å sikre effekten.
Helt greit. Hvem er neste, da?
Simon-familien, fjerde etasje, leilighet 65. I 66 har de ramlet inn i hverdagen og glemt navnet på hverandre. I 64? Som vanlig rydde opp på soverommet og få orden på sakene der!
Skjønner. Jaja, jeg lar kassettspillerne stå litt til. Lag litt støy, du, og jeg dropper ikke restaurantmaten riktig ennå. Aromatiske oljer har vi mer igjen av. Forresten: de rosene du har stelt med i en uke, de visna i dag. Må kjøpe nytt.
Null problem. Kan du massere korsryggen min, så legger vi oss etterpåSamme kveld listet de to i 222 seg ut, arm i arm, ned trappene og ut i den gule flombelysningen. Ingen så dem, det var ingen som ventet at noen som så vanlige ut, kunne være noe annet enn nettopp det. De forsvant bortover gaten med raske små skritt, viskende sammen på et språk ingen i blokka ville kjent igjen.

En ung nattarbeider gikk forbi og merket bare en svak duft av noe eksotisk, nesten som sjokolade og liljer blandet med loftstøv og regn. Ingen ville trodd han så sporene etter to hjertevarme forandringsagenter, som umerkelig beveget seg mellom oppgangene, restaurerte kjærlighet med blomster, dufter og små festlige påfunn, og trakk seg diskret tilbake før noen rakk å takke.

I oppgangen stilnet madrassen. På kjøkkenet lo flere sammen. Ikke fordi de var blitt perfekte, men fordi de plutselig visste at hverdager kunne være så mye mer. Uten at noen forsto helt hvordan eller hvorfor, våknet en varme i Ullevålsveien som ingen helt kunne sette ord på men som alle savnet hvis den en dag forsvant.

Der satt folk med stjerner i blikket, hendene lå sammen lenger enn før, og det var aldri tomt for blomster i de små glassvasene på kjøkkenbenken.

Og i 222 stod det mørkt og stille, bortsett fra et bittelite, håndskrevet kort under dørmatta: «Evig sirkus, evig vår. Takk for lånet vi sees, når dere minst venter det.»