Deja vu Hun ventet alltid på brev. Helt siden barndommen. Hele livet. Adresser skiftet. Trærne ble lavere, folk fjernere, forventningene roligere. Han stolte ikke på noen og ventet ingenting. Han var en vanlig, robust mann. Jobb. Og hjemme en hund. Reiser alene eller med sin firbeinte venn. Hun – en sjarmerende jente med store triste øyne. En gang spurte noen henne: – Hva går du aldri hjemmefra uten? – Uten et smil! – svarte hun, og de søte smilehullene på kinnene bekreftet det. Hun hadde alltid vært mer venn med guttene. Pirat i skjørt – det var kallenavnet hennes i nabolaget. Men hun hadde én lek for seg selv: Hun forestilte seg som mamma med mange barn og en snill mann, og de bodde i et stort, koselig hus omgitt av en vakker hage. Han kunne ikke tenke seg livet uten idrett. Pokaler, medaljer og diplomer lå i en eske i garasjen. Han visste ikke hvorfor han sparte på dem. Av respekt for foreldrene, som var så stolte!… Han hadde lenge tenkt å levere dem. Seirene handlet ikke bare om å vinne – han elsket selve prosessen, jobbe seg ut til siste svettedråpe og så kjenne den nye bølgen av krefter. Foreldrene hennes omkom. Hun var rundt sju år. Lillesøsteren og hun ble plassert i ulike barnehjem. Slik vokste de opp, med sine egne kamper, sorger og gleder. Barnehjemslivet var nå bak dem. Nå bodde de rett over gata for hverandre, i et strøk med lave hus, varme gater, fargerike bakgårder og bondemarkeder. Broren var hennes beste og eneste familie. Det var en urolig dag… Hennes vakt var over. Hun gikk gjennom garasjeområdet, Vasilych tok henne igjen, ga henne en farslig klem og takket for baksten. – Sov hjemme i natt, hører du? – Jeg rekker det, – lo hun, kysset ham på kinnet og skyndte seg til bilen. – Åhh… – sukket ambulansemannen etter henne. I høytidene ble hun ofte satt i samme vaktlag, få ville jobbe slike dager, selv ikke legene. I teamet var det to menn til. De kvinnelige kollegaene likte henne ikke. Hun likte å være ordentlig og pynte seg litt – stemningen endret seg mye hvis legen var i godt humør og så bra ut. Han kjørte så fort han kunne. Sports-trofeene hoppet i kassen bak, hunden pep urolig i baksetet. Faren hadde foreslått å feire nyttår sammen. Han flyttet umiddelbart esken med pokaler ut i bilen. Han gledet seg; i år skulle han ikke jobbe i høytiden, selv om han alltid savnet “gutta” og trenerjobben var meningsfull. Men de sjeldne møtene med foreldrene stakk i hjertet… Noen dager før feiringen, vekket telefonen ham tidlig om morgenen. – Det er dårlig med moren din, – sa faren, stemmen skalv. Den tøffe pensjonerte obersten klarte ikke skjule uro. Foreldrene hadde vært sammen siden skoletiden. Selv som voksne så de på hverandre som et nyforelsket par. Den gnisten mellom dem imponerte ham alltid. Det var som om de visste en hemmelighet!… Hun smilet trett. Hvert år før nyttår bakte hun mange ulike kaker og kjørte dem rundt til folk etter vakten. I år fikk hun faktisk sove noen timer på vaktrommet – ellers ville ikke Vasilych latt henne kjøre, og ville kjørt henne selv med glede. Ti kilometer til foreldrehjemmet. Plutselig begynte snøstormen. Hun husket hvordan hunden hadde nektet å gå inn i bilen tidlig på kvelden, alt den klirringen fra bagasjerommet, endeløse turer, på vei, på vei…, veier … – Mamma, pappa, hold ut… Jeg har bare dere igjen … Hunden slikket henne straks i nakken, som om den leste tankene hennes. – Unnskyld, kompis, og deg også! … Hun slo av motoren – snøværet kom så upassende. Én kake igjen. Ett, to, tre kilometer til, så ut på landeveien og sving mot hyttefeltet, der hennes kjæreste pasient bodde; en sprek eldre dame med glimt i øyet – ikke til å kalle henne “bestemor”. Mannen hennes hadde det samme lyset i blikket. Herlig par. Glad i å reise. De klaget aldri. Slik ville foreldrene hennes sikkert vært nå… Plutselig et mørkt blaff. Rett foran bilen. I alt det hvite fra himmelen. – Hvor kom du fra, hund – fra skogen eller rømte du fra noen? Vakre øyne … Hvorfor er halsen klissete!? … Vått skjerf … Trett, så ufattelig sliten … Jack, Jack, kompis … Hvorfor gjør det så vondt!? … Mamma, jeg kommer, pappa, jeg er snart fremme … Mørkt … Vasilych svarer ikke. Han reiste etter barnebarna. Nei, ambulansen kommer ikke gjennom her. For mye snø. – Slapp av, kamerat…, kom igjen, hold ut, jeg skal få deg ut. Herregud!… Og en hund… Hun skulle akkurat kjøre da en grå bil suste forbi. – Noen har det travelt hjem i kveld, – tenkte hun. Få minutter senere ligger den grå bilen veltet i grøfta. Den svarte hunden ligger noen meter unna. Tror den lever. – Hva er klokka egentlig? – Hun likte ikke varmt vann, men nå reddet en het dusj henne. Skjelvingen ga seg. Hun satte seg på gulvet på badet. Lukket øynene. Pustet ut. En liten blund, bare… – Hvordan fikk du ham ut, så kraftig kar?! – Det runget i hodet som brorens stemme. Hele kroppen var stiv. Musklene husket smerten. Hun kjørte mannen og de to hundene til sykehuset i sin egen bil. Halvveis møtte broren henne og hjalp til. Samme dag dro hun tilbake til hyttefeltet for å levere kaken. Tok med esken som hadde falt ut av den grå bilen, for sikkerhets skyld. – Kanskje den er verdifull for han mannen. Hovedsaken er at alle lever. Han kommer til seg selv, så får jeg levert den. Mannen til den eldre damen åpnet døren med forvirret blikk. – Har det skjedd noe? – Kona er på sykehus. Skal til henne nå. Har ikke fått tak i sønnen… Hun var stille. Bøyde hodet. – Går det bra med deg? – spurte han, tok henne i hånden. – Skal jeg kjøre deg? – tilbød hun seg. De kjørte i stillhet. Snøstormen stilnet. – Jeg ser du har en eske i baksetet, hvor kommer den fra? – klarte pensjonisten ikke å la være å spørre. – Det var en ulykke. En mann svingte unna en hund som kom løpende ut fra skogen, bilen veltet, esken falt ut … – Grå bil, hvit hund i bilen, og den svarte hunden fra skogen? – spurte han lavt. Hun stanset bilen, snudde seg mot ham. Obersten knep nevene sammen, så ut på veien. – Han klarte seg! Og kona di blir frisk igjen. – Hun klemte ham. – Vet du, jenta mi… Kan jeg kalle deg det? – Selvfølgelig! – Tårene sto fast i øynene hennes. – Kona har hatt en merkelig drøm flere netter på rad om en svart hund. Sønnen har en hvit. Hvor kom denne svarte fra!?… – Fantastiske øyne. Utrolig. Så triste … – det var det første han tenkte, da han såvidt våknet på sykehuset. På stolen ved siden av lå faren halvdøs. – Mamma. Ulykke. – Alt kom tilbake. Og jentas øyne … Nyttår feiret de i slutten av januar. Moren ble bedre. Faren var lykkelig. Jack haltet litt fortsatt, men det gikk seg nok til. Jobben ventet. Guttene måtte tilbake i trening etter juleferien, gjøre klar til konkurranser. Han hadde blitt værende lenge hos foreldrene. Nå var det på tide å dra tilbake til byen. Men han tenkte stadig på den jenta … Han var ute ved porten da faren ropte fra loftsvinduet. – Pappa, trenger du hjelp? Faren smilte lurt. Mannen så seg rundt på loftet og fikk øye på alle sine pokaler oppe på hyllene. – Hvor i …?! – lo sønnen. – Tenk deg om!… Jeg går ut og lufter Jack før du drar. Hun var tidlig hjemme. Dine ventet. Hun hadde ikke hjerte til å la være å hente henne fra den kjente veterinæren da hun kom til seg selv. Ellers ville det blitt omplassering. Dine var ikke helt svart – på brystet hadde hun en hvit flekk formet som et hjerte. Hun gikk inn i oppgangen og sjekket postkassen uten å tenke, omtrent på autopilot. Skulle akkurat til å lukke da hun fikk øye på en hvit konvolutt. Brevet sa: Jeg kommer i kveld. Takk, kjære deg! Kjærlighet, som et kompass, hjelper oss å finne veien