Ikke skjebnen… Toget suste gjennom andre dagen. Passasjerene hadde rukket å bli kjent, drukket litervis med te, løst en bunke kryssord. Samtalene om “livet” hadde begynt – ingen steder kommer denne medpassasjersyndromet bedre til uttrykk enn på toget; folk forteller historier du aldri får høre andre steder enn i en vogn. Jeg satt på sidensete, mens tre eldre damer i nabokupeen byttet oppskrifter på deig og diskuterte de beste måtene å strikke ullsokker på. Toget rullet ut på en bro med fantastisk utsikt: klar blå himmel, solfylt dag, bred elv med lette bølger. På et høyt, silkegrønt elvebrett sto en hvitkalket kirke med gyldne kupler. Damenes stemmer stilnet. En av dem gjorde korsets tegn. – Hør nå, jeg skal fortelle en historie, – sa hun. – Tro det, eller la være. Det hendte for noen år siden, en vårdag. Jeg bor alene – ingen barn, mannen gravla jeg for lenge siden. Landsbyen vår, liten som den er, strekker seg over begge elvesider, og for å komme til butikken og posten må man krysse en bro over til den andre bredden. Tidlig den morgenen ringte broren min. Han skulle på jobb og ville ta omveien innom. Vi hadde ikke sett hverandre på fem år, han bor langt unna. Gleden var stor! Jeg fant ut at noe måtte handles inn – mel, sukker, kanskje bake noen kaker til en kjær gjest. Kastet på meg jakka uten å kneppe igjen, bare snørte den, hoppet i støvler og løp avgårde. Ved elva tenkte jeg: “Å gå via broen er en omvei. Kanskje jeg bare løper over isen?” Det var varme dager, men fortsatt nattefrost. Og fiskerne der borte, nesten ved broen, ga selvtillit. “Store mannfolk med utstyr sitter jo der uten problem, da skal vel jeg, liten og lett, klare det?” Jeg gikk forsiktig ned til elva. Satte fot foran fot – det knaket ikke. “Dette går fint,” tenkte jeg, “jeg rekker det kjapt her i svingen der elva smalner.” – Ja, tro det eller ei, jeg skjønte ikke straks at jeg hadde gått gjennom isen, – fortsatte damen. – Som et brennende støt, pustebesvær og så var det mørkt. Jeg kjempet meg oppover, men kåpa trakk meg ned. Heldigvis var den ikke kneppet igjen! Jeg fikk av meg kåpa i vannet, og det ble lettere å flyte opp. Det er så skremmende – du klynger deg til iskanten men den knaker og du faller ned igjen. Jeg fikk ikke frem en lyd, stemmen sviktet. Jeg så naboen min på elvebredden, hun stirret på meg. Jeg løftet hånda, vinket, håpet hun ville rope på fiskerne. Men hun rygget unna og gikk! “Ja vel”, tenkte jeg, “nå er det siste sekund. Synd, broren min finner meg ikke igjen når han kommer.” Siste krefter. Isen brast igjen. Så – plutselig – så jeg en mann komme løpende. Ingen hadde vært der, hvor kom han fra? Han la seg på magen, rakte ut hånden og ropte: – Kom igjen nå! Du klarer det! Jeg aner ikke hvor kreftene kom fra. Men plutselig knaket isen under ham òg. Han løp, røsket opp en ung bjørk og skyndte seg tilbake. La seg på isen, skjøv bjørka mot meg. Jeg grep etter grenene, men de gled ut av hendene – de var blitt glatte, dekket av is. Han dro bjørka tilbake, snudde den og skjøv rotenden mot meg, ropte: – Grip tak i rota! Grip rota! Jeg hang meg på røttene og han dro meg opp, som en fisk på kroken. Lå der på isen, tårene frøs på kinnet. Mannen bøyde seg over meg. – Var det bra med deg, kjære vene? – spurte han. Jeg nikket, kunne ikke prate. – Gudskjelov, – sa han. – Gå hjem nå. Du blir ikke syk, ikke vær redd. Jeg tørket bort tårene, reiste meg. – Jeg snudde meg, men mannen var borte. Hvor kunne han ha tatt veien? Elva var oversiktlig på alle kanter. Jeg så fiskerne komme løpende mot meg. En av fiskerne hjalp meg helt hjem. Jeg fikk på tørre klær, drakk varm te. Det var bare å gå til butikken uansett. Gikk over broen denne gangen, kom til landhandleren – der sto naboen min utenfor, så på meg som et spøkelse og korset seg. – Du druknet ikke, altså? – Hvorfor ropte du ikke på hjelp? – svarte jeg. – Tenkte at jeg bare ville drukne selv, og jeg ville aldri rekke frem til fiskerne uansett. Dør du, så er det din skjebne. Men du døde jo ikke. Det gikk jo bra til slutt. Broren min var på besøk bare én dag. Jeg fortalte ham aldri om hendelsen. Da han reiste, spurte jeg rundt i bygda om noen kjente mannen som reddet meg. At han ikke var herfra merket man, klærne var uvante også – det virket nesten som en kappe med hette. Det er ikke mange gårder her. Kjente du ikke alle, så visste du i hvert fall hvem som var på besøk. Denne mannen hadde jeg sett før et sted, men hvor? Ingen i bygda hadde hatt fremmedbesøk. Ingen, utenom meg, hadde sett denne mannen. Jeg dro til nabobygda, til kirken, for å tenne et lys for undrende redning. Da jeg kom inn, stivnet jeg – fra ikonet stirret min redningsmann tilbake på meg. Den samme mannen – Nikolai undergjøreren. Jeg sank ned foran ikonet. Etterpå snakket jeg lenge med presten. – Ja, slik kan undere skje. Og sant å si ble jeg aldri syk i ettertid. Ikke hatt så mye som et nys siden den dagen, – avsluttet damen. – Tro det eller ei.

…Toget gikk inn i sin andre dag. Folk hadde rukket å hilse på hverandre, drukket utallige kopper kaffe, og løst flere kryssord sammen. Etter hvert begynte «livssamtalene». Togets merkelige nære rom gir samtaler man aldri ellers får selv de mest hverdagslige klinger av noe drømmende når landskapet glir forbi utenfor.

Jeg satt på langsetet i gangen, mens i nabokupeen utvekslet tre eldre koner oppskrifter på vafler og råd for å stoppe hull i ullsokker. Toget trillet langsomt ut på en bro, og gjennom vinduet foldet en uvirkelig vakker utsikt seg ut: En bred, blå elv med myke små bølger glitret under høy blå himmel, og på den svakt hellende, grønne bakken ved bredden sto en hvit steinkirke med gyldne spir.

Damenes snakk stilnet. Den eldste tegnet et kors foran brystet.

Nå skal jeg fortelle en historie, sa en av dem med drømmende stemme, tro det dere vil, eller la det være.

Det var flere år siden, på vårparten. Jeg bor aleine i en liten bygd, barna har reist, mannen døde for lenge siden. Sjøl om bygda er liten, strekker den seg over begge sider av elva. For å kjøpe brød og melk må jeg over en liten gangbro til andre bredden. En tidlig morgen ringte broren min han skulle til Oslo på jobb, men ville ta omveien for å hilse på meg. Vi hadde ikke sett hverandre på fem år, bor så langt ifra hverandre, vet du.

Jeg ble så glad! Tenkte at her må jeg bake boller og kake, få litt fin mat på bordet når han først kommer. Kastet på meg kåpen, rakk ikke knytte beltet engang, trampet ned i tøfler og løp stien ned til elva.

Vel fremme, så jeg på brua. Det er jo et stykke å gå rundt, og jeg sto der og tenkte: Kan jeg ikke bare prøve over isen? Været hadde blitt mildt om dagene, men nettene var fortsatt kalde. Lenger opp ved brua satt det menn og isfisket store, tunge karer, de satt trygt. Jeg er jo litte granne, og rask det går sikkert bra, tenkte jeg.

Forsiktig listet jeg meg ned til elvekanten, satte føttene på isen, og tok noen prøvende skritt. Isen sang ikke en gang, alt virket trygt. Jeg skulle bare over det smale stedet der elva svingte.

Tro det eller ei, jeg forsto ikke engang at jeg gikk gjennom isen, sa kvinnen videre. Det var som om noe brant, og all luft forsvant med et lite gisp. Jeg sparket og slo, men kåpen dro meg ned. Godt jeg ikke hadde knytt den. Jeg fikk revet den av meg i vannet, og kom lettere opp mot overflaten. Det var så uendelig skremmende å famle etter iskanten, som bare knakk under fingrene mine, mens kroppen trillet tilbake under isen. Jeg kunne ikke rope, stemmen var borte.

På bredden så jeg naboen stå, hun så rett på meg. Jeg løftet hånden desperat i været, men hun rygget sakte bakover og forsvant. «Nå er det over,» tenkte jeg, «du rekker ikke engang si farvel til bror din. Nå drukner du, og han blir stående uten noen å finne.»

Så plutselig et siste forsøk, og isen brast igjen. Da skimtet jeg en mann som løp mot meg. Ingen hadde vært der et sekund før. Hvor kom han fra? Hvordan hadde han sett meg?

Han kastet seg ned på magen, rakte ut armen og ropte:

Kom til meg! Du klarer det!

Jeg aner ikke hvor kreftene kom fra, men akkurat da knaket isen under mannen også. Han spratt opp, rev opp en ungbjørk med et kraftig napp, hev seg ut på isen igjen og skjøv treet mot meg.

Ta tak i rota! Ropa han.

Jeg grep om det glatte treet som begynte å fryse til is med én gang. Fingrene gled, men til slutt klorte jeg meg fast og han dro akkurat som når bestefar dro knollen av gulrot og plutselig lå jeg på isen. Jeg gråt av lettelse.

Han bøyde seg ned og spurte:

Lever du, kjerring?

Jeg bare nikket, kunne ikke få fram et ord.

Så bra, sa han. Gå hjem nå, du blir ikke syk.

Jeg tørket tårene og reiste meg. Da jeg snudde meg, var mannen borte. Vekk, som om han aldri hadde vært der. Bare elva og et svakt solglimt på isen, og fiskerne som løp mot meg i det fjerne.

En av fiskerne fulgte meg hjem. Jeg fikk på meg tørre klær, drakk varm kaffe, satt en stund ved vedovnen. Men man må jo handle. Jeg gikk til butikken, over brua denne gangen. Utenfor står samme nabo. Hun stirrer på meg og korset seg.

Har du ikke drukna, altså?

Hvorfor ropte du ikke på hjelp? spurte jeg.

Jeg ble redd, skjønner du. Trodde jeg også skulle gå gjennom isen: «Dør du, så er det din lodd i livet,» tenkte jeg. Men du drukna jo ikke allikevel. Slapp du billig unna.

Bror min rakk bare være her én dag. Jeg fortalte han aldri. Etterpå gikk jeg bygda rundt og spurte om noen kjente mannen som hadde reddet meg. Helt sikkert ikke en av våre, ikke noen som likna. Han var så rart kledd, med en slags kappe og hette. Hos oss kjenner alle alle, og tilfeldige folk ser man sjelden.

Til slutt dro jeg til nabobygda, inn i kirka for å tenne et lys. Da jeg kom inn, fikk jeg et underlig sjokk. Fra en ikon på veggen møtte mannen sitt blikk mitt akkurat han. Nikolas undergjører, helgenen. Jeg sank sammen der foran ikonet, og prestefaren ba lenge sammen med meg.

Slikt hender, sa hun og så drømmende ut i landskapet som suste forbi. Jeg har faktisk ikke vært syk siden den dagen. Ikke så mye som et pust av forkjølelse.

Så tro det, eller la det være…