17. juli
Kan jeg få snakke med deg, Morten? Den lyse hårmanken til Ingrid dukket opp i døråpningen til kontoret mitt. Hun er som oftest litt for høylytt og krevende, men i dag var hun uvanlig høflig og rolig.
Hva er det nå da? Jeg løftet blikket fra dataskjermen og så skeptisk på stedatteren min.
Jeg har en stor tjeneste å be om, Ingrid ventet ikke på invitasjon, men steg rett inn, lukket døren bak seg og satte seg rett overfor meg. Jeg hadde ikke peiling på hva hun hadde i tankene.
Jeg kommer ikke til å gi deg lønnsøkning! sa jeg strengt, som om jeg kunne lese henne. Ikke spør meg engang! Du klarer jo ikke arbeidsoppgavene dine. Kommer alltid for sent, utsetter frister og får hele teamet til å skli. Du vet det selv. Jeg har allerede hatt denne diskusjonen med Ingrid flere ganger. Hun havner stadig i krangel med kollegaene sine og surrer med unødvendig drama.
Flere ganger har jeg vurdert å gi henne sparken, men etter at hennes mor, min kjære Katrine, døde, har jeg bare ikke hatt samvittighet til det. Siden kreften tok Katrine for et par år siden, har jeg ikke kunnet annet enn å synes synd på Ingrid som ligner moren sin så uendelig mye.
Jeg vet da det om lønna, fnøs hun utålmodig. Det er ikke det dette gjelder.
Så hva gjelder det? Jeg løftet et øyenbryn.
Du vet jo hvordan jeg hadde det etter mamma døde? Hun var den eneste i verden som alltid støttet meg…
Ja, og likevel plaget du henne ganske mye, ikke sant? sa jeg litt hardt. Jeg husket forholdet mellom Ingrid og Katrine. Moren elsket datteren, men Ingrid var vill og uforutsigbar det gjorde Katrine urolig. Men hvorfor sier du dette til meg? Skal du spille på min medfølelse nå? Kom til poenget, jeg har mye å gjøre.
Det handler om om du kan hjelpe meg økonomisk, Ingrid satt urolig på stolen. Jeg vil gjerne starte egen bedrift, men trenger penger for å ta litt kurs og videreutdanning.
Nei, svarte jeg bestemt. Med din arbeidsmoral? Du klarer jo nesten ikke jobben du har, langt mindre å drive for deg selv. Har sagt det mange ganger: Ingrid, voksne folk tar ansvar! Og du har ikke endret deg siden du var tenåring.
Jeg lover, Morten, om du hjelper meg med å starte opp, så skal jeg virkelig ta meg sammen. Jeg er lei av å ikke ha en plan for livet. Vil gjøre som alle andre jobbe, ha karriere, gifte meg, få barn…
Hm, jeg rynket på nesa, så rart på henne, og kjente meg litt stresset. Har du fått deg kjæreste nå, eller?
Nei, har ikke det. Hvis jeg hadde det, hadde jeg jo ikke mast på deg her. Livet er enklere med en partner.
Akkurat det er sant… Men partnere er forskjellige også, jeg trommet litt på bordet med fingrene. Jeg hadde noe på hjertet, men slet med å få det ut. Men slik, jeg har faktisk et forslag som kanskje kan hjelpe oss begge.
Forslag? Ingrid så helt forvirret ut.
Jeg er villig til å gi deg pengene… Om du går med på én betingelse, jeg lente meg tilbake og smilte, men holdt øyekontakt.
Hva slags betingelse? spurte Ingrid, nervøs.
Gift deg med meg, så skal du få alt du drømmer om, sa jeg og foldet hendene.
Gift med deg?! Ingrid stirret sjokkert på meg, men så begynte hun å le, som om jeg tullet. Du, altså! Går det an å tulle slik med sin egen stedatter?
Hvem sier at jeg tuller? Jeg svarte med alvorlig blikk. Greit, det er aldersforskjell, men vi er voksne begge to. Dette handler ikke om kjærlighet, men om forretning.
Forretning?! Du kunne vært faren min, hvorfor akkurat meg? utbrøt hun. Jeg er førtifem, men holder meg godt likevel forstår jeg henne.
Du vet jeg ønsker å utvide firmaet, inngå kontrakt med et stort selskap? Jeg leste forvirringen hennes. Kravet fra deres side er at jeg må være gift. Firmaet tror på familieverdier og mener gifte folk er mer troverdige.
Men hvorfor ikke gifte deg med noen annen?
For det første kjenner vi hverandre. For det andre, jeg kan stole på at du ikke blander plikten med følelsene. For det tredje, jeg vet at du trenger disse pengene. Gifter du deg med meg, får du firmaandel, sa jeg rett ut, som til en forretningspartner.
Betyr det fiktivt ekteskap? Ikke noe forhold?
Helt fiktivt, understreket jeg. Hva sier du, Ingrid? Ja eller nei?
Jeg må tenke på det.
Tenk, nikket jeg og sendte henne ut.
Da hun gikk, angret jeg nesten. Ingrid kan nemlig plutselig si ja for så å stikke av rett før bryllupet. Men det var for sent å gå tilbake.
Hun har aldri sett på meg som mann, og som far har jeg aldri vært jeg adopterte henne aldri. Vi holdt egentlig alltid litt avstand.
Etter praten vår virket det som noe forandret seg hos henne. Hun la merke til at jeg faktisk har min sjarm og at jeg var rik, ikke minst.
Hun sa ja tilslutt. Vi ble enige om kun å ordne papirene i rådhuset og ellers leve hver for oss.
Da alt var signert, holdt jeg løftet mitt. Overførte 2 millioner kroner til en ny konto i hennes navn og ga henne nøklene til en ny leilighet. Jeg betalte kurs, utdanning og boende. Alt hun trengte, fikk hun.
Ingrid fulgte sin del av avtalen også. Hun stilte opp på forretningsmiddager, spilte rollen som fornøyd ektefelle.
Hun glemte sine gamle vaner. Ble roligere. Begynte å se på meg med nye øyne kanskje mer respekt og en gnist av beundring for første gang. Nå forsto hun kanskje hvorfor moren hennes falt for meg.
Ett år gikk, uten at noen av oss angret. Da kontrakten med det store firmaet var i boks, tok vi turen til rådhuset for å avslutte ekteskapet.
Takk, du klarer deg nok helt fint selv nå, sa jeg.
Er du sikker på at du vil skilles? spurte hun plutselig, idet vi sto foran inngangen til rådhuset.
Vil du ikke det? Jeg kjente et snev av anger hos henne.
Nei, jeg vil faktisk ikke skilles, svarte hun ærlig.
Jeg heller ikke, innrømmet jeg og trakk henne inn til meg. Men hvis du skal være min kone videre, må det være på ordentlig.
Det vil jeg.
Vi kom oss aldri inn til rådhuset den dagen. Stod bare der, med den vissheten at vi endelig fant ut av det sammen.
Nå, når jeg ser tilbake, har jeg lært: Noen valg ser bare fornuftige ut på papiret, men hjertet har sin egen logikk. Kall det skjebne, eller kanskje bare norsk stahet. Jeg vet bare at noen ganger oppstår ekte kjærlighet fra de rareste steder selv fra et «fornuftsekteskap».
