Det var en gang, da jeg som ung jente besøkte sierten i den lille bygda ved fjorden. Hva vil du, skrømt? spurte hun med et skarpt blikk, mens hun brettet kortene på det knirkete trebordet. Jeg satt fastknyttet til stolen av frykt, nikket forsiktig og så inn i de dype, nattsvarte øynene til den gamle kvinnen.
Du minner om gamle Ingrid! Himmelen selv ville ha tatt henne inn! sukket hun og korsfestet seg med en liten håndbevegelse. På leppene hennes trillet et svakt nostalgisk smil. Ja, din bestemor var storslått! Høy, rank, med en hals og bryst som en hvit svane. Så klok! Det er synd hun bare nådde fjerde klasse krigen avbrøt skolegangen, ellers hadde hun nådd langt.
Hun tenkte på noe fra fortiden, ble stille en stund, men reiste seg så igjen. Og hvilken plikt har ei ung pike! Kvinnene i landsbyen fryktet henne, men de beskyttet sine egne! lo hun ondskapsfullt. Det er lett å forstå: Ingrid var gift, men et blikk fra henne kunne slå en mann død! Hun lekte med ham som om han var en lekebjørn! Men din bestefars kjærlighet var sterk, og han var trofast. På guttene så hun bare lek, sånn med et smil fra Ellen.
Fru Olsen, har du kjent min bestemor? spurte jeg nysgjerrig. Å, kjære du, vi var som garn og nål sammen hele livet. Å, de spøkte så mye i ungdommen! blunket hun lurt, og øynene hennes glødet som små gylne flammer. Vet du hvem som lærte meg å spå? spurte hun med et skarpt blikk.
Jeg hevet øyenbrynene. Du mener gamle Solveig? pustet jeg i lettelse. Det er hun! bekreftet hun med alvor. Hva ser du i de fargede kortene ved første øyekast? strøk hun med fingrene over kortstokken. Solveig kan bare se på dem, og så er alt klart! Hun kan fortelle både fortid og fremtid for en mann. Så har jeg også lært den kloke kunsten fra henne.
Å, bestemor, er alt dette sant? brast jeg av latter, mens jeg så de grå, krusete trådene som stikket ut fra en skjerfslips. Ikke le, pike! senket spåkonen stemmen, og låste meg med et hardt blikk.
Et kaldt gufs løp langs ryggen min: Frøken Olsen, unnskyld, jeg spøkte bare! klaget jeg med uskyldige øyne. Å, Fader Olav, du vantro! mumlet hun mildere. Jeg tilgir deg! Du er så ung, hva kan jeg kreve? la hun til, mens hun så alvorlig på meg. Men husk mitt ord: Du kan ikke lure din forlovede med hest eller hesteknekt!
Frøken Olsen, har jeg en forlovet? spurte jeg nølende. Åh, du vil tulle i framtiden, skjønnhet? smilte den gamle med alle sine rynker. Hos oss, gamle hekser, er alt mulig! sa hun med en latter og tok en ny kortstokk. Kanskje du en dag vil huske meg, den gamle, og slutte å le så tåpelig. fortsatte hun mens hun la ut konger, vakre damer med store bryster, og moustachklætte herrer med beretter, i en vals.
Å, Synnøve, se! Veien er lang og bratt! Skal du dra med din kjære av sted? undret hun. Du vil ha brudgommere, det er jeg sikker på! mumlet hun for seg selv. Dine øyne er som to små tallerkener, men ansiktet ditt er også fint, men alt er tomt! Ingen av dem vil røre ditt hjerte. Men her, hun pekte på den røde konge i hjerter vil du elske ham, men han er en vandrer. Hold deg unna ham, så du ikke ender i tårer! sukket hun og ristet på hodet. Kan du stoppe de tåpelige forelskede? kastet hun hånden i luften, men fortsatte med å legge ut flere kort.
Dette andre kortet, korskortet, vil være redelig! Med ham vil alt gå bra, tro meg, men ikke snart, mine øyne! smilte hun og strøk mine lyse krøller, og vi lo begge to.
***
Jeg besøkte fru Olsen ofte. Min egen bestemor hadde gått bort lenge før, men fru Ellen bodde alene og elsket meg som sin egen barnebarn. Jeg følte det, selv om sjelen min noen ganger skalv av frykt når humøret hennes var dårlig. Frøken Olsen var en anerkjent spåkone. Folk fra hele bygda kom for å få råd. Hun tok aldri betalt, men hun tok imot pepperkaker og brød, og var så gjestfri som en gammel vestlandsgutt.
En dag satt vi og drakk te og spiste en tykk kake med egg og dill. Frøken Olsen, kan jeg lære å forutsi skjebnen? spurte jeg forsiktig, mens jeg tok en bit av kaken. Hun så overrasket på meg, men så inn i mine mørke øyne som kull. Ja, kanskje du kan mumlet hun ettertenksomt. Kom i morgen, hvis du vil!
Årene fløy som en lett fjær over høsten. Jeg husker hvordan jeg som barn sprang i sølepytter med vennene, hoppet tau, lot en papirdrage sveve, og nå hadde jeg nettopp fullført syvende klasse og fullført praksis, og sommeren lå i et varmt omfavn. Å, sommer! Solen skinte, og vi svømte i fjorden.
Jeg løp hjem med karakterutskriften i hånden, stolt over alle femmer. Men da jeg kom inn, så jeg moren min med tårer i øynene og et brev i hånden. «Å, et brev fra tante Mari», tenkte jeg. «Hun vil ha meg hjem igjen», gikk tanken gjennom hodet.
Far var imot det. Anne, vi har alt her huset, høner, gjess, ku, elva ved siden av! sa han bittert. Vi har aldri sett blomstrende epletrær, vi har aldri spist bringebær, vi har aldri gravd i vannmelon! mumlet moren. Kolon, jeg vil hjem til jordene! så hun med gullbrune øyne på far.
1. september stod hele skolen og så på oss. På oppmarsjen sto vi i vakre kjoler, med blonder og store sløyfer, og skilte oss ut blant de sparsommelig kledde jentene. Jeg tenkte mer på om jeg ville bli akseptert av klassekameratene. Da kom en jente bort til meg.
Jeg heter Vilde, presenterte hun seg med et oppriktig smil. Ikke vær redd, gutta våre er fine! spurte hun. Vil du sitte ved samme pult? spurte hun med store grå øyne. Jeg nikket takknemlig. Så ble vi venner for livet.
På storpause tok en gutt med gitaren i hånden, og sang en melodi så sorgfull at hjertet mitt ristet som bølgene. Han var lysende blond, litt tykk, og sang for en jente han var så forelsket i at hans gitar gråt.
Har han blitt forelsket? hvisket Vilde til meg. Han synger for deg, svarte hun med en trist stemme. Du tuller! protesterte jeg. Vilde ristet på hodet og mumlet: «Stakkars Vilde!»
Jeg lurte på hvorfor livet noen ganger gir én drømmen om en, men øynene søker en annen. Han var så søt, men alltid på jakt etter en ny fest. Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle la meg bli fanget av en slik Don Juan.
En annen gutt, Tormod, så på den tynne jenta med fletter med et blendende blikk. Han spøkte med henne ved tavlen, og hans blikk gled over bena mine, høyere og høyere. Jeg prøvde å holde meg rolig, men hans oppmerksomhet var som en kald vind i hjertet.
I kroppsøving løp Tollestrøm raskere enn vinden, kastet disken langt, og i fotballen var han uovertruffen. Alle jentene heiet på ham, men øynene hans var frosset fast på én utilnærmelig jente. Til slutt ble han sliten og tynnere, men han kunne ikke vinne hennes oppmerksomhet.
Høsten kom med sin røde sluhet, etterfulgt av den hvite vinteren. Skolen våknet til liv, og snart skulle vi feire nyttår. Vi øvde på dikt, sang og lagde kostymer. Jeg og Tamara valgte roller som søstrene Lari, mens Tomine likte den lystige Olga, og jeg foretrakk den drømmende Tania.
Tante Nelly sydde lange kjoler til oss, og håret vårt ble til gullblonde bølger. Da vi gikk inn i festlokalet, ble vi transportert til et eventyrland med hesteriddere, røvere, prinsesser, alver, aper og dverger. Selv Kåre, den skumle Kåre, og den gale heksa med den røde hatten vandret rundt.
Plutselig kom vår venninne Vilde, kledd som Askepott, og ropte: Jenter, dere ser fantastiske ut! med et strålende smil og krone på hodet. Etter presentasjonen begynte dansen, og den første som rakte meg hånden var Tollestrøm. Anne, vil du danse med meg? spurte han med en skjelvende stemme. Jeg kunne ikke motstå. Vi snurret i valsen, og musikken løftet oss høyere og høyere. Følelsen av ren lykke ble med meg resten av livet.
Vår første omfavnelse, det første honningsøte kysset, var som en vinterfrost som smeltet i hans sterke armer. Hans ord var som en vakker symfoni: Jeg elsker deg, Synnøve! jeg elsket ham så høyt.
Den kvelden dro jeg igjen til kortene. Hva vil morgendagen bringe? spurte jeg de stille hjelperne. Jeg håpet på gode nyheter. Først viste kortene konger og dronninger som lovet at alt ville gå bra med meg og Tollestrøm. Jeg så for meg et storslått bryllupståret Men plutselig falt dronningen av spar på bordet, og jeg følte som om en giftig spyd hadde truffet mitt hjerte. Like før morgenen kom, så jeg Tollestrøms forelskede blikk, og frykten smeltet som snø om våren.
Et halvt år senere kom en ny praktikant til skolen. Hun hadde krøllete svart hår, store øyne og en slank midje. Hun var smart og ga oss liv i timene. På lørdag lovte Tollestrøm å komme på en date, men han dukket ikke opp. Jeg ventet på søndag, men han kom heller ikke.
En dag så jeg ham gå inn i skolegården, smilende og lysende. Han oppdaget ikke meg, for han hastet mot sin kjære, Maria. Jeg stod der, men så dem møtes og deres blikk flettet seg sammen. Jeg forsto at de var ment for hverandre.
Synnøve, glem ham! ropte Tomas til meg. Han er verdiløs! hun tok meg i hånden, og vi gråt begge. Å, hva er kvinnelig lykke? tenkte jeg.
På lørdag hadde Vildes bursdag. Hun hadde invitert oss, og moren hennes hadde bakt en Napoleon-kake. Gjestene gikk, men Vilde spurte meg: Synnøve, kan du spå for oss? jeg så overrasket på henne. Jeg så deg spå en gang ved et uhell, innrømte hun. Så gøy! jublet Vilde, og de så på meg som sultne mus som ser på ost.
Jeg la kortene på bordet. Tamara fikk en mengde riddere, to koner! Hvorfor to? spurte hun. Dine konger lyver! hun rynket pannen. Jeg forsikret henne om at et barn skulle komme, og mens jeg la kortene, begynte fingrene mine å skjelve. Jeg kjente kombinasjonen godt, men var redd.
Nei, det kan ikke skje! protesterte jeg. Da hørte vi Tamara sin mor rope: Synnøve, det er DØDEN! Jeg prøvde å le av det, men kulden krøp inn i meg.
Etterpå fortalte Tamara moren min at jeg og Vilde hadde fortalt så mange historier. Moren lo, men så på meg med en ironisk smil. Hun spurte: Skal du også spå meg? Jeg så på henne med sorg. Å, mamma, hvorfor vil du det? spurte jeg, men så i øynene hennes en tristhet som sa mer enn ord. Jeg la kortene, som viste at faren, som var på besøk hos bror Morten, snart ville få en vanskelig reise, og at han kanskje ikke ville være hjemme.
Moren min lo og svarte: Å, Synnøve, jeg drar ikke noe sted! men neste morgen kom en telegram: «Anne, kom raskt, Nikolai har slag i hjernen». Moren så på meg med tvil: Ja, kortene lyver ikke
Etter noen år våknet jeg en natt. Jeg lå i mitt eget rom, låst med en nøkkel, da jeg hørte tunge skritt i korridoren. Det var som om en gigantisk skygge truet. Måneskinnet strømmet inn, og døren ristet voldsomt noen prøvde å bryte seg inn! Dørene i huset var låst fra innsiden, så ingen kunne komme inn fra gaten. Jeg ropte: Gud, om du er der, beskytt meg! og akkurat da stilnet lydene.
Om morgenen så min mor på mitt bleke ansikt. Hva skjedde, kjære? spurte hun. Ikke spå mer, Synnøve, dette er ikke en gave fra Gud Kanskje den onde har kommet til deg. Jeg brente kortene med en gang, og livet ble lettere uten dem.
Noen av spådommene fra fru Olsen og fra meg selv gikk likevel i oppfyllelse. Vilde giftet seg i ekte kjærlighet, fikk en vakker blåøyd datter, men de omkom i en bilulykke. Tamara fikk en god ektemann. Den andre ekteskapet feilet. Maria, som hadde vært praktikant, fullførte sin praksis strålende og dro til Oslo, men ble aldri kalt tilbake. Hun fikk en forlovelse hjemme, og giftet seg i en flott seremoni med en strålende brud.
Tollestrøm kneelte og ba om tilgivelse, men jeg klarte ikke å tilgi ham, selv om jeg elsket ham dypt. Senere giftet han seg med den snilleste, mest intelligente og trofaste mannen i klassen, Vasili, og vi har nå tre sønner og flere barnebarn. Jeg er nå over seksti år gammel, og jeg kan med sikkerhet si at livet er rikt og mangfoldig. Man må bare leve og glede seg over de vakre stundene.
