Valeria vasket opp på kjøkkenet da Ivan kom inn — men først slo han av lyset: «Det er lyst nok, ikke sløs med strømmen», mumlet han. «Jeg tenkte å sette på en klesvask,» svarte Valeria. «Det får du gjøre i natt når strømmen er billigere», svarte Ivan tørt. «Og når du skrur på vannet må du ikke bruke så sterk stråle. Du bruker altfor mye vann, Valeria. Altfor mye. Vet du ikke at du bare sløser bort pengene våre?» Ivan skrudde ned vannet. Valeria så trist på mannen sin, tørket hendene og satte seg ved bordet. «Ivan, har du noen gang sett på deg selv utenfra?» spurte hun. «Jeg gjør ikke annet», svarte Ivan bittert. «Hva sier du om deg selv da?» «Som mann? Som far?» «Mann som mann, far som far. Helt vanlig, ikke bedre eller verre enn andre. Hva vil du egentlig?» «Mener du at alle menns liv er som ditt?» «Hva er det du vil oppnå — vil du bare krangle?» Valeria skjønte hun ikke kunne gå tilbake, og måtte fortsette: «Vet du hvorfor du ikke har forlatt meg ennå, Ivan?» «Hvorfor skulle jeg det?» smilte han skjevt. «Kanskje fordi du ikke elsker meg. Eller barna våre. Du elsker egentlig ingen. Og nå vil jeg si deg noe: Grunnen til at du aldri gikk fra oss, Ivan, er din egen gjerrighet. Fordi du er så gjerrig at et brudd ville vært et enormt økonomisk tap for deg. Vi har vært gift i femten år — hva har vi egentlig oppnådd? Bortsett fra å få barn og være gift.» «Vi har hele livet foran oss,» sa Ivan. «Nei, Ivan — ikke hele. Vi har aldri vært på ferie sammen, ikke engang ved sjøen her i landet. Vi tilbringer ferien i byen, drar aldri til skogs etter sopp engang — fordi det er ‘for dyrt’.» «Fordi vi sparer penger. For fremtiden.» «Vi? Kanskje du mener deg selv?» «Det er for dere jeg sparer.» «Mener du på alvor at du har spart mine og dine penger for MEG og barna i femten år?» «Selvsagt. Takket være meg har vi mye på konto.» «Vi? Eller du? Kan jeg få litt penger til klær til meg og barna? Jeg har gått med gamle klær siden bryllupet og barna med arvede klær fra fetterne.» Ivan nektet. Alt var for dyrt, og svigermor hadde gitt dem to rom, det burde være nok. Hvorfor bruke penger på klær, når barna kan arve? Og hvorfor skal en tobarnsmor på 35 kle seg opp? Hun bør tenke over livets mening, ikke klær og rare ting. «Så derfor holder du pengene på din konto og gir oss ingenting, for vårt eget ‘lykke’, for vårt åndelige utvikling — er det sånn?» «Fordi om dere får noe, bruker dere det opp med én gang! Hva skal vi leve av hvis noe skjer?» «Men vi lever jo allerede som om det verste har skjedd, Ivan!» Valeria fortalte at hun var lei av å alltid måtte spare og høre om strøm, vann og gass. Lei av å bruke billig såpe og papirløse hverdager. Hun krevde å vite hvor lenge hun skulle fortsette å leve slik — 10, 15, 20 år til? Eller begynner livet når hun fyller 40? 50? 60? Kanskje aldri. Ivan var taus. «Tenk om vi ikke lever til 60», fortsatte hun, «vi spiser dårlig billigmat, har alltid dårlig humør. Og det lever man ikke lenge av.» Hvis de dro fra svigermor og spiste ordentlig, kunne de ikke spare. «Nettopp derfor går jeg fra deg, Ivan. Jeg er lei av å spare. Jeg vil bruke pengene mine — og dine barnebidrag — og jeg skal leve livet, ikke sette alt på sparebøssa.» Ivan ble redd, ikke for barna — men for pengene sine: reiser, barnebidrag, deling av felles konto… «Vi deler sparepengene våre likt», informerte Valeria. Han protesterte. «Jo, vi deler, og jeg kommer til å bruke alt. Når jeg dør, vil jeg ikke ha én krone igjen på konto — da vet jeg at jeg har brukt alt på livet mitt.» To måneder senere var Ivan og Valeria skilt.

Ingrid står og vasker opp på kjøkkenet da Harald kommer inn. Før han går inn, slår han av lyset.
Det er enda lyst ute. Ingen vits i å sløse strøm, mumler han mutt.
Jeg hadde tenkt å sette på en vask, sier Ingrid rolig.
Det får du gjøre i natt. Strømmen er billigere da, svarer Harald tørt. Og ikke sett på så hard stråle når du bruker vannet. Du bruker altfor mye, Ingrid. Altfor mye. Slik kan vi ikke ha det. Forstår du ikke at slik kaster du vekk pengene våre rett ned i sluket?
Harald skrur ned vanntrykket. Ingrid ser trist på ektemannen, tørker hendene og setter seg ved bordet.
Harald, har du noen gang sett deg selv utenfra? spør hun.
Jeg gjør ikke annet enn å betrakte meg selv utenfra hver dag, svarer Harald grettent.
Og hva tenker du da? spør hun videre.
Som mann? presiserer Harald.
Som ektemann og far.
Jeg er som menn flest, sier Harald. Ikke bedre, ikke verre. Helt vanlig. Hvorfor dette maset?
Mener du at alle ektemenn og fedre er som deg? spør Ingrid rolig.
Hva er det du prøver på? Vil du krangle? sier Harald.
Ingrid skjønner at hun har nådd et punkt hvor det ikke er vei tilbake. Hun må fortsette, til han kanskje forstår hvor vondt det er å leve slik.
Vet du, Harald, hvorfor du ikke har gått fra meg enda? spør Ingrid.
Hvorfor skulle jeg gå fra deg? svarer Harald og smiler skjevt.
Om ikke annet, så fordi du ikke elsker meg, sier Ingrid. Og du elsker ikke barna våre heller.
Harald åpner munnen for å svare, men Ingrid rister på hodet og fortsetter.
Ikke si noe, vi trenger ikke bruke tid på å diskutere det. Jeg ville heller snakke om hvorfor du blir her hos meg og barna.
Ok, vær så god. Hvorfor? spør Harald.
Fordi du er gjerrig, sier hun stille. Så knip igjen at tanken på å skilles er for deg et gigantisk økonomisk tap. Hvor lenge har vi vært sammen nå? Femten år? Og hva har vi fått ut av disse årene, Harald? Utenom at vi har fått barn sammen?
Vi har fortsatt livet foran oss, sier Harald.
Nei, Harald, ikke hele livet mer. Resten, kanskje. Men gjennom alle disse årene har vi aldri reist til sjøen i ferien. Ikke én eneste gang. Jeg snakker ikke om utlandet engang. Ikke en gang her i Norge har vi reist noen steder sammen. Alltid ferie hjemme i byen. Ikke så mye som en sopptur i skogen. Hvorfor? Fordi det koster penger.
Fordi vi sparer penger, sier Harald. For fremtiden vår.
Vi? spør Ingrid og ser forbauset på ham. Kanskje det bare er du som sparer?
Jeg gjør det for oss, sier Harald.
For oss? Tror du virkelig jeg og barna har sett noe til disse pengene? I femten år har du holdt på slik. Kan du ikke gi meg, så jeg kan kjøpe nye klær til barna og meg? Jeg har i femten år brukt klærne jeg giftet meg i, eller fått det svigerinna di har brukt ferdig på. Barna også, de arver etter sine eldre søskenbarn. Nå vil jeg leie oss en egen leilighet, Harald. Jeg er lei av å bo hos moren din.
Mamma har gitt oss to rom, Ingrid. Det skulle du være takknemlig for. Hva skal vi bruke penger på klær for? Barna får jo det de trenger etter ungene til broren min.
Og jeg, da? spør Ingrid. Skal jeg også gå i svigerinnas gamle klær?
Hvem er det du skal pynte deg for? sier Harald. Du er mor til to barn. Trettifem år, Ingrid du har viktigere ting å tenke på enn klær.
Hva skal jeg tenke på da? spør hun lavt.
På livets mening. På at det finnes viktigere ting enn klær, sko og annet dill på de høyverdige tingene i livet, svarer Harald.
Hva mener du egentlig? sier Ingrid forvirret.
Jeg snakker om menneskets åndelige utvikling, sier Harald. At du må løfte blikket over alt dette praktiske maset om klær, bolig og alt det der.
Jaha, sier Ingrid. Så derfor har du alle pengene på din konto og gir oss ingenting. For vår felles lykke. For at vi skal vokse åndelig, ikke sant?
Fordi jeg ikke kan stole på dere, roper Harald. Da hadde dere brukt opp alt med en gang. Hva skulle vi levd av om noe hendte? Har du tenkt på det?
Ja, hva skal vi leve av om noe skjer, sier Ingrid. Det er faktisk et godt spørsmål, Harald! Men si meg én ting: Når er det egentlig vi skal begynne å leve? Ser du ikke at vi allerede lever som om krisen du frykter har inntruffet for lenge siden!
Harald tier, stirrer sint ned i bordet.
Du sparer på alt, til og med såpe, dopapir og servietter, sier Ingrid videre. Du tar med deg såpe og håndkrem hjem fra jobben.
Mange bekker små gjør en stor Å, sier Harald kort. Det er på de små tingene man sparer mest. Å bruke penger på dyr såpe eller dopapir er bare tull.
Fortell meg, hvor lenge til må jeg finne meg i dette? Ti år? Femten? Tyve? Når skal vi kunne leve skikkelig, med ordentlig dopapir, når jeg er trettifem nå og ikke ser at tiden er moden? sier Ingrid.
Harald sier ingenting.
Skal vi prøve å tippe… Førti år? Kan vi begynne å leve da? spør Ingrid stille.
Ingen svar.
Nei, klart førti er jo ingen alder! Hva tenker jeg med. Femti da, kanskje? Kan jeg kjøpe klær da?
Harald sier fortsatt ikke et ord.
Fortsatt for tidlig, sier Ingrid med et lite smil. Vi kunne jo bruke alt opp, og så står vi der! Hva med seksti år, Harald? Da har vi sikkert mye på konto. Kan jeg kjøpe klær og begynne å leve da?
Stille fra Harald.
Vet du, sier Ingrid sakte, jeg har begynt å tenke på at kanskje vi ikke engang rekker å bli seksti. På grunn av din evige sparsomhet spiser vi dårlig mat, og det påvirker humøret vårt hele tiden. Dårlig humør lever man heller ikke lenge med.
Flytter vi fra mor og bruker mer penger på mat, får vi ikke spart noe, sier Harald stille.
Det stemmer, sier Ingrid trist. Det er derfor jeg går fra deg. Jeg orker ikke spare mer. Jeg vil ikke leve sånn. Du liker det, men jeg gjør ikke.
Hvordan skal du klare deg? spør Harald og høres nesten oppriktig bekymret ut.
Det går nok godt, svarer Ingrid. Ikke verre enn nå. Jeg leier meg og barna en leilighet. Lønnen min er ikke mindre enn din. Det holder i massevis til både sted å bo, mat og klær. Og viktigst av alt jeg slipper å høre deg mase om strøm, gass og vann. Jeg kan bruke vaskemaskina om dagen, ikke sitte oppe om natta. Og om jeg glemmer å slå av lyset på do eller kjøkkenet, så gjør det ingenting. Jeg kommer bare til å kjøpe det beste dopapiret og alltid ha papirservietter på bordet. Og i butikken kjøper jeg det jeg vil ha ikke bare på salg.
Men du kommer jo aldri til å spare noe! sier Harald sjokkert.
Det gjør ikke så mye, sier Ingrid. Jeg kan jo spare det du betaler i barnebidrag. Men vet du, jeg vil faktisk ikke spare i det hele tatt. Jeg skal bruke opp alt. Fra lønning til lønning. I helgene skal jeg levere barna til deg og moren din. Da skal jeg gå på teater, på restaurant, på utstillinger. Og til sommeren drar jeg til sjøen. Jeg har ikke bestemt hvor, men jeg kommer til å bestemme meg. Bare jeg er fri.
Harald blir blek. Han kalkulerer fort ut hva han sitter igjen med etter barnebidrag og helgutgifter, og grøsser ved tanken på at Ingrid vil bruke penger på ferie ved sjøen. Det føles som hans egne penger hun kaster
ut vinduet.
Jeg har ikke sagt det viktigste, sier Ingrid lavt. Den kontoen hvor du har alle pengene dine, den skal vi dele.
Dele? Hvordan da? sier Harald overrasket.
Halvparten til hver, sier Ingrid. Og jeg kommer til å bruke opp alt. Hvor mye har du spart på femten år? Det må være en god sum. De pengene skal jeg også bruke. Jeg skal ikke spare på livet, Harald. Jeg skal begynne å leve nå.
Harald sitter stum, munnen beveger seg uten lyd. Frykten har lammet ham; han klarer verken snakke eller tenke klart.
Vet du hva som er drømmen min, Harald, sier Ingrid stille. Når tida kommer og jeg sier farvel til livet, ønsker jeg å ha brukt opp hver eneste krone. Da vet jeg at jeg brukte livet mitt på meg selv, på ordentlig.
To måneder etterpå er Ingrid og Harald skilt.