Jeg ropte ut gjennom vinduet: Mamma, hva gjør du oppe så tidlig? Du kommer til å fryse! Hun snudde seg, vinket med snøskuffa som hilsen: Jeg gjør det for dere latsabber. Dagen etter var hun borte…
Jeg klarer fortsatt ikke å gå forbi gårdsplassen vår uten å få en klump i magen
Hver gang jeg ser den lille stien, strammer det seg i hjertet, som om noen klemmer om det med hånden. Det var jeg som tok det bildet den andre januar
Jeg gikk bare forbi, oppdaget sporene i snøen og stoppet opp.
Jeg tok et bilde, uten å vite hvorfor. Nå er det bildet det eneste jeg har igjen fra de dagene
Nyttår feiret vi som alltid hele familien samlet.
Mamma var oppe fra tidlig morgen på nyttårsaften. Jeg våknet av lukten av stekte karbonader og stemmen hennes fra kjøkkenet:
Synne, opp med deg! Kan du hjelpe meg med å lage ferdig salatene? Ellers spiser pappa opp alle ingrediensene før vi er klare!
Jeg subbet ned trappa i pysjbuksa, håret til alle kanter. Der stod mamma ved komfyren i sitt favorittforkle med ferskener, som jeg ga henne da jeg gikk på ungdomsskolen. Hun smilte, kinnene røde av varmen fra ovnen. Mamma, kan jeg ikke få drikke kaffe først? jamret jeg.
Kaffe etterpå! Først lager vi salat! lo hun og kastet til meg ei bolle med ovnsbakte grønnsaker. Kutt smått nå, slik jeg liker det. Ikke som sist med digre terninger.
Vi stod og skar grønnsaker, pratet om alt mulig.
Hun fortalte om nyttår i hennes egen barndom uten slike utenlandske salater, bare sild under pels og klementiner som bestefar hadde fått via jobben.
Så kom pappa inn døra med juletre. Kjempehøyt, nesten til taket.
Nå, damer, se på denne skjønnheten! ropte han stolt fra gangen.
Herlighet, pappa, har du lagt hele skogen flat? utbrøt jeg.
Mamma kom ut og så på treet, lo og ristet på hodet:
Pent er det, men hvor skal vi få plass til dette da? I fjor var det i hvert fall litt mindre.
Likevel hjalp hun oss å pynte. Lillesøster Kaja og jeg hengte opp lyslenker mens mamma fant frem de gamle julekulene de hun hadde spart på fra jeg var liten. Jeg husker hvordan hun tok frem glassengelen og sa stille:
Denne kjøpte jeg til deg til din aller første jul. Husker du det?
Jeg husker det, mamma, løy jeg.
Egentlig gjorde jeg ikke det, men jeg nikket. Hun lyste opp da hun så jeg husket den lille engelen
Broren min kom nærmere kvelden, bråkte som vanlig med poser, gaver og champagne.
Mamma, nå har jeg skaffet ordentlig champagne! Ikke survin som i fjor.
Bare ikke drikk dere fra sans og samling, lo hun, og ga ham en god klem.
Rundt midnatt gikk vi alle ut på tunet. Pappa og broren min tente fyrverkeri, Kaja hylte av fryd, og mamma stod tett ved meg og holdt rundt skuldrene mine.
Se så fint, Synne, hvisket hun. Tenk for et godt liv vi har
Jeg klemte henne tilbake.
Vi har det aller beste, mamma.
Vi drakk champagne fra flasken på rundgang, lo da en rakett for opp mot naboens redskapsbod.
Mamma, litt brisen, danset rundt i tøfler og pappa løftet henne opp. Vi lo så vi nesten gråt.
Første januar gjorde vi ikke noe. Mamma laget mat igjen denne gangen var det hjemmelagde kjøttboller og sursild.
Slutt nå, mamma! Vi triller jo rundt, klagde jeg.
Slapp av, det går ned. Det er jo jul, da feirer vi hele uka, sa hun med et smil.
Andre januar stod hun opp tidlig, som alltid.
Jeg hørte døra smelle, så ut av vinduet hun var allerede ute, med snøskuffa. Hun måkte stien. I den gamle boblejakka og skjerfet sitt på hodet.
Hun gjorde det så grundig, som hun alltid likte det: fra porten til trappa, en smal, jevn sti. Skuflet snøen opp mot husveggen, akkurat slik hun alltid gjorde.
Jeg ropte ut gjennom vinduet:
Mamma, hvorfor så tidlig? Du kommer til å fryse!
Hun snudde seg, vinket igjen:
Vil dere latsabber vasse i snø til våren? Sett på vann til teen i stedet!
Jeg smilte og gikk på kjøkkenet. Hun kom inn igjen etter en halvtime, kinnene røde, øynene glitret.
Nå er det orden, sa hun og satte seg med kaffen. Ble det ikke fint vel?
Kjempefint, mamma. Tusen takk.
Det var siste gang jeg hørte den sterke, friske stemmen hennes.
Tredje januar våknet hun, satt seg opp og sa stille:
Jentene mine, jeg har litt vondt i brystet. Ikke mye, men det er ubehagelig.
Jeg ble urolig med en gang:
Mamma, skal vi ringe legevakta?
Nei, Synne da. Jeg er bare sliten. Har styrt så mye, laget mat, holdt på. Jeg slapper av litt, så går det over.
Hun la seg på sofaen, Kaja og jeg satt ved siden av. Pappa dro ut for å kjøpe medisiner. Mamma spøkte fortsatt:
Ikke se så tragiske ut. Jeg lever nok lengre enn dere tror.
Men så ble hun plutselig blek. Tok seg til brystet.
Oi jeg føler meg ikke bra Altfor dårlig
Vi ringte ambulansen. Jeg holdt henne i hånden, mumlet:
Mamma, hold ut, de kommer snart, alt blir bra
Hun så på meg, stemmen svak:
Synne Jeg er så glad i dere alle sammen Vil ikke si farvel.
Ambulansen kom raskt, men de kunne ikke gjøre noe. Kraftig hjerteinfarkt. Alt skjedde på noen minutter.
Jeg satt på gulvet i gangen og gråt som et barn. Kunne ikke fatte det. I går danset hun under fyrverkeriet, lo sammen med oss, og nå
Nesten på automatikk gikk jeg ut i hagen. Snøen dalte nesten ikke mer. Jeg la merke til sporene hennes. De samme små, jevne, rette. Fra porten til trappa og tilbake. Akkurat som hun alltid gjorde det.
Jeg stod og så på dem lenge. Spurte Gud: Hvordan kan dette være? I går gikk hun her, etterlot seg spor. I dag er hun borte. Sporene er igjen, men ikke mamma.
Det føltes som om hun den andre januar gikk ut for siste gang for å lage stien for oss. Så vi kunne gå trygt videre, selv uten henne.
Jeg skjøv ikke bort snøen over sporene. Jeg ba alle andre om å la dem være i fred. De kunne få ligge til snøen selv skjulte dem for godt.
Det var det siste mamma gjorde for oss. Den vanlige omsorgen skinte gjennom til og med etter at hun var borte.
En uke senere lavet det ned med snø.
Jeg tar vare på det bildet av de siste sporene hennes.
Hvert år, tredje januar, ser jeg på det og så ser jeg ut på den tomme stien ved huset. Og det gjør så vondt å vite: der under snøen, der ligger de de siste sporene hun la igjen.
De sporene jeg fortsatt følger etterMen etter hvert i årene som har gått har jeg begynt å merke noe nytt. Når snøen faller på den gamle stien, legger den seg mykt, alltid litt tynnere akkurat der hun pleide å gå. Det er som om hun fortsatt bærer snøen for oss, lager en smal korridor gjennom vinteren. Noen ganger syns jeg nesten jeg kan ane konturene av fotspor i nysnøen, som svake minner om omsorg.
På dager når sorgen ligger tungt og verden føles stille, hender det jeg går ut i mørket og setter foten ned der hvor stien pleide å være. Da kjenner jeg plutselig varmen fra mamma, så tydelig, akkurat som på nyttårsaften: et stille løfte om at kjærlighet aldri helt forsvinner.
Og selv når snøen til slutt dekker alle spor, vet jeg at stien hennes finnes ikke bare på et gammelt bilde, men i oss som går videre. For hver vinter, hver dag jeg våger meg ut, følger jeg den stien hun lagde trygg, trassig og full av kjærlighet og det føles litt lettere for hvert eneste skritt.
